Steinkobber har et av de største utbredelsesområdene av alle selartene våre. De finnes fra tempererte farvann som Sør-Europa i Atlanterhavet og California i Stillehavet til arktiske områder. Bestanden på Svalbard markerer verdens desidert nordligste steinkobbebestand. Her finnes de hovedsakelig på vestsiden av Prins Karls Forland, som er det eneste kjente yngleområdet for denne arten på øygruppen. Om sommeren observeres arten også i fjordene på vestkysten og nordsiden av Spitsbergen.

Steinkobben er en kystnær selart som ofte samles i små grupper når de legger seg opp for å hvile på små skjær eller strender i tidevannssonen. De legger seg sjeldent opp på is, men noen steder som på Svalbard, hender det de gjør det på tider av året hvor de vanlige liggeplassene på land er iset ned. Arten forekommer i relativt lav tetthet spredt utover hele utbredelsesområdet. Verdensbestanden er på rundt en halv million individer, og svalbardbestanden er i størrelsesorden 1000 sel. Steinkobbene er sosialt anlagte dyr og sees sjelden alene på liggeplassene. Generelt ligger det flest dyr oppe og hviler ved lavvann, mens de ofte er ute på havet og fanger mat ved høyvann. Det ligger også vanligvis flere dyr oppe på land i godt vær enn i dårlig. Når de ligger oppe brukes mye tid til å se seg rundt etter eventuelle fiender, og de sover sjelden mer enn noen minutter av gangen. Steinkobbene har ofte mange liggeplasser som brukes til ulike tider av året innenfor sitt hjemmeområde. De har ingen faste lange trekkruter.

Steinkobben er en relativt gruntdykkende sel som finner det meste av maten sin grunnere enn 100 meter. Voksne hanner holder seg gjerne for seg selv store deler av året og blander seg først med hunnene mot slutten av dieperioden når disse er klare for paring. I hårfellingsperioden, som på Svalbard er i august–september, finner vi ofte dyr av begge kjønn og alle aldersgrupper sammen på liggeplassene. Etter hårfellingen kommer en periode hvor selene dykker intenst etter mat for å fete seg opp igjen til neste sesong. Steinkobbene har et opportunistisk fødevalg som inkluderer en rekke fiske-, blekksprut- og krepsdyrarter. Mange av krepsdyrartene er særlig viktige for de avvente ungene da slike er lette å fange for disse relativt uerfarne dykkerne. Spekkhoggere og større haiarter, samt ulike arter av bjørner, ulver og ørner, er vanlige predatorer på steinkobber i ulike deler av deres utbredelsesområde. På Svalbard antar man at håkjerring og hvalross tar steinkobber, mens isbjørnen ikke er vanlig på vestkysten av Prins Karls Forland, og derfor neppe utgjør noen trussel for disse selene.

Kastetiden for steinkobber varierer fra januar til oktober alt etter hvilken bestand man omtaler, men den er svært synkronisert over en to-ukersperiode innenfor hvert område. På Svalbard blir ungene født i midten av juni. De blir født i tidevannsonen, på et skjær eller en strand, og er vanligvis i vannet og svømmer innen neste høyvann. Ofte kan man se at de henger på ryggen til mora når de er så små. Mora kan også ta ungen mellom framsveivene og stikke av gårde i full fart om nødvendig. Ungene dier mora i tre-fire uker. Dykkene til ungene er svært grunne og kortvarige i den første tiden, men de tilbringer likevel 50% av tiden i vannet. De vokser ganske fort og veier rundt 25–30 kg ved slutten av dieperioden. På denne tiden kommer de voksne hannene inn i området med mødre og unger og holder undervannsoppvisninger for å tiltrekke seg hunnene. De slåss seg i mellom og synger under vann på faste områder langs rutene der hunnene og ungene svømmer til og fra liggeplassen. Utenfor California har man filmet grupper med steinkobber under vann hvor en stor og dominant hann er omringet av mindre, underdanige hanner mens han synger. Betydningen av disse grupperingene er ukjent.

Som for de fleste andre selarter har steinkobbene en utsatt implantasjonstid. Det betyr at etter paringen stopper fosterutviklingen opp i flere måneder før det implanteres i livmorveggen, og vi får et normalt svangerskapsforløp på rundt åtte måneder. Steinkobbehunnene blir kjønnsmodne i 3–5 årsalderen mens tilsvarende for hanner er ved 4-6 årsalderen. Steinkobber kan leve til de er 30–35 år gamle, men individene på Svalbard har en uvanlig kort levetid. Eldste registrerte individ herfra er på 22 år. Årsaken til den korte levealderen for Svalbards steinkobber er uviss.

Steinkobbene blir jaktet på i stort sett hele sitt utbredelsesområde. Skuddpremier har ofte vært brukt for å redusere bestandene av steinkobber i områder hvor man driver med fiskerier. Mange steinkobber drukner i ulike fiskeredskaper. Svalbardbestanden av steinkobber er på den nasjonale rødlisten, og de er totalfredet.