Storjoen forekommer kun i det nordøstlige Atlanterhavet, og den har dermed en meget begrenset hekkeutbredelse. Den hekker fra de nordlige delene av De britiske øyer til Færøyene, Island, Norge med Svalbard og Nordvest-Russland (den russiske delen av Barentshavet). Bestanden har vært i vekst siden begynnelsen av 1900-tallet, og storjoen har gradvis utvidet sitt hekkeområde nord og østover, inn i Barentshavet. Storjoen er derfor en nykommer på Svalbard, men den hekker nå på øyene og langs kysten rundt hele øygruppen. Høyest tetthet finnes på Bjørnøya og langs vestkysten av Spitsbergen. Storjoen ankommer Svalbard i april–mai og forlater øygruppen igjen i august–september. Voksne fugler tilbringer vintermånedene utenfor kysten av Sørvest-Europa, mens de unge fuglene i større grad tilbringer vinteren på åpent hav.

Storjoen hekker vanligvis nær kysten, ofte i tilknytning til en sjøfuglkoloni, men den kan også hekke i innlandet. Den foretrekker flate og åpne områder. Storjoens diett på Svalbard er lite kjent, som i Barentsregionen forøvrig. På Bjørnøya lever den hovedsakelig av andre sjøfugler, spesielt krykkje (både unger og voksne). I andre deler av utbredelsesområdet utgjør fisk og avfall fra fiskeriene en viktig del av dietten. I likhet med de andre joene kan også storjoen jage og stjele mat fra andre sjøfugler. En videre vekst i bestanden og ekspansjon av utbredelsesområdet avhenger trolig av storjoens evne til å utnytte vanlige fiskeslag som lodde og polartorsk. En videre ekspansjon kan påvirke de andre sjøfuglene på Svalbard gjennom at storjoen er en dominerende art og en viktig predator.

Storjoen hekker vanligvis parvis, men på Bjørnøya hekker arten i en løs koloni på nordsiden av øya. Arten er territoriell på hekkeplassen. Reiret er en grunn fordypning i underlaget som fôres med tørt gress eller annet plantemateriale, gjerne mose. Noen reir kan være velbygde, andre kun en enkel grop i tundraen. Eggleggingen skjer vanligvis i siste halvdel av juni, delvis avhengig av når hekkeområdet blir snøfritt. De to eggene er brune med mørke brune flekker. Begge kjønnene tar del i rugingen som varer 26–32 døgn. Etter klekking forblir ungene i reirområdet, og de blir fôret av begge foreldrene til de blir flygedyktige etter fem til sju uker. Ungene blir uavhengige av foreldrene i løpet av de påfølgende tre ukene. Storjoen blir kjønnsmoden etter sju til åtte år. Ringmerking har vist at flesteparten av ungene vender tilbake til det området hvor de ble klekt. Når en storjo først har etablert seg i et hekkeområde, vil den vende tilbake til det samme territoriet år etter år. Partnerbytte er ikke vanlig, og fugler som skifter partner vil sjelden flytte langt. Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkl. Svalbard) er 11 år.

Storjoen ble første gang funnet hekkende på Bjørnøya i 1970 og på Spitsbergen i 1976. Bestanden har siden vokst kraftig. Vern og økt næringstilgang i artens kjerneområder på Shetland, Orknøyene og Island er trolig årsaken til at bestanden har vokst og utbredelsesområdet økt. Gjenfunn i Nord-Norge og på Svalbard av storjoer som er ringmerket som reirunger i Skottland, indikerer at mange av fuglene opprinnelig kommer fra dette området. En fugl som ble fanget på Bjørnøya i 1991 var ringmerket som reirunge på Foula i Skottland 23 år tidligere. Hekkebestanden på Svalbard er trolig et sted mellom 300 og 500 par, hvor omkring 150 par hekker på Bjørnøya. Kolonien på Bjørnøya er den største i Barentshavregionen. Den totale hekkebestanden i det nordøstlige Atlanterhavet var i 2004 på omlag 16 000 par. De fleste storjopar forsvarer reir og unger aktivt ved å stupe ned mot inntrengeren, og noen ganger slår de med det kraftige nebbet, vingene eller beina. En fulltreffer kan være smertefull! Ikke alle par angriper på denne måten, og aggressiviteten varierer både mellom hekkeområder, tid i hekkesesongen og næringstilgang.