Reinsdyr har en sirkumpolar utbredelse med flere underarter i ulike områder. Underarten svalbardrein forekommer utelukkende på øygruppen Svalbard. Her finner man praktisk talt rein i alle områder som ikke er dekt av isbreer. I dag finner man hovedforekomstene av svalbardrein på Nordenskiöld Land, Edgeøya og Barentsøya. I 1978 ble det satt ut 15 reiner på Brøggerhalvøya. Antall dyr i dette området vokste voldsomt og talte 360 individer i 1993. Dette antallet ble redusert til under 100 dyr vinteren 1993/94 da ekstreme vinterbetingelser førte til nedising av beitene. Nedgangen i antall dyr skyldtes en kombinasjon av dødelighet og at noen reiner vandret ut av området.

Svalbardreinen har en variert diett og beiter på omtrent alle typer planter, unntatt noen få arter (som for eksempel kantlyng). Om vinteren oppholder svalbardreinen seg på rabber, i fjellsider, høyereliggende platåer og andre steder med tynt snødekke hvor det er lettere å komme til beiteplantene. Om sommeren søker den mot frodigere tundraområder, ofte i daler og på lavtliggende sletter. På denne tiden av året brukes mesteparten av tiden til å beite, og de legger på seg store mengder fett. Dette fettet utnyttes om vinteren når vegetasjonen er mindre tilgjengelig og av dårligere kvalitet. Svalbardreinen opptrer sjelden i grupper større enn tre til fem dyr, unntatt i brunstperioden om høsten. På grunn av de varierende klimabetingelsene og sterke sesongvariasjonene har svalbardreinene flere tilpasninger som bidrar til at de kan leve i dette området. Dyrene sparer mye energi ved sitt rolige levesett, og de har en velutviklet evne til å bruke kroppens egne energireserver når beitetilgangen er dårlig om vinteren. De har også en kraftig og lang pels. Den viktigste dødsårsaken er sult som følge av nedslitte tenner etter beiting på små forekomster av planter blant stein og grus. Ekstreme klimatiske forhold kan føre til høy dødelighet om vinteren som følge av at de bruker for mye energi eller ikke kommer ned til vegetasjonen under snøen og isen.

Svalbardreinen har brunsttid i oktober. I denne perioden samler store bukker et harem på opptil ti simler. Simlene er drektige i noe over sju måneder og føder kalven i begynnelsen av juni. Kalvene dier mora i omtrent tre måneder, og de vokser raskt i denne perioden. En kalv veier omtrent tre kilo når den blir født, men kan legge på seg 7–8 kg hver måned i løpet av sin første sommer. Under gode forhold får simlene sin første kalv når de er to år gamle. Forventet levetid for en svalbardrein er omtrent 10 år, men analyser har vist at de kan bli opptil 18 år gamle. De variable klimaforholdene på Svalbard fører til stor variasjon i reproduksjon og overlevelse fra år til år. For eksempel er det observert at andelen av simler som får kalv en gitt sommer kan variere fra 10–90%.

Svalbardreinen ble jaktet på i stort omfang i perioden 1860 til 1925, og bestanden ble betydelig redusert. Jakten ble stoppet, unntatt for vitenskapelige undersøkelser, mellom 1925 og 1983. Denne perioden med fredning resulterte i at bestanden vokste og spredte seg til nye områder. Det har ikke vært noen nylige systematiske forsøk på å telle antall rein på hele øygruppen, så den totale bestandsstørrelsen er ukjent. Imidlertid tilsier informasjon fra store deler av øygruppen, og systematisk overvåkning over lang tid i flere spesifikke områder, at bestanden ikke er blitt mindre de siste tiårene. I Adventdalen har årlig overvåkning vist at bestanden av svalbardrein i dette området har variert mellom 400 og 1100 individer i perioden 1979–2004. Tilsvarende variasjon har også blitt dokumentert for Reindalen. Det forekommer en kvotebasert jakt på svalbardrein i utvalgte områder på Nordenskiöld Land. Dette uttaket er antatt å ha liten betydning for bestanden i området.