Teisten har en tilnærmet sirkumpolar utbredelse fra den arktiske delen av Canada via Grønland og Island til De britiske øyer, kysten av Skandinavia (inkl. Bottenviken) og videre langs hele kysten av Sibir (Russland) øst til Stillehavet. Den forekommer i fem underarter som hovedsakelig skilles på forskjeller i størrelse og utseende. Svalbardfuglene tilhører underarten C. g. mandtii.

Teistens utbredelse (trykk på kartet for større versjon)

Teisten er mer stedfast enn de andre alkefuglene, og den observeres sjelden utenfor det området som betraktes som artens hekkeområde. På Svalbard er teisten en vanlig hekkefugl over hele øygruppen. Den hekker i små, spredte kolonier langs kysten og på øyer, men enkeltreir kan også ligge flere kilometer inne i landet. Til sammen er det registrert 202 kolonier/hekkeområder for teist på Svalbard. Teisten oppholder seg på og ved Svalbard hele året igjennom så lenge det finnes åpent vann. Trolig overvinter mange langs iskanten rundt øygruppen, og i Barents- og Grønlandshavet. Antall teister i kystområdene rundt Svalbard øker i mars–april og avtar igjen sent på høsten.

I hekkesesongen er arten sterkere knyttet til kystnære farvann enn de andre alkefuglene. Den henter det meste av næringen på grunt vann nær kysten, primært på dyp mindre enn 30 meter. Teisten er den minst sosiale av alkefuglene, og den hekker for det meste som enkeltpar eller i små kolonier. Dette spredte hekkemønstret gjenspeiler trolig at teistens næringsgrunnlag også er jevnt fordelt langst kysten. Imidlertid forekommer det løse kolonier med opp til flere hundre par på Svalbard. De kan også hekke sammen med andre sjøfuglarter på enkelte lokaliteter.

Teist som observeres langt fra land i isfylte områder sommerstid er hovedsakelig ikkehekkende individer. Når områdene langs kysten fryser til vinterstid, søker teisten næring langs iskanten og i isråker. Teisten lever av ulike typer fisk og krepsdyr. Den er en opportunist i næringsvalget og endrer raskt matvanene etter hvert som tilgjengeligheten av byttedyr endrer seg. På Svalbard er bunnlevende fiskearter som ulker vanlige byttedyr i kystnære farvann, mens polartorsk og ulike krepsdyr er vanlige byttedyr i drivisen.

[bilde3  {Foto: G. W. Gabrielsen}original]Fuglene hekker i sprekker og hulrom i fjellet, under steiner og i steinurer hvor de er beskyttet mot predatorer. Reiret kan ligge like ved havoverflaten eller høyt oppe i en klippevegg. Eggene legges direkte på underlaget. I motsetning til de andre alkefuglene legger teisten to egg. Disse er lysegrå med mørke flekker. Begge kjønn tar del i rugingen som varer i 28–32 døgn. Teisten er den eneste av de atlantiske alkefuglene som oppfostrer mer enn én unge. Denne strategien henger trolig sammen med artens korte avstand fra hekkeplass til næringsområde, og at den derfor unngår lange flygeturer. Ungene blir i reiret til de blir flygedyktige, 40 døgn gamle. Fram til da fôres de av begge foreldrene. Ungene forlater reiret når de er flygedyktige, og da er de også uavhengige. Teisten blir kjønnsmoden i en alder av to til fire år. Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkludert Svalbard) er 16 år.

Som følge av at teistene hekker spredt og at reirene ligger godt skjult, er arten vanskelig å kartlegge og studere i hekkesesongen. Det foreligger ingen detaljerte tellinger av hekkebestanden på Svalbard, men den er grovt anslått til ca. 20 000 hekkende par. Bestandsutviklingen er ikke kjent. Hekkebestanden i Barentshavet er anslått til mellom 60 000 og 80 000 par, og den europeiske bestanden til oppimot 130 000 hekkende par. Arten har gått tilbake innenfor flere deler av utbredelsesområdet. Arten er jaktbar på Svalbard om høsten, men det årlige uttaket er svært begrenset.