Vågehvalene har et stort utbredelsesområde både på den nordlige og sørlige halvkule. Vågehvalene som finnes i det nordlige Atlanterhavet tilbringer vinteren i sørlige deler mellom Gibraltarstredet i øst og Det karibiske hav i vest. Om våren trekker de nordover så langt som til Baffinbukta på vestsiden og til Svalbard på østsiden. På Svalbard sees arten om våren og sommeren, særlig på vestkysten og nordsiden av Spitsbergen opp til iskanten.

Vågehvalen er den mest tallrike av bardehvalene i norske farvann, og man regner med at den nordøstatlantiske bestanden er på godt over 100 000 dyr. Den sees ofte langs kysten og inne i fjordene på Svalbard, vanligvis som enkeltindivider, selv om to og tre hvaler sammen også er vanlig å se. Av og til kan man komme over større grupper av vågehval uten at man vet om årsaken er større ansamlinger av byttedyr eller sosiale anliggender. Hannene oppholder seg i andre områder enn hunnene og kalvene i lange perioder av året. Når vågehvalene er på vandring er de bare oppe i overflaten i noen få blåst og er derfor lett å overse. Når de spiser er de oftere i overflaten, og de kommer ofte opp på samme sted gang etter gang. De sirkler ofte rett under overflaten og er dermed mye lettere å få øye på. Vågehvalen kan hoppe helt fri av vannet, selv om ikke dette er vanlig. Enkelte individer er svært nysgjerrige og kan komme helt inn til båter. Vågehvalen er en relativt taus hvalart selv om man har dokumentert en del ulike vokaliseringer. I våre farvann spiser vågehvalen fiskearter som lodde, makrell, sild, torsk, sei og hyse samt mindre byttedyr som krill. Dietten varierer i forhold til sesong, område og fra år til år. Spekkhoggere er den eneste predatoren på denne hvalarten.

I det nordlige Atlanterhavet parer vågehvalene seg i perioden fra oktober til mars. Svangerskapsperioden er på rundt 10 måneder. Kalvene blir født i vinterområdene og er sammen med mora i 4–6 måneder. Vågehvalene får unger hvert år. Hunnene er kjønnsmodne ved sjuårsalderen, mens hannene gjerne er det ett år tidligere.

Vågehval er blitt fangstet siden middelalderen langs de kystnære trekkveiene sine. Fangstmenn med primitive redskaper fanget vågehvalene inne i små bukter og viker og avlivet dem med piler og spyd. I de tidlige faser av den kommersielle hvalfangsten fikk vågehvalene være i fred fordi de var så små, mens de i dag er den eneste arten av større hvaler som er utsatt for kommersiell fangst. I Norge fangstes vågehval etter et kvotesystem. Kvotene holder seg langt under det som anses for bærekraftig.