DNA-analyser for identifikasjon
Nytt: Temaark om DNA-analyser for identifikasjon?
Bioteknologinemnda har nå gitt ut et temaark DNA-analyser
for identifikasjon? Temaarket er gratis og kan bestilles i klassesett
fra skolesiden.
Teksten på temaarket ligger også på denne siden.
|
 |
Hva er DNA-analyser for identifikasjon?
DNA er arvestoffet vårt. Alle cellene våre, med unntak av
kjønnscellene, inneholder det samme DNA-et. Én til to prosent
av DNA-et vårt består av gener. Utenfor genene finnes det
blant annet områder som består av repeterte DNA-sekvenser.
Dette er sekvenser av DNA som består av to til flere hundre baser
og som gjentas mange ganger etter hverandre. Antall variasjoner varierer
fra kromosom til kromosom og varierer spesielt mye fra person til person
og egner seg derfor svært godt til
å identifisere personer. Ved analyse av disse områdene får
man laget DNA-profiler (også kalt DNAfingeravtrykk) (se figur på
neste side). En DNAprofil
gir ikke noe informasjon om egenskaper som hudfarge eller hårfarge
eller risiko for sykdom (les om gentesting for
sykdom på eget temaark).
Innledning
Undersøkelser av arvestoffet DNA er et viktig verktøy for
å identifisere personer. Ved å sammenligne DNA fra to personer
kan man for eksempel finne ut om de er i nær slekt. Ved å
sammenligne DNA funnet på et åsted med DNA fra en mistenkt,
kan man vise om sporet kommer fra den mistenkte. Det er kun ørsmå
mengder biologisk materiale som trengs for å utføre slike
analyser.
I dette temaarket ser vi på hva slike undersøkelser kan
fortelle oss og hva de ikke kan fortelle oss. Vi skal også komme
inn på etiske problemstillinger knyttet til slike undersøkelser.
Hvordan lager man en DNA-profil?
Klikk på bildet for å få det i større versjon.
Hvem er far? – slektskapsundersøkelser
En person har halvparten av arvestoffet sitt fra mor og den andre halvparten
fra far. Dersom man skal undersøke et farskap genetisk, er det
derfor en fordel å ha biologiske prøver fra både barn,
mor og mulig far. Disse prøvene brukes til
å lage en DNA-profil for hver av personene (se figur på neste
side). Hvis man sammenligner prøvene fra barnet og moren, kan man
slå fast hvilke
deler av barnets DNA-profil som stammer fra moren. Resten må stamme
fra faren. Når man så ser på prøven fra den mulige
faren, kan man se om man finner et mønster som passer. Slik kan
man med stor sikkerhet avgjøre om personen
faktisk er faren eller ikke.
DNA-analyser benyttes når spørsmål om farskap kommer
for retten eller i forbindelse med fastsettelse av farskap når barnet
er nyfødt. Dette har man gjort siden begynnelsen av 1990-tallet
da man fikk metoder som var gode nok. Før det hadde
man metoder som kunne utelukke farskap i noen tilfeller, men ikke med
sikkerhet si om en bestemt person var faren. Slike analyser organiseres
av det offentlige. Analyser kan også bestilles av privatpersoner
som ønsker å betale slike analyser selv.
DNA er arvestoffet vårt. Alle cellene våre, med unntak av
kjønnscellene, inneholder det samme DNA-et. Én til to prosent
av DNA-et vårt består av gener. Utenfor genene finnes det
blant annet områder som består av repeterte DNA-sekvenser.
Dette er sekvenser av DNA som består av to til flere hundre baser
og som gjentas mange ganger etter hverandre. Antall variasjoner varierer
fra kromosom
til kromosom og varierer spesielt mye fra person til person og egner seg
derfor svært godt til å identifisere personer. Ved analyse
av disse områdene får man laget DNA-profiler (også kalt
DNAfingeravtrykk) (se figur på neste side). En DNAprofil
gir ikke noe informasjon om egenskaper som hudfarge eller hårfarge
eller risiko for sykdom (les om gentesting for
sykdom på eget temaark).
DNA-analyser i politi etterforskning og straffesaker
Ved å sammenligne DNA-profiler basert på to ulike biologiske
prøver/spor, kan
rettsgenetikere med svært høy grad av sikkerhet slå
fast om prøvene stammer
fra samme person eller ikke.
Det er veldig små mengder biologisk materiale som skal til for
å utføre en analyse.
Én celle kan være nok til at det kan lages en DNA-profil.
Dermed har politi,
påtalemyndighet og forsvar et effektivt redskap i arbeidet med å
sikre at skyldige
blir tatt og uskyldige går fri. Dersom politiet finner biologiske
spor, for eksempel
blodflekker, hårstrå, sædrester eller lignende på
åstedet, kan disse sammenlignes
med prøver fra mistenkte. DNA-analyser kan også være
til hjelp ved at de kan utelukke enkelte personer og feilaktige spor.
For at politiet skal kunne pålegge en person å avlevere prøve
til DNA-analyse,
kreves det etter norsk lov at det foreligger ”skjellig grunn til
mistanke” mot vedkommende. Det vil si at det skal være mer
sannsynlig at vedkommende er skyldig
enn uskyldig. Også i saker der det ikke er skjellig grunn til mistanke
mot noen enkeltperson, kan DNA-analyser benyttes. Det gjelder tilfeller
der det er stor sannsynlighet for at gjerningspersonen befinner seg innenfor
en gruppe personer – for eksempel alle som har vært innom et
sted innenfor et
bestemt tidsrom. Etter et drap i Førde i 2004, ble det funnet biologiske
spor på
avdøde. Dette resulterte i en DNA-profil til en ukjent person.
Menn som hadde
vært i Førde den aktuelle natten ble innkalt til å
møte i vitneavhør, og til å frivillig
avgi DNA-prøver. Det ble tatt 1200 DNA-prøver. Etter analyse
av prøve
nummer 1042 ble det fastslått at denne prøven stammet fra
samme person som
DNA-sporet som ble funnet på avdøde. Mannen, som var uten
tidligere tilknytning
til den drepte, ble etterforsket og senere dømt for drapet.
Selv om DNA-analyser er viktig for rettsmedisinen, kan denne teknologien
aldri alene avgjøre skyldspørsmål. Den gir ingen svar
på spørsmål om nødverge,
tilregnelighet, samtykke (for eksempel i seksualrelaterte saker), og så
videre. Det
en DNA-analyse kan gjøre, er å koble person til sted eller
person til gjenstand.
Å bli knyttet til et åsted trenger ikke gi grunn til mistanke,
men å etterlate blod
eller sæd kan skape et forklaringsproblem for en som hevder å
være uskyldig.
DNA-registeret
Norge har et DNA-register som ble satt i drift i 1999. Det drives av
Kripos.
I dag er DNA-registeret bygget opp av analyse av 11 DNA-områder
som fastlegger identiteten. Disse utgjør en DNA-profil.
DNA-registeret er delt i identitetsregisteret og sporregisteret: I identitetsregisteret
finnes DNAprofiler av personer som er dømt for overtredelse av
visse kapitler i
straffeloven (allmennfarlige forbrytelser; forbrytelser mot sedeligheten;
forbrytelser mot liv, legeme og helbred; eller utpressing og ran).
Over 9000 personer er registrert (per 23.10.06).
I sporregisteret finnes DNA-profiler fra biologiske spor funnet på
offer eller åsted, samt opplysning om profilens tilknytning til
en uoppklart straffesak. Over 2000
profiler er registrert (per 23.10.06).
Frifunnet av DNA-analyse
Nord California, USA, høsten 1984: En 25 år gammel kvinne
ble voldtatt og drept
på vei til jobb. Rundt en måned senere ble en 19 år
gammel mann arrestert for forbrytelsen.
Han hevdet at han var uskyldig, men ble ikke trodd og dømt til
livsvarig
fengsel. Seks år senere var det kommet analysemetoder som gjorde
det mulig å
sammenligne DNA funnet på offeret, med DNA-et til den arresterte
mannen. En
slik sammenligning ble utført, og den viste at den arresterte umulig
kunne være den
som hadde lagt igjen sæden på offeret. Men både dette
resultatet og en ny test i
1994 som ga samme resultat, ble ignorert av rettsapparatet. Videre etterforskning
førte imidlertid til at man fant et nært, men ikke perfekt
samsvar med en DNAprofil
i statens DNA-register. Dette satte politiet på sporet av broren
til personen i
registeret (nære slektninger har likere DNA-profiler enn andre).
Konfrontert med
DNA-beviset, tilsto denne mannen drapet. Noen måneder senere ble
personen
som var blitt arrestert i 1984 løslatt, etter 20 år som uskyldig
i fengsel.
DNA-analyser ved ulykker
DNA-analyser kan benyttes til identifikasjon av ofre ved alvorlige ulykker.
Man
sammenligner da DNA fra omkomne eller kroppsdeler fra omkomne med
DNA fra mulige slektninger. Rettsmedisinere har flere andre metoder for
å identifisere
forulykkede personer, blant annet å se i tannjournaler. Men DNA-analyser
kan være til hjelp i de tilfellene der slik informasjon ikke er
tilgjengelig eller ikke
lar seg bruke.
I Norge ble DNA-analyser i forbindelse med ulykker første gang
foretatt i stor
skala i 1990 etter at 158 mennesker mistet livet i brannen på fergen
Scandinavian
Star som gikk mellom Norge og Danmark. Her var imidlertid ikke analysene
nødvendige for å identifisere de omkomne, men dette var en
viktig øvelse
for dem som skal utføre slike analyser. Første gang man
her i landet benyttet
slike analyser for å identifisere omkomne etter en stor ulykke,
var etter Operafjellulykken i 1996, der et russisk fly styrtet under innflyving
til Svalbard lufthavn.
Alle om bord, 141 russere og ukrainere, mistet livet. Russiske og ukrainske
tannleger
oppbevarer ikke journaler med “kart” over pasientenes tenner
slik tradisjonen
er i store deler av verden for øvrig. Derfor måtte man her
bruke DNA-analyser.
Ved å sammenligne DNA-profilene fra lik og likdeler kunne alle de
257 likdelene
som ble funnet, sorteres til de 141 omkomne. I tillegg ble det foretatt
innsamling
av blodprøver fra nære slektninger av de savnede (referanseprøver).
Man
fikk inn slike prøver for 139 av de savnede. Deretter sammenlignet
man DNA-profilene fra slektninger av de savnede med profilene til de døde
og fant på den
måten identiteten til 139 av de omkomne.
DNA-analyser ble også benyttet etter tsunamien i Asia i 2004, særlig
for å identifisere
barn som ennå ikke hadde fått tannjournal. Etter terrorangrepet
på World
Trade Center i USA 11. september 2001 ble det satt i gang et enormt omfattende
arbeid med å bruke DNA-analyser for å finne ut hvilke kroppsdeler
som kom fra
én og samme person, og for å identifisere så mange
som mulig av ofrene.
Klikk på bildet for å få det i større versjon.
DNA-analyse ved familiegjenforening i Norge
Når noen søker om oppholds- eller arbeidstillatelse i gjenforening
med familiemedlemmer i Norge, må slektskapet sannsynliggjøres.
De fleste søkerne vil kunne fremlegge dokumentasjon på slektskapet
i form av for eksempel fødselsattester
eller vielsesattester. Noen søkere har imidlertid problemer med
å fremlegge attester med tilstrekkelig bevisverdi. Utlendingsdirektoratet
(UDI) tilbyr derfor en DNAanalyse
for å fastslå om en søker er i familie med den personen
som bor i Norge. En slik DNA-analyse innebærer at en undersøker
DNA i prøver tatt fra søkeren og familiemedlemmet som allerede
bor i Norge. Prøver av søkere tas ved
norske ambassader, eller på andre steder hvor ambassadenes representanter
er til stede. Man bruker bare slike analyser når de man trenger
prøver fra samtykker til testing. Skulle undersøkelsen vise
at det biologiske slektskapet ikke er det som er oppgitt i søknaden,
vil søkeren få avgi en forklaring som blir tatt i betraktning
i den
videre behandlingen av saken.
Ikke bare for mennesker
DNA-analyser av dyr har vært brukt til å avdekke miljøkriminalitet.
Stjålne fredede
fugler har blitt oppdaget i ett land, og blitt sporet til et rede i et
annet land
ved hjelp av DNA-analyse. Det har også vært rettssaker med
påstander om
stjålne kalver, der man har brukt DNAanalyser til å koble
kalvene til rett ku.
Man har også forsøkt å knytte personer til et åsted
ved å sammenligne barnål-
DNA fra barnåler funnet på den mistenkte,og barnåler
funnet på åstedet.
Etiske problemstillinger
Selv om DNA-profiler er basert på analyse av ikke-kodende områder
(altså ikke gener) vil mange føle at man aldri vet hva man
kan finne ut senere ved hjelp av slik informasjon; at man aldri vet hva
fremtiden vil bringe av ny kunnskap og teknologi,
eller hvordan informasjonen vil kunne bli brukt under nye styresett i
landet.
Et viktig spørsmål når man tar DNA-prøver for
identifikasjon, er om man bare skal ta vare på DNA-profilen som
lages – som egentlig bare er en datakode – eller om man også
skal ta vare på det biologiske materialet. Dersom teknologien blir
endret for å
bedre kvaliteten på undersøkelsen, vil man ikke kunne oppdatere
eksisterende registre, uten slike bevarte biologiske prøver. Men
det vil også bety at materialet vil kunne brukes til andre formål
ved at de politiske myndighetene endrer reglene, eller at
det benyttes på ulovlig vis.
Skal man i noen tilfeller tillate at man henter prøver fra helsevesenet
for å gjøre DNA-identifikasjon? Dette ble blant annet gjort
i Sverige da man skulle finne morderen til utenriksminister Anna Lindh
i 2003. Der har man nemlig en biobank med prøver fra alle som er
født etter 1975. Denne er ment brukt i helserelatert forskning.
For at et DNA-register skal kunne bli et effektivt verktøy for
oppklaring av forbrytelser, må det være slik at de som er
lovpålagt registrering, faktisk blir registrert. Skal politiet kunne
bruke tvang for å innhente en DNA-prøve?
Er det stigmatiserende å være registrert i et slikt register?
Kan det sammenlignes med å stå i et fingeravtrykkregister?
Skulle alle innbyggerne i et land stått i et DNA-register slik
at man raskt kunne finne skyldige og samtidig sjekke uskyldige ut av saken?
Ville dette gjort det mindre stigmatiserende å stå i et register?
Ettersom det trengs så lite biologisk materiale for å lage
en DNA-profil samtidig som DNA er stabilt, er det omtrent umulig å
være et sted uten å etterlate seg biologiske spor som kan
analyseres. Det vil kunne medføre at mange blir innlemmet i registre,
eller involvert i etterforskningen av straffesaker. Således er det
et problem at slike registre kan bli meget omfattende og bestå av
en stor andel personer som ikke har noe med en kriminell handling å
gjøre, dersom dette ikke er skikkelig lovregulert.
Er det greit at noen ønsker å stå frivillig i et DNA-register?
Noen ønsker det for å raskt kunne bli sjekket ut av kriminalsaker,
og slippe å bli kontaktet og forhørt ved kriminelle handlinger
i nabolaget. Dette gjelder for eksempel pedofile.
Oppdatert 01.11.06
|
