Linné innordnet planter i slekter og klasser i forhold til pollenbærernes utseende, antall og plassering. Pollenbærere er plantenes hannlige organ, og derfor ble Linnés system kalt et seksualsystem. Linnés system var et kunstig system, og bevisst designet for å være enkelt å forstå. Det har vært diskutert om Linné virkelig selv mente at skaperverket var så enkelt, eller om han laget et praktisk hjelpemiddel uten å ta stilling til ”sannheten”. Antakelig mente Linné at han ved å skape et enkelt, logisk system og å vise at alle arter kunne innordnes i det, avdekket Guds vilje og plan.

Relativt raskt ble Linnés seksualsystem byttet ut med ulike naturlige system. Etter at Darwins evolusjonsteori fikk fotfeste søkte de naturlige systemene å gjenspeile det evolusjonære slektskapsforholdet mellom organismene. Disse systemene har vært og er i stadig endring og ulike prinsipper og metoder har ligget til grunn for disse. Alle disse naturlige systemene bruker mange karakterer for å rekonstruere evolusjonen – ikke bare enkelte utvalgte karakterer som antall pollenbærere. Før datateknologiens tidsalder var de naturlige systemene svært subjektive. På 60- og 70-tallet hadde man en sterk tro på at bruken av alle karakterer (dvs. så mange karakterer som mulig) skulle gi en objektivt riktig klassifikasjon, mens man nå gjerne bruker likheter i avledete karakterer (dvs. nyoppståtte karakterer) for å rekonstruere slektskapstrærne.

Barcoding og Fylokoden

På Linnés tid var artsbegrepet veldig enkelt. Hvis to organismer så like ut, tilhørte de samme art. Hvis de var forskjellige, var de nok ulike arter. I dag er situasjonen mye mer komplisert, og det går historier om biologistudenter som har brutt ut i gråt under forelesninger om artsbegrepet.

Et av problemene er at organismegruppene er så forskjellige. Det gjør det vanskelig å lage en universell definisjon av hva en art er. En av de nye metodene som diskuteres er barcoding (strekkoding). Alle organismer bærer på tusenvis av gener, og enkelte av disse genene finnes hos alle arter på Jorda, fra elefanter til tarmbakterier. Det er likevel markante forskjeller innen genene, og man håper nå å bruke disse genene som en slags biologisk strekkode for å identifisere arter. Her ved museet jobbes det med å finne egnede gener som kan brukes til dette.

Linnés system besto av fem nivåer: rike, klasse, orden, slekt og ar. Artene var gruppert sammen i slekter, slektene i ordener etc. Etter Darwin har vi visst at naturen egentlig tar form av et slektstre hvor forgreningene absolutt ikke følger noe fast system av nivåer. Likevel har Linnés system vært i bruk frem til i dag.

De siste årene har noen forskere diskutert å erstatte Linnés navnsetting med en Fylokode. Fylokoden er et navnsettingsystem som ignorerer Linnés kategorier og i stedet navngir grener på livets tre. Mange kjemper hardt mot forandringene og for å beholde Linnés system. Dette er fordi Linnés system er kjent og kjært og har fungert godt hittil. Systemet er kanskje ikke riktig, men det er et utmerket verktøy! Den nye metoden vil også innebære å forandre nesten alle navn, noe man frykter vil skape kaos i den biologiske verden.

Et fylogenetisk tre (slektstre) viser slektskapet mellom organismegruppene.

Hva gjør vi her ved Naturhistorisk museum?

Mye av forskningen er fokusert på moderne systematikk. Forskerne på Tøyen har gått sammen og dannet et nasjonalt senter for biosystematikk (NCB), og her forskes det på alt fra insekter og fugler til liljer og valmuer. Vi reiser rundt i hele verden for å samle inn planter og dyr som vi tar tilbake til Oslo. Dette materialet blir så undersøkt ved hjelp av blant annet molekylære metoder på DNA-laboratoriet før de blir bevart som en del av samlingene på museet.

Her følger en kort presentasjon av tre av våre unge forskere:

HALLVARD ELVEN forsker på biller. Billene er den største av insektordnene og utgjør kanskje 60% av alle insektartene. Familien kortvinger er en av de to største billefamiliene og inneholder rundt 50 000 beskrevne arter. Hallvard prøver å systematisere denne gruppen. Kortvingene er oftest svært små og ganske like, så det kan være vanskelig å finne ytre karakterer som skiller dem. Hallvard bruker molekylære metoder for å skille, systematisere og beskrive de forskjellige artene.

Foto: Hanne Breivik

Atheta confusa, en liten bille i kortvingefamilien. (Foto: Hallvard Elven)

HEIDI SOLSTAD forsker på valmuer som vokser i Arktiske strøk. Det har lenge vært spørsmål om hvor mange arter denne valmuegruppen inneholder, og hvordan slektskapsforholdet er. Heidi og andre forskere har reist rundt i Sibir, Canada, Alaska og Norden, og samlet inn valmuer som nå er presset og bevart her ved museet. Hun bruker molekylære metoder i tillegg til ytre karakterer for å bestemme slektskapet og avgrense arter i denne gruppen av valmuer.

Foto: Nina Ruud

GUNNHILD MARTINSEN jobber med genetikk på fugler. Ved å bruke molekylære metoder prøver hun å finne ut om brunsisik og gråsisik egentlig bare er en art. Disse har nylig blitt splittet i to arter, men Gunnhilds foreløpige resultater hinter om at disse fortsatt burde regnes som en enkelt art. Hun har nemlig ikke funnet noen genetiske forskjeller mellom dem så langt.

Gråsisik
Foto: Lars Erik Johannessen