Bakgrunn

Statens pensjonsfond ble etablert 1. januar 2006 med utgangspunkt i Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. Fondet består av to deler; «Statens pensjonsfond - Utland» og «Statens pensjonsfond - Norge». Pensjonsfondet forvaltes av Finansdepartementet, som har delegert den operative forvaltningen til Norges Bank (Statens pensjonsfond - Utland) og Folketrygdfondet (Statens pensjonsfond - Norge). Etableringen av Pensjonsfondet innebar ingen endring i den administrative virksomhet som utøves i Norges Bank og Folketrygdfondet. Statens pensjonsfond har ikke eget styre eller administrasjon.

Statens pensjonsfond - utland

I likhet med Petroleumsfondet skal Statens pensjonsfond - Utland være en buffer mot svingende inntekter fra petroleumssektoren. Fondet bidrar til å skjerme finanspolitikken og pengepolitikken fra til dels betydelige variasjoner i oljeprisen og produksjonsvolumet.

Fondet er statens instrument for å flytte formue fra olje- og gassreserver til en bred portefølje av internasjonale verdipapirer. Det gir en bedre balanse mellom forventet avkastning og forventet risiko i den samlede formuesforvaltningen.

Fondet gjør det mulig å skille anvendelsen av oljeinntektene fra opptjeningen av dem. Dermed kan man unngå brå skift i næringsstrukturen, slik som man har sett i mange andre land med store ressursinntekter, og bidra til at man på lang sikt har et bærekraftig næringsliv.

Fondet bidrar til balanse ved å fordele petroleumsformuen mellom generasjoner. Selv om oljeformuen reduseres, vil avkastningen fra de investerte midlene kunne være til glede for mange generasjoner fremover.

Fondet har plassert midlene i utenlandske finansobjekter (aksjer, obligasjoner, pengemarkedsplasseringer og derivater) i 42 utviklede og fremvoksende aksjemarkeder og 31 valutaer for renteinvesteringer. NBIM forvalter kapitalen dels internt av egne porteføljeforvaltere og dels ved kjøp av eksterne forvaltningstjenester.