Den som har andre til å utføre arbeid i sin tjeneste defineres vanligvis som arbeidsgiver og har, ifølge lov av 17.6.2005 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven), arbeidsgiveransvaret.

Dersom en statlig virksomhet helt eller delvis dekker lønn for personale som er tilsatt ved og får lønnen utbetalt fra en annen statlig virksomhet, må de kontraktene som opprettes, ha klare bestemmelser om hvem som er arbeidsgiver. Dette vil særlig være aktuelt i forbindelse med forsknings- og utredningsoppdrag. Tjenestemenn kan ha arbeidsplass ved en statlig virksomhet som får refusjon for lønnsutgiftene av oppdragsinntekter, bidrag fra fond, forskningsråd eller andre virksomheter utenfor statsbudsjettet. Også i slike tilfeller må det tas stilling til om det er virksomheten eller bidragsyteren som er arbeidsgiver.

I Statens personalhåndbok, pkt. 11.1.3, er det gitt en nærmere beskrivelse av hvem som er å betrakte som arbeidsgiver.

Skillet i forhold til selvstendig næringsdrivende

Den virksomheten som betaler for et arbeid eller et oppdrag, må vurdere om betalingen gjelder lønnsforhold eller betaling til en selvstendig næringsdrivende. Om oppdragstakeren er arbeidstaker, ikke-tilsatt lønnstaker eller næringsdrivende, kan ha betydning for ansvarsforholdet mellom de to partene. Men det vil også ha betydning i forhold til rettigheter og plikter i regelverket på flere ulike områder. Hvis en virksomhet gjør avtale med enkeltpersoner, må det derfor avklares på forhånd om det vil være et arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold eller ikke. Det er spesielt viktig når avtalen gjelder for en kort periode, fordi det i slike tilfeller lett kan oppstå tvil om det foreligger et engasjement av ekstrahjelp eller kjøp av kortvarig tjeneste.

Selvstendig næringsdrivende vil også i en del tilfeller utføre arbeid for en virksomhet, men uten at virksomheten har noe arbeidsgiveransvar for dem, fordi de i den aktuelle sammenhengen regnes som arbeidstaker. Hvorvidt en person skal regnes som selvstendig næringsdrivende eller arbeidstaker, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Om arbeidet utføres for egen regning og risiko, er ofte det avgjørende vilkåret for om det dreier seg om næringsvirksomhet.

Ved for eksempel engasjement av enkeltpersoner til renholdsarbeid eller forefallende arbeid vil en statlig virksomhet ha arbeidsgiveransvar. Engasjement av en privatpraktiserende advokat, teknisk konsulent eller registrert håndverker vil være kjøp av tjenester, forutsatt at oppdraget gjelder arbeid som ligger innenfor den næringen vedkommende er registrert i. Legdommere vil være eksempler på ikke-ansatte lønnstakere som oppdragsgivere har et arbeidsgiveransvar overfor.

Se for øvrig brosjyren ”Lønnstaker eller næringsdrivende?” utgitt av Skattedirektoratet, som ligger på Skatteetatens internettsider.

Praktiske konsekvenser som følger av arbeidsgiveransvaret

Med arbeidsgiveransvaret følger en rekke rettigheter og plikter. Lover, forskrifter og avtaleverk inneholder en rekke bestemmelser om arbeidsgiverens rettigheter og plikter innenfor blant annet lønns- og personalområdet samt skatteområdet.

Det er viktig at vurderingen av om en som har utført et arbeid, er arbeidstaker eller ikke, senest er foretatt før utbetalingen registreres. Dersom det er tale om arbeidsgiveransvar, plikter arbeidsgiveren å innberette lønnsutgiftene til ligningsmyndighetene og å foreta forskuddstrekk. Hvis det ikke blir trukket skatt av en utbetaling som skulle regnes som lønn, kan arbeidsgiveren bli ansvarlig overfor skattemyndighetene for det manglende trekkbeløpet. Dessuten skal arbeidsgiveren utbetale feriepenger til den tilsatte. Arbeidsgiveren plikter også å svare arbeidsgiveravgift til folketrygden.

En oppdragsgiver vil bli skyldig arbeidsgiveravgift dersom en utbetaling er blitt behandlet som betaling til næringsdrivende, mens den skulle vært regnet som lønn. Bakgrunnen for dette er at arbeidsgiveren skal beregne arbeidsgiveravgift av lønn eller godtgjøringer som er trekkpliktige. Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift når arbeidet eller oppdraget er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, jf. §23-2 i lov av 28.2.1997 nr. 19 om folketrygd.

Vurderingen av om en som har utført et arbeid, er arbeidstaker eller ikke, har også betydning for hvordan utbetalingen bokføres og rapporteres. Underpostene 01-11 til 01-19 skal brukes til betaling for arbeid når vedkommende statlige virksomhet er å anse som arbeidsgiver. Underpostene 01-21 til 01-29 skal, foruten til kjøp av varer, brukes til betaling for tjenester når virksomheten ikke er arbeidsgiver. På samme måte skal underpostene 21-11 og 21-12 brukes når vedkommende statlig virksomhet er arbeidsgiver. Underpostene 21-21 og 21-22 er for varer og tjenester.

En statlig virksomhet kan ved å gi belastningsfullmakt eller betaling (se rundskriv R-111) helt eller delvis dekke lønn for personale tilsatt ved en annen statlig virksomhet. Den virksomheten som er arbeidsgiver skal utgiftsføre lønnsutgiftene og innberette denne til skattemyndighetene. Ved belastningsfullmakt skal virksomhet som er arbeidsgiver benytte fremmed utgiftskapittel angitt i fullmakten, underpostene 01-11 til 01-19, eventuelt 21-11 eller 21-12 og rapportere til statsregnskapet.

Dersom den virksomheten som er arbeidsgiver mottar en betaling, refusjon skal virksomheten utgiftsføre lønnsutgiftene på sitt eget utgiftskapittel, underpostene 01-11 til 01-19, eventuelt 21-11 eller 21-12. Refusjonen inntektsføres på det korresponderende inntektskapitlet. I dette tilfellet vil arbeidsgiveravgiften bli beregnet og postert på eget utgiftskapittel og refusjonsbeløpet må derfor være inklusive arbeidsgiveravgiften slik at virksomhetens utgifter dekkes. For virksomheten som ikke er arbeidsgiver, anses utgiften som kjøp av tjenester og posteres på underpostene 01-24 til 01-29 (eventuelt 21-21). Det er gitt egne regler for regnskapsmessig behandling av refusjoner fra folketrygden, og reglene omtales under refusjon av sykepenger og refusjon av fødsels- og adopsjonspenger.

Vi viser for øvrig til bestemmelser i rundskriv R-101 Statsbudsjettets og bevilgningsregnskapets inndeling i poster og underspesifikasjoner – statens kontoplan.