 Akademikere
er spesielt utsatt for utvikling av åndshovmod og derpå
følgende mangel på selvstendig kritisk vurdering
av det man selv sitter og tenker, mener Egil H. Olsvik, hovedfagsstudent
i filosofi og profesjonsstudent i psykologi.
Om bitterhet for kunnskap (BFK)
En klok, åpenhjertig og, om jeg tør,
svært vakker kvinne, oppfordret meg forleden til å
tenke selv. Der og da hindret min stolthet meg fra å
innrømme riktigheten i hennes påminnelse, og
den retoriske kården ble så trukket. Denne defensiviteten
skyldes i hovedsak at jeg i løpet av min studietid
nok har fått en begynnende yrkesskade: ufolkelighet
med preg av ånds-hovmot.
Dessverre er jeg ikke alene om denne ondartede formen for
«ulykkelig bevissthet». I det følgende
vil jeg derfor benytte anledningen til å utrykke en
generalisert og kanskje noe løs oppfatning av noen
trekk ved akademisk u-kultur.
Akademias Forente Fakulteter av har vært mitt hjemland
de siste seks årene. En av mine svært takknemlige
oppgaver har bestått i å drive opplæring
i Akademisk som 2.-språk for våre nyeste landsmenn
- og kvinner. Like rørende som deres iver etter å
lære, er det så trist at bare noen få vil
bevare sin håpefulle drøm om å bli en selfmade
scholar.
Det er selvfølgelig forbeholdt de få, og de mange
må tåle å bli satt under åket til
den regionalt regjerende åndsfyrsten. Først etter
ti år med tungt, tungt gruvearbeid, kan man få
komme opp i de høye tårnene. Men i løpet
av en gjennomsnittlig uke kan man kanskje forvente en toppen
todagers klarvær. På sikt kan kombinasjonen av
slik skuffelse og usikkerhet være skadelig.
Statistisk sett går det nå 14 år fra en
norsk mann først opplever psykiske lidelser, til han
får behandling. Problemene vil selvfølgelig bare
forsterke seg i denne perioden. Prognosen for min yrkesskade
er altså dårlig.
I et worst-case-scenario vil den tilta i styrke og ende i
en tilstand av
bitterhet for kunnskap (BFK). Dette er en kontra-filosofisk
tilstand som kjennetegnes av rigiditet, sarkasme og en generalisert
vilje til å sabotere andres ideer (teoretisk terror).
I vår nære region er det kun et kjent tilfelle
av sykdommen, men det antas at antallet smittebærere
er betydelig.
Ved et fremskredent stadium vil den syke i en tiltagende rate
få opplevelsen av det å være misforstått
og undervurdert av alle andre autoriteter enn en selv.
Slik vil den rammede sakte men sikkert vikle seg inn i en
selvhatende sløyfe. I ekstrem grad minner tilstanden
sterkt om den mer velkjente paranoia kverulantis, som blant
annet kjennetegnes av en aggressiv selvhevdelse og en sterkt
overdreven mistenksomhet.
Sykdommen kan smitte både via forelesninger og veiledning,
og tidlige prediktorer er da en opplevelse av vill-ledning,
ledsaget av en viss bibliofobi. Konsulter, i så fall
et barn, for så lang tid som nødvendig.
Da BFK antas å ha utviklingsmessige komponenter, antas
symptomene å ha en funksjonell verdi for den syke, ved
at de virker kompensatoriske. BFK skaper altså forventninger
hos pasienten som det er viktig å være klar over.
Som en følge av endringene i de sykes endrede perseptuelle
skjema, vil deres personspersepsjoner også endres. Ofte
vil de ha en tendens til se i andre det de selv drømte
om å være: en akademisk dandy - som er glad som
bare faen!
Den karakteristiske destruktiviteten ved BKF skyldes derfor
et eksplisitt krav om at andre også skal martyrisere
seg på bibliotekets skranke.
Hvis man erfarer seg utsatt for en BFK-smittet, finnes det
i hovedsak fire relevante alternativer, i tillegg til det
som ble nevnt over: (A) endring av habitat, gjerne kombinert
med selvadministreringer av ethyl-baserte sedativer i væskeform,
(B) iverksettelse av kontra-induserende prosesser ved å
demonstrere genuin («normal») bibliofi på
en omsorgsfull måte, i tråd med den smittedes
offerstatus, (C) tradisjonell eller mer moderne eksorsisme
(psykoterapi), (D) en kombinasjon av de foregående,
som vel også er mest utbredt som strategi.
Avslutningsvis bør det igjen understrekes at BFK er
en relativt sjeldent forekommende tilstand. Særlig gjelder
dette de mer «tunge» tilfellene. Og det er også
nå tegn i tiden på en utvikling som kan virke
forebyggende. Jeg tenker da på spennende strømninger
innen nyere pedagogikk og læringspsykologi som jeg håper
kan føre til en styrket demokratisering av utdanningskulturen.
I min stille naivitet drømmer jeg ofte om fremveksten
av flere, og mindre læresteder som ville kunne ha karakter
av nisseverksteder. Som kjent produserer Julenissen A/S bare
produkter som er virkelig behøvde og virkelig ønsket,
samt at det jo er bare de snille som får ønsket
sitt oppfylt. Det er vel en grei deal? Eller hva?
23.01.02
|
