Jenter og oppvask
Det er noe med jenter og oppvask. Men først skal
vi snakke litt om kvinnene og fiskene. Det de har felles
er ordet vondt. Fisk smaker vondt, mens kvinner kan gjøre
gutter som meg vondt. Når det gjelder antall, aner
jeg ikke hvem det er flest av, kvinnene eller fiskene. Derimot
er jeg ofte blitt fortalt at det alltid finnes flere fisker
i havet. Problemet for meg er at alle fisker er like, enten
de har skjegg eller ikke, og heller ikke særlig spennende.
Sånn er det ikke med kvinnene. De er veldig forskjellige,
noen mer spennende enn andre. La meg illustrere med et eksempel
fra mitt eget liv.
Dette er altså et øyeblikk:
Bilene suser forbi meg mens jeg står helt stille.
Hjertet mitt stanser opp. Foran meg står en vakker
kvinne. Hun er ikke som alle andre. Hun har ikke skjegg.
Og hun smiler til meg. Ikke et hvilket som helst smil, men
det eneste og beste. Det forandret alt.
Du spør kanskje hva dette har med jenter og oppvask
å gjøre. Vel, la meg forklare. Denne kvinnen
som smilte til meg, er en sånn det finnes altfor få
av. Men hun er ikke her lenger. Ikke hos meg, ikke i denne
byen. Norge er forbanna langt. Og fullt av fisker. Hun bor
i den enden av landet hvor de velsigner fisken. Kjipt. Denne
kvinnen sjarmerte meg, men så forsvant hun igjen.
Like fort som hun kom. Og nå visste jeg ikke hvordan
jeg skulle klare meg uten henne. Det var ikke bare å
reise på sjøen og finne en ny.
Hun dro og jeg ble igjen. Jeg må innrømme at
det gjorde veldig vondt. Tid for selvpining. Jeg hørte
mye på Håkan Hellström, og ble overbevist
om at «vi er inte såna som i slutet får
varann». Slik kunne det selvfølgelig ikke fortsette.
Jeg har ikke tid i livet mitt til verken Hotel Cæsar
eller timer hvor jeg bare sitter og stirrer inn i veggen
med stearinlys og musikk om tapt kjærlighet som eneste
selskap. Så noe måtte gjøres.
Leiligheten så ille, ille ut. Det har seg nemlig sånn
at jeg bor med to jenter, og de har ikke skjønt hvordan
de får en oppvask til å forsvinne. Eller er
det nettopp det de har? Så, det som skjedde var at
jeg begynte å vaske opp. For å glemme. Ofte
og grundig. Og det stoppet selvfølgelig ikke der.
Hele leiligheten ble skrubbet. Skinnende ren. Og gjett hva?
Med skitten forsvant mitt dårlig humør. Oppvask
kurerte faktisk min rare type for kjærlighetssorg.
Og denne jenta? Vel, om hun bare hadde sett meg med oppvaskhanskene.
Trond Anders
