PFU- en vernet bedrift?
Pressens Faglige Utvalg (PFU) er «opprettet av Norsk Presseforbund
og har til formål å overvåke og fremme den etiske og faglige
standard i norsk presse (trykt presse, radio og fjernsyn)».
Utvalget består av syv medlemmer, av dem er fire pressefolk
og tre fremstående lekfolk. Altså et flertall av pressefolk.
Her begynner det å skurre for mitt vedkommende. Er det riktig
at et kontrollorgan for en yrkesgruppe skal bestå av et flertall
av gruppens egne? Her er det mulig at man får den samme «verne-om-sine-egne»-holdningen
som Det særskilte etterforskningsorganet for politisaker (SEFO)
er blitt kritisert for å inneha. Tallene på PFUs klagestatistikk
motbeviser i hvert fall ikke dette. Av de 216 klagene som
ble mottatt i 2001 fikk bare 48 av dem stempel for «brudd
på god presseskikk». Ser man på resten av utviklingen fra
90-tallet har dette tallet ligget stabilt rundt 40, til tross
for et klageomfang på nærmere 200 i gjennomsnitt hvert år.
Dette er for meg foruroligende få fellende uttalelser. Er
virkelig pressen så etiske, ufeilbare og lite klanderverdig
i sitt virke? Eller ville man sett et annet tall for domfelte
saker hvis antallet av pressefolk ble redusert til et mindretall?
Media har jo selv brukt mye spalteplass på å kritisere SEFOs
vern om sine egne, men før de gjør det bør de kanskje se seg
selv over skulderen til deres egne private, lille vernede
bedrift. For hvorfor skal pressen være noe bedre egnet enn
SEFO til å «holde orden i eget hus»? Jeg slutter meg til dem
som mener at dette er som å la bukken passe havresekken.
13.02.02
|
