I møte med filosofi og medisin begynte
prestedatteren Margrethe Aase (25) å tvile på sin protestantiske
barnelære. Etter fem år som agnostiker kom hun ut av krisen
som katolikk.
 |
STØRRE INNSIKT. - Du blir mer tolerant
når du har vært «utenfor huset», sier Margrethe
Aase.
|
Medisinerstudenten Margrethe Aase hadde
en kristen oppdragelse, var aktiv kristen og faren var
prest. At hun skulle bryte ut var for mange utenkelig.
Derfor var det også vanskelig å fortelle at hun ikke lenger
var troende. – Jeg var redd for å fortelle at jeg var
blitt agnostiker, men jeg sa det. De ble lei seg, men
far var likevel aldri i tvil om at jeg skulle «komme tilbake».
Jeg ville ikke såre dem, men ærlighet var viktigst for
meg. Mange venner ble også skuffet, men det var nok jeg
som var mest lei meg. Hun opplevde imidlertid ikke noe
brudd, verken med familie eller venner. Margrethe ble
likevel deprimert og syk, og oppsøkte både prester, leger
og filosofer. Tapet av mening var ikke enkelt å bære.
– Min far kontaktet til og med tidligere biskop Per Lønning
for å vende meg tilbake. Han var imøtekommende og kjekk
å snakke med, men de som forsto meg best var døde; Sartre
og Heidegger.
Fritt fall
Margrethe har alltid hatt et nysgjerrig sinn og er
vel belest. Som de fleste andre ønsker hun svar på de
spørsmål hun stiller, og at rasjonalitet ikke alltid er
forenelig med tro var derfor ofte vanskelig å akseptere.
– Allerede i tenårene syntes jeg det var vanskelig med
absolutte sannheter. Etter to-tre måneder på ex.-phil.
klarte jeg ikke å tro lenger. Disseksjonen på medisinstudiet
gjorde det også vanskelig å tro på det evige liv. Møtet
med de døde var så definitivt. Det var da jeg ble betatt
av filosofi. Nettopp døden er også et tema som går igjen
hos Heidegger og Sartre. Filosofien ga likevel ikke Margrethe
så mange svar, men lærte henne å stille nye spørsmål.
Med ett ble religionen satt i et annet lys. I lengre perioder
isolerte hun seg, kun i selskap med Heidegger og Sartre
og leste langt utenfor ex.-phil. pensum. Hun droppet også
kjemiforelesninger for å gå på Heidegger-seminarer. I
denne perioden følte Margrethe at hun mistet fotfeste.
– Troen på Gud raste og dermed også troen på mening. Jeg
fikk et destruktivt fokus og var i fritt fall. Jeg følte
at det ikke var noen grenser, og når døden var så nær
ble livet intenst. Øyeblikket var så stort. Jeg var en
smule ustabil i denne perioden og fikk heller ikke sove
om nettene. Du kan si jeg levde litt utsvevende.
Veien tilbake
Til forskjell fra mange andre var Margrethe utadvendt
i sin krisebehandling, og nådde en stadig dypere innsikt
i sin egen krise. Søken etter mening var viktigst og det
fragmentariske livet med en blanding av rasjonalitet og
forkastet tro ble derfor etter hvert svært slitsomt. Diskusjonene
og seminarene på Filosofisk poliklinikk, et tverrfaglig
seminartilbud mellom medisin og filosofi, var til stor
hjelp og betydde mye. Det var likevel ikke nok, og veien
til trygg grunn var vanskelig. – Jeg har en levende fantasi
og var redd for å søke trøst i narkotika av frykt for
psykoser. Isteden gikk jeg til lege for å få sovemedisin.
Jeg fikk ikke anti-depressiva, men tok ofte mange sovepiller.
Det hendte derfor jeg var litt «dopet» når jeg kom til
disseksjonssalen. Det var likevel to ting jeg ikke skulle
gjøre i min krise. Det ene var selvmord, og det andre
var å havne i fengsel. Denne fasen varte i nesten tre
år, inntil hun besøkte kjæresten i Tyskland sommeren 2000.
Da følte Margrethe at savnet av verdier og faste holdepunkter
ble for sterkt. Søkingen måtte få en ende. – Jeg orket
ikke å leve uten verdier og en plattform å stå på. Derfor
åpnet jeg Den svarte boken (Bibelen, journ.anm.). Jeg
ønsket å tro, men klarte det ikke. Tilbake i Norge var
jeg fremdeles tvilende. Jeg fikk makk av kristne forsamlinger
og ble kvalm av Fadervår. Høsten 2000 bestemte jeg meg
likevel for å høre på noe og leste gjennom annonsene i
avisen før jeg bestemte meg for å gå til Kristkirken.
Det var godt å være sammen med noen som tror, men jeg
var utilpass med de ytre formene. Det var da jeg mintes
en opplevelse jeg hadde i St. Paul kirke i mine ungdomsår.
 |
FORTVILELSEN. – Til og med Per Lønning prøvde
å verve meg tilbake.
|
Fredsfølelsen
Det tok likevel noen måneder før Margrethe bestemte
seg for å gå til St. Paul kirke. Datoen står klistret
i hukommelsen. Kontrasten til de forkynnelsesfokuserte
gudstjenestene i statskirken var stor. – 18. februar 2001
besøkte jeg St. Paul. Idet jeg kom inn fikk jeg en stor
fredsfølelse. Presten var lite overskyggende, nesten transparent.
De formidler en fastsatt, eldgammel liturgi, i stedet
for å øse av egne betraktninger, og det gjør den individuelle
tilhører fri til selv å tolke tekstene inn i sitt eget
liv. Slik var det mer alle de andre som skapte stemningen.
Etter det har jeg vært der nesten hver søndag. Jeg kan
ikke si hvorfor dette er sannere enn annet. Det var mange
religiøse veier og Margrethe syntes det var problematisk
å måtte velge bare en vei. Å godta en ny religion etter
en så lang tvilsperiode var også svært vanskelig. – Jeg
tenkte: Pokker, hvorfor kunne jeg ikke valgt en protestantisk
tro. Da hadde jeg sluppet å konvertere. Katolisismen er
likevel en idealpakke jeg har et realistisk forhold til.
Det er stor takhøyde her, fra mafiaen til brasilianske
fotballspillere som slår kors før de skal ta straffespark.
Margrethe påpeker at sammenlignet med Den katolske kirkes
spredning er Den protestantiske kirke temmelig eurosentrisk.
At det finnes katolikker i alle verdenshjørner er slik
sett en årsak til at takhøyden føles større i Den katolske
kirke. At mange i dag har et apatisk forhold til kirken
mener hun det kan være mange årsaker til. – Mange forbinder
kirken med moralisering og at de glemmer det svake mennesket.
Katolisismen har klarere rammer, men paradoksalt nok diskuteres
det mer i den protestantiske kirken, for eksempel homofilidebatten.
- Fantastisk å være irrasjonell
medisinstudiet, angrer hun ikke på at hun fortsatte. Nå
er hun fast bestemt på å bli allmennlege, men som katolikk
vil ikke det bli helt uten problemer. – Både abort og
prevensjon er problematisk for en katolikk, men jeg må
søke profesjonalitet med hensyn til slike spørsmål. – Hvorfor
er prevensjon så problematisk for en katolikk?
– Intet skal forhindre den totale hengivelse. Både mellom
mann og kvinne, og mellom menneske og Gud, sier hun knapt
før hun fører temaet videre og forteller hvordan hun synes
at den katolske kirken gjør døden mer ufarlig. At helgenene
på en måte gjør de døde mer levende. – Jeg tror på stadig
nye ting og bare nærværet gjør det så troverdig. Margrethe
forteller hvordan hun som katolikk ikke lenger trenger
å begrunne enhver påstand. Som agnostiker følte hun seg
stilt overfor et rasjonalitetskrav, men nå godtar hun
at det er mye hun ikke kan forstå, men bare må akseptere.
Tiden har gitt henne en dypere psykologisk innsikt i sin
tvilsperiode. – Det er fantastisk å være irrasjonell.
Det er greit å gjemme seg bak religionen og godta ting
uten å kunne forklare det. – Hva synes folk rundt deg
nå, etter at du har funnet troen igjen? – Far har sitt
livsverk i statskirken, så han hadde selvsagt helst sett
at jeg vendte tilbake der, men det viktigste for ham er
at jeg tror. Vennene mine er nesten utelukkende positive.
Noen stiller riktignok spørsmål til katolsk liv og lære.
– Hva føler du selv?
– Jeg har fått et annet forhold til en livsmening. Rent
praktisk går jeg to til tre ganger i kirken i uken, ellers
er alt som før. I krisen hadde jeg aversjoner mot de som
uttalte seg om kristen sannhet, men nå er jeg mer tolerant.
Du blir nok mer tolerant når du har vært «utenfor huset».
Margrethe er likevel skeptisk til at religioner som den
katolske skal bli gjenstand for trendbølger av konverteringsklare
protestanter.
– Mange tiltales nok av det estetiske og romantiserende.
Bare det å ha en eksistensiell krise er jo mote. Den katolske
bølgen er slik sett overfladisk. Det viktigste er å føle
å gjøre det riktige. For meg var det å vende tilbake til
moderkirken. – Nå er jeg ikke alene lenger, sier Margrethe.
Tekst: Rolf Eldevik
Foto: Ingrid Samset / ingrid.samset@cmi.no
