Ved å isolere det som Giskereformen kaller «bedre oppfølging»fra
bakgrunnen for selve reformen, nemlig gjennomstrømning og
økonomifiksering, klarer ikke Niels Petter Pettersen å se
noe problematisk ved reformen. Den handler om mer enn oppfølging,
mener Lars Tveiten, Peter Forrás og Frøydis Olaussen i ROSSO.
Den ända vägen fram?
Giskereformen er en politisk melding. Den har
foretatt valg som skal definere utdanningsinstitusjonenes
rolle i samfunnet. Dermed er også arbeidsformene på Universitetet
lokalisert i en sammenheng hvor de får en hensikt. I og med
at utdanningens rolle nå blir direkte knyttet til et snevert
økonomisk verdibegrep, kan mer forpliktende undervisningsformer
forstås som en teknikk for effektiv produksjon av arbeidskraft
for markedets behov. Selv om reformen har et vagt språk er
det ikke slik at den ikke har en hensikt; omstillingene skjer
hovedsakelig for at Norge skal bli «konkurransedyktig i en
internasjonal økonomi». Kvalitet er ikke gitt på forhånd og
må defineres i en retning, men hverken Pettersen eller reformen
kommer med en presis definisjon av begrepet kvalitet. «Mer
egenaktivitet og kontinuerlig tilbakemelding» - ok, men for
hvem, hvordan og hvorfor blir det aldri satt spørsmålstegn
ved. Pettersen opererer med et teknokratisk verdensbilde hvor
kvalitetsbegrepet og konteksten det skal fungere i ikke innrømmes
som politiske prioriteringer, men er et objektivt mål som
skal realiseres. Samtidig blir mappeevalueringer, deleksamener
og tilbakemelding fra vitenskapelig ansatte tilsynelatende
verdi– nøytrale midler.
Dette betyr selvsagt ikke at vi er fornøyd med
arbeidsformene på dagens universitet, tvert i mot. Men vi
er av den overbevisning at «kvalitet» og «bedre oppfølging»
er begreper som kan defineres i ulike retninger - blant annet
i en karrieristisk og i en solidarisk. Den retningen Giskereformen
legger opp til er åpenbart av den førstnevnte typen. Hva slags
«akademisk fellesskap» det kommer ut av at definisjonsmakten
over faget plasseres hos professorer og forelesere, hyppigere
eksaminasjon på en A-F-skala og ferdige utdanningspakker er
ikke så lett å se. Som alternativ vil vi heller foreslå at
arbeidsformene demokratiseres og at de vitenskapelig ansatte
løses fra sin dobbeltrolle som forelesere og eksaminatorer,
til å bli diskusjonspartnere som kan komme med innspill og
noen man kan spørre om råd. Samtidig må våre medstudenter
anerkjennes som relevante i dannelsen av faglige kunnskaper.
Det er altså en forskjell på strategisk egenaktivitet og på
egenaktivitet i demokratiske faglige nettverk hvor motforestillinger
er til nytte for kunnskapsproduksjon, og ikke et hinder for
«læringskarrieren». Vi trenger altså ikke flere forpliktelser
til autoriteter, men arbeidsformer hvor studentene er frivillige
deltakere i kunnskapsproduksjon.
Giskereformen gir studentene mindre formell
innflytelse. Oppdeling i småkurs undergraver studiefelleskap
som stimulerer spørsmålsstilling og krav til endring av fag.
Høyere utdannelse bør gå i en retning der studentene får økt
sin innflytelse og i større grad sette premissene for utdanningsform
og -innhold. Hvorfor skal ikke studentene selv få være med
å utarbeide pensumliste? Studenter har gjerne en mening om
hvordan faget skal organiseres eller hva som bør være innholdet
på for eksempel pensum. Denne meningen er ikke alltid sammenfallende
med den ansattes. Dessuten er dagens arbeidsform individualistisk.
Gruppearbeid er et bedre alternativ, men slikt sier reformen
lite om. Uten eksaminasjon kan studenter skape en felles studentkultur,
der studenter i større grad kan samle seg og stille krav til
utdannelsesform og innhold.
Reformen handler altså om mer enn oppfølging,
blant annet at Universitetet vil oppleve økte krav fra næringsliv
og offentlig virksomhet. Institusjonene må videreutvikle samspillet
med private og offentlige virksomheter med sikte på å omdanne
forskningsresultater til verdiskaping. Utdanning ses altså
ikke på som en verdi i seg selv, og man er kun nyttig som
student dersom næringslivet får bruk for dine kunnskaper.
Det viktigste er å opprettholde «konkurranseevnen i en internasjonal
økonomi», og det Pettersen så fint kaller «det akademiske
fellesskap» kommer i skyggen av det mer vesentlige Europeiske
Fellesskap. Å få tilpasset og standardisert utdanning - og
helst også studenter - til en felleseuropeisk norm ses på
som sentralt. Det vil gjøre det lettere for de «verdiskapende
selskapene» i Europa å hente inn relevant arbeidskraft. I
land hvor kommersialiseringstendensene har kommet lenger (USA)
finnes det eksempler på at studenter med Pepsi-t-skjorter
har blitt kastet ut av universitetet fordi de egentlig går
på et universitet sponset av Coca-Cola. Burde vi ikke heller
satse på et ikke-kommersielt offentlig og demokratisk styrt
læringssted?
Som Mikael Wiehe synger: «Dom säger det er vägen,
den enda vägen fram. Men om det här skal kallas framåt, då
skal jag ingenstans». Som representanter for baktroppen skal
vi selvsagt ikke bestemme veien for alle andre. Så til Pettersen
og andre som på død og liv vil gå: God tur!
27.02.02
|
