«Den homofile regjeringen i det homofile Storbritania»
Dette er noe av den argumentasjonen president Robert Mugabe
bruker når han skal bortforklare hvem som har skyld i at ting
går så galt i Zimbabwe. Etter en del bråk rundt de omstridte
landreformene, skyldte han altså på «den homofile regjeringen
i det homofile Storbritannia». Et slikt utsagn sier veldig
mye om Mugabe. Zimbabwes strategiske og historiske plassering
i regionen gjør at mange følger meget spent med på utviklingen
der, både frem mot presidentvalget i begynnelsen av mars,
men også videre. Studentenes og Akademikerenes Internasjonale
Hjelpefond (SAIH) jobber blant annet opp mot Zimbabwe, og
støtter studentunionen ZINASU, som kjemper for studenters
rettigheter i landet.
Zimbabwe ble frigjort i 1980, etter flere års frigjøringskamp
fra Ian Smith-regimet, som igjen hadde erklært seg selvstendig
fra britene i 1965.Robert Mugabe og hans parti ZANU-PF har
styrt landet mer eller mindre som en ettparti stat siden frigjøringen.
President Robert Mugabe spilte en viktig rolle under frigjøringen
av Zimbabwe, og fikk da og i årene som fulgte omfattende støtte
fra omverdenen. Mugabe ble sett på som det store håp for Zimbabwe
og Afrika. Hans støttespillere visste ikke alt, og noe valgte
man muligens å se gjennom fingrene med. Under frigjøringskrigen
mot Smith-regimet var det en meget opprivende indre strid
blant frigjøringskjemperne, og de som ikke passet inn, ble
ryddet av veien på effektivt vis. Den personen som lå best
an til å lede landet etter frigjøringen, Herbert Chitepo,
ble drept av en bilbombe, og det mer enn antydes av mange
at det var Mugabe selv som stod bak dette plottet. Det er
to store etniske grupper i Zimbabwe, Shona-folket (som Mugabe
selv hører til) utgjør over 70 prosent, og Ndbele-folket utgjør
nærmere 20 prosent. Ndbele var sterke i opposisjon etter frigjøringen,
men de ble effektivt stoppet av Mugabe. Resultatet var massakrer
av denne gruppen på 80-tallet. Mugabe fikk fortsatt støtte
fra omverdenen.
Det hjelper lite å være etterpåklok, la oss heller se på
dagens situasjon. I 2000 fikk Mugabe sine første store tilbakeslag.
Hans regjeringsparti ZANU-PF klarte kun å få et knapt flertall
i parlaments-valget mot et 9 måneder gammelt opposisjonsparti,
Movement for Democratic Change (MDC). 120 av 150 parlamentarikere
velges. ZANU-PF fikk et knapt flertall av disse 120. Men totalt
i parlamentet er det 150 representanter. Presidenten plukker
ut 20 representanter selv, og 10 er forbeholdt høvdinger.
Dermed har ZANU-PF et dominerende flertall i parlamentet (over
90 mot knapt 60), selv om selve valget kun ga knapt flertall
til ZANU-PF. Like før dette parlamentsvalget hadde folket
i en folkeavstemning sagt nei til et forslag om endringer
i grunnloven som blant annet ville gitt presidenten økt makt.
I mars i år skal det være valg av president, og Morgan Tsvangirai
stiller som kandidat fra opposisjonspartiet. Mugabe selv er
nok klar over at hans tid kan være på hell. Enkelte har spekulert
på om han vil provosere opposisjonen til han kan erklære unntakstilstand,
og så utsette presidentvalget til han måtte finne det for
godt.
Jeg bodde i Zimbabwe et halvt år i 2001 i forbindelse med
studier. Jeg opplevde selv mange av de overgrep som finner
sted. Min første dag i Harare, hovedstaden, ble jeg truet
av demonstranter som støttet Mugabe og hans «fredsstyrker»
i Kongo. De så meg sitte og lese på en balkong, og begynte
å rope «Get out! Get out!». De trodde nok jeg var engelsk,
eller så holdt det at jeg var hvit. Jeg trakk meg stille inn,
og heldigvis fortsatte demonstrasjonen videre. De holdt noen
appeller like bortenfor, og informasjonsministeren truet opposisjonsavisene.
Kort tid senere ble deres største trykkeri sprengt i luften.
Senere havnet jeg midt i en demonstrasjon i byen Mutare, der
studenter demonstrerte mot at skolepengene var gått opp med
3000 prosent, samt at kantinene deres var blitt privatisert,
med den følge at prisene økte. Politi og opprørspoliti knuste
demonstrasjonen med batonger, tåregass og geværer. Jeg var
heldig som også denne gangen kom meg unna. Men mange scener
fra demonstrasjonen brente seg fast på netthinnen, og ga grobunn
for engasjement for Zimbabwe.
Noe av det folk frykter er å bli bortført til noen av ZANU-PFs
kontorer og «reeducated». Bare i fjor ble 85 personer drept
for å ha støttet opposisjonen. Mønsteret for disse drapene
er statlig militsia som angriper folk i opposisjonen. Jeg
snakket i fjor høst med nestlederen i den zimbabwiske studentunionen
ZINASU når han besøkte Tromsø. Han fortalte at når de stilte
til valg i ZINASU, var en viktig faktor deres mot når det
gjaldt å motstå press fra politiet, ikke frykte å bli arrestert
osv. Alt dette gjør det meget vanskelig for folk å diskutere
politikk åpent, og under mitt opphold var det ingen som ønsket
å ytre seg kritisk mot regjeringen til meg i offentlighet.
Spesielt det å diskutere slikt med en hvit, kan gi en et opposisjonsstempel
som vil ramme hardt. Politi og militærvesen fikk nylig 100
prosent lønnsøkning, noe som mange tror er et forsøk på å
kjøpe deres lojalitet.
I mars i år skal det avholdes presidentvalg, og dannes ny
regjering. Støttespillerne til Mugabe og ZANU-PF benytter
seg av trusler, trakassering og vold, og desinformerer folk
om hvordan valgsystemet virker, for eksempel ved å hevde at
de kan vite hva folk har stemt ved hemmelige valg. Hvis Mugabe
vinner, vil politiet og hæren sansynligvis fortsette å slå
ned på folket i byene, der opposisjonen er sterkest. Folk
på landsbygda vil få skryt for å ha motstått kolonistenes
forlengede arm. Forskjellen mellom informasjonstilgang er
stor mellom by og land. Mens uavhengige aviser er tilgjengelige
for befolkningene i byene, er informasjonen som når landsbygda
i svært stor grad knyttet til regjeringskontrollerte aviser
og radio. ZANU-PF har sin hovedstøtte på landsbygda, der størstedelen
av befolkningen er bosatt. Mange tror at jordreformene til
en viss grad vil bli stanset, da det ikke lenger vil være
noe umiddelbart behov for å «bestikke» folk på landsbygda.
Mange zimbabwere tror krigsveteranene fortsatt vil ha relativt
frie tøyler, slik at Mugabe kan bruke dem til å holde folket
i sjakk. Opposisjonen vil sansynligvis enten ta valgresultatet
til retten, eller gå til masseopprør. Skulle opposisjonen
vinne, mener enkelte at de muligens vil sette landet i unntakstilstand
for å få bukt med krigsveteranene, som har mye makt, og hvor
de som er aktive i organisasjonene deres støtter ZANU-PF.
Siden politi og militære nylig fikk 100 prosent lønnsøkning,
er det nok også faktorer her man er usikre på. General Vitalis
Zvinavashe truet 9. januar mer eller mindre med at han ikke
ville støtte Morgan Tsvangirai, som stiller til presidentvalg
for opposisjonspartiet, hvis han vinner valget. Det vil også
være en jobb å gjøre med folk på landsbygda, da ZANU-PF og
krigsveteranene har fortalt skrekkhistorier om hva som vil
skje hvis opposisjonen skulle vinne valget. Krigsveteranene
vil nok gå til voldelige motreaksjoner dersom opposisjonen
skulle vinne.
Håpet for Zimbabwe er at mange der er modige og står på i
kampen for et demokratisk samfunn, og at de har støttespillere
over hele verden.
Terje Håkstad
Internasjonalt ansvarlig for Studentstyret ved Universitetet
i Tromsø
ROSSO med sleivspark
frå tribunen
At studentar engasjerer seg i kvardagen sin er viktig. Det
er noko som til dels er sakna i dagens studentmiljø. Såleis
er det bra at ROSSO i Studvest for to veker sidan viser engasjement
kring Kvalitetsreforma. Men innspelet ber preg av at ROSSO
har sete på tribunen når kampen har blitt utkjempa. Å gå ut
og rakka ned på NSU sitt syn på reforma på den måten ein gjer
er både utidig og historielaust frå ei gruppering som har
meldt seg ut av studentdemokratiet.
NSU har vore ein aktiv part i arbeidet fram mot Kvalitetsreforma.
Frå Mjøsutvalet sette sin penn på papiret og fram til i dag
når det endelege stortingsvedtaket skal setjast ut i live
har ein vore aktivt inne med innspel, kritikk og konstruktive
løysingar. Til det beste for studenten, etter vår oppfatting.
NSU har riktignok ikkje vore flinke nok til å fremja problemstillingane
gjennom media og det tek ein sjølvsagt sjølvkritikk for. Problemet
for ROSSO er at der har ikkje dei delteke. Ikkje har dei stilt
lister til val og ikkje har dei stilt kandidatar til verv
i Studentdemokratiet.
Når ein vel å sjå det negative i alt er det ikkje rart reforma
verkar tung og trugande. At Sigurd Bell og ROSSO meiner hyppigare
evaluering er verre enn den eindagarseksamenen ein må gjennom
i dag og at dette vil føra til meir usikre resultat for studenten
får så vera. Det meiner ikkje NSU. NSU ser det som eit føremon
at studenten får vist sine kunnskapar gjennom året, ikkje
berre etter semesterslutt.
Det er heller ingenting i reforma som tilseier at næringslivet
skal ta over styringa av høgare utdanning. Det vil framleis
kvila eit ansvar på staten for å oppretthalda fag. Om ein
skulle få meir midlar eksternt vil det berre vera positivt.
Og som Eilertsen og Misje påpeiker: Den frie forskninga vil
framleis stå i fokus. Norsk høgare utdanning vert ikkje med
dette eit bestillingsverk for kapitalsterke bedrifter.
Men ein ting har ROSSO heilt rett i: Viss reforma og dei endringane
den fører med seg skal bli eit reelt tilbod krev det at Stortinget
løyver auka midlar til universiteta. Det er ei utfordring.
Alt for mange reformar har enda på papiret, utan midlar til
å setja dei ut i livet på skikk.
Mi oppfordring til ROSSO er at dei no søkjer å vera med aktivt
i Studentdemokratiet og NSU for hergjennom å kunna uttala
seg konstruktivt og basert på fakta.
Torstein Fjeldet Lunde, leiar NSU-Bergen
27.02.02
|
