På rullefortau gjennom livet
Midtlivskrisa - kjent for å være den fase i livet man
når i førtiåra, kjennetegnet av en eneste lang oppoverbakke.
Jeg vet bedre, midlivskrisa er en konstruksjon for å narre
oss til å tro at vi er unge lengre, konstruert av produsenter
som ønsker å bevare oss i vår produktive alder. Sannheten
er at livet er en eneste lang krise.
Følelsen kom snikende da jeg var rundt atten, men jeg valgte
å ignorere den, jeg valgte den brede veien. Jeg flyttet
hjemmefra, et år på folkehøyskole, en utopisk verden hvor
illusjonen om evig ungdom enkelt kunne vedlikeholdes.
Sommerferien i hjembyen ble skjebnesvanger, min ferd gjennom
livet måtte fortsette langs den smale veien. Venninner fra
ungdomsskolen hadde fått kul på magen og stasjonsvogn, noen
av guttene hadde blitt tynne i håret, og guttene jeg forsøkte
å sjarmere på det lokale utestedet viste seg å være småbrødre
av mine jevnaldrede.
– Vi har blitt gamle, sa jeg forskrekket til en venninne,
hun lo.
Jeg gjentok meg selv til det kjedsommelige, alle lo med
en lett hoderystning. Jeg lovte meg selv at den dagen klagemuren
ikke lo, da var det ramme alvor. Dagen etter bursdagen min
skjedde det:
– Jeg har blitt 23 år, en voksen kvinne, sa jeg til dagens
offer.
– Alle rundt meg har mann, barn og karriere. Se på meg,
jeg er like gammel men har åpenbart gått glipp av vesentlig
informasjon når det gjelder livsoppgaven. Vi er midt i krisen,
sa jeg, lettere hysterisk
– Ikke tenk på det, det gjør det bare verre. Vi blir eldre
og det synes bedre for hver dag, slik er det bare, fikk
jeg til svar. Jeg studerte henne inngående, lette etter
spor av latter i ansiktet, men det skulle bare bli verre...
– For øvrig er du ikke 23, du er 24. Barmhjertighetsløst
gjorde hun meg et år eldre på et sekund ved å fortelle meg
at jeg hadde bommet på alderen min. Dette var ikke alvorlig,
dette var gravalvorlig. Jeg var offisielt gammel og befant
meg på den smale veiens smaleste punkt uten mulighet for
å snu. Jeg har brukt timer til å tenke gjennom problemet,
og tør påstå at jeg har funnet selve ungdomskilden - studentkortet.
Så lenge man betaler studentavgiften, har man en gyldig
grunn til å unnslippe ni til fire livet, man lurer skjebnen
og kan klore til seg noen ekstra år med uansvarlig livsførsel.
Jeg har funnet mitt rullefortau på den smale sti.
