 |
SILKEHUD. Per Solvang mener at hårtap ikke trenger
å oppleves som en sykdom.
|
Per Solvang har skrevet en uvanlig bok.
Men så handler den da også om avvikere.
Per Solvang (født 1962) er førsteamanuensis
ved sosiologisk institutt på UiB. Boken hans har såvidt
kommet ut, men har allerede blitt gjenstand for en del
oppmerksomhet. Annerledes heter den, selvfølgelig. Den
inneholder en blanding av forfatterens egne erfaringer
og erfaringene til mennesker han har møtt, mange av dem
som intervjuobjekter i forskningssammenheng. Disse fortellingene
knyttes opp mot teoretiske betraktninger, og slik får
boken et klart faglig preg. Men Solvangs egen historie
blir så personlig at boken også må kunne kalles selvbiografisk.
– Hva slags bok er det egentlig du har skrevet? Per Solvang
tenker seg om et øyeblikk før han svarer:
– Sjangermessig? Hmm. Den kalles en faktabok, men er vel
også en slags essaysamling. Forlagsredaktøren mente at
dette var en kultbok. Det håper jeg at den blir. Han synes
den likså godt kunne kalles en fagbok, og brukes som innslag
i sosiologi og på helsefagene.
– Det er for snevert hva som anses å være fagbøker. Det
er mye annet som kan trekkes inn enn hva man gjør i dag,
mener han.
– Feirer forskjellen
Per Solvangs egen erfaring med annerledesheten startet
i 13-årsalderen, da han innså at håret hans ikke lenger
sto til å redde. Etterhvert mistet han alt hår på hele
kroppen. Dette skyldes en allergi kalt Alopecia. Det finnes
en egen forening for de som rammes av dette i Norge, men
Solvang har ikke vært aktiv der.
– Det er et tilbakelagt stadium for meg, det med «sykdommen».
Det sier seg jo selv at å bli rammet av den er verre for
en jente på 13 enn for en mann på for eksempel 25. Han
forteller at det i USA finnes hårløse som tar til orde
for en silkehudbevegelse. Disse velger å vektlegge det
unike ved seg selv fremfor å se det hele som et problem.
– Det handler om å feire forskjellen, ikke prøve å finne
et botemiddel. For de gruppene som ikke rammes for sterkt
av sine forskjeller er dette en vanlig utvikling. Men
mange sterkt bevegelseshemmede har lite å feire, understreker
han. Han mener det er viktig at ikke alle grupper kan
forventes å ønske og leve med sine problemer. Samme løsning
passer ikke for alle.
Mangfoldets inntog
Boken handler selvfølgelig om annerledeshet. Og dermed
også om det normale, på en indirekte måte. – Man bør være
forsiktig med ord som «normal» og «naturlig». Før var
avvikssosiologien opptatt av problemgrupper. Det var et
problem at de var annerledes. I dag heller det mer mot
«sociology of difference» - forskjellighetssosiologi,
forklarer Solvang. Han mener dette kan være et uttrykk
for postmodernistiske strømninger. – Zygmunt Bauman peker
på at der modernismen sto for ensretting etter én standard,
er postmodernismen åpen for flere ulike standarder samtidig.
En annen teori Solvang henter inspirasjon fra er Bruce
Braghemils gaiateori, som kan ses på som et alternativ
til Darwins kamp for tilværelsen. Gaiateorien er en mangfoldsteori,
der naturens artsmangfold står sentralt, i motsetning
til Darwin, der perfeksjonering av visse egenskaper er
viktigere. – Disse teoriene faller egentlig ikke inn under
mitt fagområde, men grovt sett kan du si at Darwin peker
på ensretting og Braghemil på variasjon, forklarer han.
Ikke defekte
Det er ikke bare fagmiljøet innenfor sosiologien som
har fått et annet syn på avvik etterhvert. Ifølge Solvang
er utviklingen tydelig i hele samfunnet:
– Stadig nye grupper vinner anerkjennelse for sine krav
om aksept. Først var kanskje kvinnene, siden ulike minoritetsgrupper
som samer og innvandrere. Så kom de homofile og nå er
snart de døve anerkjent som en minoritet - og ikke lenger
som defekte. De har forresten sitt eget OL. Han deler
denne endringsprosessen i samfunnet i en assimilerings-
og en integreringsfase.
– Før skulle forskjellene viskes ut. De som var annerledes
skulle normaliseres. De skulle tas opp i den dominerende
kulturen ved assimilasjon. Siden fikk vi integreringen,
der minoritetene skulle få lov å være minoriteter, men
samtidig måtte lære seg å fungere innenfor den dominerende
kulturen. Samer og innvandrere for eksempel. I tillegg
mener han vi idag kanskje ser konturene av en mulig tredje
fase: Den multikulturelle. Et samfunn med ulike kulturer
i fredelig sameksistens holdt sammen av et minimum av
fellesskap. Dette bringer oss inn på velferdsstaten, et
tema Solvang kjenner godt gjennom sin forskning.
– Velferdsstaten handler i stor grad om å telle defekter,
og evne til å delta i lønnsarbeid. Er du defekt og arbeidsudyktig
nok, kvalifiserer du for trygd. Dette skaper et fokus
på enkeltes annerledeshet på en måte de ikke liker. Mange
døve ønsker ikke å bli hørende. De vil heller ha aksept
for at de er en språklig minoritet i samfunnet som har
krav på et tilbud som gir dem samme muligheter som andre
både yrkesmessig og sosialt.
Punk og sosiologi
Solvang snakker seg fort varm om temaet sosiologi.
Et tema han ikke har dekket spesielt i boken er kriminalitet:
– Også den kriminelle handling må analyseres. Homoseksualitet
var jo kriminelt noen tiår tilbake. Hvor mange andre står
for tur til å bli løftet ut av det kriminelle? Hvorfor
er det nesten bare menn i fengslene?, undrer han. – Slike
spørsmål har jeg blitt mer opptatt av i det siste. Men
det er ikke bare i det siste han har stilt seg slike spørsmål.
Som ung punker skrev han en gang en sang om å velte gravsteiner
og brenne kirker. Bakgrunnen var et tilfelle av gravstøttevelting
i kommunen, og den unge Solvang hadde forsøkt å sette
seg inn i hodet på den ukjente gjerningsmannen. Under
en konsert i en fritidsklubb ble teksten delt ut blant
publikum. Fritidslederen fikk ett eksemplar i hende, og
skandalen var et faktum. Bandet fikk ikke lenger lov til
å bruke øvingslokalet.
– Så teksten din ble ikke akkurat ansett som litteratur?
– Du kan si det slik, ja. Men å sette seg inn i gjerningsmannens
hode. Var ikke det litt avslørende for fremtiden som sosiolog?
– Hmm, ja. Kanskje det? Per Solvang har ikke reflektert
over det før. Men boken til Solvang handler ikke om kriminalitet.
Den handler om døve, mongoloide, damer i NRK P2, akademikere,
amputasjonsbeundrere og, ikke minst, ham selv. Han bruker
sin egen historie til å understreke poenger han mener
også kan gjelde for andre.
– Boken har jeg skrevet av flere grunner. Jeg ønsker å
påvirke både omgivelsenes syn på avvikerne, og disse gruppenes
syn på seg selv. Kanskje er det ikke lenger så vanskelig
å leve med sin rarhet idag. Det går iallfall an å tenke
tanken. Mennesker som er annerledes er ikke minusvarianter.
De som er annerledes må bli tillatt å feire seg selv,
om de ønsker det. Som det å være hårløs i en tid da svært
mange barberer seg på hodet allikevel?
– For min egen del var jeg lenge avhengig av parykk. Men
det er befriende når du kommer deg ut av normalitetstrykket,
bekrefter Per Solvang.
