Bak en nedslått paraply
Det var ikke så ille som jeg hadde fryktet, og det varte
bare i én og en halv time. Men først: De er gamle, de er
frekke, og de kan være farlige. Hvis de er mange nok. Og
det er de som regel. Bussturistene. Følgende samling av
faktaopplysninger er basert på flere somre med feltarbeid
ved en souvenirbutikk i en turistattraksjon i Nord-Norge.
Et sted der vi heller vasket toaletter enn å stikke sørover
med en av disse bussene. Dette er den usminkede sannheten:
Tyskere kjøper elg-klistremerker, særlig av den litt på-kanten-typen
der to elger parrer seg. De vil alltid ha «Stempel, Bitte»
på alle postkortene sine og gjør alltid stempel-bevegelser
med hånden når de spør. De stjeler schnapsglass, lightere
og troll, og når de blir tatt, truer de med å fraråde alle
vennene sine å reise til Norge på busstur. Franskmenn og
spanjoler stjeler schnapsglass, lightere, krystall, postkort
og fingerbøler. De bommer på doskåla og stjeler dopapir.
Japanere kjøper reinskinn, samedukker og tørrfisk. De vil
gjerne ha «tax-flee». Amerikanere kjøper «the cutest moose
earrings» og Dale-gensere i størrelse XXXL. Øst-europeere
sover i «das rollende Hotel», kjøper ett postkort hver,
pruter på frimerket, og stjeler en og annen krystall-ørn.
Slik er det bare. Men altså: Jeg var på vei hjem til forelesninger
i Bergen fra shopping i Barcelona. Der hadde jeg blant annet
forbannet bussturistene som lagde tusen meter lange køer
foran alle Gaudis mesterverk. Jeg så fram til en søndagstur
med tog fra Oslo til Bergen i fred og fordragelighet: «Innstilt.
Buss ved spor 17», sto det bak «Bergen 08:11». Godt at jeg
reiser på et så ugunstig tidspunkt, trøstet jeg meg selv.
Jeg får helt sikkert to seter alene. Optimismen ville ingen
ende ta. Helt til jeg fikk øye på dem. Mange års trening
har satt meg i stand til å gjenkjenne dem på meters avstand,
selv om de går én og én. Bussturistene. Vi gikk samme vei.
Amerikanere. Japanere. Det var bare for meg å følge den
hevede, men nedslåtte paraplyen. Jeg skulle bli en av dem.
I en buss helt til Bergen. Med japanere bak meg og en stor,
ameriansk mann i nabosetet, sovnet jeg med kinnet klistret
mot vinduet til en mumlende blanding av «tax-flee» og «oh,
my God». Jeg våknet av stillheten. Framme i Bergen allerede?
Nei, klokka var bare halv ti. Utenfor vinduet sto det et
tog som bussturistene dro koffertene sine inn i. Vi var
på Hønefoss. Det var over.
25.09.02
