 Det
er knapt tre år siden Bergen sist gang ble rystet av et opprivende
«pornoslag». Den gangen var det Cinematekets visning av filmen
«Deep Throat» som brakte den antipornografiske mobben ut i
gatene, skriver medieviter Alex Iversen.
Annie Sprinkle: kunst eller porno?
Noe av det mest sjokkerende den gangen, var
at mennesker som ønsket å se den omdiskuterte klassikeren,
og gjøre seg opp en mening om den på egen hånd, på vei inn
i kinosalen ble trakassert og uthengt som «voldtektsmenn»
av illsinte radikalfeminister. Dette var, skrev medieforsker
Barbara Gentikow i en kommentar seinere, «uttrykk for et dypt
åndsmørke». Og nå er vi i gang igjen. Kvinnen som har fått
pornoalarmen til å gå av denne gangen er den amerikanske performancekunstneren
og ekspornostjernen Annie Sprinkle, som snart skal besøke
BIT-Teatergarasjen med forestillingen «Herstory of Porn».
Til tross for at Likestillingsutvalget i Bergen
kommune rett før helgen sendte ut en pressemelding der de
slår kategorisk fast at Sprinkles forestilling ikke er kunst,
så trenger ikke Sprinkle å være spesielt redd for sitt ry
som kunstner. Sprinkle har forlengst earned her respect! Hun
er i dag en av verden mest anerkjente performancekunstnere,
hun har opptrett på mange av verdens mest prestisjetunge gallerier
(bl.a. The Museum of Modern Art i New York), og det har lenge
eksistert en massiv akademisk interesse for hennes prosjekter.
Det siste gjenspeiles ikke minst i at Sprinkles mest begeistrede
tilhengere i dag er å finne blant kvinnelige studenter ved
universiteter og kunstskoler over hele den vestlige verden.
Sprinkles performancekunst er stappfullt av
boblende livslyst og humor, og den sexpositive feminismen
hun representerer framstår i dag som et helt nødvendig korrektiv
til antipornofeminismens dogmatiske samfunnsforståelse og
puritanske menneskesyn. Det er nok å minne om at norske feminister
- i fullt alvor! - de siste ukene har kranglet så bustene
fyker i Klassekampen over hvorvidt kvinner som kjøper seg
en dildo er «lakeier for pornoindustrien» eller ikke. Som
sosiologen Kjetil Rolness har sagt det: «Med feminister som
dette, hvem trenger kristenmoralister?»
«Herstory of Porn» er ikke et sexshow, og det
er ikke propaganda for pornoindustrien (Sprinkle er tvert
i mot svært kritisk). Men i likhet med Sprinkles andre prosjekter
handler også dette om å sprenge seg ut av trange sosiale kategorier,
og om å lege det en seksualfiendtlig kultur har ødelagt. Sprinkle
har de siste 15 år ikke bare snakket åpent og ærlig om kropp
og sex, hun har i kunsten og seksualopplysningens navn vist
fram den nakne kroppen sin på video og teaterscener, hun har
onanert og hatt orgasmer, alt sammen i et forsøk på å lære
kvinner å elske seg selv, slik de er. Men i skarp motsetning
til for eksempel den norske «blotteren» Margreth «Kroppen
min» Olin, så har Annie Sprinkle vist seg fram uten grovkornet
«kunstnerisk» filter, uten et snev av selvgodhet, med bøttevis
av humor, og en grunnleggende toleranse for at det ikke finnes
noen autentisk ekte og politisk korrekt måte å være kvinne
på.
Annie Sprinkle tror imidlertid ikke at det å
iscenesette seksuelle fantasier i pornografisk hensikt i seg
selv er verken skadelig eller noe å være redd for. Hun mener
derfor det er fullt mulig for kvinner å bruke pornografiens
virkemidler til å uttrykke kvinners seksualitet på kvinners
egne premisser. Slik utfordrer Sprinkle forestillingen om
at porno ikke kan være kunst, og at kunst ikke kan være porno,
og hun stiller grunnleggende spørsmål ved (vrang)forestillingene
om at porno alltid er kvinnefiendtlig, at porno og feminisme
er uforenelig, og at kvinner er maktesløse objekter for menns
blikk.
Hvis Kvinnegruppa Ottar og Likestillingsutvalget
i Bergen kommune, slik de har varslet, forsøker å stoppe en
anerkjent kvinnelig kunster fra å uttrykke seg bare fordi
de ikke liker bakgrunnen hennes, og det budskapet de tror
(!) hun står for (etter å ha blitt eksponert for et knippe
tabloide presseoppslag), så er det ikke bare en uvanlig tåpelig
og kulturfiendtlig handling, det avslører også et sjokkerende
totalitært sinnelag. Hvis porno er farlig, så er det ikke
av noen av de grunnene Ottar og deres høye beskyttere i Bergen
kommune tror. Det virkelig farlige med porno er at hver gang
sjangeren skal diskuteres offentlig, så fører det helt åpenbart
til at ellers normalt utrustede mennesker mister både vett
og forstand.
La oss derfor håpe at riktig mange av de mest
opprørte legger dumme fordommer til side, og isteden for å
aksjonere får med seg en av Sprinkels forestillinger på BIT.
Det er nemlig disse, mer enn noen andre, som trenger å bli
omfavnet av Annie Sprinkles dypt humanistiske budskap.
16.10.02
|
