Den premiereaktuelle filmen Himmelfall
minner mest om et norskt mesterskap i skuespillerkunst:
Kristoffer Joner, Maria Bonnevie og ringreven Bjørn Sundquist
står alle på rollelisten. Det samme gjør filmdebutant
Kjersti Sandal (24) som til daglig mister hodet på en
scene i Bergen.
Scener fra et liv
 |
FRA SINE EGNE. - Foreldrene mine er det verste
publikummet. De klarer bare å se sin egen datter
på scenen og vet ikke hva de skal si etterpå. Men
mamma kan kommentere at «han du spilte med der var
grådig god», ler skuespiller Kjersti Sandal (24).
|
- Jeg er så lei mannlige regissører som
sier til kvinnelige skuespillere at «ja, og så kan du
bare ta av deg blusen», sier Kjersti Sandal og retter
seg opp i ryggen. Den vevre 24-åringen har nettopp snakket
om sin fanesak; at det må skapes flere krevende roller
for unge kvinner. Vi sitter på Café Opera, intervjuavtalen
vår dagen før gikk i vasken. Den var uklokt nok skviset
inn ukristelig tidlig; klokka ti lørdags morgen. Resultatet
var at Kjersti glemte oss av og kom syklende inn til sentrum
tre kvarter for sent, og måtte gå nesten direkte på øving.
Mens hun vrengte av seg den søkkvåte regnbuksa og regnjakken
uttrykte hun et «huff, det er nesten en klisjé dette med
skuespillere som alltid kommer for sent». 24-åringen ble
tilbudt fast jobb på Den Nationale Scene (DNS) i Bergen
allerede før hun var ferdig på Teaterhøgskolen i fjor
vår. Hennes første rolle var å spille datteren til Helge
Jordal i «En Folkefiende». Da var hun så frisk og ungdommelig,
at en kritiker kalte henne «et strålende nytt bekjentskap».
- Jeg bestemte meg for å bli skuespiller da jeg var fire.
Men jeg torde ikke å være med på barneteateret hjemme
i Førde. Det var helt forferdelig, for det var jo bare
teater jeg ville drive med, sier Kjersti. Hun mener jentene
bestemmer seg tidlig, mens guttene aldri bestemmer seg
for å bli skuespillere. De bare havner borti miljøet.
Første gang Kjersti spilte teater var da hun begynte på
dramalinja på videregående. Deretter gikk hun et år på
drama på Ringerike folkehøgskole.19 år gammel søkte hun
på Teaterhøgskolen.
- Etter videregående var jeg drittlei teater, og ville
gjøre noe helt annet. Derfor var jeg veldig avslappet
da jeg var på opptaket til Teaterhøgskolen. Jeg visste
at om jeg ikke kom inn på første forsøk, kunne jeg bare
prøve igjen senere. Jeg hadde dessuten en naiv plan om
å reise til Afrika for å redde fattige barn, og hadde
fått plass på et utvekslingsprogram. Kjersti var en av
ti som kom inn på Teaterhøgskolen dét året - i konkurranse
med 338 andre kvinner og 169 menn.
- Mamma overtalte meg til å takke nei til Afrika, og ja
til Teaterhøgskolen. Det er jeg glad for nå, sier Kjersti.
Uhyggelig slakt
Kjersti synger om igjen og om igjen: «Moren min slaktet
meg, faren min spiste meg». Hun står midt på scena og
spiller en liten død gutt som er forvandlet til en fugl.
Nå er den lille fuglen ute etter å hevne drapet. Sekunder
før: Alle skuespilleren bryter ut i latter mens stykkets
mest makabre scene utspiller seg; Den lille guttens lik
blir partert med en kjøttøks av hans stemor, for hun skal
bruke knoklene til å koke suppe til sin mann for å skjule
drapet. I ren sjalusi har hun halshugd stesønnen sin.
Det er øving på familieforestillingen «Dumme konger og
grimme troll» på Den Nationale Scene. Kjersti spretter
rundt i dongeribukse, singlet, solide joggesko og med
et stort rødt hår som står opp fra hodet hennes. Forestillingen
inneholder åtte europeiske eventyr og fremføres av åtte
skuespillere. I det ene eventyret er Kjersti en vakker
rikmannsdatter og i det neste en gammel geit. I litt over
ett år har hun vært den yngste og minste skuespilleren
på DNS.
- Sammen med jevngamle Reny Marie Gaassand Folgerø er
jeg yngst, og det er veldig gøy. Vi får lov til å gjøre
feil og kalles bare småtøsene på teateret, sier Kjersti.
- Dette stykket er noe av det morsomste jeg har vært med
på. Det er alltid gøyest med ting som ikke har hatt premiere.
Da kan vi nemlig leke og eksperimentere. Når vi har forestillinger
kan det ofte bli repeterende, sier Kjersti.
 |
skjønnheten. -Kjersti Sandal spiller hovedrollen
i eventyret Skjønnheten og udyret i teaterstykket
«Dumme konger og grimme troll» som spilles på DNS
i høst.
|
Iskald debut
Når Himmelfall har premiere under Bergen Internasjonale
Filmfestival på torsdag, har Kjersti egentlig mest lyst
til å være hjemme.
-Heldigvis kommer jeg til å havne i bakgrunnen fordi jeg
bare har en birolle i filmen, men det føles litt som å
være tolv år igjen og skulle gå på sin første fest. Jeg
må ringe og finne ut hva jeg bør ha på meg og aner ikke
hva som er kutyme, men tipper det blir mye overfladisk
prat.
-Dette er første gang du kan sitte blant publikum og se
på deg selv spille. Hvordan blir det?
- Jeg har sett litt av filmen tidligere fordi jeg måtte
dubbe på noen av scenene jeg er med i. Det var veldig
rart. Mest av alt syntes jeg at jeg lignet på tanta mi,
sier Kjersti. Rollen i Himmelfall fikk hun etter at regissøren
hadde bedt henne prøvespille som den naive bensinstasjonsinnehaveren,
Siw.
- Siw er en snill dame, men hun omgir seg med drittsekker
som lurer henne trill rundt, forklarer Kjersti. Innspillingen
foregikk i Bergen like før jul i fjor og var en iskald
affære.
- Vi var utendørs og stasjonen var laget av tynne pappmasjévegger,
sier Kjersti.Hun har stor respekt for Maria Bonnevie som
sammen med Kristoffer Joner spiller hovedrollene i filmen.
- Hun er helt nydelig og det er nesten rørende hvordan
hun bryr seg om de andre på settet, mens hun blir kjempeflau
hvis noen spør hvordan det går med henne, sier Kjersti.
Hun syntes det var mye vanskeligere å spille i film enn
hun trodde på forhånd.
- I film spiller du ikke mot et annet menneske, men mot
et kamera, og du har et lite firkantet område du må stå
innefor for at kameraet skal fange deg fra riktig vinkel.
Du jobber dessuten mye mer med ansiktet enn jeg er vant
med fra teateret. Kameraet kan lese tankene dine, sier
Kjersti og setter begge pekefingrene mot tinningen for
å understreke poenget.
- Teater kan gå på trynet
- Du har fått mange gode kritikker for rolletolkningene
dine?
- Nåja, jeg har fått mye dårlig også som i Antigone, som
spilles nå i høst, sier Kjersti og ser ned.
- Det er alltid de dårlige kritikkene jeg husker best.
Hver gang jeg spiller en scene som har fått negativ omtale,
klarer jeg ikke å la være å tenke at «jeg er dårlig».
Jeg vet om folk som har jobbet med teater i 30 år som
kan bli helt satt ut en hel sommer om de får dårlig tilbakemelding.
Men ofte kan det være like ille å ikke bli nevnt i det
hele tatt, for da vet du at du ikke har gjort noe inntrykk
overhodet, sier Kjersti. Hun forteller at hun har hatt
best erfaringer med kvinnelige regissører fordi hun mener
at de ikke skal være så storslagne som sine mannlige kollegaer.
- Jeg skjønner veldig godt at teater ofte går på trynet.
Det er vanskelig å skape interessant teater fordi det
er så mange ting som skal klaffe, men jeg tror mye er
gjort hvis man har en enkel og god historie å fortelle.
Det er ikke så viktig med mye staffasje rundt. En god
historie, åpne skuespillere og sjenerøse og engasjerte
instruktører er det man trenger. Teaterets oppgave i samfunnet
er å underholde og engasjere, sier Kjersti.
Skitten hardcore
Kjersti jobber seks dager i uka. På formiddagen er det
prøver, og om kvelden er det forestilling fram til halv
ti om kvelden. Hennes helg starter først lørdag kveld,
og da er det ut på byen med kollegaene.
- Ofte er det primærbehovene som må dekkes når jeg først
har fri, som å sove, spise og sitte i ro siden jeg er
svært aktiv på jobb. Men jeg har nettopp oppdaget dataspillet
«The Sims» og er helt hekta. Det handler om å innrede
et hus og få en jentefigur gift. Min figur heter Tammine
og fridde til kjæresten sin for noen dager siden, men
da svarte han bare at han var sulten. Det er et amerikansk
spill, og hvis jeg kjøper en pakke til 300 kroner kan
de ha sex. Nå kan de bare kysse og ligge i boblebad sammen.
Hvis de kysser kommer det romantisk musikk på skjermen,
he-he, ler Kjersti, som elsker å regissere Tammines kjærlighetsliv.
- Hva med framtida?
- Det er beinhardt å være kvinnelig skuespiller fordi
vi er så mange som kjemper om få roller. Foreløpig vet
jeg ikke om jeg har jobb etter sommeren, men på en måte
gir det meg et kick å ikke ha et stillestående og forutsigbart
liv. Drømmen er å starte kvinneteater. Drømmerollen er
å spille i en skitten, hardcore mexicansk film sammen
med han kjekkasen fra «Elskede Kjøtere» og «Mora di også»,
sier Kjersti. Hun går ut fra Café Opera og triller den
grønne sykkelen gjennom gaten, med Bergen som kulisse.
