Directors cut
Jakob Rørvik (22) har fått sin kortfilm «Lunch»
med i Bergen Internasjonale Filmfestivals (BIFF) program.
I tillegg til filmer prøver han av og til å regissere intervjuer.
 |
linselus. Jakob ville gjerne ha med kameraet på bildet.
Sånn ble det.
|
-Ok, hør her. Jeg har et forslag til hvordan du kan vinkle
saken. Jakob har gått taus en liten stund. Men nå er han i
gang igjen. Jakob regisserer, og det har han gjort lenge.
Da han var ti år gammel, visste han ikke hva en regissør var
da han laget film om Jakob Bond og banket sin bror, for anled-ningen
spion. Nå har han kommet seg et godt stykke videre. Kortfilmen
«Lunch», om lunsjpausen til en gjeng industriarbeidere, har
blitt vist på festivaler i Grimstad og Trondheim. Cinemateket
i Bergen valgte den som et av høydepunktene fra Grimstad.
Og nå har BIFF valgt den ut som en av årets tolv beste kortfilmer
fra Vestlandet. I januar begynner Jakob på regilinja ved National
Film and Television School i London, hvor kun et par nordmenn
har kommet inn før ham.
Aldri rockestjerne
- Etter at jeg er ferdig med en film pleier jeg å være helt
utkjørt, og jeg er sikker på at jeg aldri mer vil ha noe med
film å gjøre. Men jeg kommer alltid fram til at gledene ved
å lage film overgår alt slitet, når alt kommer til alt.
- Hva er det egentlig som er så kult med film, da?
- Hmm. For min del dreier det seg nok mye om å fortelle historier,
på et eller annet nivå. Da jeg var yngre, prøvde jeg meg på
tegneserier, nå er det film. Dessuten får man anledning til
å samarbeide med interessante mennesker. Jeg hadde for eksempel
en drøm om å bli rockestjerne. Det ble jeg jo aldri, men nå
kan jeg i alle fall samarbeide med musikere om filmmusikk.
- Men hvordan er det å vise fram filmene? Du gjør jo mye selv,
fra manus til klipping. Er det ikke ganske sårbart?
- Tja, kanskje. Jeg tar imot alle gode tilbakemeldinger med
takk, selvfølgelig. Dårlig kritikk gjør meg ikke så mye. Jeg
vet jo selv hva som er bra og ikke med filmene mine.
Lånes ut
Jakob tar meg med på biblioteket, og finner med et skeivt
smil fram «mynt og kron», en kortfilm han laget sammen med
noen kamerater. Litt på spøk tok han med et eksemplar til
biblioteket og spurte om de kunne tenke seg å ha en kassett
til utlån.
- Også kjøpte de den for 150 kroner! Jakob gliser fornøyd.
- Og vet du hva? Jeg pleier å sjekke når jeg er innom her,
og den har vært utlånt nesten 20 ganger det siste halvåret!
Skummel massasje
Det er på vei tilbake fra biblioteket at Jakob foreslår en
vinkling for intervjuet.
- Du kan jo begynne med når vi satt på Landmark, vi drakk
kaffe og småpratet uten å komme skikkelig i gang med intervjuet,
er du med? Og så, da fotografen kom, tok det plutselig helt
av. Etter kort tid snakket vi jo om å okkupere hus i London,
og didgeridoomassasje, hva nå enn det er for noe. Jeg synes
det er et godt forslag. Men, sier jeg, vi burde vel egentlig
snakke om BIFF. Det er tross alt derfor vi møtes.
- Da må du absolutt nevne «Gass» og «Forfall», sier Jakob
kjapt, og forklarer nærmere.
- Det er gode kortfilmer som også er med i samlingen av filmer
fra Vestlandet. De burde folk gå og se, synes jeg. Jeg gleder
meg også til å se Michael Moores nye dokumentar, «Bowling
for Columbine».
Sjef sjef
En kort stund etterpå lurer Jakob på om han kanskje burde
«komme opp med noen gode uttalelser?». Jeg er ikke enig, men
skjønner plutselig hvordan saken må vinkles. Jakob regisserer.
Nå er han i ferd med å regissere dette intervjuet også. Jeg
lufter forslaget for ham.
- Du kan jo skrive at jeg synes det er et bra forslag, og
at jeg sier «sjef sjef», for eksempel. Jeg pleier si det av
og til, forklarer Jakob
- Sjef sjef?
- Sjef sjef.
16.10.02
|
