- Hørtes jeg litt for gal ut i sted?
- Ja. Vær litt mindre gal neste gang. Studentteateret
Immaturus finpusser forstanden. 27.oktober har Gjøkeredet
premiere i Danseteateret Carte Blanche.
Regissert galskap
 |
Herskerinnen. Elin Skaar spiller sykesøster Rachel.
|
Husker du Jack Nicholson i Gjøkeredet? Forbryterdømt
og psykotisk pasient, en furioso på filmlerretet. Nå cruiser
McMurphy rundt i Storelosjen på Kvarteret, i Lars Fimland
Mobergs skikkelse. Det er onsdag kveld og gjennomgang
av side 14 til 26 i manusblekka. Med brei beinføring og
buldrende bergensstemme sprader McMurphy rundt og hilser
på sine nye venner på institusjonen, der han er nyinnlagt
pasient. Stemplet som psykotisk fordi han slåss og har
for mye sex (for ham selv helt uforståelig: «går det an
å få for mye fitte?!») Men dette ser jo i grunnen ut som
en helt grei feriekoloni. McMurphy er konge på haugen.
Foreløpig. Fire fjerne spiller kort i dagligstua.
- Kult! Jeg er jo spillegal! Hva spiller dere? durer McMurphy.
- Idiot. Selvfølgelig. Dumt spørsmål.
Harding, alias Einar Molland, er sjefsgalningen. Han stirrer
ut i lufta med en poetisk mine. Han er blant de heldige.
Bak står en stakkar, bundet i nagler, i sitt eget piss.
«Dra til helvete!» er hans begrensede vokabular. Døvstumme
høvding Bromdon (Anders Wenneberg) er bundet fast til
en stol. Og forvirrede Scanlon (Kristian Mjåland) sitter
for seg selv og putler med det som (oppe i hans eget hode)
skal bli en bombe. Den skal han sprenge hele verden i
lufta med. Bang. Det hadde kanskje ikke vært så dumt.
McMurphy skal snart få merke hva det går i. Søster Rachel,
spilt av Elin Skaar, er ikke nådig. Rak i ryggen hersker
hun over sine pasienter med den største selvfølgelighet.
Ja, hun er ond. Men hun handler i god tro. Hun er 50-tallets
prakteksemplar på en sykesøster.
- Er du eneste jente her eller..? Det slår meg
hvor mannsdominert Gjøkeredet er.
- Neida, det er meg, to horer, en hjelpepleier og en nattevakt.
Vi er fem, forsikrer Elin. Elleve gutter å holde styr
på. Men Elin er kul, får jeg høre. Hun sier ifra hvis
det trengs.
Fiktive brev
Hele Storelosjen er i bruk. På tvers. Men det er ingenting
sammenlignet med den scenen immaturusene snart skal spille
på. Om et par dager flytter de over i Danseteateret Carte
Blanche. Gedigen scene. Halvparten av Immaturus’ aktive
medlemmer involvert. Musikk av Bugge Wesseltoft, Bjørn
Torske og Per Martinsen. Et unevnelig (hemmelig) budsjett.
Den mest omfattende oppsetningen studentteateret noen
gang har hatt. Forventningene mer enn fornemmes.
- Litt skummelt, synes Einar. Han super kaffe og har fortsatt
det fjerne Hardingblikket inne.
- Stor scene vet du. Men det blir gøy. Nå, hvordan synes
du vi var forresten? Hehe. Fisker litt nå altså... Det
er pause. Energien hos skuespillerne ligger tykt i lokalet.
De er overalt. Virrer, humper rundt, babler ut i luften
på beste galningvis. De er rollen sin, hele tiden. Regissør
og energibunt Torleif Linhave virrer mest av alle. Et
smil der, en kommentar der, våkent blikk og kaps’en på
snei. Fysisk og psykisk til stede. Akkurat som karakterene
han vil skape. De har øvd siden februar.
- I starten jobbet vi veldig hardt med karakterer, uten
manus i det hele tatt. Skuespillerne skapte selv sin egen
karakter. Vi hadde fysiske øvelser der vi for eksempel
gikk fram og tilbake over gulvet på forskjellige måter,
og la til særtrekk på personene. Vi prøvde å bryte ned
det en personlighet er, både fysisk og psykisk, smatter
Torleif. Han spiser. Pasta high speed.
- I tillegg tenkte alle skuespillerne ut forhistorien
til karakteren sin. De skrev lange brev som de på en måte
sendte til noen karakteren kjente, til en tenkt bekjent.
Dette for å bli ett med sin egen rolle, og skape mer troverdighet
på scenen. Hovedrolleinnhaver Lars vet hva det går i.
- Det var veldig nyttig å tenke igjennom hva McMurphy
hadde vært igjennom før, det er jo en grunn til at han
er som han er. Jeg har jo aldri selv vært skurk eller
forbryter sant, så...
- Hrmpf...hehe... Torleif gliser innimellom pastamunnfullene.
- ...hehe... sant, og da gjelder det å hente fram egne
følelser og opplevelser. Det kan være følelser fra helt
andre situasjoner, men de hjelper meg til å skjønne hvordan
McMurphy har det likevel. Til å bli ham helt ut.
 |
Gærninger på tur. PR-stunt ute i gata med basketballkamp
og overrekking av bombe til byrådsleder. Scanlon
(Kristian Mjåland) med bomben (t.h.) og Chesswick
(Maciej Brozozowski) t.v.
|
Pusher skuespillerne
- Det var vakkert! Torleif skryter. Skuespillerne har
nettopp avsluttet den hardeste gymtimen ever med telefonkatalog-arien
så det gjaller i veggene. Torleif og medregissør og skotte
(norsk på fjerde året) Kristian J. Macaulay har brukt
mye energi på å pushe skuespillerne litt ekstra. For Torleif
er ikke dette stykket noe hvilket som helst stykke heller.
Som ungdomsskolegutt så han Gjøkeredet på Det Norske Teateret
i 1993, og leste boka i andre klasse på gymnaset et par
år seinere. Klikk. Etter solide doser teaterprosjekter
i Oslo og nabolag kom han til Bergen forrige høst. Og
27.oktober klokken åtte i fjor ble ideen og drømmen en
realitet. Jafs! Styret i Immaturus beit på med det samme.
- Gjøkeredet har alt, sier Torleif entusiastisk. Øynene
gløder, jeg tror ham.
- En realistisk historie som fortsatt er aktuell, dramaturgisk
perfekt oppbygning, vanvittig flotte karakterer, som både
er humoristiske, men med en alvorlig undertone. Et fantastisk
stykke rett og slett. Manuset (av Dale Wasserman) ligger
mye nærmere boka enn filmen gjør. Går mer i dybden, for
eksempel i de indre monologene. Disse kommer ikke fram
i filmen, understreker Torleif. Et uavbrutt, altoppslukende
engasjement. Studiene i teatervitenskap og psykologi må
legges på hylla inntil videre. Gjøkeredet blir den største
testen Torleif har hatt noen gang. Han er spent. På hugget.
Men samtidig tryggheten selv. Perfekt match for en premiere.
|
 |
Energisk. Regissør Torleif Linhave har jobbet
med Gjøkeredet sammen med skuespillerne siden februar.
|
Heavy underground
I et bortgjemt lokale i Studentsenterets undergrunn, rett
under svettisene på sykkel, har tre gutter hatt tilholdssted
de siste ukene. De bygger et helt rom, 120 kvadretmeter
i grunnflate. Hvite institusjonsvegger står stablet bortover,
en imponerende vaktbod står ferdigsnekret. Ordentlige
dører med karmer og det hele, vinduer med sprinkler. Scenografiansvarlig
Sveinung Unneland er kunstakademistudent. Trygve Trohaug
studerer møbeldesign og er gruppas håndtverksmessige alibi
(og går de andre en høy gang i arbeidsantrekk: Blå, autentisk
overall, akkurat passe liten, bare trailersprekken mangler).
Helge Torgersen studerer sammenlignende politikk, og er
ellers stand-in galning på øvingene når skuespillerne
faller fra.
- Vi er litt nervøse for at vi skal ta glansen fra skuespillerne.
At publikum kommer ut fra forestilling og tenker: Flott
kunstutstilling! Fantastisk scenografi! Hehe... derfor
har vi lagt inn et par feil her og der, flirer Sveinung.
Nå er de bare litt nervøse. 24.oktober skal hele institusjonen
ned i Danseteateret. Da har de én dag til å stable og
snekre alle veggene og fasilitetene opp. Scenografien
har vært et gedigent prosjekt, nesten litt skummelt proft,
synes gutta av og til, når prestasjonsnervene tar dem.
Rommet blir realistisk, med enorme dimensjoner, hvitt
og sterilt, med kald belysning.
- Det blir en sykt ekkel scene, lover Sveinung.
Sexy på premiere
I morgen kan du høre «viking metall» på Kvarteret. Det
norske bandet Borknagar gjester Bergen med intens musikk,
akustiske gitarer , keybords og mannlig metall-vokal.
Siden starten for fire-fem år siden har bandet gitt ut
tre palter som har solgt mer enn 60.000 eksemplarer. Kostymeprøve
i Lille Auditorium. Kaos og barnlig forventning. Sminkeansvarlig
Annika Evensen kurser sminkegruppa gjennom pudder og kajal
på våtlinja. Morten Schulstad er prøvekanin. Han skal
ikke se så gal ut, bare litt koselig og gosselig. Likevel
får han blåhvit ansiktsfarge og gult hår.
- Må jeg spyles etter hver forestilling? Morten er litt
spak, er redd han blir usexy.
- Du kan få være sexy på premierefesten du, trøster Annika.
Spesialgjennomkjøring for Studvest. Krav til objektivitet?
Nei? Godt. Jeg koser meg gugg i hel, og dette er bare
et par av scenene. Herlige, sjarmerende galninger. Noen
andre må ta anmeldelsen, jeg er en av dem nå.
