Easy rider?
Det var en gang en sykkel, den var stor og brun med galionsfigur,
kjøpt på et samvirkelag i Trøndelag for en femtilapp i 1960.
Undertegnede skulle gi den en verdig pensjonisttilværelse.
Politisk korrekt å være materialist? Kanskje ikke, men jeg
må si at jeg ble svært glad i den tohjulte doningen, selv
om den bar preg av tidens tann. Naiv og blåøyd trodde jeg
at den ville frastøte seg enhver kleptoman. Én skjødesløs
parkering og vips hadde en langfingret judas tafset til
seg min kjærkomne farkost. Å komme seg fra A til B var ikke
lenger unnagjort på to tråkk, nå var det bare å traske.
Men før jeg visste ordet av det var vandretiden over. Plutselig
stod den der, min savnede Vello, punktert og mishandlet...Jeg
knabbet den selvsagt tilbake, slepte bakhjulet opp trappene
til femte, frem med lappesaker. Så skru dekket på plass.
Hei vent - hvor er sykkelen? Ikke så mye som snurten av
ramme eller styre å se. Vantro og småjoggende saumfares
bakgården, men til slutt må jeg konkludere med at noen faktisk
har stjålet en femti år gammel, rustete, bulkete damesykkel
uten gir eller bakhjul. Det er en gal verden! Falkens sykkelauksjon
neste. Jeg velger å overse dobbeltmoralen og er klar til
å kaste meg inn i mylderet av stjålne sykler. Men byen viser
seg å være full av tyvgodskåte sykkelfantaster. Med studentøkonomi
må jeg innse at slaget er tapt, folk kjøper tohjulinger
over en lav sko, og jeg vender slukøret hjem. Gjenbruk av
sykler, for et fantastisk tiltak. Håpet tennes, og knuses
like raskt. – Mja, det blir vel en 15-1600,- kan jeg tenke
meg. – Seriøst? – Kremt, la meg opplyse om at dette er antikk,
en typisk café city-cruiser, et scoop. Scoop meg et visst
sted, tenker jeg, og saumfarer butikken. Eureka, en stakkar
uten bakhjul. Det må være skjebnen. Jeg pruter som en ekte
araber, og snart forenes mitt nylappede bakhjul med den
ny-gamle tohjulingen. Som selveste Postman Pat plinger jeg
og smiler til alle på min vei. Easy rider, det er meg...To
dager etter er byen dekket av snø og is. Typisk.
30.10.02
