 Leder
av Unge Høyre, Ine Marie Eriksen, kritiserer i forrige nummer
av Studvest organisasjonsformen til Norsk Studentunion (NSU)
og Studentenes Landsforbund (StL). Eriksen hevder organisasjonsformen
er udemokratisk og at den skader vår legitimitet. Eriksen
påstår også at dette truer prinsippet om organisasjonsfriheten.
Dette er en virkelighetsbeskrivelse som ikke henger på greip,
skriver Johannes Fjose Berg, leder for StL og Kamil Azhar,
leder for NSU.
Organisasjonenes frihet
Eriksen «glemmer» å nevne at vår organisasjonsform
er en videreføring av det lovfestede lokale studentdemokratiet.
På samme måte som NSU og StL representerer sine medlemsinstitusjoner
nasjonalt, representerer studentdemokratiet studentene på
høgskolen eller universitetet. Unge Høyres oppfordring om
at de nasjonale studentorganisasjonene skal gå over til individuelt
medlemskap blir det samme som å kreve at studenter skal kunne
melde seg inn og ut av studentdemokratiet ved den enkelte
institusjon.
Studentdemokratiets oppbygning
§ 27 i Lov om Universiteter og Høgskoler slår fast at studenter
på et lærested kan opprette et organ for å ivareta studentenes
interesser og fremme studentenes synspunkter. Loven stiller
strenge demokratiske krav til hvordan et slikt organ skal
settes sammen og velges. Hva disse organene skal mene noe
om, arbeide ovenfor eller gjøre noe med, sier loven ingenting
om. Det øverste studentorganet velger på selvstendig grunnlag
om de vil være medlem av andre organisasjoner. De aller fleste
har valgt å melde seg inn i en nasjonal studentorganisasjon
(NSU eller StL), på samme måte som de er medlemmer i andre
organisasjoner, for eksempel SAIH (Studentenes og akademikernes
internasjonale hjelpefond).
Ulike nivå
Studentdemokratiets organisering svarer til nivåene på utdanningsinstitusjonen.
Det finnes studentorgan på fagnivå, fakultetsnivå og institusjonsnivå.
De deltar alle i diskusjonen om faglig og organisatorisk utvikling
av høgskolen eller universitetet. Dette bygger på enkle prinsipper
om deltagerstyring. Studentorganene skal ivareta alle studentenes
interesser, samtidig som studentorganene er en del av institusjonen.
Disse har funnet ut at det er behov for et sentralt ledd som
kan ivareta studentenes interesser på et sentralt plan. Det
er altså ikke slik at den nasjonale organisasjonen kom først
og fikk med seg studentorganene ved institusjonene etter hvert.
Eriksen forsøker i sin kronikk å få det til å virke som om
det er motsatt. Når det gjelder Eriksens videre problematiseringer
går disse ut på følgende:
1) Det er et problem at de nasjonale studentorganisasjonene
ikke representerer det alle studentene står inne for.
NSUs og StLs politikk vedtas gjennom en demokratisk
prosess der flertallet av studentene avgjør hva organisasjonene
skal mene og arbeide for. Våre prinsipprogram og andre politiske
dokument har i stor grad inneholdt noenlunde lik politikk
i flere år, og de som er uenige med oss bør derfor delta i
organisasjonen for å endre vår politiske retning. Eriksen
referer i sin kronikk til Unge Høyres 2.nestleder Amund Ringdal
som er student ved Høgskolen i Bergen og som er uenig i NSUs
og StLs politikk. Vi er skuffet over at en engasjert student
som Ringdal aldri har tatt seg bryet med å delta på et studentpolitisk
møte når han tydeligvis er uenig i våre meninger.
2) Det er et problem for studentorganisasjonene
at kun et mindretall blant studentene som velger å stemme
ved valgene.
Dette er vi enige i, det er et alvorlig problem.
Men det er selvfølgelig først og fremst et problem for de
som velger å ikke stemme. Man kan ikke bruke som argument
mot de som benytter seg av sine rettigheter, at andre velger
ikke å gjøre det. Ethvert demokrati bygger på «medlemmenes»
mulighet til å ytre sin mening gjennom valg. Alle studenter
ved utdanningsinstitusjoner som er knyttet til StL og NSU
har den samme mulighet til å bli hørt og å påvirke den politiske
prosessen, både lokalt og nasjonalt.
3) StL og NSU bør gå over til individuelt
medlemskap.
Avslutningsvis argumenterer Eriksen for at NSU
og StL bør gå over til individuelle medlemskap. Det har de
nemlig i Unge Høyre. Poenget vårt er at NSU og StL er en annen
type organisasjon enn Unge Høyre. De nasjonale studentorganisasjonene
er paraplyorganisasjoner. Grunnlaget for organisasjonen og
vår legitimitet kommer ikke fra individuelle studenter, det
kommer fra våre medlemsskoler gjennom det lokale studentdemokratiet.
Kravet om individuelt medlemskap blir dermed helt feil.
Helt til slutt har vi lyst til å legge til noen
digresjoner. Dagens organisasjonsform ble kjempet gjennom
av tidligere NSU-leder Anne Rygh som kom fra den konservative
delen av studentpolitikken. Videre kan vi si at det ikke var
noen kronikker fra Unge Høyre da dagens generalsekretær i
Unge Høyre, Ine Saxvik, var leder av NSU (2000-2001). Studentorganisasjonene
har vist misnøye med Regjeringens forslag til statsbudsjett
som foreslår å fjerne reisestipendet, ikke gir nok penger
til Kvalitetsreformen, foreslår å fjerne hovedfagsavskrivningen
og unnlater å indeksregulere kostnadsnormen med mer. Sannsynligvis
er det ikke bare vi som smiler litt av at dette kommer fra
Ine Marie Eriksen, en av Høyres representanter i KUF-komiteen,
akkurat nå.
30.10.02
|
