Hun skremmer vettet av folk rett som
det er. Med vilje og uten dårlig samvittighet. Maja Ratkjes
musikk er ikke for sarte sjeler.
Mildt pust i lydstorm
Det er søndag morgen på kafé Retro på Klosteret.
Maja ser uforskammet fresh ut. Hun drikker cappuccino
og smaker på begrepet «ung og fremadstormende komponist
og musiker». Denne betegnelsen har fulgt henne en stund
nå.
– Det høres fælt ut. Som en rambo som meier ned folk,
ha ha ha. Det høres rastløst ut også. Og så må man være
så flink! Jeg vil heller være en troverdig musiker og
komponist, konkluderer Maja. Majas latter er trillende
og smittsom. De som tror at alle komponister er alvorlige,
eldre menn med stramme rynker i panna må tro om igjen.
De har i alle fall ikke møtt Maja Ratkje.
Lyd nonstop
Maja blir 29 år i desember. Musikken hennes er fremført
i nærmere 40 land. Hun har deltatt på en mengde festivaler
både hjemme og ute. Vunnet flere priser. Maja opererer
i en musikalsk oase av samtidsmusikk, støy, elektronika,
fri-jazz, avantgarde-rock og improvisasjon. Både som komponist
og utøvende musiker. Maja skaper sitt eget surrealistiske
lydunivers med stemmen sin, og spiller ellers på det hun
måtte finne av jernbaneskinner, vekkerklokker, radioer
og elektrikerrør. Lydnivået går fra det sarteste sarte
til det noen vil kalle direkte bråk. Og hun elsker lyden
av språk. Maja snakkesynger på russisk og japansk, uten
å kunne et ord russisk eller japansk. Og hun har oppdaget
at trøndersk blir til kinesisk hvis hun snakker i fistel.
I hele høst har hun vært på utenlandsturné med gruppene
Spunk og Fe-Mail. I forrige uke kom hennes første soloalbum
«Voice» i handelen. Og hvorfor hun er i Bergen nå? Fordi
hun har deltatt på samtidsmusikkfestivalen Autunnale,
sammen med lydpoeten Jaap Blonk, som hun også har turnert
med. Hjelpes.
– Men hvordan får du tid til alt dette da?
– Jeg jobber hele tiden, har nesten aldri ferie. Men det
er jo dette jeg vil. I morgen skal jeg til Trondheim,
så til Helsinki, så til Innsbrück, og så til Trondheim
igjen. Fra 9. desember skal jeg faktisk være hjemme i
Oslo i to uker, ler Maja. Hun virker ikke stresset i det
hele tatt. Maja er en stillfarende jente, smilende og
sympatisk av vesen. At hun har en stemmeprakt som overgår
det meste i styrke og ytterlighet skulle en ikke tro.
Én kvantefysiker mindre
Egentlig er Maja ekte trønderjente. Til Trondheim kommer
hun innimellom for å undervise i komposisjon ved Musikkonservatoriet.
– Begynte du tidlig med musikk?
– Jeg har sunget og spilt fiolin siden jeg var liten.
Farfar var fiolinist og norgesmester i boksing, på én
gang, ha ha ha. Fra ham fikk jeg mye musikalsk inspirasjon.
Men musikken var aldri noe mer enn en hobby. Det var utenkelig.
Da hun gikk på gymnaset hadde hun lyst til å bli kvantefysiker.
Nærmest ved en tilfeldighet begynte Maja på musikk ved
Toneheim Folkehøgskole. Dermed var det gjort. Musikken
gav henne et kjempekick. Her spilte hun i jazzband og
dannet grunnlaget for det som etter hvert skulle bli hennes
helt særegne stil.
– Valget var så sterkt. Som 19-20-åring begynte jeg plutselig
å skjønne hva jeg ville, jeg så andre muligheter i samtidsmusikk
og improvisasjon enn i de tradisjonelle musikkformene.
Jeg brøt med forventninger andre hadde til meg. Fant ut
at jeg bestemmer faktisk selv! Hvorfor skal jeg bli formet?
Men jeg hadde jo ikke gått musikklinje eller noe, så jeg
hadde veldig mye å ta igjen på kort tid. Kunne jo ingenting.
Alene
Året etter kom Maja inn på komposisjon ved Norges Musikkhøgskole
i Oslo. Her gikk hun i fem år, som eneste jente i klassen.
– Jeg var litt outsider på skolen, siden jeg ikke hadde
en så streit og klassisk bakgrunn som de andre. Valgte
jazzsang og skilte meg veldig ut. Jeg brukte mye tid på
å finne ut hvor jeg hørte til, minnes Maja.
– Hvordan er det egentlig å være jente i et så mannsdominert
miljø?
– Jeg hadde jo ikke noe valg da. Men det skulle gjerne
vært flere jenter på komposisjon. Jeg ble liksom aldri
en av gutta. Men det har gått fint. Jeg tenker bare på
det av og til, og føler meg litt ensom og lei meg. Alle
lærerne er jo også menn. Det tok noen år før selvtilliten
kom. Maja er ikke uttalt feminist, men vil gjerne stå
som eksempel, reklamere høyt og tydelig, som rollemodell.
– Selv har jeg manglet rollemodeller. Det skulle jeg gjerne
hatt, så hadde jeg kanskje kommet på tanken å bli komponist
litt før! Som liten jente kan man ikke forestille seg
å bli komponist. Komponister er gamle menn med skjegg,
ikke sant. Ting hadde nok vært annerledes hvis jeg hadde
møtt komponister i levende live tidligere, og i beste
fall en dame. I fjor fikk Maja den prestisjetunge Arne
Nordheims komponistpris, som førstemann noensinne.
– Den prisen var veldig viktig for meg, det var en stor
anerkjennelse av det jeg gjør i Norge, som er litt utenfor
det vanlige. Da trodde jeg på det selv også. Prisene som
jeg fikk tre-fire år før var nesten en belastning for
meg, jeg hadde ikke den selvtilliten som skulle til for
å takle det. Jeg greide ikke å levere noe på en lang stund
etterpå, og måtte bygge opp ny selvtillit. Nå står jeg
veldig støtt i det jeg gjør og de valg jeg tar, siden
jeg har fått en slags status som komponist. Jeg vet at
jeg kan nå, det er ikke noe stress mer. Nå er jeg mest
redd for at folk ikke tør å si i fra og kritisere det
jeg gjør, fordi jeg ser ut som en sart liten jente.
Politiske kroppslyder
Maja har dådyrøyne, og vi mistenker henne for å sjarmere
gutta i senk. Samtidig er hun tøff, råtøff . Maja provoserer
med musikken sin. På konserten med Jaap Blonk laget hun
gurglende lyder med strupen og hylte som en stukken gris.
Hun tøyer grensene for hva som er akseptert innenfor en
kunstnerisk ramme. Hun vil at folk skal oppleve virkeligheten
på en ny måte. For Maja blir musikken en indirekte politisk
ytring. Ikke fordi den har et politisk budskap, men fordi
den er en opposisjon til det såkalt normale. Maja synes
det normale er kjedelig, og hun synes det er umoralsk
å ikke prøve å bryte med konformitetene.
– Musikken min er veldig personlig, den er hele meg. Det
er kjempekrevende, anstrengende, og ingenting går av seg
selv. Men gleden blir så stor når man får det til! Det
er dette som driver meg framover. Maja er et sterkt politisk,
rødt menneske. Hun har en fortid i Natur og Ungdom. Som
ung og sint satt hun og demonstrerte i et vegkryss i stedet
for å ta engelskeksamen. Maja er dønn ærlig mot seg selv.
Hun har ikke samvittighet til å gjøre noe mot sin egen
overbevisning. Hun har ikke tv og ikke bil, og tar sterkt
avstand fra det hun mener er kommersialisering av menneskeliv
i dagens samfunn. Noen holdninger må man ha, synes hun.
– Jeg kan jo se at det engasjementet jeg hadde tidligere
har en sammenheng med det jeg gjør nå. Det er på en måte
den samme energien og idealismen som får nye former. Viljen
og drivkraften har vært der hele tiden. Maja må passe
seg så hun ikke blir kunstnerpolitiker. Hun mener veldig
mye om det aller meste, ikke minst om kunstneres kår i
et altfor byråkratisk Norge. Hun hater papirarbeid og
søknadspapirer. Og hun synes det er noe dritt å måtte
være sin egen PR-sjef, og profilere og selge seg selv.
Late som hun er verdensmester. For dit kommer man jo aldri,
mener hun.
– Er du nervøs før konsertene dine?
– Bestandig! Forferdelig, fryktelig nervøs! Jeg bekymrer
meg for alt som kan gå galt. Maja ler så tårene triller.
Hun synes det er sprøtt at hun faktisk har det så fælt
så ofte, helt frivillig. Når hun har store prosjekter
på gang kan hun gå nærmest søvnløs i flere uker.
– Men så er det jo så deilig de gangene det går bra da.
Da er det verdt alt, smiler Maja.
