Du kommer alltid tilbake
– Du? sier hun.
– Ja?
– Du kommer tilbake, ikke sant? Det er tidlig sommer. Luften
her oppe på Ulriken er fortsatt litt kjølig. Jeg lener meg
bakover og ser opp på det store blå. Jeg tror nok at svaret
er nei. Det er for dumt å strande her, nå. Det har allerede
gått for lang tid. Det er allerede for mange gamle ansikter,
for mange gamle steder, for mange historier som allerede
er fortalt. Verden venter, men for hver dag er den et steg
lengre vekk. En dag er det for langt frem til at jeg klarer
å nå den igjen. Det er på høy tid å komme seg videre. Hun
ser på meg.
– Ikke sant? Jeg står opp, lener meg over rekkverket, og
blikket stuper nedover fjellsiden og ned i byen. Jeg raser
nedover sykkelstien gjennom skogen. Jeg sitter på den lille
benken oppe ved Haukeland og teller kirketårn. Det er jævlig
mange der nede. Videre opp krongleveiene til rikmannshusene
i Fjellsiden, så sidelengs ned trange, hvitmalte smau ute
i Sandviken. Jeg står i køen på Garage, og står der hele
kvelden, men bryr meg ikke, for Nygårdsgaten er mitt bofellesskap.
Et sort hull mellom Høyden og Byen der vi har vår egen lille
virkelighet, vi som foreløpig har lært så lite at vi fortsatt
vet best. Vi som har lært så lite om verden, at vi fortsatt
planlegger hvordan vi skal redde den. Ut av døren og inn
i dagen, som stort sett hilser meg velkommen med vind og
regn. Av og til hilser jeg tilbake. Med hånden på døren
til lesesalen stopper jeg og snakker med alle kjente som
går forbi, helt til selve dagen har gått forbi, og jeg kan
dra hjem. I skumringen blir jeg stående og se på lysdansen
på Ulriken, og tenker, nok en gang, at jeg liker den oransje
og hvite kombinasjonen best. Jeg tenker at jeg må ta meg
en tur opp dit i morgen. Nok en gang. Solen går ned over
Askøy, og byen står i flammer et kort øyeblikk, før fargene
glir over fjellene og flytter seg opp på himmelen. Tilbake
på Ulriken. Tankene har reist fra seg. Jeg smiler.
– Selvsagt. Selvsagt kommer jeg tilbake.
