Struts i nisselue
Anita Myhre Andersen uttaler seg i forrige Studvest på vegne
av regionslaget til «Nei til EU». Hun uttrykker frykt og lede
overfor nitritter og nitrater som påtvinges oss fra Unionen,
som altså stadig sender direktiver som ødelegger dagen for
henne. Men til slutt finner hun trøst i en oppskrift på hjemmelaget
leverpostei.
Jeg ønsker Andersen til lykke med den gjenvunne optimismen
og ellers bon appetit. Når det gjelder innlegget hennes, synes
jeg det kunne være nyttig å forsøke å klare opp i hva hun
egentlig sier. Det slår meg at hun velger en strategi som
allerede er ganske velprøvd hos mange gode mennesker som engasjerer
seg mot EU. Strategien går i hovedsak ut på å være for alt
som er godt og menneskelig, og å være imot alt som er kaldt
og menneskefiendtlig. Et uklanderlig standpunkt med andre
ord. På den måten får man også bygget opp en rekke stråmenn
som er fine å kaste stein på. I dette tilfellet heter stråmannen
EU.
Andersens holdning er omtrent slik: I EU er det kapitalen
som styrer (dette er så opplagt at hun ikke gidder å si det
engang). I EU forgifter man sine borgere med nitrater og nitritter,
fordi kapitalen styrer og fordi kapitalen krever nitritter
og nitrater i maten. I Norge er vi imidlertid langt klokere,
for vi vet at det ikke er bra å forgifte barna våre. Men vi
har (på grunn av dumdristige politikere) dessverre gjort oss
avhengige av dette forferdelige, nemlig EU-direktiver. Ja
og attpåtil har det nettopp vært krig i Irak, hvilket gjør
Andersen deprimert ettersom hun er norsk og vet at krig er
dårlig, særlig for barna. (Hvordan var det igjen med EUs holdning
til denne krigen, forresten, Andersen?)
Jeg forundres stadig over selvgodheten til alle disse gode
menneskene. Og hvordan har det seg at sosialister og Nei til
EU’ere stadig kommer unna med sin evinnelige, naive nasjonalisme?
De elsker å nøre oppunder vår irrasjonelle frykt for Europa
ved å insinuere at de som styrer der nede er ondskapsfulle,
griske tullinger som vil forgifte oss ved hver minste anledning.
(De synes å blåse av den norske godheten, det er nesten ikke
til å fatte.) Og hvordan skal vi ifølge Andersen komme problemet
med EU-direktivene imøte? Jo, ved å dra nisseluen godt ned
over ørene mens vi knasker norske blåbær og gumler mors gamle
leverpostei. Er ikke dette brunt tankegods?
For min del foreslår jeg at vi heller melder oss inn i EU
og hjelper til med å diskutere frem direktiver vi synes er
fornuftige.
Frode Helmich Pedersen
14.05.03
|
