Ansvarleg redaktør:
|
|
|||||||||||||||||||||
Du har sikkert sett dem. Tenåringer som
henger rundt på Torgallmenningen uten å ha noe
spesielt fore. Etter skoletid, utover kvelden, i helgene.
Det er ingenting å finne på, annet enn å
henge rundt. De er der denne lørdagskvelden også.
Men noen er et annet sted. – Hei, noen har forsynt seg grådig av pastaen her. Vi må sørge for at det er nok til alle, formaner Brynjar Nilsen. Rundt langbordet sitter ti-femten ungdommer, flest gutter. Noen har tjuvstartet serveringen, til høylytte protester. Vi er på besøk hos V 13, et ungdomstilbud i regi av Kirkens Bymisjon, hvor Brynjar er fast ansatt koordinator. – Her er dørene åpne for alle. Dette skal være et trygt sted for ungdom som vil ha noen å prate med, eller bare sted å være, sier Ann Kristin Jakobsen. Medisinstudenten har jobbet som frivillig for V 13 i halvannet år, og har nettopp gått over i fast helgestilling som miljøarbeider her. De fleste ungdommene som kommer hit har minoritetsbakgrunn. Mange har problemer på skolen eller hjemme, eller er i «risikosonen» for å falle utenfor. – Det varierer hvor mange som er her. Noen ganger er det to, andre ganger opp mot 25 stykker, sier Ann Kristin. Det felles måltidet er et høydepunkt. I dag har fem av guttene stått for matlagingen sammen med en av de voksne. Rundt langbordet sitter ungdommer fra femseks forskjellige nasjonaliteter. – Noen av dem har kanskje ikke vært i Norge mer enn noen måneder, sier Ann Kristin, som tror de kan ha mange grunner for å komme hit. – En del har opplevd vonde ting, eller har det kanskje ikke så greit hjemme. Dessuten opplever mange fordommer og rasisme ute blant folk, og kan ha vanskelig for å stole på voksne. Det kan bli en del testing av grenser, sier hun. Alle som arbeider her har taushetsplikt. – Noen av ungdommene trenger tid for å bli trygge på oss som er her og holder kortene ganske tett til brystet. Men ofte får vi betroelser om vanskelige livssituasjoner, og da må vi vurdere om det skal tas opp med foreldre eller eventuelt barnevernet, forteller Ann Kristin. Arbeidet i V 13 foregår i tråd med kristne verdier, men ingen driver noen form for aktiv misjonering overfor ungdommene. Men nestekjærlighetsbudet ligger til grunn for alt arbeidet bymisjonen gjør. Også i de ulike omsorgstilbudene rettet mot voksne. Eg ser at du er trøtt,men eg kan ikkje gå alle skritta for deg. Du må gå dei sjøl, men eg vil gå dei med deg. Eg vil gå dei med deg. Bymisjonen har fått sitt eget hus i Kong Oscars gate 5. Vi går inn ei dør og opp ei trapp. Det dufter røkt blåkveite i Kafé Magdalena. Ved disken brenner levende lys. Det er halvfullt. Silje Alsaker Sjursen er jusstudent og frivillig medarbeider her. – Det handler om varme og omsorg. Jeg har for lengst tapt hjertet mitt til Bymisjonen, sier hun engasjert. De fleste som er her regelmessig har en hverdag preget av rus og alkohol, men også ensomme og mennesker med ulike psykiske problemer finner veien hit. Silje opplever at det frivillige arbeidet her har gitt henne et nytt perspektiv på tilværelsen. – Man lærer å se mennesket bak fasaden og skjønner at det er mange og kompliserte årsaker til at livet har blitt som det har blitt for enkelte, sier hun og peker på de store kontrastene mellom studenttilværelsen og hverdagen for kafegjestene her. – Det er en helt annen virkelighet. På jusstudiet er det ressurssterke folk som i alle fall utad lever på livets solside. Det er kjempekontraster, sier Silje ettertenksomt. Kafé Magdalena byr på middag eller kaffe og kaker for noen få tiere. På fredagskveldene holder kafeen nattåpent og serverer gratis suppe til dem som er innom. Etterpå er det messe i Korskirken og sosialt samvær med kaffe og vafler. – Fellesskapet ved måltidene betyr mye. En gang under Nattåpent satt jeg sammen med en rusmisbruker. Han hadde tårer i øynene. «Det er så lenge siden jeg har jeg har spist sammen med noen», sa han. Det vi andre tar som en selvfølge betydde veldig mye for ham, forteller jusstudenten.
Ikke alle kommer for å spise. Her er også biljardbord og sofakrok med bøker og annet lesestoff. Bakerst i kafèlokalet står to-tre stykker konsentrert foran hvert sitt staffeli og maler. Mange kommer for å ha noen å prate med. – Det hender jeg har dype samtaler med folk her, og får innblikk i livet deres. Vi får høre hva som har skjedd siden sist, både på godt og vondt, forteller Silje, som synes det av og til kan være vanskelig å legge fra seg tankene herfra. – Det hender jeg tar med ting hjem og tenker på det når jeg ikke er her. Men vi kan ikke ta alt inn over oss. Vi må holde fokus på det vi faktisk bidrar med, vi kan uansett ikke gjøre alt for alle, sier hun. «Per» setter seg ved bordet vårt og forteller at han pleier å komme innom Kafé Magdalena for å spise middag et par ganger i måneden. – Bymisjonen gjør et bra arbeid. Jeg er jo blitt kjent med noen av de som jobber her, Silje traff jeg første gang nede i Kafellet. Da fikk jeg et armbånd av henne, jeg har det hjemme, sier «Per» stille. – Noen får du jo bedre kontakt med enn andre, og det hender du får en klem eller et kyss på kinnet, det kommer gjerne litt an på dagsformen deres, sier Silje. Det eneste kravet på Kafé Magdalena er at man ikke er åpenbart ruset, aggressiv eller på annen måte til plage for andre gjester. Denne kvelden er det ganske rolig. En mann som kommer høyrøstet trampende, blir vennlig og bestemt geleidet ut. Kanskje prøver han heller lykken i «Kafellet», varmestuen for byens slitne sjeler som Kirkens Bymisjon driver i Korskirken like ved. Eg ser du har det vondt,men eg kan ikkje gråte alle tårane for deg. Du må grina dei sjøl, men eg ve grina med deg. Eg vil grina med deg. Korskirken er en såkalt åpen kirke, hvor kirkerommet er åpent for besøkende de fleste dagene i uken. Her kan du tenne lys for en du er glad i, legge et ønske om forbønn i bønnekurven eller prate med prest eller kirketjener om tvil og tro. Det gamle våpenhuset i ene enden av kirken blir brukt som hvilerom. Her er madrasser for dem som trenger å legge seg nedpå litt. Denne ettermiddagen er det stille og tomt her. Innenfor den tunge tredøra lukter det nytrukket kaffe og varm suppe. – Mellom 50 og 70 stykker er innom daglig, og mange er stamgjester. Vi sørger for varm mat og drikke, og de som vil kan få med seg nistepakke eller reine sprøytespisser, forteller Remi Stockman. Han har vært frivillig medarbeider i varmestuen siden julaften 2001 og jobber nå fast én dag i uka. – Den julaftenen glemmer jeg aldri. Det var dekket langbord til 200 stykker inne i Korskirken. Noen lå bakerst på kirkebenkene og sov. Julen er spesielt tøff, og mange ruser seg ekstra da, forteller Remi.
– Arbeidet i Bymisjonen dreier seg om medmenneskelighet, om betingelsesløs kjærlighet og om å se mennesket, sier Remi, som mener han er blitt en bedre menneskekjenner gjennom å være med her. – Man blir kjent med de som vanker her,
og får høre mange sterke livshistorier. Mange
har levd et normalt liv med jobb og familie, og så har
det på et eller annet tidspunkt gått galt, forteller
han. – Eg lover å ikkje rope, for då blir eg kastet ut, det vet eg, sier han og flørter med en av de frivillige damene og kaller henne sin elskede. En annen skuler stygt på journalisten og fotografen og lover å skyte oss hvis vi tar bilde av ham. Etter et måltid suppe er humøret stigende, han takker for maten og ber høflig om toalettnøkkelen. – Det kan av og til bli litt konflikter her, mellom de som er oppstemt og vil prate og dem som bare vil ha fred. Noen har temmelige korte lunter, sier Remi. En kar kommer inn og setter seg ved pianoet. Jazzslagere, julesanger og til slutt Nystemten. Noen synger med. «Arne» trekker fram munnspillet og drar en trall. Den tidligere sjømannen har levd med alkoholen i årevis. – Eg går en del her når eg e på fylla. Men eg e ikkje uteligger altså. No har eg vært tørrlagt i seks uker, sier han og krysser fingrene. Han har sprukket før. «Svein» er en av de faste her. Han har rødspriten på baklomma og tror han kommer til å få en jævlig jul. – Eg har vært til avvenning mange ganger. No skal eg prøve igjen. Du skal aldri gi opp. Eg har lyst på et nytt liv, eg óg. Eg ser du vil gi opp,men eg kan ikkje leva livet for deg. Du må leva det sjøl, men eg ve leva med deg. Eg vil leva med deg. Tekstutdrag fra «Eg ser» av Bjørn Eidsvåg.
Tekst: MARIANNE
LUNDANES
03.12.03
|
||||||||||||||||||||||
|
|
|
||||||||||||||||||||
