Drivhuseffekten finnes fortsatt
Økosystemet er i fare, men ingen ser ut til
å bry seg, skriver Willy Bjørndal.
Det grunnleggende formålet med Kyoto-traktaten
var formulert og
basert på Rio-konferansen i 1992, nemlig å forhindre
en menneskeskapt forandring av jordens klima. Men hva er det
vi opplever i stadig stigende grad? De tropiske stormene øker
i intensitet, og allerede nå kan vi merke at Vest-Europa
er innenfor
rekkevidden av særdeles kraftige sykloner. Endringen
i klimaet fører
til at det naturlige økosystemet brytes ned og konsekvensen
blir at landbruket ødelegges eller over svømmes
av regnstormer i vår del av verden, mens en del andre
områder av verden rammes av langvarige tørkeperioder
med det resultat at det medfører matmangel og lite
tilgang til ferskvann.
Uavhengige vitenskapsfolk og institusjoner i Storbritannia
samt Hadley Center for klimaforskning har offentliggjort en
rapport som
både virker realistisk og samfunnsvitenskapelig dokumentert.
Den viser til konkrete tall som en måler CO2 mengden
i luften til omkring 0,03 prosent eller 300 ppm (parts per
million). Ved forrige århundreskifte var den på
270 ppm. Karbon dioksidmengden har økt til 360 ppm,
altså en økning på hele 33 prosent i løpet
av det siste hundreåret. Vi forbrenner stadig mer gass,
olje og kull og slipper stadig ut mer av andre drivhusgasser
som metan, freoner, hydrokarbon og andre nitrogenoksidgasser
i atmosfæren. Mange forskere hevder drivhuseffekten
er svært usikker med hensyn til menneskeskapte klimagasser
og at den ikke er bevist. Enkelte mener at vi kan klare å
stanse ved en ny vekst på 90 ppm, altså til sammen
450 ppm. Men det er de færreste av forskerne som tror
at dette er teknisk, økonomisk og ikke minst politisk
mulig.
En annen rapport som er basert på det
prestisjefylte Intergovermental
Panel on Climate Change» understreker det faktum som
Hadley Center for klimaforskning har offentliggjort og retter
hard kritikk mot dem som hevder at klimaendringen ikke er
menneske skapt. En stor del av de forskerne som arbeider med
klimaendringene ser med bekymring på den stadig økende
avstanden mellom de problemene som er dokumentert og de handlingene
som vi i den forbindelse har foretatt oss. Det kan her nevnes
at Kyoto-protokollen ennå ikke har trådt i kraft
og at dens målsettinger ikke er i nærheten av
den strategi som forskerne legger opp til med hensyn til utslipp
av klimagasser og hydrokarbonater i atmosfæren. Den
indirekte påvirkning denne har på klimaet kan
man konstatere i endringen i pakkisen som stadig blir tynnere
i det at gjennomsnittstemperaturen stiger i arktiske strøk.
I polarområdene har oppvarmingen steget med hele 10
grader, og som en konsekvens av dette er isbreene i ferd med
å smelte og trekke seg tilbake. Geologiske undersøkelser
viser at en femtedel av isbreene er borte som en konsekvens
av den globale oppvarmingen. Økosystemet er i fare
og man må være temmelig likegyldig om man ikke
tar dette til etterretning. For undertegnede kan det virke
som om den enkelte mann og kvinne ikke tar problemene på
alvor og at dette forplanter seg opp over til de styrende
organer som på sin side, mer eller mindre, har inntatt
en holdning som nærmest kan tolkes som: «Så
lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå,
så får det bare suse og gå». Men dette
er en direkte uholdbar holdning ettersom den representerer
en uansvarlighet som ikke på noen måte kan forsvares
med tanke på kommende generasjoner som før eller
siden må ta konsekvensen av vår ubesluttsomhet.
21.01.04
|
