På kafé med
Frank’en!
Det skulle være en smal sak. Han skulle være
én av flere som uttalte seg om sine forventninger til
det nye året. Det skulle ta 15 minutter. Maks. Men det
var før vi møtte Frank.
Vi hadde ringt ham utallige ganger uten hell.
Bare den monotone ringelyden lød gjentatte ganger i
øret og sladret om tomt kontor. Skulle vi aldri få
fatt i ham?
Men plutselig kommer mannen paserende gjennom
havet av lekende barn utenfor St. Paul skole. Ledsaget av
en ivrig disippel er han på vei til sitt daglige besøk
på Brød og Vin.
Med ett er både journalist og fotograf
tilbake til barneskolestadiet, og situasjonen krever febrilsk
rådslagning av typen:
– Skal vi gå bort – gjør
det du – tenk hvis vi forstyrrer… Med nedslått
blikk mumles det frem en unnskyldning og noe om midtside
og forventninger. Men ingen grunn til bekymring. Frank Aarebrot
viser seg å være velvilligheten selv og peker
ivrig ned mot Vektertorget med den ene krykken og inviterer
oss med.
Dersom du aldri har hørt navnet Frank
Aarebrot før, kan vi konkludere med at din omgang med
TV, radio og aviser er heller sparsommelig. Den 57 år
gamle professoren og valgforskeren er nemlig hyppig brukt
som kommentator og rikssynser i saker som vedrører
politikk og media. Han mottok i 2000 Meltzerprisen, sammen
med professor i medievitenskap, Jostein Gripsrud, «for
sitt årelange arbeid med formidling og hyppige deltakelse
i radio- og tv-programmer». Og i høst ble han
tildelt «Pinnsvinordenen» fra Studentersamfunnet.
Men til daglig har han altså sitt virke ved Institutt
for Sammenliknende Politikk. Der foreleser han, i tillegg
til at han driver utstrakt forskningsarbeid.
Frank Aarebrot kan ikke beskyldes for å
være en mann av få ord og er i så måte
enhver journalists våte drøm. Den grove bassrøsten
fyller «Brød og Vin» med betraktninger
rundt alt fra politikk til jobb.
OM JOBB OG SÅNT:
— Det er jo presidentvalget i USA som
er mest interessant i året som kommer, svarer han på
spørsmålet om sine forventninger for 2004. Han
legger til at Bush mest sannsynlig ikke kommer til å
gjøre en dritt i Midtøsten før valget,
ettersom dette kan påvirke stillingen hans. Han spår
videre at vi vil oppleve en rettighetsdebatt med utgangspunkt
i Guantanamo-institusjonen i løpet av året, før
han uanstrengt glir videre til norsk politikk, via en historie
om to kloakkingeniører på tysk radio.
Vi prøver å henge med i svingene.
— Bondevik sitter nok trygt frem til
neste budsjettforhandling i hvert fall, sier han og stirrer
på noe langt borte. Men plutselig glimter det til bak
de fettede brilleglassene.
— Den jævlige pensjonsdiskusjonen
vil nok også fortsette, brummer han. Men for ham personlig
er det nye pensjonsforslaget gode nyheter.
— Det er jo kjempehyggelig å være
professor, smiler han. — Jeg vil jo gjerne jobbe til
jeg går i graven, hvis jeg kan. Han kan ikke forestille
seg å drive med noe annet og er overbevist om at han
har funnet drømmejobben. Jobben er ikke bare jobb,
men også hobby, og da sier det seg selv at man ikke
har behov for så mye annet å sysle med. Men simuleringsspill
som «Europa Universalis» og «Civilization»
er moro, innrømmer han og tipser oss i samme slengen
om hvordan man kan se om en person har en interessant jobb
eller ikke. Har vedkommende en flott hage eller til stadighet
pusser opp i hjemmet, er det tegn på at han har en kjedelig
jobb.
— Det å ha interessante jobber er
det største klassekriteriet i dagens samfunn, hevder
han, og legger ansiktet i alvorlige folder. Men når
det er snakk om egne prosjekter, enten det gjelder undervisning
eller forskning, lyser han opp. For tiden er han i ferd med
å avslutte et svensk forskningsprosjekt han har vært
med å lede, «Betingelser for demokrati i Europa».
Dette samtidig som han med stø hånd loser vitebegjærlige
sam.pol.-studenter gjennom disiplinen SAMPOL110, hovedkurset
i sammenliknende politikk på bachelornivå.
— Sam.pol. startet med fire studenter
på Rokkans tid, forteller han. I dag er det 160 studenter,
men verden har forandret seg, så faget har etter hvert
blitt veldig relevant for dagens situasjon.
OM KVALITETSREFORMEN:
— Kvalitetsreformen er bare tull, fnyser
Frank. — Vi tar på oss narreluen, ringer med bjellene
og sier «ja, herre», og så gjør vi
det vi vil allikevel. Universitetet vet best selv, det er
slik vi har overlevd siden 1100-tallet, ler han høyt
og tenner sin fjerde Marlboro. Men reformen har noen gode
sider også, skal vi tro ham. Han viser blant annet til
sitt eget institutt, hvor økte ressurser har gitt rom
for mer støtteundervisning, i form av kurskoordinator
og seminarledere. Noe som helt klart fører til en kvalitetsforbedring.
Økte ressurser har også ført til økt
intensitet. Pensumet er blitt større og studentene
må nå lære nesten dobbelt så mye på
like lang tid, i følge Frank.
— Jeg syntes nesten synd på dem,
sier Aarebrot og blir mild i blikket.
– Av og til lurer jeg på hvor tålegrensen
går. Men blaffet av medlidenhet går raskt over
i mimring.
Dagens pensum er nemlig ingenting mot det unge
Aarebrot måtte gjennom da han i sin tid trasket gangene
på prestisjetunge Yale Universitet i USA. Der hadde
de nemlig 64 000 sider pensum i året.
— Pensum var det lærerne sa var
pensum, forklarer han. Kom foreleseren med en oppfordring
om å lese en eller annen ny bok, var nevnte verk automatisk
en del av pensum.
— Men man tilpasset seg, husker han.
Og studentene deltok like myei studentaktiviteter som dagens
studenter.
OM STUDENTPOLITIKK:
Som forventet har rikssynser Aarebrot også
sitt å si om norsk studentpolitikk. — Valgdeltakelsen
bør i hvert fall være så høy at
representantene faktisk er representative for velgerne, sier
han og sikter til fjorårets situasjon der «en
liten gjeng som kalte seg Boligaksjonen» representerte
studentmassen i Bergen. Han foreslår videre at dersom
valgdeltakelsen er lavere enn 40- 50 prosent bør man
innføre indirekte valg, hvor studentutvalgene velger
fakultetsrepresentanter.
— Direkte valg med mindre enn 10 prosent
valgdeltakelse er ikke legitimt, fastslår han. Men til
tross for den dystre karakteristikken, mener Aarebrot at det
ikke er engasjementet det skorter på.
— Studentene er like engasjerte som i
min tid. Men man ser en forskjell i kanalvalget, og det ligger
helt klart en begrensning i studentenes interesse for énsaksforetak,
sukkes det over kaffekoppen.
OM UNIVERSITETET:
Frank Aarebrot har vært ansatt ved UiB
siden 1968. Ikke uventet har han også gjort seg noen
tanker om sin egen arbeidsplass.
— Kvantitativt er jo universitetet den
største vernede bedriften i Hordaland, spøker
Aarebrot med henblikk på myten om sære professorer
som er ubrukelige i undervisnings-sammenheng. Men han er raskt
på pletten med å fastslå at disse tilhører
unntakene. Når det gjelder stillingsvern på universitetet,
er Aarebrot av den formening at den kan være en kilde
til trygghet.
— Trygghet eller ekstrem utrygghet gir
kreativitet, forklarer han og nevner IT- og reklamebransjen
som eksempler på det siste.
Spørsmålet er dermed om man ønsker
å presse folk til kreativitet eller stimulere til det.
Vi blir også innviet i hans visjoner
om et nytt universitet.
— Vi bør oppløse Universitetet
i Bergen og opprette Vestlandsuniversitetet» i stedet,
drømmer han. Han ser for seg et campussystem på
linje med Berkley i USA, hvor de ulike byene kunne hatt hver
sin avdeling, og hvor studentene kunne sirkulert fritt innenfor
systemet. Men luftige visjoner og kvalitetsreform til tross.
Det ser ikke ut til at Frank Aarebrot nærer
den helt store bekymringen for universitetets tilstand.
— Det er en merkelig institusjon, men
vi kommer til å overleve Kristin Clemet, gliser han.
Vi ser på klokken. 15 minutter ble 150
minutter.
Tekst: ANJA HAUKELAND / anja@studvest.no
Foto: MATHIAS DANBOLT / mathias@studvest.no
21.01.04
|
