Ponnyboy
Jeg vrir meg i senga, trekker dyna over hodet og holder
meg for ørene. Jeg vil sove. Nå! Der, ….er
de ferdig? Allerede? Stillheten kom litt overraskende. Jeg
lytter avventende. Han pleier da å holde ut litt lenger.
Jo da, der er det på’n igjen! Jeg gir opp og
strekker meg etter fjernkontrollen til stereoanlegget. Etter
litt tumling i mørket strømmer Kents «Dom
andra» ut i rommet. Volumet skrus opp og musikken
overdøver stønningen og de taktfaste dunkene
fra naborommet.
Jeg er nesten i drømmeland da sengeleken på
den andre siden av veggen når nye høyder. Senga
mi rister i takt med aktiviteten i naborommet. Speilet klirrer
og bildene hopper på veggen. Det burde innføres
minstekrav for lydisolering og hold i vegger!
Nå har paret i etasjen over også begynt. Senga
knirker, gulvet knaker. Hold takta da, mumler jeg innbitt.
Hører ikke folk selv hvor mye de bråker? Vil
de bli hørt kanskje?! Det virker sånn på
de fårete smila når de ramler ut av badet etter
felles dusj. Vel vitende om at et skranglete dusjkabinett
har fortalt hele leiligheten hva de drev med der inne.
Klaskelyder og «hud mot hud» fra kjøkkenet
en kveld, førte til at det ble knekkebrød
til frokost neste dag for hele kollektivet. Behovet for
å se paret i fri utfoldelse på kjøkkengulvet
uteble, ingen tok ut brød fra frysen.
Jeg prøver intenst å nå drømmeland.
Sov, sov, sov messer jeg, samtidig som jeg vurderer mulighetene
for å unnslippe bofellesskapets pornoverden. Jævla
kaninpar!
Hva om jeg sparker hardt i veggen? Hvor frekt er det å
avbryte noen som har sex?
Jeg er nesten på vei ut av senga, da en hes guttestemme
bryter rekken av stønn fra naborommet: «Oh,
come on, ride my ponny!»
Jeg knekker sammen av latter, og ruller fnisende rundt
i senga. Irritasjonen forsvinner med latterhiksta. Venninners
sexliv tilhører med ett kollektivlivets små
gleder. Og det sure fjeset jeg planla å møte
min venninnes kjæreste med ved frokostbordet neste
morgen blir byttet ut med et lattermildt ett.……«Good
morning, ponnyboy!»
