Ansvarleg redaktør:
|
|
||||||||||||||||||||||||||||
Etter hvert som øvelsen kommer i gang, flytter vi oss via lettbåt over i KNM Vigra. Kommandoen over skipet er for anledningen overtatt av 3. klasse-kadetter. De egentlige offiserene er bare om bord for å se til at ingenting går galt. På toppdekket står en gjeng og får undervisning i bruk av 12.7, en slags maskingeværkanon-sak. Egentlig er det et omfattende, 25-timers kurs, men slikt har man ikke tid til når fedrelandet trues av invasjon. – Åh, en fire-fem timer holder i massevis, forsikrer en av deltagerne, før vi alle setter fingrene i ørene, og det plaffes løs mot en holme. Det er bare løsammunisjon, men det vet ikke måkene, som flakser desperat av gårde i hopetall. På en benk like ved ligger en tjukk lefse som ligner på filosofi-101-kompendiet mitt fra Studia. På forsiden står det ‹‹Instruks for skyting med mitraljøse og maskingevær››. BORDING Rundt klokken fire dukker det opp en båt på fjorden som ikke hører hjemme der. Det er ‹‹Barracuda››, fra Berlin, med kaptein Karoliussen om bord. De har ikke godkjenningene sine i orden, og blir kjørt gjennom et grundig forhør via radio av sjefen på Vigra, Tor-Kjetil Folkestad. Folkestad er ikke fornøyd med det han hører, og sender ut et bordingslag for å gjennomsøke skipet, under ledelse av Jan Berge Haugland. Det får så være at ‹‹Barracuda›› egentlig er et norsk kystvaktskip, og at besetningen sitter og hører på Studentradioen. For kadettene er dette alvor. En stund ligger det an til full alarm, da Haugland ikke får kontakt med de som leter gjennom skipet, men det løser seg. Det var bare trøbbel med radioen.
GØY MED LEKETØY Det er en stund etter midnatt. Båten ligger helt stille, det er stjerneklart, og langt der inne kan lysdansen på Ulriken skimtes. Den vernepliktige som står på utkikk gir meg nattkikkerten og spør om jeg gidder å se etter båter mens han tar seg en røyk. Det er ingen båter i sikte, men stjernehimmelen blir helt fantastisk gjennom en slik kikkert. Haugland kommer opp, og smiler fornøyd. – Dette er gøy. Jeg har vært i forsvaret i 11 år nå, og synes fortsatt det er like gøy, hver gang. Dette er jo leketøy. Vi leker krig, vi leker fred, vi leker krise. Rekrutten er ikke fullt så entusiastisk: – Joa, men du, må jeg stå på vakt annenhver time i hele natt, eller? Vi er på vei ned igjen på broen da en høy, klar stemme skjærer ut over radioen. – …melding om mayday fra en båt oppe ved Fensfjorden. Den har lite motorkraft, og nærmer seg land. Det er andre båter tilstede, men de klarer ikke å stoppe den. MAYDAY! Øvelsen avbrytes, folk begynner å gå fortere, det plottes ut ny kurs. De egentlige offiserene tar over for elevene, og Vigra går mot nord, for full fart. Kadettene vet hva et havari kan innebære. Det er ikke mange ukene siden de var med og søkte etter savnede fra Rocknes. Folkestad forteller: – Vi stod og ble briefet om eksamen, da meldingen om mayday kom inn. Vi ble ganske overrasket da vi kom ned til Vatlestraumen og så hvor utrolig stor båten var. Jeg og en kompis stod i byssa og hadde ansvar for førstehjelpen. Vi måtte tenke igjennom hva vi kunne få inn; nedkjølte personer, sårede, døde. Samtidig så vi vrakgods som fløt forbi. Da seig det litt inn over oss hva som hadde skjedd. Vi fortsatte å søke hele døgnet, men fant aldri noen. Etter en liten halvtime avbrytes ferden mot Fensfjorden. Andre båter har kommet til, og Vigra trengs ikke. Det gikk bra denne gangen, og leken kan fortsette. Øvelsen gjenopptas.
KAOS OG KONFRONTASJON Noen timer senere våkner jeg til fullt kaos. De trange køyene inne på banjeren blir fylt opp av folk fra hovedkvarteret på land. Xbox, pupper, amcarblader og Pondus skyves til side for å gjøre plass til redningsvester og våpen. De har blitt angrepet, og må evakuere i all hast. Herfra og ut ledes øvelsen fra sjøen. Det har blåst godt opp, og snøen laver ned. «Barracuda» dukker opp igjen, denne gangen langt mindre medgjørlig, og det kommer til ny bording og væpnet konfrontasjon. Fienden taues inn i havn, og utpå morgenkvisten avsluttes øvelsen. Det er noe timer før planlagt, og mens sjefene diskuterer hva som skal gjøres, sitter studentene litt bortkomne på kaien en stund. En av dem sukker: – Dette er vel det som kan kalles desentralisert ledelse. Det er jo ingen som vet noen ting.
HVA ER KRIG? Det er fredag et par uker etterpå. Sjøkrigsskolen er for tiden under om- og utbygging. I en midlertidig brakke sitter Nils Barth, bransjeveileder på skipsteknisk linje. Dilbert henger på veggen, kaffetrakteren putrer, og på skrivebordet ligger et blad oppslått på artikkelen «Religion og konflikt/Hva er en «god›» soldat?» Svaret på det spørsmålet har endret seg en god del de siste ti årene, og Sjøkrigsskolen likeså. – Vi løper ikke akkurat rundt og leter etter den Røde Armé lenger, nei, sier Barth. – På pensum nå er internasjonal politikk, folkerett og kulturforståelse. Dette er jo først og fremst en lederutdannelse. I tillegg kommer de vanlige yrkesrelaterte fagene innen maskin, elektro og operativ linje. Norsk forsvarspolitikk har også endret seg. Siden 1999 har alle kadetter ved Sjøkrigsskolen måttet skrive under på at de er villige til å tjenestegjøre hvor som helst i løpet sine tre til fire pliktår. – Vi her må jo spørre oss selv «Hva er krig?». Situasjoner vi er involvert i nå til dags inkluderer ikke-statlige aktører, og klare brudd på folkeretten, som i Kosovo. Men det er politikerne som bestemmer. VIRTUELT
Det er et langt stykke fra den litt trange, anspente stemningen på broen på Vigra til den romslige, ufarlige simulatoren på Sjøkrigsskolen. Her er bølgelyd og motordur, og det føles definitivt som om gulvet gynger. Men det er ikke så farlig å gjøre feil. – Hvor skal vi kjøre hen da, spør navigatør Steffen Øverland. – Jeg kjørte ned Radsundet i går, det var utrolig interessant. Men la oss ta et sted nærmere Sotra, så kan vi vise hvor Rocknes gikk på grunn, sier Christian Bergersen. Landskapet rundt oss forsvinner bit for bit, det blir svart, og plutselig ser vi Sotra-broen fremfor oss. Christian peker og forklarer hvordan Rocknes manøvrerte da det gikk galt: – Det er satt opp en ny pinne for å markere denne grunnen her nå, men den patchen er ikke lastet ned ennå. Det er ikke mye som minner om krig i den store, litt slitte verkstedhallen nede ved havnen. En mengde gamle motorer står rundt om og samler støv. Små båtmodeller i plast og tre ligger strødd, og 3.års student på skipsteknisk, Trond Bagge, sliter litt med en vaier som ikke vil henge på hjulet sitt. – Nei, det er ikke like fancy her som oppe i simulatoren, men vi klarer oss, sier han. KANTINEPRAT Kantinen har store anker gravert inn i stolsetene, og ute i fjorden seiler en ubåt forbi. Rundt bordet går praten som i en hvilken som helst SiB-kantine; hva som skjer på Hulen og Kvarteret i løpet av helgen, hvorfor man aldri får somlet seg til å lese før rett før eksamen, og om hva som var på tv i går. At gårsdagens Dagsrevy stort sett handlet om opprør i Kosovo, og at de selv kan ende opp med å tjenestegjøre der nede om ikke så altfor lenge, ser ikke ut til å gå innpå kadettene noe særlig. – Vi er jo et «fleksibelt sikkerhetspolitisk verktøy», som det så fint heter i en eller annen fagplan. Men seriøst; Dette er et yrke vi har valgt, et standpunkt vi har tatt. Vi skal ikke legge oss opp i hvor politikerne sender oss. Sånn er det bare, sier Steffen. Christian gliser, ser ut av vinduet, og tilføyer: – Og om noen tror at vi blir hjernevasket her ute på Sjøkrigsskolen, så skjønner du vel nå at det selvsagt er helt feil.
|
|||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||||
