Live Evil
 Illustrasjon: MONICA TRONSTAD
Tekst: WALTER N. WEHUS
Hver eneste gang jeg går ut på byen for å få med meg en konsert, blir jeg forvandlet til en apemagnet. Jeg har vært ute for det såpass mange ganger nå at det begynner å bli en vane. Overalt hvor jeg går er jeg omringet av hoiende, skrikende gorillaer som har drukket seg inn i legoland før konserten starter. Det hadde vært én ting om de faktisk var der for musikkens skyld. Hvor har vel verden kommet om man ikke kan synge snøvlende med til gamle Bigbang-klassikere? Men dette er en helt annen type mennesker. De er der nettopp bare for å ha vært der. Og mens man står og ser på det riktige bandet, har man jo tid å slå ihjel. Tid som man for eksempel kan bruke til å snakke med Preben på mobiltelefonen om hvor fett det var på Bygdøy i sommer, eller diskutere fotball med sidemennene.
Jeg kunne gått med på at «slikt må man bare tåle» om det bare hadde gått ut over meg selv. Men når bandet selv må stoppe konserten flere ganger og be om at folk skal være stille, er det noe galt. Burde ikke publikum være der for å se bandet? Når man har betalt 300 kroner for å komme inn, blir det teit når Stuart Murdoch i Belle & Sebastian må avbryte Uken-konserten for å si «Jeg skjønner at dere vil si hei til vennene deres når dere har kommet inn, men nå har det gått en halv time. Så vær så snill og hold munn!».
I fjor sommer på Quartfestivalen maktet ikke Erlend Øye å overdøve publikum i det hele tatt med gitaren sin da han spilte på Caledonien. Så etter tjue minutter hvor han forsøkte å roe ned publikum, måtte en tydelig frustrert Øye avbryte hele showet. Hvem har vel lyst til å spille for apekatter?
Men hvor kommer alle disse menneskene fra? Finnes det så mange kred-jegere her i landet at det faktisk er mindretallet blant publikum som bryr seg om hva artisten gjør på scenen? Iblant gjør det nok det. Særlig på steder som Quartfestivalen og NHH er det viktig å se og bli sett. Når musikken kommer i bakgrunnen for én ukes sammenhengende festing og evig catwalk, er det ikke rart man får inntrykk av at musikken i verste fall bare er et forstyrrende element.
Det er lett å se forskjellen når man går på en konsert der ingen kommer til å skryte av å ha vært. Marc Ribot er en jævel på gitar, men da han spilte på jazzklubben i fjor kunne man ikke høre et kny fra publikum under låtene.
Til sist gjenstår vel bare to alternativer for oss som vil ha musikken vår i fred. Enten må man begynne å høre på polsk jazz eller andre mindre populære sjangere. Eller så kan det være effektivt nok med et enkelt «hysj!», eventuelt en strategisk mistet øl over plagsomme mobilbrukere. Om alle gjør det, blir det enkelt nok å ta musikken tilbake fra poengsamlerne.
05.05.04
|
