Mentale "rom" og språk
(skrevet av Sonja Erlenkamp) 3. avsnitt: Tegnspråk og ikonisitet - Meningsdanning i tegnspråk I dette avsnittet skal vi nå begynne å se på hvordan språklige uttrykk i norsk tegnspråk blir dannet. Når vi tenker på språklige uttrykk tenker vi ofte først og fremst på "ord" og "setninger". Når vi lærer et talespråk så handler det mye om å lære å danne ord (pugge grunnformen og lære å bøye dem) og så sette dem samme til setninger på rett måte. Vi skal imidlertid velge en litt annen tilnærming her. Selv om du kanskje har lært deg en del tegn frem til nå og lurer på hvordan du skal sette dem sammen til "ordentlige" setninger, skal vi prøve å se mer på hvordan man sette sammen uttrykk i visuell kommunikasjon. Det er selvsagt et helt vanlig spørsmål når man vil lære et språk å tenke på hvordan man setter ord og tegn sammen til større enheter. Men setningsbegrepet er basert på en sekvensiell måte å kommunisere på som vi kjenner det fra talespråk. Selv om vi også kan si at tegnspråk benytter seg av setningsstrukturer, danner vi mening ved hjelp av tegn på en litt annen måte enn vi gjør det i talespråk. Dette henger sammen med faktumet at tegnspråk er visuelle språk og med måten vi mennesker tenker på. For å gi et eksempel: Når vi snakker i et talespråk om "utviklingen som går oppover" så må man tilegne seg ordene "utvikling", "som", "gå" og "oppover", vite hvordan de bøyes og hvordan de sette sammen til dette uttrykket. Selvsagt må man også skjønne at det er ment i en overført, metaforisk betydning, nemlig at noe utvikler seg til det bedre. Når vi nå vet at den samme overførte betydningen fungerer også på norsk tegnspråk kan vi bruke tegnet for "utvikling" og rett slett utfører den med en bevegelse som går frem (for å vise at det er tidsdimensjon inn i dette her - husk fremover kan brukes for uttrykke fremover i tid også i et tegnspråk) og oppover for å vise at den er på vei til noe bedre. Mao: samme uttrykk kan utføres med en eneste tegn, satt sammen av forskjellige deler basert på metaforiske uttrykk. Å spørre etter setningsoppbygningen eller bøyningsformer for de enkelte delene av uttrykket hadde vært "å skyte forbi målet" for dette uttrykket. Hovedforskjeller mellom tegnspråk of talespråk Tegnspråk generelt skiller seg fra talespråk hovedsaklig ved at de første er visuelle språk og de andre auditive språk. Dette har konsekvenser på språkstrukturen: et visuelt språk kan benytte seg av andre måter å danne mening på enn et auditivt språk pga de forskjellige måtene sansene våre fungerer på. Tegnspråk har tre hovedtrekk som skiller dem fra talespråk:1. Tegnspråklige uttrykk oppfattes mer tredimensjonalt enn talespråklige
2. Tegnspråklige uttrykk kan oppfattes og dannes mer simultant enn talespråklige
3. Tegnspråklige uttrykk er mer ikoniske enn talespråklige. I de neste avsnittene skal vi se på disse tre hovedtrekkene i forhold til meningsdanning: Tredimensjonalitet I prinsippet blir både lyd og tegndeler dannet på samme måte: deler av kroppen interagerer for å skape et sanseinntrykk på mottakeren. Forskjellen ligger i hvordan vi sanser lyd i motsetning til visuelle inntrykk. Vi ser ikke mye av hvordan artikulatorene - altså de kroppsdelene som samarbeider om å lage lyd, som stemmebåndene, tunga, leppene osv - beveger seg når de lager lyd, vi oppfatter kun lyden som et resultat - et produkt - av dette samarbeidet. Og lydene vi hører oppfatter vi som relativ avgrensede enheter som ikke har noe egen betydning i seg selv, men som er med å danne en betydning når de settes sammen til ord eller deler av ord. Lydene kalles da fonemer og de minste betydningsbærende enheter i et ord for morfemer. Dermed oppfatter vi lyden løsrevet fra dens produksjon og lyden får i vår persepsjon en form for todimensjonalitet over seg: vi hører en lydkvalitet over en viss tidsperiode. Tegn i et tegnspråk derimot blir dannet gjennom at vi observerer hvordan artikulatorene - altså de kroppdelene som samarbeider om lage tegn, som hendene, ansiktet, overkroppen osv - samarbeider og vi oppfatter denne bevegelsen i et tredimensjonalt visuelt inntrykk. Denne tredimensjonaliteten som del av visuelle inntrykk kan brukes for å sette tegn og deler av tegn i forhold til hverandre for å lage større meningsbærende enheter. Simultaneitet (Samtidighet) Siden vi kan bruke flere artikulatorer samtidig som er del av det visuelle sanseinntrykket i et tegnspråk kan vi bruke denne mekanismen for å la forskjellige artikulatorer ta over forskjellige deler av en større meningsenhet. Dvs. en hånd kan stå for en referent (som for eksempel en katt), den andre for en annen referent (som for en person) som interagerer med hverandre i det tredimensjonale rommet. Ikonisitet Som et resultat av tredimensjonaliteten og simultaniteten i et visuelt sanseinntrykk i et tegnspråk, kan det oppstå en form for meningsdanning som blir kalt for ikonisitet. Tegnspråk gjør mye bruk av ikonisitet som et virkemiddel for å danne mening. Dette betyr at tegnet gjenspeiler i sin form- altså hvordan hendene, bevegelsen, ansiktet osv ser ut - formen av det vi refererer til (HUSK: Formen vi tenker på er kun et mentalt bilde av det vi faktisk refererer til!) I tegnspråk er ikonisiteten vanligvis ikke fullstendig! Tegnet gjenspeiler i sin form kun noen aspekter ved formen av det vi referer til. For å gjøre det klarere, skal jeg bruke en teori som heter "mental space theory" eller på norsk "teorien av mentale rom" Ikonisiteten er bygget på hvordan vi mennesker tenker,såkalte kognitive prinsipper. Disse kan vi dele opp på følgende måte etter hvordan kroppsdeler i tegnrommet blir brukt for å referere til noe. Med tegnrommet menes den del av rommet rundt den som bruker tegnspråk som er aktiv i norsk tegnspråk. Dette tilsvarer omtrent rommet rundt overkroppen, untatt bak overkroppen. Tegnspråk bruker følgende mekanismer for å lage et tegn:
- Deler av kroppen som man vil referere til og som er innenfor tegnrommet og kan agere selv blir uttrykt ved hjelp av samme delene på kroppen (eksempel: hender)
- Deler av kroppen som man vil referere til og som er innenfor tegnrommet, men som ikke kan agere selv og som skal være aktive blir uttrykt ved hjelp av hendene (eksempel: øyne)
- Deler av kroppen som man vil referere til og som er utenfor tegnrommet blir uttrykt ved hjelp av kroppsdeler (oftest hendene) som er innenfor tegnrommet. (eksempel: føtter)
- Deler av kroppen kan bli brukt for å refere til noe helt annet enn kroppen eller deler av det.