Isbjørnens utbredelse (klikk på kartet for større versjon)

Isbjørnen finnes i arktiske strøk med tilgang til sjøis store deler av året. Bestander finnes i Canada, Alaska (USA), Grønland, russisk Arktis, norsk Arktis samt på isen som omgir Nordpolen. I Canada lever de så langt sør som 50°nord i James Bay. Det finnes omtrent 25 000 isbjørner fordelt på rundt 20 ulike bestander. Mange isbjørner vandrer over enorme områder, og de ulike bestandene er derfor knyttet sammen i ulik grad. På Svalbard finnes flest bjørn i områder med sjøis. Vestlige deler av Spitsbergen har derfor lav tetthet av bjørn det meste av året, mens flere bjørner oppholder seg på østkysten og i fjordene mot nord. Mange jakter foran brefronter inne i fjordene om våren fordi ringselhuler er vanlige i disse områdene. De viktigste hiområdene for isbjørn på Svalbard er på Kongsøya, Svenskøya, Edgeøya, Nordaustlandet og Hopen. På Svalbard har noen individer små leveområder på bare noen hundre kvadratkilometer hvor de jakter lokalt på sjøisen om våren. Om sommeren venter disse bjørnene på land på at isen igjen skal fryse til utpå høsten. Andre bjørner følger isen når den trekker seg tilbake og vandrer mot nordøst eller øst om sommeren, hvor de jakter langs iskanten eller på de russiske øyene Frans Josef Land. Vandringer vestover mot Grønland, eller fra Grønland til Svalbard, ser ut til å være mindre vanlig.

Foto: J. Aars

Et telletokt utført i august 2004 konkluderte med at det var omtrent 3000 isbjørn i barentshavsområdet (området fra og med Svalbard til og med Frans Josef Land). Vi regner med at omtrent halvparten av disse reproduserer seg på Svalbard. Isbjørnene er dyktige svømmere. Deres desidert viktigste byttedyr er sel, så de oppholder seg mye på sjøis eller mellom isflak. Voksne bjørner kan noen ganger oppholde seg flere dager i sjøen og svømme lange distanser. På Svalbard er ringsel, storkobbe og grønlandssel de viktigste byttedyr-artene. Men isbjørnen er svært opportunistisk og spiser nesten hva som helst, også kadavre. Noen isbjørner spesialiserer seg på fugleegg som de kan spise i store mengder om sommeren. De kan også jakte sjøfugl, selv i bratte klippeområder. Vellykket jakt på reinsdyr har i enkelte tilfeller blitt dokumentert. Strandede hvalkadavre kan tiltrekke seg store mengder med bjørn. Isbjørnen lever enslig, bortsett fra binner med unger og bamse-binne par som oppholder seg sammen under kortere perioder under paringssesongen. Bortsett fra drektige binner som går i hi, er isbjørnen vinteraktiv, selv i perioder med 24 timers mørke. Den lager ofte dagleier i snøen hvor den kan hvile seg en dag eller to.

Isbjørnunger. Foto: J. Aars

Isbjørnene parer seg i april og mai. På denne tiden av året kan bamser lukte binner flere kilometer unna. Binner på Svalbard pares oftest første gang fem år gamle. Hanner blir kjønnsmodne noe senere og når ikke full kroppsstørrelse før de er 8–10 år gamle. En stor bamse kan pare seg med flere ulike binner innenfor en sesong, men oppvarter én om gangen over noen dager eller uker. Isbjørnen har en såkalt forsinket implantasjon, hvilket vil si at modningen av det befruktede egget stopper opp på et tidlig stadium og starter ikke opp igjen før utpå høsten (september–oktober), selv om paringen skjer om våren. En drektig binne vil senhøstes grave ut et hi i snøen som hun oppholder seg omtrent fire måneder i. Binna føder rundt nyttår. Nyfødte isbjørnunger er veldig små og veier bare omkring en halv kilo ved fødselen. Størrelsen på kullet varierer fra en til tre, men det vanligste er to. Isbjørnmelken er svært rik på fett, og bjørnungene vokser raskt inne i det lune hiet. Når familien forlater hiet i mars eller april veier de omtrent 10 kilo. De følger moren til de er to og et halvt år gamle; da er moren igjen klar for paring. Overlevelsen blant unger er lav. Bare omtrent én av tre blir to år gamle. Voksne dyr har høy overlevelse og blir vanligvis 15–25 år gamle. Den eldste isbjørnen registrert på Svalbard var en binne på 32 år.

Isbjørnen ble jaktet og fangstet hardt på Svalbard i hundre år, før all jakt ble innstilt i 1973 (Se fangststatistikk for isbjørn (MOSJ)). Bestanden har tatt seg mye opp de siste tiårene. Noen få bjørner blir vanligvis skutt hvert år i selvforsvar eller avlivet grunnet skadeverk på eiendom. Møter mellom isbjørn og mennesker som skaper farlige situasjoner har økt de senere år i takt med en kraftig økning i menneskelig aktivitet, spesielt turisme, på øygruppen.

Iht. til den regionale isbjørnavtalen er Norge forpliktet til å "take appropriate action to protect the ecosystems of which polar bears are a part, with special attention to habitat components such as denning and feeding sites and migration patterns, and shall manage polar bear populations in accordance with sound conservation practices based on the best available scientific data". Det er alminnelig enighet om at hovedmangelen ved oppfølging av denne avtalen har vært vern av viktige havområder.

Oppsummering av kunnskapsstatus, samt forslag til framtidige behov og strategier for forskning på og overvåking av isbjørn i norsk Arktis er utarbeidet av Norsk Polarinstitutt i 2000:

• NP Meddelelse nr. 160: Kunnskapsstatus for isbjørn ved Svalbard (PDF, 2 683 KB)
• Forslag til framtidige prioriteringer innen overvåking og forskning på isbjørn (PDF, 126 KB)

Følgende internasjonale avtaler og rødlister gjelder for Isbjørn:

• Den regionale isbjørnavtalen
• Bern-konvensjonen
• Washington-konvensjonen (CITES)
• Rødlista (1998)
• Pattedyr for havområdene og Svalbard
• Hele rapporten (PDF 2096 KB)