Dette er den mest tallrike måkearten i verden, og det er også den måkearten som er mest pelagisk i sitt levevis. Arten har en sirkumpolar utbredelse og hekker i den boreale og arktiske sonen over det meste av den nordlige halvkule. I den nordlige delen av Atlanterhavet hekker arten på Nova Scotia og Newfoundland (Canada) og Grønland, videre østover til Island, De britiske øyer, Frankrike og Spania, og nordøstover til Norge og Barentshavet. To underarter er beskrevet; R. t. tridactyla i det nordlige Atlanterhavet og den noe større og mørkere R. t. pollicaris i det nordlige Stillehavet. På Svalbard er krykkja en vanlig hekkefugl over hele øygruppen. Den kan observeres både langs kysten, i åpent hav og i isfylte farvann. Omkring 215 kolonier er kjent, og de største finnes på Bjørnøya og Hopen. Krykkja overvintrer trolig spredt over hele det nordlige Atlanterhavet, og den kan ikke regnes som en vanlig trekkfugl. Gjenfunn av ringmerkede fugler viser at unge individer trekker lenger sør en voksne individer. Noen krykkjer ankommer Svalbard allerede i februar, men de fleste fuglene ankommer i mars–april. Krykkja forlater øygruppen igjen i september.

Foto: H. Strøm

Krykkja hekker i kolonier langs kysten som kan variere i størrelse fra noen få fugler til over hundre tusen par. Arten kan også hekke flere kilometer inn i landet. Noen kolonier består utelukkende av krykkje, mens andre er blandingskolonier, ofte med polarlomvi. Fuglene søker ofte næring i flokk. Maten hentes i havoverflaten eller like under, enten i flukt eller liggende på sjøen. Krykkja søker også næring i isfylte farvann og i “upwelling”soner foran isbreer, hvor ferskt smeltevann møter saltvann. Utenfor hekkesesongen lever arten pelagisk og oppholder seg på havet. Det samme gjør ungfuglene før de blir kjønnsmodne. Krykkja livnærer seg hovedsakelig av virvelløse dyr og fisk i størrelser på opp til 15–20 cm. De kan også utnytte fiskeavfall fra båter. På Svalbard er lodde, polartorsk og amfipoder viktige næringsemner. Dietten varierer imidlertid mellom områder og sesonger. Tyvjo, storjo og polarmåke tar krykkjas egg og unger, og de tar også voksne fugler.

Reiret bygges på smale hyller eller små utspring i fjellet, fra noen få meter til flere hundre meter over havet. Ofte ligger koloniene i bratte klippevegger hvor reiret festes i små ujevnheter eller legges på små hyller i fjellet. Krykkja kan også ta i bruk sjømerker eller andre bygningskonstruksjoner som underlag for reiret. Begge kjønn bygger reiret, som er bolleformet innvendig og hovedsakelig består av plantemateriale (ofte mose) som er limt sammen ved hjelp av ekskrementer. Krykkja bygger på reiret gjennom hele hekkesesongen.

Foto: G. W. Gabrielsen

På Svalbard skjer eggleggingen vanligvis i første halvdel av juni. Normal kullstørrelse er to egg, men både ett og tre egg forekommer. Eggene har vanligvis en lys til mørk brun bunnfarge med mørke flekker. Rugetiden er 25–32 døgn, og eggene ruges av begge kjønn. Ungene fôres med delvis fordøyd mat (oppgulp) fra begge foreldrene, og de blir flygedyktige etter fem til seks uker. Ungfuglene returnerer igjen til kolonien hvor de ble klekt først etter to år. Krykkja blir kjønnsmoden i en alder av tre til fem år. En fugl merket som reirunge i Kongsfjorden i 1981 ble gjenfunnet som hekkefugl nordøst i England i 1986. Dette gjenfunnet viser at krykkja også kan etablere seg i kolonier langt unna der den ble klekt. Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkl. Svalbard) er 19 år.

Krykkja er den mest tallrike måkearten på Svalbard. Hekkebestanden er anslått til å være ca. 270 000 par, hvorav ca. 90 000 hekker på Bjørnøya. Hekkebestanden i barentshavsregionen er anslått til å være ca. 900 000 par. Den europeiske hekkebestanden er estimert til mer enn 2,1 millioner par og regnes som stabil. På Svalbard har trolig bestanden vokst gjennom 1900-tallet, men den årlige overvåkingen i kolonier på Bjørnøya og Spitsbergen har vist en nedgang i bestanden siden 1995. En tilsvarende nedgang er også dokumentert i mange andre kolonier i Nord-Atlanteren. Årsaken til bestandsnedgangen er ikke kjent, men har trolig sammenheng med endringer i næringstilgangen.