På den nordlige halvkule er polarlomvien en av de mest tallrike sjøfuglene. Den har en sirkumpolar utbredelse i arktiske og subarktiske områder mellom 46ºN og 82ºN. I det nordøstlige Atlanterhavet hekker den på Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard, Frans Josef Land (Russland) og Novaja Semlja (Russland). Arten forekommer også i et begrenset antall langs kysten av Finnmark og Murmanskkysten. Fire underarter er beskrevet. Svalbardbestanden, og øvrige populasjoner i det nordlige Atlanterhavet, tilhører underarten U. l. lomvia.

Polarlomviens utbredelse (trykk på bildet for større versjon)

Polarlomvien er en av de vanligste sjøfuglene på Svalbard, og den hekker i kolonier over hele øygruppen. Til sammen er det registrert 142 kolonier. De største koloniene (flere på over 100 000 par) ligger på sørøstkysten av Spitsbergen (Koval’skijfjella og Stellingfjellet), på Hopen og på Bjørnøya. Mer enn 80% av svalbardbestanden hekker innenfor dette triangelet. Polarlomviene fra Svalbard overvintrer i farvannene utenfor Island, Grønland og Newfoundland (Canada), selv om deler av bestanden trolig tilbringer hele året i Barentshavet. Polarlomviene forlater koloniene når ungene hopper ut av reiret mot slutten av juli og i august. De returnerer til koloniene igjen i april og mai.

Polarlomvien hekker på smale hyller i tette kolonier som kan variere i størrelse fra noen få hundre par til flere hundre tusen par. Koloniene ligger vanligvis i bratte klippevegger ved sjøen eller like ved sjøen. På Svalbard hekker polarlomvien ofte i kolonier sammen med krykkje, på Bjørnøya sammen med lomvi. Utenfor hekkesesongen opptrer arten både i kystnære farvann og på åpent hav, samt i isfylte farvann. Polarlomviens diett består hovedsakelig av fisk og krepsdyr. Vanligvis hentes næringen på dyp ned mot 50 meter, men dykk på mer enn 100 meter, av og til 200 meter, forekommer. På Svalbard er polartorsk og ulike skalldyr viktige byttedyr. På Bjørnøya er lodde det viktigste byttedyret. Ungene fôres hovedsakelig med fisk. Om våren søker polarlomviene næring langs iskanten og i råker inne i isen. Fjellreven og polarmåken er de som tar flest av polarlomviens egg og unger, og de tar også voksne fugler.

Polarlomviens hekkebiologi er svært lik lomviens. Arten inntar hekkehyllene når den ankommer i april–mai. Ofte er hyllene fortsatt dekket med snø, slik at fuglene må vente før de kommer igang med hekkingen. Polarlomvien utnytter vanligvis hekkehyller som er smalere enn de lomvien tar i bruk, ofte er det ikke plass til mer enn æn rad med fugler. Eggleggingen starter vanligvis i slutten av mai eller begynnelsen av juni. Tidspunktet for egglegging er relativt synkront i kolonien, slik at klekkingen og tidspunktet da ungene skal forlate kolonien blir tilsvarende synkronisert. Polarlomvien legger kun ett egg, og som hos lomvien er egget pæreformet for å hindre at det lett ruller ned av reirhylla. Eggene kan variere mye i farge, fra lyst blått til brunt med mørke streker og flekker. Rugetiden er ca. 32 døgn, og begge kjønn deltar i rugingen.

Foto: H. Strøm

Som hos lomvien hopper også polarlomviungene ned fra hyllene før de er flygedyktige, ca. 21 døgn gamle. Ungene følges ut på sjøen av en av foreldrene, vanligvis hannen. Hvis kolonien ligger et stykke fra sjøen, må ungene gå det siste stykke ned til sjøkanten. De er da svært utsatt for å bli tatt av fjellrev og polarmåke. Vanligvis foregår hoppingen om natten i stille vær. Foreldrene og ungene svømmer bort fra kolonien, mot gode næringsområder og senere overvintringsområdene. Under dette svømmetrekket foretar foreldrene fjærfellingen, og de mister flygeevnen til flygefjærne har vokst ut igjen. Ungene blir trolig selvstendige fire til åtte uker etter at de forlot reirhylla. Polarlomvien blir trolig kjønnsmoden etter tre til fem år. Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkludert Svalbard) er 21 år.

Hekkebestanden på Svalbard er anslått til å være ca. 850 000 par. Mens bestanden av lomvi på Bjørnøya gikk dramatisk tilbake i 1986–87, økte hekkebestanden av polarlomvi i de første årene etter sammenbruddet i lomvibestanden. ærsaken til denne forskjellen i respons er trolig polarlomviens mer varierte diett. Siden 1990 har hekkebestanden av polarlomvi på Bjørnøya og Spitsbergen vært relativt stabil. På Spitsbergen ble det registrert en økning i hekkebestanden på 1980tallet og deler av 1990-tallet. Et betydelig antall ungfugler fra Svalbard blir skutt hver vinter ved Grønland og Newfoundland (Canada). Studier av voksenoverlevelse på Bjørnøya viser at denne vinterjakta ikke påvirker bestanden på Svalbard i nevneverdig grad. Polarlomvien er jaktbar på Svalbard om høsten, men antall fugler som blir tatt hvert år er svært lavt.