Rundt flere norske byer har man innført bomavgifter som i hovedsak har til formål å bidra til finansieringen av utbygging av veger og i noen grad også kollektivsystemet. Bomringen i Trondheim hadde tidsdifferensierte takster slik at det ble noe dyrere å kjøre inn til byen i rushperiodene.

Prisdifferensieringen og takstnivået var ikke slik at det kunne registreres betydelige endringer i trafikken. Etter at ordningen opphørte ved årsskiftet 2005/2006 har man registrert en trafikkvekst på 3-5 % utover ”normal” årlig vekst. Etter at denne ordningen opphørte er det ikke norske eksempler på at man benytter vegprising med uttrykt målsetting om å begrense trafikken. Eksempler fra andre land viser at vegprising er et effektivt virkemiddel for å begrense biltrafikken. Stortinget har lagt grunnlaget for at norske byer skal kunne innføre vegprising. Det forutsettes at kommunene selv ønsker det (Samferdselsdepartementet 2000). Det heter at formålet med vegprising skal være trafikkregulering for å redusere køproblemer og bedre lokale miljøforhold. Ordningen skal i utgangspunktet ha tilslutning av berørte kommuner og fylkeskommuner, men Samferdselsdepartementet kan i spesielle tilfelle foreslå at ordningen pålegges. Stortinget skal uansett fatte vedtak i hvert enkelt tilfelle.

I London ble det i 2003 innført en avgift på £5 for alle kjøretøyer som befinner seg innenfor et definert område. Avgiften har senere blitt økt til £8 og området det kreves avgift for planlegges utvidet i 2007. Dette har resultert i redusert biltrafikk og bedre fremkommelighet – ikke minst for kollektivtrafikken.

Les mer om vegprising i TØIs miljøhåndbok.