17.08.2005
Tiggertesten
Snart oppheves den over hundre år gamle loven som forbyr tigging, og studenter kan vurdere dette som inntektskilde. Vi har testet.
De som ikke smiler sender meg hånlige blikk. Jeg sitter strategisk plassert utenfor Kirkerista med lua liggende på bakken foran en bedende plakat, og med pensum trygt plantet i hendene.
I fjor ba Stortinget regjeringen om å fjerne forbudet mot tigging. Byrådsleder Erling Lae (H) frykter derfor at Oslo kan bli et ”fristed i Europa for tiggere”.
Universitas’ utsendte ville se om vi studenter snart kan flytte lesesalen ut på gata og samtidig tjene penger.
- Late faen
Ti minutter har gått og jeg har ikke mottatt stort annet enn oppmerksomheten til cirka 70 prosent av dem som passerer. I det Odd Arne ved siden av selger nok et eksemplar av =Oslo, stopper en middelaldrende mann med solbriller og singlet. Det er ikke så lett å se om han leser plakaten eller ser stygt på meg, men han blir stående ubehagelig lenge. Jeg parerer blikket hans med et bedende smil og han begynner å gå mens han rister oppgitt på hodet.
- Din late faen, sier en gateselger fra Amnesty.
Et av de lengste kvarterene i mitt liv har snart passert, og jeg er nær ved å miste motet. Odd Arne gjør enda et salg.
En potensiell kunde
En danske slår seg ned og spør hvordan det går.
- Sånn passe, sier jeg og ser ned i lua.
Der har jeg puttet i litt penger fra pengeskålen hjemme. Det er viktig at folk ikke tror de er de eneste som gir.
- Mannen drar fram et blad og forteller at vi studenter bør ta et kritisk oppgjør med evolusjonsteorien. Han er hinduist og representerer bevegelsen Inteligent Design; en kreasjonistisk bevegelse som vil utfordre evolusjonsteorien på vitenskapens premisser.
Selv om jeg knapt forstår halvparten av hva mannen sier er han så hyggelig at jeg biter på.
- Hva skal du ha for bladet?
- Ti, tjue, tredve kroner. Det kommer an på hvor mye du har.
- Ja du får se hva du finner, sier jeg og ser ned i lua igjen.
- Jeg kan ikke forsyne meg fra tiggerskålen din, svarer han.
Mannen går med på å ta femtilappen som ligger der hvis han kan legge tilbake tjue kroner.
20 minutter har passert og jeg er 30 kroner i minus.
Onkel kommer
I det mannen har gått oppdager jeg to konstabler ridende på hester oppover Karl Johan. Ettersom Stortingets pålegg er til behandling hos Justisdepartementet, er jeg fortsatt rammet av loven om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab. Jeg slår ned plakaten og gjemmer lua.
Jeg har så vidt fått butikken på beina igjen og det mirakuløse skjer. To jenter på rundt 16 år kommer bort og slenger i hver sin slant. Jeg blir forfjamset og får så vidt fram et takk. Og det går ikke lenger enn et par minutter før en mann rundt 40 slenger oppi en tjuekroning.
Jeg begynner nesten å like dette og bestemmer meg for å gi meg på topp.
- Ikke verst
- Hvor mye har du tjent, spør =Oslo-selger Odd Arne Wilson.
- Hvis jeg ikke regner med bladet jeg kjøpte har jeg vel tjent 35 kroner.
- Det er ikke så verst, men det går veldig opp og ned så du har nok vært heldig.
Han har tigget penger ved Kirkerista i over 20 år, men er glad han nå har begynt å selge den nye norske versjonen av ”The Big Issue”.
- Jeg har aldri spurt folk om penger, det ligger ikke til meg. Jeg setter meg ned og så får folk gi hvis de vil. Det lønner seg å kjenne folk som går forbi for det er ofte det er de samme som gir, sier han.
- Hvor mye har du solgt den siste timen?
- Ti stykker tror jeg. Det blir to hundre kroner det, smiler han.
Jeg skjønner at jeg har blitt utkonkurrert. Jeg graver i kassa, finner fram førti kroner, og kjøper en avis.