Tassen mister hodet

FOTO: Tone Celine Sundseth Thorgrimsen

Antibiotikakur overstått, lei av å være rekonvalesent. Derfor forlater jeg gaupene, kaster plasteret og trekker på meg trikoten. Laboratoriemusene har tipset meg om kveldens superheltfest på Blindern Studenterhjem.

Ved inngangsdøra treffer jeg to blondiner. Skreppene vil ha meg med på vorspiel. Jeg er game.

På hybel 619 har bekymringsløse studenter og studiner byttet ut lesebrillene med zorro-masker. Rommet oser av øl, testosteron og billig etterbarberingsvann. Jeg aner likevel at denne gjengen er mer i slekt med Clark Kent enn med Supermann. Merkelig nok later ingen til å ta notis av min ankomst. De to blondinene forlater meg raskt til fordel for Batman og Robin. Jeg slår meg ned i et hjørne med en halvliter.

Rusen stiger og jeg lar meg skuffe over ungdommens tolkning av begrepet «superhelt». Hva pokker gjør Robin Hood, Pippi og Tingeling her? Jeg gneldrer hissig:

«Superhelter er sterke, de er tøffe, og de er fremfor alt Menn».

Catwoman hever et øyenbryn som svar på utbruddet mitt. Uaffisert høyner jeg kritikken med et par iltre bjeff.

Ettersom festen skrider frem, kjenner jeg meg klar for å utøve litt faenskap. Jeg tømmer enda to halvlitre, og rutsjer ned på gulvet. Mandig og myndig pisser jeg territorielt på de trikotkledde bena, ett etter ett. Jeg har rukket over Joker'n, Fantonald og Supermann da jeg kjenner noen grabbe meg i nakkeskinnet.

«DØØØ, DRITTBIKKJE, DØ»! Det er Hank von Helvete - bleikfeit, kappekledd og fryktinngytende. Det er visst enkelte her som ikke setter pris på mitt selskap. Jeg skimter så vidt en skokk ampre, nedpissede superhelter bak ryggen til herr Helvete før gapet hans fyller synsfeltet mitt. Idet han setter tennene i strupen på meg, hører jeg Chuck Norris og Wolverine hyle:

«Doffen har daua, Tassen leve»!

Så blir alt svart.

Tassen.

MB/TCST