Vedlegg 1. Oversikt over anskaffelser (varer og tjenester) ved HiO
Vedlegg 2. Tabell med oversikt over avfallsgrupper og med lenker til forskrifter og regelverk.Tabellen viser hvilke forskrifter som regulerer de ulike avfallstypene. HiOs egne retningslinjer er også tatt med der slike finnes. Tabellen viser også at det for noen av avfallsgruppene eksisterer ulike friville avtaler mellom næringsliv og myndigheter.
Vedlegg 3. Innkjøps- og avfallsordninger i et samfunnsmessig perspektivDet er i den senere tid satt søkelys på offentlige innkjøp som virkemiddel for å stimulere til bærekraftig produksjon og forbruk. Med innkjøp og anskaffelser menes alle aktiviteter som foregår for å skaffe varer, tjenester, bygg og anlegg som virksomheten har behov for. Virksomhetenes innkjøp representerer derfor forbruket, og derfor er innkjøpspolitikken en vesentlig faktor i et helhetligmiljøperspektiv. Forbruk av varer og tjenester er en av hovedårsakene til dagens miljøutfordringer og innkjøpstenkningen vil derfor påvirke både produksjon, avfall, transport og energiforbruk. De miljømessige konsekvenser av innkjøpene vil være forbruk av råvarer, ulike typer forurensende utslipp og avfallsgenerering fra produksjon, transport og drift av et produkt. I det samfunnsmessige perspektiv vil den ovennevnte prosess genereres av både privat og offentlig etterspørsel. I den private sektor vil det hovedsakelig være opp til den enkelte virksomhet hvilke produkter og tjenester som kjøpes inn og hvilke kriterier som skal vektlegges, herunder om virksomheten skal vektlegge miljøhensyn.For offentlig sektor er innkjøp regulert av Lov om offentlige anskaffelser, med forskrifter (http://www.lovdata.no/all/nl-19990716-069.html)I følge lovens § 6 skal det under planleggingen av den enkelte anskaffelse tas hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen. Miljøkrav kan således stilles på lik linje med andre krav så sant de ikke er diskriminerende. Gjennom innkjøp kan det stilles miljøkrav til selve produktet eller ytelsen. Det er også mulig å sette kriterier for selve produksjonsprosessen. Situasjonen for norske virksomheter med hensyn til miljøivaretakelse i innkjøpsprosessen har, i følge undersøkelse gjort for Grip i 2001 vist at det er større fokus på miljø i denne funksjonen enn for resten av virksomheten. Det er imidlertid fortsatt omtrent halvparten av virksomhetene som ikke har vedtatt en innkjøpspolicy eller retningslinjer for innkjøpsfunksjonen som ivaretar miljøhensyn. Blant de offentlige virksomhetene er det 35 % som opplever at de ikke vet hvilke miljøkrav som er forenlig med EØS-regelverket. Det er 28 % som mener at de i stor eller i noen grad har kjennskap til dette. Når det skal fastsettes miljøkrav til de produkter som skal kjøpes ser de ut til at leverandørene selv er premissgivere, da 66 % oppgir at miljøkravene baseres på informasjon fra produsenter og leverandører. Videre er det 38 % som oppgir at de benytter offisielle miljømerkeordninger. I 1999 var det langt flere som oppgav at de benyttet veilederen Grip innkjøp enn i 2005. Det er flest i offentlig virksomhet som bruker Grip. Veiledning om miljøhensyn, produkter og tjenester i forbindelse med offentlige anskaffelser finnes blant annet på en nettside om miljø og anskaffelser,se referansen Miljøinnkjøp, punkt 7.1.1. Her sies det: ”Miljørettet innkjøp av varer og tjenester er et viktig område for offentlige etaters miljøarbeid og inngår i de enkelte virksomhetenes handlingsplaner knyttet til Lokal Agenda 21. For å lette implementeringen av miljøkrav i anbud, er det utarbeidet et verktøy for miljøvennlige innkjøp som kan benyttes fritt i alle offentlige etater.
Verktøyet utgjør et system for å håndtere miljøspørsmål ved innkjøp der miljøkrav stilles i samsvar med bestemmelsene i innkjøpsreglementet. Verktøyet har blant annet til hensikt å:
Verktøyet baserer seg på "Manual for Miljöanpassad upphandling" utarbeidet av Kommunforbundet Västernorrland i Sverige. De sentrale myndighetene i Sverige, ved Miljöstyrningsrådet, har siden utviklet et verktøy basert på samme håndbok og nylig lagt dette ut på Internett, "Ekologisk hållbar upphandling", (http://www.eku.nu/). En har således verktøy som følger de samme prinsippene, både i Sverige og Norge Også i Norge har det fra sentralt hold blitt utviklet materiell i forbindelse med miljøvennlige innkjøp, herunder en nylig utgitt veileder fra Nærings- og handelsdepartementet: "Miljø og regelverket for offentlige anskaffelser". Denne veilederen er et godt supplement til verktøyet Miljøinnkjøp.
Utvikling av verktøyet ble igangsatt av Østfold fylkeskommune i 1999. Verktøyet ble tilrettelagt for norske forhold i samarbeid med Stiftelsen Østfoldforskning 1999-2000. Verktøyet har siden kontinuerlig blitt oppdatert, videreutviklet og kvalitetssikret, både faglig og datateknisk.”
Avfall Norge har et nasjonalt mål om at utviklingen i generert mengde avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. I 2010 skal mengden avfall til sluttbehandling være om lag 25 % av generert avfallsmengde. Skal dette målet nås er det en forutsetning at avfallsforebygging lykkes i stor skala. noe som innebærer at: · profesjonelle innkjøpere i større grad etter spør funksjoner fremfor varer. · varehandelen i større grad bidrar med informasjon og legger til rette for alternativer til nykjøp, både i form av brukthandel og salg av funksjoner. · produsentene i større grad designer sine produkter for lenger levetid og for gjenvinning. Gjenvunnet materiale må benyttes i produksjonen av nye varer. · oppstått avfall behandles som en ressurs, og benyttes i stedet for jomfruelige naturressurser. Kilde: NOU 2002:19, kap.1. ) Økt kildesortering og gjenvinning gjør at mengde avfall til sluttbehandling er redusert de siste årene. Skjerpede krav til utslipp fra sluttbehandling har også medvirket til at miljøproblemene reduseres, men likevel representerer for eksempel metangass fra avfallsdeponier sju prosent av de samlede norske klimagassutslippene. Gjenvinning styrer avfallet bort fra forurensende behandlingsmåter som deponering og forbrenning. Dette betyr mindre forurensning og gir ekstra gevinster ved mindre bruk av nye ressurser. Ved materialgjenvinning kan materialer brukes som råstoff i ny produksjon samtidig som energiforbruket reduseres i forhold til produksjon fra nytt råstoff. Organisk avfall, som for eksempel trevirke kan utnyttes som energikilde og på den måten erstatte fossilt brensel. Papir og papp Papir er en av de viktigste kildene til organisk avfall. Derved medvirker papir til utslipp av klimagassen metan fra deponi. Nesten 45 prosent av de totale deponigassutslippene kommer fra papir. Papiravfallet økte med 50 prosent fra 1976 til 2004, i takt med utviklingen i økonomien. Gjenvinning av papir tok for alvor til på midten av nittitallet. 42 prosent ble materialgjenvunnet og 11 prosent energigjenvunnet i 2004. Dette er et resultat av at mer avfall samles inn og gjenvinnes og at stadig mindre deponeres (Kilde: Miljøstatus i Norge 6.6. 2005). Returpapir må sorteres før det blir solgt som råvare til papirfabrikkene og de ulike papirkvalitetene er råstoff eller innsatsfaktor til produksjon av blant annet avispapir, pappemballasje, tørkepapir, trykk- og skrivepapir. Når returpapir benyttes som råstoff i papirproduksjon istedenfor tremasse, spares ca. 40 % energi. I ny papirproduksjon tilsvarer 1 tonn returpapir råstoff fra 14 trær. I rene kontorbedrifter kan over 90 % av avfallet være papir og papp. I virksomheter med forskjellig typer aktivitet vil man kunne forvente minst 60 % papiravfall. Plast og isopor Plastavfall kan komme fra mange slags emballasjeprodukter som bæreposer, innpakningsfolie, flasker, kanner, brett og isopor. Innsamling av plastemballasje er regulert i en egen avtale mellom Miljøverndepartementet og plastemballasjekjeden. Mye av plasten som ikke er emballasje kan også gjenvinnes. Isopor skal ikke blandes med andre plasttyper. I plast finnes en rekke petroleumsbaserte stoffer som bare på svært lang sikt lar seg nedbryte i naturen. Myndighetene har som mål å oppnå et bedre miljø ved å sikre økt innsamling og gjenvinning av plastemballasje. Det kastes over 100 000 tonn plastavfall pr. år. Utsortert plast blir råstoff til nye produkter, bl.a. plastposer, flasker, rør, tauverk og isolasjonsmateriale. Glass Glassavfall kan være emballasjeglass, bygningsglass, bilglass, glass fra elektronisk avfall eller glass fra næringslivet i sin alminnelighet.
I dag blir omtrent 65 % av alt glass fra husholdningene samlet inn. Dessverre er innsamling av glass fra andre samfunnsområder svært lite i fokus, og man regner med at det utgjør om lag Jern og metall Jern, kobber, aluminium, sink, bly, tinn, nikkel, krom og legeringer av disse er blant de vanligste skrapmetallene. I dag er skrapmetall blitt en viktig innsatsfaktor i industrien og en handelsvare på lik linje med primærprodusert metall. Ved å benytte skrapmetall som råstoff i produksjon av nytt metall, sparer man opptil 95 % energi i forhold til produksjon basert på jomfruelig materiale. Det er hovedsakelig denne energibesparelsen som har skapt økonomisk grunnlag for materialgjenvinning av skrapmetaller. Elektriske og elektroniske produkter (EE-avfall). Årlig kastes det 150.000 tonn EE-avfall i Norge. EE-avfall inneholder svært miljø- og helsefarlige stoffer som kadmium, kvikksølv, kobber, bromert plast, PCB og bly m.fl. Enkelte av de EE-produktene som kastes inneholder opptil 20 forskjellige komponenter og vanskeliggjør dermed prosessen med å skille disse fra hverandre. Avfallsforskriften pålegger produsenter, importører og forhandlere av EE-produkter, samt kommunene, konkrete plikter i forbindelse med mottak, sortering og gjenvinning av EE-avfall. Avfallet demonteres og de ulike fraksjonene går til gjenvinning. Farlig avfall Farlig avfall inneholder kjemiske stoffer og ved feilaktig behandling kan avfallet skade mennesker, dyr og natur. Farlig avfall må derfor skilles fra annet avfall, slik at skader og forurensninger unngåes. Eksempler på farlig avfall er spillolje, løsemidler, maling, plantevernmidler, syrer, PCB og fotokjemikalier og miljøskadelige batterier. De sistnevnte omfatter oppladbare batterier og batterier som innholder nikkel, kadmium, litium eller andre stoffer som går inn i gruppen farlig avfall. Lysstoffrør og sparepærer inneholder små mengder kvikksølv og skal derfor også behandles som farlig avfall. Håndtering av alt farlig avfall reguleres gjennom Avfallsforskriften. Farlig avfall som ikke kan sluttbehandles hos godkjente behandlingsanlegg i Norge, sendes blant annet til Finland. Vedlegg 4. Skjema for innsamling av data om innkjøp1) Hvilke leverandører benytter enheten, hvilke produktgrupper blir kjøp inn og hvilke avtaler eksisterer på de områder som ikke er dekket av sentrale avtaler/rammeavtaler?
2) Hvilke retningslinjer evt. rutiner har enhetene for dette, herunder behovsspesifikasjon eller retningslinjer som stiller miljøkrav til leverandør/produkt?
3) Hvordan er innkjøpsfunksjonen organisert?
Dessuten ønskes opplysninger om: 4) Forbruksmateriell/laboratorieutstyr Mengde og type som kjøpes inn, samt leverandør. Stilles det noen spesielle miljøkrav til produkt/leverandør. Innkjøp i kr. samlet pr. år
5) Papir (papir, kopi/print) - Ca. mengde som kjøpes inn pr. år, samt leverandør. Benyttes tosidig kopi/print Antall printere ved enheten, herunder antall fargeprintere Tonerutgifter til fargeprinter, ca utgift pr år, pr. avd./enhet Benyttes printer på kopimaskin Stilles det miljøkrav til produkt/leverandør 6) Renholdsprodukter/hygieneartikler(såpe, papir etc.) Type produkter som kjøpes inn, samt omfang og leverandør. Stilles det miljøkrav til produkt/leverandør. Innkjøp kr. samlet pr. år Vedlegg 5. Skjema for innsamling av data om avfall
Skjemaet oversendes på fil, slik at data kan skrives rett inn på skjemaet. |
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||