Ny forventningsundersøkelse

Norges Bank har fått satt i gang kvartalsvise forventningsundersøkelser om inflasjons-, lønns- og valutakursutviklingen blant eksperter i finansnæringen og akademia i Norge. Undersøkelsene gjennomføres av Norsk Gallup. Forventninger til den fremtidige prisutviklingen kan i seg selv spille en rolle for den faktiske prisutviklingen. En regelmessig spørreundersøkelse kan bidra til større innsikt i disse spørsmålene. Norges Bank tar sikte på at forventningsundersøkelsen i løpet av det neste året også vil omfatte husholdninger og bedrifter.

I underkant av 50 personer innenfor akademia og innenfor finansnæringen deltar i denne undersøkelsen som vil bli foretatt ved e-post fire ganger i året. Undersøkelsen er allerede gjennomført to ganger. Den første undersøkelsen ble gjennomført i begynnelsen av februar i år og den andre i begynnelsen av mai. Resultatene fra undersøkelsen vil bli publisert av Norsk Gallup hvert kvartal fra og med andre kvartal 2002¹. Undersøkelsen består av åtte spørsmål; tre om prisutviklingen, tre om lønnsutviklingen og to om valutakursutviklingen.

Inflasjonsforventningene

Resultatene fra undersøkelsene viser at forventningene til konsumprisveksten om 12 måneder er 2,4 prosent, det samme som i februar. Forventningene til konsumprisveksten om to år har økt med 0,2 prosentpoeng, fra 2,5 prosent i februar til 2,7 prosent i mai. Forventet konsumprisvekst om fem år ligger stabilt på 2,5 prosent.

Forventet lønnsvekst

Lønnsveksten forventes i gjennomsnitt å bli 5,1 prosent inneværende år, 4,8 prosent neste år og 4,2 prosent om fem år. I første kvartal forventet ekspertene i gjennomsnitt en lønnsvekst på 4,5 prosent i 2002, 4,3 prosent i 2003 og 4,1 prosent om fem år.

Valutakursforventninger

De fleste ekspertene i utvalget trodde i mai at kronen målt ved konkurransekursindeksen ville styrke seg på et års sikt. Andelen i utvalget som forventet en styrket kronekurs om 12 måneder var imidlertid blitt redusert fra 58,7 prosent i februar til 50,0 prosent i mai. Det var likevel omtrent dobbelt så mange som trodde på en styrking av kronekursen om 12 måneder enn som trodde på en svekkelse.

Hvorfor har prisene på klær falt?

Prisene på klær, slik de måles i konsumprisindeksen, har falt med om lag 16 prosent fra 1995 til i dag¹. De siste årenes handelsliberalisering har trolig gitt et viktig bidrag til dette. Uruguay-runden under GATT-avtalen² forpliktet medlemslandene til lettelser i de handelspolitiske barrierene mot import av blant annet tekstiler.

Helt fram til sluttføring av Uruguay-runden (1988) var tekstiler blant de industrivaresektorer der verdenshandelen fortsatt var preget av omfattende handelshindringer. På bakgrunn av Uruguay-runden er norske kvoterestriksjoner på import av tekstilvarer blitt avviklet gradvis. De siste kvotene på klær forsvant i 1998. Stortinget vedtok også en gradvis reduksjon i tollsatsene fra 1994 til 2004. Toll på enkelte produkter fra u-land ble avviklet. Det har vært og er fortsatt stor forskjell i den gjennomsnittlige tollbelastningen for import fra ulike handelspartnere, se tabell.

Tabell 1

Beregningene i tabellen bygger på rundt 300 ulike produktkategorier med ulike tollsatser. Produktene er vektet etter hvilken betydning de har for klesimporten hvert enkelt år. Når vi i tillegg tar hensyn til hvilke land vi importerer fra, får vi et mål på den gjennomsnittlige tollbelastningen norske klesimportører har stått overfor de siste årene, se figur 1. Figuren illustrerer at prisene på klær faller mest i de årene hvor fallet i den gjennomsnittlige tollsatsen er størst. Den gjennomsnittlige tollsatsen falt spesielt mye fra 1999 til 2000, som følge av at toll på enkelte produkter fra u-land ble avviklet. Dette bidro alene til et fall i den samlede konsumprisveksten på anslagsvis 1/4 prosentpoeng i samme periode.

Figur 1

I tillegg til den direkte effekten på klesprisene av lavere tollsatser har handelsliberaliseringen bidratt til en vridning av importen fra høykostland til lavkostland som for eksempel Kina og Øst-Europa. Figur 2 illustrerer at andelen import av klær fra u-land og land i Øst-Europa, som tidlig på 1990-tallet fikk frihandelsavtale med EFTA, har økt markert siden sluttføring av Uruguay-runden.

Figur 2

Utviklingen i produsentprisene måles vanligvis som et veid gjennomsnitt av veksten i produsentprisene i de landene vi importerer fra. I tillegg vil importprisene samlet sett trekkes ned av forskjeller i prisnivå mellom produsentland når det er store endringer i importmønstret. For eksempel er andelen av norsk klesimport fra Kina økt fra 20 prosent i 1990 til om lag 30 prosent i 2000. Dette har sitt motstykke i redusert import fra EU-land hvor prisnivået er fem ganger høyere enn i Kina.

Figur 3 illustrerer utviklingen i et veid gjennomsnitt av produsentprisene på klær både med og uten slike effekter av prisnivå. Effektene av ulikt prisnivå i avsenderlandene er anslått ved hjelp av PPP-korrigerte³ prisnivå basert på tall fra Verdensbanken.

Figur 3

Vi har estimert en modell for prisene på klær i KPI hvor vi tar hensyn til endringer i tollsatser og prisnivåvirkninger av endringer i handelsmønster⁴. Figur 4 illustrerer hvordan modellen har forklart prisveksten på klær siden 1981. I følge modellen slår reduserte tollsatser fullt ut i lavere klespriser umiddelbart. Endringer i valutakursen påvirker også prisene på kort sikt, selv om det tar noe tid før hele virkningen kommer. På lang sikt vil prisnivået på klær i Norge være lik prisnivået hos handelspartnerne når vi måler i samme valuta.

Figur 4

Handelsliberaliseringen har vært en viktig faktor bak prisfallet på klær. Prisene på klær har falt med 16 prosent fra toppåret 1995. Dette har gitt betydelige velferdsgevinster. Basert på tall fra Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon var forbruket av klær i 2001 på nær 31 mrd. kroner. Sammenliknet med et scenario hvor prisene på klær hadde holdt seg på 1995-nivået, vil et grovt anslag på norske forbrukeres gevinst være om lag 5 mrd. kroner årlig⁵.

Stortinget har tidligere vedtatt en plan for å redusere tollsatsene fram til 2004 (St.prp. nr. 3 (1996-1997)). Stortinget vedtok gjennom behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 2002 å avvikle 630 tollsatser på industrivarer, herunder tekstilvarer. Til sammen blir tollinntektene redusert med om lag 100 mill. kroner på 2002-budsjettet.

Referanser:
Inflasjonsrapport 3/2001, s.9-10. Norges Bank
Melchior, A. (1993) ”Helping your industry at the greatest cost. The story of Norwegian textile quotas”. NUPI report no 171, Norsk Utenrikspolitisk Institutt
Moe, M.W (2002): ”Faktorer bak prisutviklingen på klær”. Økonomiske analyser nr. 2, s. 48-55. Statistisk sentralbyrå
St.prp. nr.3 (1996-1997), St.prp. nr.3: ”Om endringer i tolltariffen som følge av GATT/WTO-avtalen”. Stortinget

Virkninger av økt oljepris

Siden forrige inflasjonsrapport har oljeprisen steget med om lag 5 dollar. Høy oljepris kan være en viktig risiko for oppgangen i verdensøkonomien. Erfaringene de siste 30 årene har vist at oljeprissjokk kan gi høy inflasjon og lav økonomisk vekst, se figuren. Effektene kommer gjennom flere kanaler:

• Inflasjonen påvirkes direkte gjennom økte pri-ser på bensin og andre raffinerte oljeprodukter som inngår i konsumprisindeksen. Indirekte påvirkes inflasjonen gjennom økte inflasjonsforventninger og høyere produksjonskostnader, dels fordi oljeprodukter er innsatsfaktorer i produksjonen og dels fordi lønnsmottakere krever kompensasjon for fall i realinntekten som følge av høyere oljepriser.
• Veksten påvirkes gjennom lavere tilbud og etterspørsel av varer og tjenester. Tilbudet faller når produksjonskostnadene øker. Etterspørselen faller når realinntekten i oljeimporterende land blir redusert. Etterspørselen kan også falle dersom pengepolitikken blir strammet til for å motvirke inflasjonsimpul-sene fra oljeprisøkningene.

Det er imidlertid viktige gjensidige effekter mellom oljemarkedet og verdensøkonomien. For eksempel kan sterk økonomisk vekst gi høyere oljepris. Dette virker tilbake på oljemarkedet gjennom redusert oljeetterspørsel. Tilbudet av olje vil dessuten stige når oljeprisen øker. Oppgangen i oljeprisen vil derfor ikke være permanent.

Norges Bank har utviklet en økonometrisk modell som fanger opp samspillet mellom verdensøkonomien og oljemarkedet¹. Modellen er forholdsvis aggregert, der OPEC og ikke-OPEC-land tilbyr olje til et samlet verdensmarked. Modellen tar hensyn til OPEC-landenes rolle som svingprodusent med sikte på å stabilisere oljeprisen. Den samlede oljeetterspørselen påvirkes av global økonomisk vekst, oljeprisen og en rekke andre variable som blant annet værforhold. Den økonomiske veksten påvirkes av oljeprisen direkte, men også indirekte som følge av renteendringer i kjølvannet av inflasjonsimpulser fra oljeprisen. I modellen har oljeprisen en tendens til å konvergere mot et stabilt gjennomsnittsnivå på lengre sikt.

Figur

Vi har brukt modellen til å vurdere effektene av at oljeprisen går opp med 5 dollar per fat². I følge modellberegningene vil inflasjonen øke og veksten avta, men ikke dramatisk, se tabellen. En del av nedgangen i veksten skyldes at pengepolitikken strammes til som følge av økte inflasjonsimpulser. Innenfor en horisont på tre år er effektene på inflasjonen og den økonomiske veksten om lag på linje med resultatene IMF får ved tilsvarende skiftberegninger³. Modellberegningene viser at oppgangen i oljeprisen gradvis snus. Både redusert global oljeetterspørsel gjennom lavere økonomisk vekst og økt oljetilbud fra land utenfor OPEC bidrar til å presse prisen ned. Dette samsvarer med forventningene som er avspeilet i futuresprisene for olje. Som svingprodusent må OPEC kutte i produksjonen for hindre at oljeprisen faller ytterligere. Dette samsvarer med utviklingen gjennom 2001 da verdensøkonomien svekket seg etter et kraftig oppsving i oljeprisen. Samtidig viser det at OPEC kan bli utsatt for økt press fremover dersom veksten i verdensøkonomien blir svakere enn ventet. Presset vil kunne forsterkes ytterligere når land utenfor OPEC opphever produksjonsbegrensningene.

Tabell

Modellens resultater bør også vurderes i forhold til strukturelle og konjunkturelle trekk i dagens økonomiske situasjon:

• Modellen kan overvurdere effektene på den økonomiske veksten og inflasjonen fordi bruken av olje som innsatsfaktor i produksjon og konsum har falt nokså betydelig i estimeringsperioden (1972–1998). I følge OECD har oljeintensiteten i BNP siden 1970 falt med i underkant av 50 prosent i OECD-land og 15 prosent i ikke-OECD-land.
• De indirekte inflasjonseffektene kan samtidig være svakere enn modellen viser. Økt troverdighet til at pengepolitikken vil holde inflasjonen lav og stabil, kan bidra til at lønnstakerne ser mindre hensikt i å kreve lønnskompensasjon som følge av økt oljepris. Dagens konjunktursituasjon – med moderat vekst og lav inflasjon – bidrar samtidig til at mulighetene for lønnskompensasjon trolig er mindre enn ved tidligere oljeprissjokk, da veksten stort sett var høyere. Dette kan på den ene side dempe behovet for pengepolitisk innstramning. På den annen side kan økt fokus på lav inflasjon medføre at sentralbankene reagerer raskere og sterkere på inflasjonsimpulser enn tidligere.

Samlet sett er det grunn til å tro at økningen i oljeprisen siden februar vil ha nokså moderate effekter på verdensøkonomien¹. Oppgangen i oljeprisen er dessuten mye mindre enn ved tidligere oljeprissjokk. Dagens realpris på olje er ikke høyere enn gjennomsnittet fra 1986. Dersom oljeprisen skulle øke like mye som ved tidligere oljeprissjokk, vil det derimot kunne være en alvorlig trussel mot den ventede oppgangen. Ved tidligere oljeprissjokk var veksten høy, mens verdensøkonomien nå trolig er på vei ut av en nedgangsperiode.

Hvordan påvirker kronekursen KPI?

Utviklingen i kronekursen er en viktig faktor for prisstigningen i en liten åpen økonomi som den norske. Virkningene på konsumprisveksten kan komme gjennom flere kanaler:

1. Gjennom en direkte effekt på prisene på importerte konsumvarer i KPI.
2. Gjennom en indirekte effekt via prisene på importerte innsatsvarer som igjen påvirker prisene på norskproduserte varer og tjenester i KPI.
3. Gjennom en lønnsomhetseffekt. Endringer i valutakursen kan påvirke lønnsomheten til konkurranseutsatte næringer og dermed lønnsveksten. Endret lønnsvekst vil i sin tur påvirke KPI.
4. Gjennom en pris-lønnsspiral. Tradisjonelt har økt prisvekst blitt møtt med krav om kompensasjon for å opprettholde en gitt reallønnsvekst. Det har i sin tur gitt enda høyere prisvekst. På samme måte vil lavere prisvekst kunne føre til lavere nominell lønnsvekst som i sin tur gir lavere prisvekst.

Over tid er det grunn til å tro at en varig endring i kronekursen helt og fullt slår igjennom i prisnivået på importerte varer, når vi justerer for eventuelle avgifter, toll og fraktkostnader. Det er imidlertid mange forhold som gjør at importprisene ikke justerer seg umiddelbart når valutakursen endrer seg. For det første vil valutakursen kunne svinge mer fra dag til dag når pengepolitikken er innrettet mot å stabilisere inflasjonen og kronen flyter, enn når pengepolitikken er innrettet mot å holde valutakursen fast. Med større daglige og månedlige variasjoner i valutakursen vil det være vanskelig for bedrifter å vurdere i hvilken grad endringer i valutakursen er varige eller ikke. Det kan derfor ta lenger tid enn tidligere før en endring i valutakur-sen slår ut i prisene (effekt I).

For det andre vil mange bedrifter og importører på kort til mellomlang sikt ha sikret seg mot bevegelser i valutakursen, enten gjennom finansielle instrumenter eller prisavtaler. Også det bidrar til at det tar tid før endringer i valutakursen slår igjennom til konsumprisene.

For det tredje vil markeder med monopolistisk konkurranse ofte være gjenstand for strategisk prissetting. Et eksempel på dette er bilmarkedet, hvor utenlandske produsenter på kort sikt ofte priser biler i norske kroner og dermed tar hele eller deler av valutakursrisikoen. I slike tilfeller kan det ta noe tid før selv de direkte effektene av endringer i valutakursen kommer til syne i konsumprisindeksen.

Det er grunn til å tro at det tar enda noe tid før eventuelle indirekte effekter, gjennom prisene på importerte innsatsvarer og derigjennom prisene på norskproduserte varer og tjenester, slår igjennom (effekt II).

Eventuelle effekter på lønningene, og derigjennom på prisene, av endringer i kronekursen (effekt III og IV) vil trolig avhenge av hvordan lønnsdannelsen fungerer og av hvilke prisforventninger partene i arbeidslivet legger til grunn for lønnsoppgjørene. Med et troverdig inflasjonsmål for pengepolitikken kan det være grunn til å tro at partene i større grad legger til grunn en prisvekst lik inflasjonsmålet, og ikke faktisk eller anslått prisvekst, som utgangspunkt for lønnsforhandlingene. I så fall er det mindre sannsynlig at en sterkere kronekurs setter i gang en nedadgående pris-lønnsspiral.

Med en utvikling hvor industriens rolle som lønnsleder blir mindre viktig for den samlede lønnsutviklingen, vil lønnsomhetsutviklingen i den konkurranseutsatte industrien i mindre grad enn tidligere få betydning for lønnsveksten i mer skjermede sektorer. Det betyr i så fall også at endringer i valutakursen vil kunne få mindre betydning enn tidligere for den samlede lønnsveksten. Økt inter-nasjonal konkurranse i markeder som tidligere var mer eller mindre skjermede kan imidlertid trekke i motsatt retning.

Med utgangspunkt i utviklingen de siste årene har vi ved hjelp av ulike modeller forsøkt å tallfeste de mest direkte virkningene av endret kronekurs på prisene (effekt I og II). Vi har dermed sett bort fra mulige virkninger på lønnsomhet og pris- lønnsspiraler (effekt III og IV). Innføringen av et inflasjonsmål for pengepolitikken fra mars 2001 kan ha medført at disse sammenhengene har endret seg.

De importerte konsumvarene utgjør om lag 20 prosent av KPI når vi korrigerer for mengdeavgifter¹. Gjennom å modellere disse prisene separat (i en modell for de ulike delindeksene i KPI) fanger vi opp de direkte virkningene av endret valutakurs på KPI (effekt I)². Valutakursen inngår som en direkte forklaringsfaktor i de estimerte likningene for de importerte konsumvarene. Endringer i valutakursen vil også indirekte påvirke prisene på norskproduserte varer og tjenester i KPI, men det er vanskelig å finne sterk støtte for dette gjennom å modellere disse prisene for seg.

I den mer omfattende RIMINI-modellen virker valutakursen gjennom importprisene bredt definert, det vil si gjennom et aggregat for importprisene som både omfatter innsatsvarer og ferdigvarer. Utviklingen i disse importprisene, som måler prisene ”ved havna”, påvirker i sin tur konsumprisene som er modellert samlet. RIMINI-modellen behandler dermed de direkte og indirekte effektene (effekt I og II) under ett.

Basert på de to modellene har vi sett på virkningene av en varig appresiering av den effektive kronekursen på 5 prosent. Figuren viser virkningene på veksten i konsumprisene.

Figur

Våre analyser, som baserer seg på sammenhenger i norsk økonomi de siste 20-30 årene, indikerer at det tar noe tid før virkningene av en varig endring i valutakursen påvirker konsumprisveksten. Effekten ser ut til å kunne være størst det andre året, deretter avtar effekten gradvis. Disse trekkene er felles for begge modellene.

De to modellene gir imidlertid noe forskjellige resultater over tid. I delindeksmodellen legges hovedvekten på de direkte effektene (effekt I). Over tid vil en endring i valutakursen på 1 prosent endre KPI med i overkant av 0,2 prosent. RIMINI-modellen fanger i større grad opp indirekte virkninger av en valutakursendring (effekt II). Her vil utslaget på KPI over tid være 0,4 prosent.

Det er en mulighet for at delindeksmodellen undervurderer de indirekte virkningene av en valutakursendring, som for eksempel at importert vareinnsats endrer seg i pris. På den annen side er det vanskelig å finne empirisk støtte for at prisene på innenlandske varer og tjenester (72 prosent av KPI) direkte påvirkes av valutakursen. Det kan tyde på at RIMINI-modellen i noen grad overvurderer de indirekte virkningene.

Basert på analysene av begge modellen tilsier vårt erfaringsmateriale at en varig styrking av den effektive kronekursen med 5 prosent vil kunne bidra til å redusere veksten i konsumprisene med om lag 1/4 prosentpoeng det første året, opp mot 1/2 prosentpoeng det andre året og om lag 1/4 prosentpoeng det tredje året. Dersom vi i tillegg legger til grunn at en sterkere krone setter i gang nedadgående pris-lønnsspiraler, vil effektene bli noe større og om lag på linje med tidligere publiserte virkningsberegninger fra Norges Bank.

Internasjonalt har det vært argumentert for at gjennomslaget fra valutakurs til inflasjon har vært avtakende³. Både New Zealand, Australia og Canada har opplevd store valutakursutslag de siste årene. Et eventuelt lavere gjennomslag blir i disse landene dels forklart med at overgangen til inflasjonsmål i seg selv forankrer forventningsdannelsen og dermed demper pris-lønnsspiraler. Større svingninger i valutakursene har trolig også ført til at bedriftene blir mer avventende med å endre prisene. I Norge er perioden med flytende valutakurs og inflasjonsstyring foreløpig for kort til å kunne påvise slike effekter empirisk.