Inflasjonsrapport 1/2002
Utskrift Print

3 Inflasjonsanslag

Rapportforside

3.1 Innenlandske prisimpulser
3.2 Internasjonale prisimpulser
3.3 Inflasjonsutsiktene
3.4 Usikkerhet i inflasjonsanslaget

Ramme:
Lønnsutviklingen
Har Norges Banks rentebeslutninger vært forventet?

3.1 Innenlandske prisimpulser

Fortsatt høy lønnskostnadsvekst

Vi venter fortsatt høy lønnskostnadsvekst i årene fremover. Arbeidsledigheten er for tiden om lag 0,2 prosentpoeng høyere enn anslått i forrige rapport. Den økte ledigheten er konsentrert om enkelte regioner og næringer. Det er så langt ikke tegn til at økt ledighet har ført til mer moderate lønnskrav. Arbeidsmarkedet vurderes fortsatt som stramt.

Figur 3.1

Tradisjonelt sett har lønnsoppgjørene i industrien satt en ramme for oppgjørene i andre sektorer i norsk økonomi. Økt knapphet på arbeidskraft i den skjermede delen av økonomien har lagt press på den tradisjonelle forhandlingsmodellen i senere år. Spesielle lønnspakker til enkeltgrupper har bidratt til krav om høye tillegg for andre grupper foran årets forhandlinger.

Figur 3.2

Konkurranseevnen til mange virksomheter som er utsatt for internasjonal konkurranse er blitt vesentlig svekket etter flere år med høy lønnskostnadsvekst. Lønnskostnadenes andel av den samlede verdiskapingen i industrien har økt og er tilbake på nivået fra slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Samtidig har kronen styrket seg. Eksportveksten var svak i andre halvår i fjor og det er fortsatt usikkerhet om den internasjonale utviklingen. Mange arbeidsintensive bedrifter har lav lønnsomhet, og det rapporteres om permitteringer. Dette er forhold som kan bidra til å dempe lønnsveksten.

Vi venter at veksten i lønnskostnadene avtar noe fra fjoråret, men at den holder seg høy i de nærmeste årene, se egen utdyping om lønnsutviklingen. Lønnskostnadsveksten anslås til 5 prosent i hvert av årene 2002-2004. Anslagene er uendret fra forrige rapport.

3.2 Internasjonale prisimpulser

I tråd med den internasjonale nedgangen har også pris-veksten internasjonalt avtatt. Internasjonale produsentpriser har falt noe mer enn ventet siden forrige inflasjonsrapport. Oljeprisen har ligget rundt 20 dollar per fat den siste tiden. Lavere energipriser har bidratt til at konsumprisveksten ute har gått noe ned. Vi venter at konsumprisveksten hos våre handelspartnere vil gå ytterligere ned i år. Vi legger til grunn at prisveksten internasjonalt vil tilta etter hvert som den økonomiske veksten tar seg opp.

Prisene på de konsumvarene vi importerer har samlet sett gått noe ned siden oktober. Utviklingen har vært i tråd med anslagene i forrige rapport. Fallet i råvarepriser og internasjonale produsentpriser vil, sammen med den styrkingen av kronekursen vi har sett, trolig føre til at prisene på importerte konsumvarer fortsetter å falle inneværende år. Prisene på importerte konsumvarer anslås å falle med 1¼ prosent fra i fjor til i år i gjennomsnitt. Etter hvert som veksten internasjonalt tar seg opp, vil også prisimpulsene fra utlandet kunne stige. Gitt forutsetningen om uendret valutakurs venter vi at prisveksten på importerte konsumvarer gradvis kommer opp til rundt 1 prosent i 2004.

3.3 Inflasjonsutsiktene

Vi anslår fortsatt høy prisvekst på hjemmeproduserte varer og tjenester som følge av sterk forbruksvekst, ekspansiv finanspolitikk og høy vekst i lønnskostnadene. På den annen side venter vi en midlertidig nedgang i prisene på importerte konsumvarer. Gitt det forløpet vi venter for den importerte prisveksten, vil konsumprisveksten avta noe inneværende år før den tar seg opp igjen i løpet av 2003, se figur 3.4. Den anslåtte prisveksten fra måned til måned er lite endret fra forrige inflasjonsrapport.

Tabell 3.1     Figur 3.4

Veksten i konsumprisene justert for avgiftsendringer og uten energivarer (KPI-JAE) anslås til 2¼ prosent inneværende år og 2½ prosent i 2003 og 2004. Anslaget for 2002 er oppjustert fra forrige rapport som følge av høyere prisvekst enn ventet mot slutten av fjoråret. Anslagene er basert på beregningstekniske forutsetninger om uendret styringsrente, uendret kronekurs og en oljepris på 20 dollar per fat.

Figur 3.5

Konsumprisindeksen (KPI) ble gjennom fjoråret trukket opp av en kraftig økning i elektrisitetsprisene. Strømprisene gikk noe ned utover høsten. En mild vinter med relativt mye nedbør kan bidra til at strømprisene fortsetter å falle noe inneværende år. Bensinprisene var relativt høye på forsommeren i fjor, men falt i andre halvår som følge av lavere oljepris og redusert bensinavgift. Dersom oljeprisen holder seg rundt dagens nivå på rundt 20 USD per fat, vil bensinprisene kunne holde seg stabile det nærmeste året. Energiprisene bidrar da samlet til å trekke KPI-veksten noe ned i år. Vi legger til grunn at prisene både på elektrisitet og bensin stiger i takt med konsumprisveksten i 2003 og 2004.

Konsumprisveksten inneværende år trekkes også ned av reduserte avgifter. Reduksjonen i merverdiavgiften på matvarer fra 1. juli i fjor trekker isolert sett prisveksten ned med ½ prosentpoeng i gjennomsnitt i år. Fra 1. januar i år ble avgiften på elektrisitet satt ned med 2 øre per kWh. Samtidig ble alkoholavgiftene redusert, og noen tjenester ble fritatt for merverdiavgift. I tillegg avvikles flypassasjeravgiften fra 1. april 2002. Samlet anslår vi at endringer i avgiftene trekker ned konsumprisveksten med nærmere 1 prosentpoeng inneværende år. Med denne utviklingen i avgiftene og energiprisene anslås veksten i KPI til 1¼ prosent i år og 2½ prosent i 2003 og 2004.

Markedet venter prisvekst på linje med inflasjonsmålet for pengepolitikken

Et utvalg markedsobservatører hadde i februar forventninger om en konsumprisvekst pa 1,6 prosent i år og 2,3 prosent i 2003. Undersøkelsen er gjort av Consensus Economics Inc. I undersøkelsen i oktober i fjor forventet markedsobservatørene en inflasjonsrate som på lang sikt samsvarer med inflasjonsmålet for pengepolitikken på 2½ prosent.

Terminrenter beregnet på grunnlag av avkastningskurven i penge- og obligasjonsmarkedet kan gi et uttrykk for forventet kortsiktig rente i årene fremover pluss eventuelle risikopremier. Terminrentene i Norge for de nærmeste årene har steget siden forrige inflasjonsrapport og ligger rundt 6¼ prosent fram mot slutten av 2004, se figur 3.6. Det kan reflektere at markedet venter en mer moderat nedgang i renten enn ved forrige inflasjonsrapport.

Figur 3.6

På lang sikt, opp mot ti år fram i tid, kan terminrente-forskjellen mellom Norge og Tyskland uttrykke forskjeller i forventet inflasjon pluss en risikopremie for å plassere i norske obligasjoner. En slik risikopremie kan gjenspeile risiko knyttet blant annet til lav likviditet i det norske obligasjonsmarkedet. Figur 3.7 viser at nivået på den langsiktige terminrentedifferansen mot Tyskland er om lag på samme nivå som i oktober. Den positive differansen på nærmere 1 prosentpoeng kan trolig forklares av at inflasjonsmålet i Norge er høyere enn i euroområdet og av risikopremien for plasseringer i Norge.

Figur 3.7

Lønnsutviklingen

Den reelle lønnsutviklingen vil over tid stå i forhold til de verdiene som skapes av de sysselsatte. Dersom lønnskostnadenes andel av verdiskapingen blir for høy, vil ikke lønnsomheten være god nok til å gi tilstrekkelig avkastning på investeringene. Investeringene og sysselsettingen vil dermed falle. Det er rimelig å anta at lønnsveksten da vil avta slik at lønnsomheten blir styrket og investeringer og sysselsetting øker på ny.

Lønnsandelen uttrykker forholdet mellom samlede lønnskostnader og verdiskapingen. Dersom W er lønnskostnader per time, N er antall timeverk, P er prisen på varer og tjenester som produseres og Y er bruttoproduktet, kan lønnsandelen uttrykkes på følgende måte:

der Z er arbeidsproduktiviteten, det vil si bruttoproduktet per arbeidet time. Lønnsandelen varierer over konjunktursyklene, men over tid må den være på et nivå som sikrer tilstrekkelig avkastning på kapitalen. Et egnet utgangspunkt kan derfor være at lønnsandelen på lang sikt vil være konstant. Ved å sette (1) på logaritmisk form1, differensiere og anta at lønnsandelen er i likevekt på et gitt nivå, kan ligningen skrives som:

1 Små bokstaver betyr at variabelen er på logaritmisk form, for eksempel w = ln(W).

det vil si

Ligning (3) sier at veksten i lønnskostnadene på lang sikt vil være lik summen av prisveksten og produktivitetsveksten. Ligningen kan tolkes som en likevektsbetingelse på lang sikt. De siste 20 årene har produktivitetsveksten i Fastlands-Norge vært 1½-2 prosent i gjennomsnitt per år. Med en prisvekst lik inflasjonsmålet på 2½ prosent og en vekst i produktiviteten på linje med det historiske gjennomsnittet, vil dermed veksten i lønnskostnadene normalt være i området 4-4½ prosent per år.

Historisk har det vært høyere produktivitetsvekst i produksjonen av varer som handles internasjonalt enn i produksjonen av varer og tjenester som er skjermet fra slik konkurranse. Prisveksten på skjermede varer og tjenester vil derfor ligge i overkant av inflasjonsmålet. Valutakursen vil tilpasses slik at den importerte prisveksten vil ligge i underkant av inflasjonsmålet. På lang sikt vil kronen svekkes tilsvarende inflasjonsforskjellen pluss eventuelle forskjeller i produktivitetsveksten mellom Norge og handelspartnerne.

På kort sikt kan lønnsutviklingen påvirkes av forløpet i konjunkturene, forholdene i arbeidsmarkedet og endringer i handelsmønsteret og bytteforholdet med utlandet. Lønnsutviklingen fra et år til det neste bestemmes gjennom forhandlinger mellom arbeidsgiverne og arbeids-takerne. For næringslivet vil lønnsomheten være avgjørende for lønnsevnen og hvilken lønn de er villige til å gi arbeidstakerne. Dersom det er knapphet på arbeidskraft vil arbeidstakerne kunne ha større muligheter for å få gjennomslag for sine lønnskrav. Høy forventet prisvekst vil kunne bli møtt med krav om kompensasjon slik at kjøpekraften holder seg oppe.

Basert på årsdata fra 1983 til 2001 kan det utledes en enkel empirisk modell for utviklingen i timelønnskostnadene i Fastlands-Norge som sammenfatter kravene til utvikling over tid og som også tar inn over seg at det på kort sikt vil være forhold som gjør at lønnsveksten avviker fra den langsiktige likevekten2:

2 Alle variablene er statistisk signifikante. Modellen er estimert ved instrumentvariabelmetoden. Som instrument for forventet prisvekst har vi blant annet benyttet konsumprisveksten blant våre handelspartnere. Modellen forklarer lønnsutviklingen forholdsvis bra over perioden 1983-2001, se figuren. For 2001 har vi utelatt ekstraordinære pensjonsinnbetalinger til KLP i kommuneforvaltningen.

På kort sikt avhenger lønnsveksten i denne modellen av:

3Som et mål på forventet prisvekst har vi benyttet anslag fra Norges Bank for årene 1983-2001 gitt ved utgangen av året før.

Jo høyere forventet prisvekst er, desto høyere blir lønnsveksten. Jo høyere arbeidsledigheten er, desto lavere blir lønnsveksten. Dersom arbeids-ledigheten går opp, vil lønnsveksten gå ned. Jo høyere produktivitetsveksten er, desto høyere blir lønnsveksten.

I tillegg avhenger lønnsveksten i modellen av lønnsomheten også på kort sikt. Lønnsveksten blir lavere jo høyere lønnsandelen er. Motsatt blir lønnsveksten høyere jo lavere lønnsandelen er. Dette utgjør en selvkorrigerende mekanisme i lønnsmodellen, som sørger for at lønnsnivået trekkes mot et likevektsnivå. I likevekt vil lønnsandelen i modellen være konstant. På lang sikt blir derfor lønnskostnadsveksten i modellen lik summen av prisveksten og produktivitetsveksten.

Figuren illustrerer hvordan modellen historisk har forklart veksten i lønnskostnadene i Fastlands-Norge. Avviket mellom den modellerte og den faktiske lønnsveksten har kun unntaksvis vært større enn ½ prosentpoeng. I gjennomsnitt har avviket vært 0,3 prosentpoeng målt i absoluttverdi.

Figur

Norges Banks anslag for den økonomiske utviklingen bygges opp gjennom analyser av de viktigste sammenhengene i økonomien og sentrale forutsetninger om blant annet økonomisk politikk og internasjonale forhold. Analysen reflekterer en samlet vurdering av den økonomiske utviklingen. Den makroøkonomiske modellen RIMINI er et viktig verktøy i dette arbeidet. I tillegg brukes mindre modeller som er utviklet for å studere spesielle forhold.

I denne rammen har vi presentert et eksempel på en slik enkel modell for lønnsutviklingen i Fastlands-Norge. Med de utviklingstrekk for norsk økonomi som ligger i denne rapporten, og forventet prisvekst tilsvarende vårt anslag for veksten i KPI-JAE, tilsier denne modellen at den årlige veksten i lønnskostnadene kan bli rundt 5¼ prosent de neste årene. Lønnslikningen i RIMINI-modellen, som i større grad legger vekt på lønnsomheten i industrisektoren alene, indikerer en lønnsvekst i samme periode på 4½-4¾ prosent. Resultatene fra disse modellene gir en referanse for anslagene på lønnsveksten. Basert på en samlet vurdering av ulike modeller og den løpende utviklingen i norsk økonomi, anslår vi lønnsveksten i denne rapporten til 5 prosent både i år, neste år og i 2004. I vår vurdering av usikkerheten rundt anslaget har vi imidlertid pekt på at det er en risiko for at lønnsveksten kan bli høyere enn dette.

3.4 Usikkerhet i inflasjonsanslaget

Det er fortsatt en risiko for at den internasjonale utviklingen blir svakere enn det vi nå legger til grunn. Utviklingen utover høsten og vinteren indikerer likevel at risikoen for at tilbakeslaget varer ved eller forsterkes er redusert. Våre anslag bygger på at ekspansiv finans- og pengepolitikk, nedgangen i oljeprisen og redusert usikkerhet bidrar til økt vekst de neste årene. Ubalansene i amerikansk økonomi er imidlertid fortsatt til stede. Det er en viss fare for ytterligere korreksjoner i det amerikanske aksjemarkedet etter den sterke oppgangen fram til 2001.

Utviklingen i amerikansk økonomi er avgjørende for det internasjonale vekstbildet. Oppgangen vil kunne utsettes dersom amerikanske husholdninger øker sin sparing, bedriftene skulle velge å konsolidere sin finansielle stilling eller aksjekursene faller markert. Det er imidlertid også faktorer som kan tilsi at veksten i amerikansk økonomi blir høyere enn vi har lagt til grunn. Amerikansk økonomi er sjelden lenge i nedgang. Siden bedriftene var raske med å tilpasse bemanningen til den fallende produksjonen, kan det være grunn til å vente at sysselsettingen tar seg raskt opp igjen når etterspørselen øker. Dette kan bidra til sterkere konsumvekst enn vi har lagt til grunn. På den annen side kan den raske nedskaleringen av arbeidsstyrken skyldes overkapasitet i flere bedrifter. I så fall vil ikke sysselsettingen ta seg tilsvarende opp igjen.

Figur 3.8

Dersom nedgangen skulle bli sterkere eller trekke ut i tid, vil den internasjonale prisveksten de neste par årene kunne bli lavere enn vi har lagt til grunn. Dette vil kunne trekke også den importerte prisveksten ned.

Oljeprisen forutsettes å holde seg rundt 20 dollar per fat fram til 2004. Prisen på fremtidige leveringer av olje ligger stabilt på 20 dollar per fat ut inneværende år og neste år. Erklærte produksjonsbegrensninger i OPEC-landene, Russland, Mexico og Norge kan ha medvirket til å stabilisere oljeprisen. Opsjonsprisene i oljemarkedet indikerer en balansert risiko rundt anslaget.

Figur 3.9

Den importveide valutakursen forutsettes å holde seg uendret fra gjennomsnittet den siste måneden. Det innebærer at kronen i år i gjennomsnitt vil være 2½ prosent sterkere enn i fjor. Innfasingen av oljeinntektene i norsk økonomi kan tilsi en realappresiering av kronekursen de nærmeste årene. På den annen side kan den høye kostnadsveksten og forventninger om stigende renter internasjonalt tilsi en depresiering av kronen. Opsjonsprisene i valutamarkedet indikerer en balansert risiko rundt dagens kurs.

Samlet vurderer vi nå usikkerheten rundt den innenlandske etterspørselen og produksjonen som balansert. I forrige inflasjonsrapport uttrykte vi en risiko for at den innenlandske etterspørselen og produksjonen kunne bli lavere enn anslått. Vurderingen var basert på at høy realrente, usikkerhet om den økonomiske situasjonen internasjonalt og fallet i aksjekursene i Norge kunne påvirke forventningene negativt og dempe boligprisene og husholdningenes og bedriftenes etterspørsel.

Usikkerheten knyttet til ettervirkningene av hendelsene i september er redusert, aksjekursene har hentet seg noe inn igjen, boligprisene har holdt seg oppe og husholdningene ser mer optimistisk på fremtidsutsiktene. I tillegg er rentenivået redusert med 0,5 prosentpoeng, og privat konsum har økt noe mer enn ventet. Husholdningene får en kraftig inntektsvekst i år. Vi venter at dette ikke fullt slår ut i økt forbruk og anslår en økning i spareraten. Skulle sparingen i stedet holde seg på fjorårets nivå og kredittveksten tilta ytterligere, vil veksten i privat konsum bli høyere enn anslått her.

På den annen side har en særnorsk vekst i lønnskostnadene over flere år bidratt til at kostnadsnivået har kommet opp på et høyt nivå. Et for høyt kostnadsnivå vil gjøre det ulønnsomt for næringslivet å ansette alle som ønsker å arbeide. Næringslivet må effektivisere raskt når reallønningene vokser sterkt. Mange virksomheter vil miste sin lønnsomhet og innstille. Det kan føre til økt omstillingsledighet. Men lavere sysselsetting behøver ikke å komme til syne i ledighetstallene. Vi kan i stedet få utstøting til for eksempel uførepensjon, avtalefestet pensjon eller til ulike typer omstillings- og tiltakspakker.

Den største oppjusteringen i denne rapporten er anslaget for oljeinvesteringene. Vi kan ha undervurdert etterspørselsimpulsene dette gir til norske bedrifter. På den annen side er anslaget basert på en rask oppstart av enkelte store prosjekter, særlig Snøhvit-feltet. Eventuelle forsinkelser her kan forskyve forløpet på oljeinvesteringene.

Usikkerheten knyttet til den offentlige etterspørselen anses å være balansert. I våre anslag for finanspolitikken har vi tatt utgangspunkt i vedtatt budsjett for 2002 og handlingsregelen for finanspolitikken.

Det er fortsatt en risiko for at lønnsdannelsen i Norge, som tradisjonelt i stor grad har reflektert lønnsomheten i konkurranseutsatt industri, nå i sterkere grad enn tidligere påvirkes av knappheten på arbeidskraft i skjermet sektor. Det vil i så fall kunne føre til at veksten i lønnskostnadene ikke kommer ned til 5 prosent slik vi anslår. Ledigheten har økt noe, men arbeidsmarkedet vurderes fortsatt som stramt. De innenlandske prisimpulsene holder seg sterke. På den annen side har deler av industrien lav lønnsomhet etter flere år med høy kostnadsvekst. I anslagene for lønnsveksten er det lagt til grunn at lønnsdannelsen ikke er vesentlig endret. Det innebærer at lønnsoppgjøret i konkurranseutsatt industri fortsatt vil ha stor betydning for oppgjørene i de øvrige sektorene. Det er imidlertid store spenninger i arbeidsmarkedet. Knappheten på arbeidskraft er spesielt stor i deler av de skjermede næringene. Innfasingen av oljeinntektene vil trolig forsterke denne tendensen. Dette kan føre til at hensynet til konkurranseevnen til industrien vil kunne bli tillagt mindre vekt enn tidligere. Samlet tilsier usikkerheten om lønnsdannelsen en risiko for at lønnskostnadene øker mer enn vårt anslag.

Den samlede usikkerheten rundt inflasjonsanslaget er illustrert i figurene 3.10 og 3.11. En sammenstilling av risikofaktorene indikerer at risikoen rundt inflasjonsanslaget er balansert.

Figur 3.10     Figur 3.11

Har Norges Banks rentebeslutninger vært forventet?

Siden juni 1999 har datoene for rentemøtene i Norges Banks hovedstyre vært annonsert på forhånd. Utslagene i pengemarkedsrentene etter rentemøtene i Norges Banks hovedstyre kan indikere i hvilken grad rentebeslutningene har overrasket markedsaktørene. Et stort utslag etter et rentemøte tyder på at beslutningen ikke var ventet. Et lite utslag tyder på at beslutningen i stor grad var priset inn på forhånd1.

1 For en omfattende analyse av en liknende problemstilling for Storbritannia, se Clare, A. og R. Courtenay (2001) ”Assessing the impact of macroeconomic news announcements on securities prices under different monetary policy regimes”, Bank of England Working Paper No. 125.

Figuren viser utslaget i pengemarkedsrentene rundt de rentemøtene som er avholdt etter juni 1999, da ordningen med faste annonserte møter ble innført. Figuren viser endringen i en- og tre-måneders pengemarkedsrente fra dagen før til dagen etter at rentebeslutningen ble offentliggjort2. En økning i markedsrentene etter rentebeslutningen indikerer at markedsaktørene hadde ventet et lavere nivå på foliorenten enn det som ble utfallet. Et fall i markedsrentene etter beslutningen indikerer det motsatte.

Figur

2 Dette målet er nokså grovt og risikerer å fange opp annen informasjon som også kan ha påvirket renteforventningene. På den annen side sikrer det relativt brede tidsintervallet at markedsaktørene også får med seg begrunnelsen for rentebeslutningen som gis på pressekonferansen om ettermiddagen.

Mens en-månedsrenten gjenspeiler forventninger om utfallet på ett enkelt rentemøte, reflekterer tre-månedersrenten forventninger om rente-beslutningene over de neste tre månedene, det vil si en periode som alltid inneholder flere rentemøter. Beslutningen om foliorenten på ett enkelt møte kan være vanskeligere å forutsi enn retningen over noe lengre tid. Det kan forklare hvorfor utslagene i en-månedsrenten gjennomgående er større enn utslagene i tre-månedersrenten.

Med noen unntak har utslagene i markedsrentene rundt rentemøtene vært forholdsvis moderate siden midten av 1999. De positive utslagene gjennom 2000 kan tyde på at pengepolitikken ble strammet til noe mer enn markedsaktørene hadde ventet. Renteforventningene ble dermed noe oppjustert etter flere av rentemøtene. Tilsvarende tyder de positive utslagene gjennom 2001 på at markedsaktørene ventet reduksjoner i styringsrenten som ikke ble realisert. Rentereduksjonen som ble annonsert 12. desember 2001 ser imidlertid ut til å ha vært noe større enn ventet. Utslaget i tre-månedersrenten er i dette tilfellet større enn utslaget i en-månedsrenten. Det må trolig ses i sammenheng med at Norges Bank etter rentereduksjonen fortsatt vurderte sannsynligheten for at inflasjonen om to år ville bli lavere enn 2½ prosent som større enn sannsynligheten for at den ville bli høyere. I kombinasjon med rentebeslutningen kan dette ha ført til at renteforventningene noe fremover i tid ble justert mer enn de kortsiktige forventningene.

Før rentemøtet 23. januar 2002 så det ut til at aktørene hadde priset inn en beslutning om ytterligere reduksjon i styringsrenten.

Store endringer i pengemarkedsrentene etter rentemøter kan være en indikasjon på mangelfull kommunikasjon. Det er imidlertid ikke realistisk å unngå utslag i pengemarkedsrentene. Det er vanskelig å sette en grense for hvor store utslag som er forenlig med god kommunikasjon. En mulig målestokk er imidlertid om utslagene i pengemarkedsrentene etter Norges Banks rentemøter er på linje med det en ser i andre land med tilsvarende mål for pengepolitikken.

Tabell 1 viser gjennomsnittlig absolutt utslag i pengemarkedsrentene med en- og tre-måneders løpetid rundt rentemøtene i Norge, Sverige, Storbritannia og euroområdet siden 1. juli 1999. De gjennomsnittlige utslagene i en- og tre-månedersrenten i Norge har vært henholdsvis 0,10 og 0,07 prosentpoeng i denne perioden. Det gjennomsnittlige utslaget i en-månedsrenten er noe høyere enn i Sverige, Storbritannia og euroområdet. For tre-månedersrenten er det mindre forskjell.

Tabell 1

Det er imidlertid en tendens til at gjennomsnittlig utslag er lavere i land som har rentemøter ofte. Med hyppige rentemøter vil det normalt være relativt sett flere møter der det ikke foretas en renteendring. I en del tilfeller kan dette utfallet synes nokså åpenbart på forhånd, slik at utslagene blir små.

I tabell 2 justerer vi for dette ved å beregne gjennomsnittlig absoluttverdi av de ti største utslagene for hvert land siden 1. juli 1999. I parentes vises gjennomsnittene når vi utelater renteendringene i uken etter 11. september 2001. Disse endringene ble vedtatt på ekstraordinære møter og var således vanskelige å forutsi for markedsaktørene. Tabellen viser at utslagene for Norge er noe større enn for de andre landene, særlig for en-månedsrenten. For tre-månedersrenten er forskjellene mindre.

Tabell 2

Alt i alt er det tegn til at rentebeslutningene i Norge har overrasket markedsaktørene noe mer enn i andre europeiske land det er naturlig å sammenlikne med. Til dels har dette sammenheng med nokså betydelige utslag rundt rentemøtene i siste del av 2001 og tidlig i 2002, se figuren. I denne perioden var usikkerheten om den økonomiske utviklingen uvanlig stor. Den svake utviklingen i internasjonal økonomi førte til at rentene ble betydelig redusert i mange land gjennom 2001. Markedsaktørene kan ha forventet at renteutviklingen i Norge ville bli mer lik den internasjonale enn det som ble tilfellet. De større utslagene i Norge enn i de andre landene kan også ha sammenheng med at inflasjonsmålet i Norge er nokså nytt, og at det kan ta noe tid før markedsaktørene får erfaring med sentralbankens handlemønster og kommunikasjon.

© 2002 Norges Bank webmaster@norges-bank.no

Norges Bank, Bankplassen 2, PB 1179 Sentrum, 0107 Oslo, tlf (+47) 22 31 60 00
Sist oppdatert 01.03.2002