Utenriksdepartementet
Utenriksdepartementet
  Nynorsk    Sámegiella    Lytt til teksten     Utskriftsvisning  
Lignende dokumenter  

luft

luft

Arbeidet på en utestasjon

Hvor er de norske utenriksstasjonene? Hvilken myndighet har utsendingene? Hva gjør de? Hva vil det si å være diplomat?

Hvor ligger utenriksstasjonene? Norge har diplomatiske forbindelser med omlag 160 land. En ambassade holder til i vertslandets hovedstad og er det offisielle bindeledd til landets myndigheter. En ambassade og diplomatene der skal ivareta norske interesser overfor det landet hvor de er akkreditert. I tillegg kommer mer generelle oppgaver som å fremme norsk eksport og presentere norsk kultur. I enkelte store byer i viktige samarbeidsland har vi opprettet generalkonsulater. Disse arbeider særlig med å fremme norske økonomiske interesser, men har også viktige oppgaver innenfor kultur og bistand til norske borgere.


Det fellesnordiske ambassadebygget i Berlin representerer en ny dimensjon i det nordiske samarbeidet

Spesielt viktige er utenriksstasjonene i land som Norge står nært politisk, som de nordiske land og NATO- og EU-landene forøvrig. Dette gjelder også delegasjonene ved de mellomstatlige organisasjonene som betyr mest for Norge - FN, EU, NATO og andre. Utenriksstasjonene har også stor betydning for Norge i land det er viktig for Norge å ha god kontakt med, som for eksempel Russland. Våre viktigste økonomiske og politiske interesser ligger i vår egen verdensdel. Derfor har Norge utenriksstasjoner i alle vesteuropeiske land.

Diplomati i utvikling. Utenrikstjenesten er, i likhet med resten av samfunnet, i stadig utvikling. Det er et langt sprang fra de gamle greske budbringere – som ofte bar bud om krig - til dagens profesjonelle forhandlere med fast sete i et land eller en organisasjon.


Bud eller forhandler? 

Bud eller forhandler? Fra det 12. århundre tilsvarer begrepet nuncio et "levende brev", mens plenipotentaires er en person som er gitt alle fullmakter til å forhandle. Den gang vendte vanligvis utsendingene tilbake når oppgaven var løst. Fra det 15. århundre var det mer vanlig med faste utsendinger. Fordelen var at disse opparbeidet seg kjennskap til det land de arbeidet i, sikret kontinuitet og jevnlig sendte informasjon hjem. Et permanent nærvær ved et annet hoff betydde også at forhandlinger kunne føres med mindre oppmerksomhet.

Protokoll i utvikling

Den protokoll som et lands diplomatiske utsendinger følger, er utviklet over tid. Fra 1815 har landene vært enige om at den ambassadøren som hadde vært lengst ved et hoff, skal fungere som "doyen", talsmann for alle utsendinger. Videre er det enighet om at hvis flere land skal signere en avtale, skal rekkefølgen avgjøres av landenes plassering i alfabetet.

Generalist eller spesialist? I hovedsak vil de ansatte i utenrikstjenesten til et lite land måtte ha kompetanse på et bredt spekter av felter. De er oftest generalister, men med diplomatisk fagkompetanse. Et rotasjonssystem der ansatte arbeider intensivt med ett fagområde eller geografisk område i en periode for så å arbeide med et annet fagfelt eller geografisk område i en annen periode, bidrar til å gi dem bred kompetanse. Etter noen tid sitter de gjerne som generalister med god innsikt i et par tre områder. Gjennom samarbeidet med andre departement kan Utenriksdepartementet i dag gjøre seg nytte av nødvendig faginnsikt derfra.


Ambassaden i Dar-es-Salaam

I en mer komplisert og spesialisert verden trengs det likevel mer faglig dybde på en rekke områder der norske interesser skal fremmes i internasjonale arenaer og forhandlinger. I delegasjonene er det et spesielt behov for detaljert og grundig innsikt.

Ved de store utenriksstasjonene vil den enkeltes arbeid gjerne være mer spesialisert enn ved de mindre.


Profesjonalisering

Det var først langt inn i det 19. århundre vi fikk profesjonelle diplomatiske utsendinger. Tidligere var diplomatene velhavende mennesker som på anmodning påtok seg diplomatiske oppdrag.

Med profesjonelle diplomater ble det vanlig å la disse rotere mellom flere poster, for å motvirke en tendens til at de etter lang tid på et sted mer og mer ble en talsmann for det land de var stasjonert i enn sitt eget land.

Stemmer myten? Hva gjør så utsendingene våre? Går i mottakelser og spiser kanapeer og drikker champagne? Ja, det óg, for representasjon er viktig arbeid. Diplomater skal kjenne personer og miljøer i vertslandet eller i den internasjonale organisasjonen han eller hun tjenestegjør i. De skal kunne fange opp signaler og viktige politiske spørsmål. Det er viktig å være til stede på politiske og diplomatiske møtepunkter for å fange opp og avgi synspunkter. Arbeidsoppgavene til utenrikstjenesten er likevel uendelig mange flere.

Lokalt arbeid. Utenriksstasjonene holder seg orientert ved å følge med i lokale medier, ha jevnlig kontakt med representanter for den lokale regjering og det øvrige politiske miljø, med opinionsdannere og analytikere, og med andre viktige grupper, institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner. En viktig del av det lokale arbeidet består i å dra rundt i det landet man arbeider i, og oppsøke regioner, miljøer og personer utenfor hovedstadsområdet. Noen ganger kan dette bety å gå inn i konfliktområder for å skaffe seg innsikt i bakgrunnen, situasjonen og synspunktene til parter i konflikt.

Det er også viktig å møte delegatene fra andre land. Viktige spørsmål tas opp og posisjoner avklares. I uformelle, forberedende møter kan land også samstemme sine synspunkter før forhandlinger tar til.

Kontakt med "hjemmetjenesten". Ambassadene holder norske myndigheter underrettet om utviklingen – politisk, økonomisk og på andre måter – i det land ambassaden har ansvaret for. Innberetningene fra ambassadene og delegasjonene gir et viktig grunnlag for beslutnings-prosessen i Norge i utenrikspolitiske spørsmål.

Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å knytte utenriksstasjonene nærmere opp til arbeidet hjemme i Utenriksdepartementet. Den har også redusert behovet for løpende rapportering om aktuelle nyheter. Arbeidet ved utenriksstasjonene har derfor endret karakter i de senere år. I dag brukes mer av tiden på å knytte kontakter og arbeide for fremme av norske næringsinteresser og på generell norgesprofilering.  Nordmenns økte reiseaktivitet har også medført at mer tid går med til å yte bistand til norske borgere på reise.

Wien-konvensjonene om diplomatiske forbindelser av 1961 gir et formelt grunnlag for det mellomfolkelige samkvem i dag, med ambassader og konsulater som viktige mellomledd mellom lands regjeringer.

Statskalenderen lar deg få vite mer om hvem som arbeider på utestasjonene og noe om deres bakgrunn.

Mere om emnet