Arbeidet
på en utestasjon
Hvor er de norske utenriksstasjonene? Hvilken myndighet har
utsendingene? Hva gjør de? Hva vil det si å være diplomat?
Hvor ligger utenriksstasjonene? Norge har diplomatiske forbindelser med omlag 160 land. En
ambassade holder til i vertslandets hovedstad og er det offisielle bindeledd
til landets myndigheter. En ambassade og diplomatene der skal ivareta norske
interesser overfor det landet hvor de er akkreditert. I tillegg kommer mer
generelle oppgaver som å fremme norsk eksport og presentere norsk kultur. I
enkelte store byer i viktige samarbeidsland har vi opprettet generalkonsulater.
Disse arbeider særlig med å fremme norske økonomiske interesser, men har også
viktige oppgaver innenfor kultur og bistand til norske borgere.

Det fellesnordiske ambassadebygget i
Berlin representerer en ny dimensjon i det nordiske samarbeidet
Spesielt viktige er
utenriksstasjonene i land som Norge står nært politisk, som de nordiske land og
NATO- og EU-landene forøvrig. Dette gjelder også delegasjonene ved de
mellomstatlige organisasjonene som betyr mest for Norge - FN, EU, NATO og
andre. Utenriksstasjonene har også stor betydning for Norge i land det er
viktig for Norge å ha god kontakt med, som for eksempel Russland. Våre
viktigste økonomiske og politiske interesser ligger i vår egen verdensdel.
Derfor har Norge utenriksstasjoner i alle vesteuropeiske land.
Diplomati i utvikling. Utenrikstjenesten er, i likhet med resten av samfunnet, i stadig
utvikling. Det er et langt sprang fra de gamle greske budbringere – som ofte
bar bud om krig - til dagens profesjonelle forhandlere med fast sete i et land
eller en organisasjon.
Bud eller forhandler?
Bud eller forhandler? Fra det
12. århundre tilsvarer begrepet nuncio et "levende brev", mens
plenipotentaires er en person som er gitt alle fullmakter til å forhandle. Den
gang vendte vanligvis utsendingene tilbake når oppgaven var løst. Fra det 15.
århundre var det mer vanlig med faste utsendinger. Fordelen var at disse
opparbeidet seg kjennskap til det land de arbeidet i, sikret kontinuitet og
jevnlig sendte informasjon hjem. Et permanent nærvær ved et annet hoff betydde
også at forhandlinger kunne føres med mindre oppmerksomhet.
Protokoll i utvikling
Den protokoll som et lands
diplomatiske utsendinger følger, er utviklet over tid. Fra 1815 har landene
vært enige om at den ambassadøren som hadde vært lengst ved et hoff, skal
fungere som "doyen", talsmann for alle utsendinger. Videre er det
enighet om at hvis flere land skal signere en avtale, skal rekkefølgen avgjøres
av landenes plassering i alfabetet.
Generalist eller spesialist? I hovedsak vil de ansatte i utenrikstjenesten til et lite land
måtte ha kompetanse på et bredt spekter av felter. De er oftest generalister,
men med diplomatisk fagkompetanse. Et rotasjonssystem der ansatte arbeider
intensivt med ett fagområde eller geografisk område i en periode for så å
arbeide med et annet fagfelt eller geografisk område i en annen periode, bidrar
til å gi dem bred kompetanse. Etter noen tid sitter de gjerne som generalister
med god innsikt i et par tre områder. Gjennom samarbeidet med andre departement
kan Utenriksdepartementet i dag gjøre seg nytte av nødvendig faginnsikt derfra.

Ambassaden i Dar-es-Salaam
I en mer komplisert og
spesialisert verden trengs det likevel mer faglig dybde på en rekke områder der
norske interesser skal fremmes i internasjonale arenaer og forhandlinger. I
delegasjonene er det et spesielt behov for detaljert og grundig innsikt.
Ved de store
utenriksstasjonene vil den enkeltes arbeid gjerne være mer spesialisert enn ved
de mindre.
Profesjonalisering
Det var først langt inn i det
19. århundre vi fikk profesjonelle diplomatiske utsendinger. Tidligere var
diplomatene velhavende mennesker som på anmodning påtok seg diplomatiske
oppdrag.
Med profesjonelle diplomater
ble det vanlig å la disse rotere mellom flere poster, for å motvirke en tendens
til at de etter lang tid på et sted mer og mer ble en talsmann for det land de
var stasjonert i enn sitt eget land.
Stemmer myten? Hva gjør så
utsendingene våre? Går i mottakelser og spiser kanapeer og drikker champagne?
Ja, det óg, for representasjon er viktig arbeid. Diplomater skal kjenne
personer og miljøer i vertslandet eller i den internasjonale organisasjonen han
eller hun tjenestegjør i. De skal kunne fange opp signaler og viktige politiske
spørsmål. Det er viktig å være til stede på politiske og diplomatiske
møtepunkter for å fange opp og avgi synspunkter. Arbeidsoppgavene til
utenrikstjenesten er likevel uendelig mange flere.
Lokalt arbeid.
Utenriksstasjonene holder seg orientert ved å følge med i lokale medier, ha
jevnlig kontakt med representanter for den lokale regjering og det øvrige
politiske miljø, med opinionsdannere og analytikere, og med andre viktige
grupper, institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner. En viktig del av det
lokale arbeidet består i å dra rundt i det landet man arbeider i, og oppsøke
regioner, miljøer og personer utenfor hovedstadsområdet. Noen ganger kan dette
bety å gå inn i konfliktområder for å skaffe seg innsikt i bakgrunnen,
situasjonen og synspunktene til parter i konflikt.
Det er også viktig å møte
delegatene fra andre land. Viktige spørsmål tas opp og posisjoner avklares. I
uformelle, forberedende møter kan land også samstemme sine synspunkter før
forhandlinger tar til.
Kontakt med "hjemmetjenesten". Ambassadene holder norske myndigheter underrettet om utviklingen
– politisk, økonomisk og på andre måter – i det land ambassaden har ansvaret
for. Innberetningene fra ambassadene og delegasjonene gir et viktig grunnlag
for beslutnings-prosessen i Norge
i utenrikspolitiske spørsmål.
Den teknologiske utviklingen
har gjort det mulig å knytte utenriksstasjonene nærmere opp til arbeidet hjemme
i Utenriksdepartementet. Den har også redusert behovet for løpende rapportering
om aktuelle nyheter. Arbeidet ved utenriksstasjonene har derfor endret karakter
i de senere år. I dag brukes mer av tiden på å knytte kontakter og arbeide for
fremme av norske næringsinteresser og på generell norgesprofilering. Nordmenns økte reiseaktivitet har også
medført at mer tid går med til å yte bistand til norske borgere på reise.
Wien-konvensjonene om
diplomatiske forbindelser av 1961 gir et formelt grunnlag for det
mellomfolkelige samkvem i dag, med ambassader og konsulater som viktige
mellomledd mellom lands regjeringer.
Statskalenderen lar deg
få vite mer om hvem som arbeider på utestasjonene og noe om deres bakgrunn.