Utenrikstjenestens mange ledd

Utenrikstjenesten består av

0. en "hjemmetjeneste"
1. en "utetjeneste".

"Hjemmetjenesten" vil si Utenriksdepartementet (UD) i Oslo med ca 650 ansatte. Øverst i UD sitter den politiske ledelsen med utenriksministeren, utviklingsministeren og en rekke statssekretærer og politiske rådgivere. Ved regjeringsskifte må disse "ta sin hatt og gå".

Utenriksdepartementets øverste embetsmann er utenriksråden, og ansvarslinjen mellom embetsnivå og den politiske ledelse går gjennom ham. Under utenriksråden er det tre spesialråder. Dernest kommer ekspedisjonssjefene, som leder de avdelingene som Utenriksdepartementet er inndelt i.

Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD) er et statlig organ under Utenriksdepartementet og med ansvar for å planlegge, administrere og evaluere de konkrete, tosidige bistandsprogrammene. Kort sagt: kanalisere bistanden fra Norge til samarbeidslandene. Direktoratet har en hjemmeadministrasjon med ca. 220 ansatte.

"Utetjenesten" vil si Utenriksdepartementets utsendte - om lag 550 - på de 104 norske fagstasjonene i utlandet. Disse ivaretar Norges diplomatiske forbindelser med om lag 160 land (FN har 190 medlemsland). Utenriksstasjonene er igjen delt i

2. ambassader (83 sommeren 2002)
3. delegasjoner (8 sommeren 2002)
4. generalkonsulater (13 sommeren 2002)
5. representasjonskontor (1 sommeren 2002)
6. honorære konsulater (393 april 2002)

Utsendte fra NORAD sitter under samme tak som utsendte fra Utenriksdepartementet. På ambassaden i Dar Es-Salaam i Tanzania sitter det i alt 10 utsendte diplomater, de fleste av dem fra NORAD. I alt har NORAD ca. 80 utsendte, fordelt på 15 utenriksstasjoner i utviklingsland.

Også utsendte fra andre departementer har kontor ved norske utenriksstasjoner. Det er i dag bl.a. tilknyttet spesialutsendinger som skal dekke landbrukspolitikk, finanspolitikk, fiskeripolitikk og forsvarspolitikk. Ved utenriksstasjonene er spesialutsendingene underlagt stasjonssjefen.

På de fleste stasjonene kommer en rekke lokalt tilsatte i tillegg. Disse tar seg gjerne av de mer praktiske gjøremålene ved stasjonene.

De embetsansatte i Utenriksdepartementet har flytteplikt. Etter en viss periode i "hjemmetjenesten" må de tjenestegjøre ved en av utenriksstasjonene. En grunn til dette er å sikre en rimelig bredde i kompetansen til den enkelte, en annen er å motvirke at personlige synspunkter skal kunne slå igjennom i beslutningene. Den mest opplagte grunnen er likevel å få folk til utenriksstasjonene. Også en rekke andre nordmenn arbeider ved utenriksstasjonene - uten at de er flyttepliktige: kontorfunksjonærer.

Internasjonalt samarbeid og internasjonale, multilaterale – flersidige – avtaler er blitt stadig viktigere på en rekke områder, blant annet miljø, økonomi og sikkerhet. Dette er gjerne problemer landene har felles og som de ikke kan løse alene. Mange av avtalene har ført til opprettelse av internasjonale organisasjoner. De land som er medlem av organisasjonen, har dermed et forum for å diskutere felles problemer. Ved hovedkontoret til en del av organisasjonene som betyr mest for oss, har Norge derfor stasjonert en delegasjon.

I Brussel har Norge tre utestasjoner – en ambassade til å ta seg av forholdet til Belgia og to delegasjoner knyttet til hovedkvarteret i to av de internasjonale organisasjonene som betyr mest for oss: EU og NATO.

Spennvidden blant konsulatene er stor, men felles for dem er at de utfører oppgaver som gjerne er mer praktiske enn det ambassadene og især delegasjonene forestår. Konkret hjelp til norsk næringsliv og norske borgere i utlandet er blant konsulatenes sentrale oppgaver.