Bjørnar Olsen (A) (komiteens leder og ordfører for sakene nr. 1, 2, 3, 4, 7 og 8):

       For fjerde år på rad opplever vi nå sterk vekst i norsk økonomi. Det er ingen tegn på at denne utviklingen er i ferd med å snu, men vi ser klare tendenser til at det etter hvert er et betydelig større press i økonomien nå enn det var for noen få år tilbake. Dette bekreftes først og fremst gjennom knapphet på arbeidskraft og tilnærmet full kapasitetsutnyttelse i flere sektorer i samfunnet.

       Det er viktig at vi i denne situasjonen bruker budsjettene aktivt for å ha styring med den økonomiske utviklingen framover.

       De resultatene vi nå ser, både på arbeidsmarkedet med svært høy sysselsetting, med lave renter, lav prisstigning og gode vilkår for vår konkurranseutsatte del av næringslivet, er resultater av sterk styring og harde prioriteringer.

       Når budsjettet nå framstår mindre stramt enn forutsatt ved behandlingen av salderingsproposisjonen, skyldes det bl.a at de påplussingene som der skjedde, ikke ble dekket med inndragninger som hadde tilstrekkelig dempende effekt på økonomien. Det er viktig at vi klarer å holde det nivået vi nå har, og ikke gjentar et mer ekspansivt budsjett enn det Regjeringen har lagt opp til.

       En viktig forutsetning for å dempe presset i økonomien vil være å få en mer fornuftig bruk av midlene over offentlige budsjetter. Inntektene til kommunesektoren ser i år ut til å bli ca 2,8 milliarder kr mer enn forutsatt i forbindelse med budsjettet for 1997. Disse økte inntektene får kommunesektoren beholde i sin helhet. Det vil være avgjørende både for framtidige budsjetter og det offentlige tjenestetilbudet at disse merinntektene blir brukt riktig av kommunesektoren. Vi må unngå at de offentlige utgifter og tjenestetilbud økes eller reduseres i takt med inntektene fra Nordsjøen. Men jeg ser at flere av partiene i dagens innstilling presenterer budsjettforslag og overbud som vil føre oss raskt inn i en slik situasjon.

       Fra Arbeiderpartiets side har vi i de siste årene pekt på at norsk økonomi har en tålegrense vi er i ferd med å passere. Av uttalelser fra enkeltmedlemmer i opposisjonspartiene framgår det at man er enig i dette, men samtidig er man også villig til å prøve å finne ut hvor denne grensen går før det iverksettes tiltak for å møte de problemer som da oppstår.

       Disse problemene har vi snart brukt to stortingsperioder for å rette opp, og vi har ikke noe behov for å repetere disse øvelsene i årene som kommer, men det vil være konsekvensene av den politikk sentrumspartienes nå går for.

       Finanskomiteens behandling av innstillingen har avklart at det er flertall for Regjeringens hovedlinjer i budsjettet. For Arbeiderpartiet er det viktig at det økonomiske opplegget, men også noen av de øvrige viktige områdene har støtte i stortingsflertallet. Et slikt viktig område er forvaltningen av petroleumsfondet. Et flertall fastholder at fondet skal plasseres utenlands, bl.a av hensyn til stabiliteten i norsk økonomi. For å øke fondets avkastning åpnes det nå for at deler av fondet plasseres i utenlandske aksjer og at Norges Bank kan bruke eksterne forvaltere til denne oppgaven. Dette reiser en nødvendig debatt om hvilke føringer man skal legge på denne type investeringer, og hvilke retningslinjer som skal gis for en slik forvaltning. Spørsmålet blir også om vi ønsker og om vi kan legge føringer på den kapital som kommer fra utlandet og til oss, og stille krav til hvilke virksomheter denne kapitalen kommer fra.

       Det vil være vanskelige avveininger som bør gjøres gjennom en grundig debatt om hele denne problemstillingen. Det er derfor betryggende at det allerede er en forutsetning at vår oljeformue skal forvaltes på en slik måte at vi oppnår maksimal spredning på de investeringer som gjøres, og at vi dermed unngår å bli betydelig eiere i noen av de virksomhetene vi da går inn i. Fondsforvaltningen skal først og fremst være en finansiell plassering, der det er viktig å sikre at staten ikke kommer i en vanskelig situasjon som følge av disse investeringene.

       Behandlingen av revidert nasjonalbudsjett har så langt i Stortinget ikke svekket budsjettets innstrammende effekt i forhold til det som ble vedtatt før jul. Dette skyldes først og fremst at Arbeiderpartiet har etablert flertall for omdisponeringer i overkant av 650 mill. kr, som totalt sett ikke øker Regjeringens forslag til utgiftsnivå.

       Når budsjettbalansen endres utover dette, skyldes det utgiftsøkninger som de borgerlige partiene ikke synliggjør inndekning for. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har inndekning i eget budsjettforslag ved å svekke budsjettbalansen og redusere investeringene på sokkelen, noe som etter min oppfatning er useriøst av

       partier med ambisjoner om regjeringsmakt. Høyre har holdt en ryddig profil i sine budsjetter hittil. Men ved denne korsveg lar også Høyre balansen flyte på tross av at Høyres Per-Kristian Foss i media for noen dager siden presiserte at Høyre ikke ville støtte eller opprettholde forslag som det ikke er inndekning for. Dette standpunktet ser det ut til at Høyre har forlatt. Det syns jeg også er skuffende.

       I revidert nasjonalbudsjett er det kun foretatt moderate endringer i forhold til Regjeringens forslag. Men skulle det enkelte partis påplussinger blitt vedtatt, ville det ha vært en av de største budsjettrunder vi har hatt i Stortinget i denne perioden. Sett på bakgrunn av det jeg tidligere har sagt om faresignalene i norsk økonomi og det faktum at enkelte partier ser ut til å ha som politisk målsetting å bruke mer av oljeformuen i norsk økonomi og også svekke budsjettbalansen uansett konsekvenser, må vi forvente reaksjoner i finansmarkedet slik vi har sett i de siste dagene.

       Sentrumspartienes overbud i denne innstillingen er verdt å merke seg. Etter mine regnestykker er de totale påplussingene for disse partiene i overkant av 6 milliarder kr, og det er synliggjort inndekning for 2,4 milliarder kr. Dette er en svekkelse av balansen og en utvikling i norsk økonomi som vi bør spares for.

       Når sentrumspartiene i løpet av den siste perioden konsekvent har gått inn for å gi skattelette til dem som har evne til å betale skatt, og samtidig snakker om at vi skal skatte etter evne, har man altså synliggjort en politikk med en dobbelt bunn, for med skattelette reduseres statens inntekter, det reduserer også mulighetene for omfordeling, og det øker forskjellene i samfunnet. Dette vil på sikt være alvorlig, og det gir grunn til bekymring. Dette gir et skatteregime og en fordelingsvirkning vi ikke er tjent med. Derfor vil vi fra Arbeiderpartiets side i nær framtid komme med tiltak for å rette opp de omfordelinger som ble gjort i Odelstinget sist mandag, fordi fordelingsvirkningen av disse vedtakene ikke er slik de burde være.

       På bakgrunn av dette blir det kun tom retorikk når disse partiene framstår med høy profil mot Forskjells-Norge og for en mer rettferdig fordeling. Dette understrekes også av de utsagn representanten Lundteigen kom med her i Odelstinget sist mandag, at med vår økonomiske situasjon behøver vi ikke så høye skatter, men vi trenger flere økonomisk robuste mennesker, og at vi bør ha høyere skatt på alminnelig inntekt. Og til avisen noen dager tidligere sa Lundteigen at renten bør settes opp. Det står ikke til troende fra Lundteigen og Senterpartiet. Det synliggjør at Senterpartiet først og fremst er et parti for eiere og de rike i vårt samfunn.

       La meg minne Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om at de skatteletter disse partiene gjør gjennom endringer i delingsmodellen, gir 2 500 av de rikeste i dette landet en skattelette tilsvarende en årlig minstepensjon. Det er kanskje på denne bakgrunn vi må se partienes påplussinger på 1.000 kr pr. måned til de samme minstepensjonistene. Utgiftene til en slik økning i pensjonen skal dekkes av oljeinntekter fra Nordsjøen. Det reiser for meg følgende spørsmål: Skal pensjonen da reduseres når oljeinntektene synker? Jeg minner om at dette er beløp i nærheten av 7 milliarder kr pr. år, og at våre oljeinntekter bare i år har falt med 25 milliarder kr på grunn av lavere oljepris og endret dollarkurs.

       De samme sentrumspartienes ønske om å kutte i oljeinvesteringene, står heller ikke i sammenheng med sysselsettingen i denne næringen eller med de kontraktene som er inngått med selskapene i norsk oljevirksomhet. Nedskjæringene her kan heller ikke forenes med disse partiers økende bruk av oljepenger i norsk økonomi, fordi lavere investeringer på sokkelen på sikt vil bety lavere produksjon og lavere inntekter.

       Det reviderte nasjonalbudsjett vi nå behandler, er derfor først og fremst et bevis på hvilken økonomisk politikk vi kan vente oss fra disse partiene. Det vi ikke ser i denne innstillingen, er hvor partiene skal hente støtte for å iverksette denne politikken. Men resultatene av disse partienes økonomiske politikk har vi sett før, og vi trenger ingen repetisjon av de problemene dette skapte.

       Det er i innstillingen flertall for å endre fastsettelsen av renten i Statens lånekasse. Stortinget har ved flere anledninger justert renten i Lånekassen nedover med den begrunnelse at den bør være lik renten i Husbanken. Systemet med fastsetting av renten i Husbanken har gitt låntakerne her svært lav rente. Dette vil vi nå også skal gjelde for studentene. Vi forutsetter at renten i Lånekassen knyttes til statens innlånsrente med et påslag for administrative kostnader. Dette vil etter vår mening sikre at studielånsrenten til enhver tid vil være lavest, og lavere enn andre finansieringsmuligheter i markedet for denne type lån.

       Iverksettelsen av et slikt system for rentefastsettelse forutsetter vi kan skje fra 1. januar 1998.

       Arbeiderpartiet bygger sin politikk steg for steg. I så henseende er revidert nasjonalbudsjett et steg i riktig retning. Det danner plattform for det videre arbeidet med en politikk der helse og eldre står først i neste periode, og der sysselsetting, barnehager og etter- og videreutdanning er forutsetningen for å klare denne og andre framtidige utfordringer.

       Jeg vil til slutt anbefale komiteens innstilling i sakene nr. 1, 2, 3 og 4, samt i sakene nr. 7 og 8.

       Resultatet for folk i hverdagslivet av en slik prioritering er nødvendigvis større økonomiske forskjeller. Sterke grupper i arbeidslivet gis en betydelig reallønnsøkning. Naturlig nok kombineres denne utvikling med økte krav fra folk til omfang og kvalitet på de oppgaver som løses av fellesskapets økonomiske ressurser.

       Også Regjeringen ser faresignaler i den økonomiske utviklingen. Det er lenge siden finansministeren sa at varsellampene begynte å lyse rødt. For å forhindre at motoren begynner å koke, går en ikke til årsakene, ei heller legges det opp til en demping av den private forbruksveksten. I beste Maastricht-ånd er det finanspolitikken, det vil si det offentliges investeringer og prioritert forbruk, som skal holdes tilbake. Den praktiske virkningen i hverdagen blir uforståelig for folk flest.

       Fellesskapets overskuddskapital kan investeres for framtidens generasjoner på mange måter. En kan la den virke i utenlandske aksjeselskaper, en kan bygge ut infrastrukturen i Norge, eller en kan investere i restaurering av den økonomiske og sosiale likeverdigheten blant innbyggerne, som er verdt et stort fortrinn både økonomisk og menneskelig for Norge. Regjeringen velger aksjeinvesteringer og ser ikke 1997 som det riktige året å ta et krafttak for f.eks de mange hundretusener som på grunn av alder eller uførhet lever på minstepensjon.

       Derfor er mitt spørsmål: Under hvilke økonomiske forhold vil det være riktig og mulig å heve minstepensjonistenes inntekter med et kronebeløp som er i samsvar med det de yrkesaktive har fått, for å redusere det økende økonomiske gapet?

Bjørnar Olsen (A) : Som gammel anleggsmekaniker er jeg nesten fristet over evne til å gi Lundteigen et kurs i hvordan man reduserer temperaturen på en overopphetet motor. Det skal jeg prøve å la være, jeg tror jeg har muligheter til å forklare dette til Lundteigen på et annet tidspunkt.

       Det Lundteigen sier, henger ikke sammen. Han viser til at den utviklingen vi har i det norske samfunnet, gir større økonomiske forskjeller. Hvis den gir det, skyldes det i større grad Senterpartiets skattepolitikk enn det faktum at lønnsutviklingen har blitt slik den er. Lønnsutviklingen er satt av partene i arbeidslivet, de har vært ansvarlig nok til å holde en meget lav profil i de årene som nå er gått. Det har ikke Senterpartiet. Arbeid til alle er den beste form for fordeling. Det er den beste måten å fordele godene i samfunnet på - sørge for at alle har arbeid.

       Så sa Lundteigen av dette øker forskjellene i samfunnet. For noen dager siden sa Lundteigen at renten i det norske markedet bør opp. Hvem har størst glede av det? Naturligvis de som har store penger plassert i det norske markedet og som da vil høste gevinsten av en renteøkning. Det er ikke nødvendigvis de som har stor gjeld eller de som har lite penger, som får glede av det.

       Pensjonistene har etter min mening vært ryddige i årets oppgjør. De har fått et tillegg som er høyere enn det vanlige lønnstakere har fått, men jeg oppfatter det slik at de har holdt, i tillegg til arbeidsfolk for øvrig gjennom sine oppgjør, en fornuftig profil sett på bakgrunn av den situasjon vi er i i Norge, og sett på bakgrunn av at vi er i stand til å gi minstepenjonistene mange gode tilbud utover det de får i klingende mynt fra staten.

Per-Kristian Foss (H) : Arbeiderpartiet har ved denne budsjettbehandlingen hatt en ekstrem fokusering på inndekning og på budsjettets ekspansive karakter. Det paradoksale ved denne fokuseringen er at dette går ikke på de store beløpene, men på de små beløpene. Den går på de små tall og ikke på de lange linjer. Det er Høyres ansvarlige opptreden i budsjettbehandlingen som hindrer at budsjettet sprekker. Alle inndekningsforslag som blir vedtatt, er våre. Flere forslag står uten å bli vedtatt - de er også våre. Vi står faktisk alene om å fremme inndekningsforslag i det hele tatt, og de forslag som får flertall og er fremmet av Arbeiderpartiet under sakens gang, er tatt fra våre budsjettdokumenter i fjor. Så klager man over at det skiller et par hundre millioner kroner. Jeg må få lov til å minne om at det som jo er hovedproblemet, er budsjettet slik det ligger fra Regjeringen. Budsjettet hadde ved fremleggelsen i fjor en underliggende vekst på kostnadssiden på 0,25 pst - det har nå kommet opp i 2 %. Der ligger problemet, ikke i om Stortinget skulle vedta 50, 60 eller 70 mill. kr fra eller til. Det er i denne sammenheng meget beskjedne beløp. Jeg må få lov til å gi et vennskapelig råd, for jeg deler den bekymring for økte kostnader: Fokuser på de store tall, ikke bare på noen få småtall!

       Siden man er så opptatt av å beregne andres såkalte utskeielser, kunne jeg tenke meg å spørre representanten Bjørnar Olsen om han nå har regnet litt på sine egne løfter fra en tidligere debatt. I debatten om langtidsprogrammet ble det spurt om etterutdanningsreformen, og da hadde finanskomiteens leder det relativt oppsiktsvekkende svaret at den får koste hva det koste vil. Jeg har forstått at det er en norm som legges til grunn for Arbeiderpartiets egne overbud, men er det mulig å si noe om hva dette « koste hva det koste vil » betyr i milliarder pr. år i årene som kommer?

Bjørnar Olsen (A) : Jeg var i mitt innlegg inne på at Høyre i budsjettbehandlingen har vist en ansvarlig linje, også i denne innstillingen, og har hatt inndekninger for de påplussinger de har ønsket. At det er inndekninger vi ikke vil være med på fordi de kutter i sykelønnen eller i bevilgningene til arbeidsmarkedsetaten, er uttrykk for en uenighet som vi må leve med. Det er uaktuelt for oss å gå inn i dette på dette tidspunktet. Men jeg føler på en måte at det representanten Foss sier, er at det ikke er så farlig med de små bekker, de kan vi på en måte se for oss som en sånn liten flodbølge, og de lar seg håndtere. Slike bølger har jo en tendens til å tulle kraftig på seg og ta overhånd før eller senere.

       Jeg er overbevist om at hvis jeg brukte tid på dette, ville jeg kunne ta mange enkeltsitater ut av representanten Foss' innlegg fra denne talerstolen og få det til å høres litt merkelig ut. Det føler jeg at representanten Foss gjør med mitt utsagn knyttet til etter- og videreutdanning i debatten om langtidsprogrammet. Poenget mitt var at det ikke lar seg gjøre å beregne kostnadene for denne etter- og videreutdanningsreformen nå. Det er en forutsetning at partene i arbeidslivet er med på dette. Og når jeg sa at det får koste hva det koste vil, er det fordi at skal vi opprettholde velferdsstaten og et ordentlig norsk samfunn, er det en forutsetning at folk er kvalifisert for å ta de jobbene som til enhver tid er ledige i det norske arbeidsmarkedet. Det krever en etterutdanningsreform som naturligvis vil koste penger, men det er mer et spørsmål om vi har råd til å la være.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg beklager nesten at jeg bryter inn i denne lille kosepraten mellom Arbeiderpartiet og Høyre om inndekninger når det gjelder de forslagene som er lagt fram i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og som for så vidt dreier seg om småting i budsjettet.

       Jeg syns Bjørnar Olsen har rett når han angriper sentrumspartiene i fordelingspolitikken. Men det hadde smelt mye mer i veggene her hvis Arbeiderpartiet hadde gjort sin egen hjemmelekse. I dag har vi oppfølgingen av gårsdagens debatt om minstepensjonistenes situasjon, og det som kommer til å få flertall i denne salen, er et forslag fra Høyre, som Arbeiderpartiet etterpå ble enig i, om at minstepensjonistene skulle ha 700 kr mer i året enn det som lå i oppgjøret. Hvis Arbeiderpartiet skal smelle i bordet overfor stortingsflertallet i fordelingspolitikken og i forbindelse med økte forskjeller, må de gjøre hjemmeleksen sin. Det vi har sett fra Arbeiderpartiet i løpet av de siste årene, er at der hvor det er knepet inn, er overfor de gruppene i Norge som har minst fra før. På den andre siden ser vi at når det gjelder de 10 % som nå fyker fra flertallet fordi de har så store inntekter fra aksjer og aksjeutbytte, finner Arbeiderpartiet seg i det meste. I dag morges lå denne avisen på trappen min. Der er Jagland ute og sier at nå skal de rike betale. Slik jeg leser artikkelen, er det varsling av et forslag som Regjeringen også kom med i salderingsproposisjonen i desember i fjor. Det forslaget dampet bort. Det dreide seg om verdsettelse av aksjer i forbindelse med formuesskatten.

       Jeg har to spørsmål til Bjørnar Olsen. Det ene er: Når kommer forslagene fra Arbeiderpartiet om å løfte de fattigste i Norge? Det andre er: Når skal Arbeiderpartiet sette foten ned og komme med forslag som virkelig svir for dem som er rike i Norge?

Bjørnar Olsen (A) : I den situasjonen Arbeiderpartiet er nå, med regjeringsansvar og ansvar for årlig å legge fram budsjett, også revidert nasjonalbudsjett, er det heller slik at det er vi som deler ut hva som skal være leksen, ikke vi som skal gå hjem og gjøre vår lekse, og det er altså slik at vi i den behandlingen som foregår i dag, får tilslutning til store deler av den leksen vi har delt ut til Stortinget, og som Stortinget skal forholde seg til.

       Minstepensjonistenes situasjon er blitt en viktig sak i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, men det forekommer meg at når man tar tak i dette, slik enkelte partier nå har gjort, ser man ikke totaliteten i det som nå skjer. Dette har en økonomisk konsekvens som er rimelig stor, men den ville det vært mulig å håndtere hvis man ikke helt konsekvent hadde forutsatt at den regningen skulle dekkes av norske oljeinntekter. Da blir det, som jeg var inne på i mitt innlegg, et spørsmål om det er meningen at disse pensjonistene som for alt jeg vet, fra 1. juli får et slikt påslag, skal fratas pensjonen hvis vi ikke har oljeinntekter til å dekke denne regningen. Hvis denne utgiften ikke skal dekkes av oljeinntektene, må skatter eller avgifter økes i betydelig grad. Fra Arbeiderpartiets side tror vi på en mer suksessiv, forsiktig og skikkelig oppbygd pensjon og på å bygge opp under forholdene for de eldre og gamle på en slik måte at vi steg for steg gjør det bedre for alle og klarer å differensiere dette på en slik måte at det er de som trenger det mest, som får hjelp.

       Den velferdsforbedring som følger av styrket økonomi, blir stadig skjevere fordelt. De rike blir rikere, mens de fattige blir fattigere. De reallønnsforbedringer vi har sett de siste årene, er på grensen av det forsvarlige. Landet kan ikke tåle årlige reallønnsforbedringer på 2-3 % over lengre tid uten at det går dramatisk ut over fellesskapsløsningene og dermed tilbudet til de svake gruppene i samfunnet.

       En av de svakeste gruppene er minstepensjonistene. Også de har vel fått noenlunde samme prosentvise forbedring som lønnstakerne, men hva hjelper det når grunnlaget som prosenttillegget regnes av, er så lavt? Regninger kan ikke betales med prosenter. Man må ha penger.

       Senterpartiet har ved denne anledningen ønsket å gi nettopp minstepensjonistene et skikkelig løft. Vi vil øke minstepensjonen med 12.000 kr i året - altså 1.000 kr pr. måned.

       Vi er fullstendig klar over at dette koster en del - nærmere bestemt ca 4 milliarder kr på årsbasis. Men det er på ingen måte uoverkommelig sammenliknet med f.eks kostnadene ved lønnsoppgjøret for offentlig ansatte.

       For å sette tallene i relieff så fikk legene, som fra før av ikke er noen lavlønnsgruppe, et lønnstillegg i fjor på over 200.000 kr. For eksempel fikk overlegene ved Rikshospitalet en lønnsøkning med i gjennomsnitt 220.000 kr, fra 480.000 til 700.000 kr. Mange leger fikk enda mer.

       Det vil si at selv med vårt forslag om at minstepensjonen skal økes til vel 80.000 kr, ville minstepensjonen likevel være på bare en tredjedel av det legene fikk i lønnstillegg på ett eneste år.

       Det er utrolig å observere Arbeiderpartiets holdning til de om lag 350.000 minstepensjonistene i landet. I utgangspunktet ville ikke partiet løfte en finger for noen forbedring for denne gruppen. Men siden Høyre foreslo 700 kr i økt pensjon - ikke pr. måned, men pr. år, dvs. 2 kr pr. dag - så fant Arbeiderpartiet for skams skyld at de ikke kunne være dårligere. Arbeiderpartiet hengte seg derfor på Høyres forslag, som selvsagt under enhver omstendighet ville blitt vedtatt med subsidiær støtte fra oss som ønsker å gå mye lenger.

       At Høyre vil avspise minstepensjonistene med 2 kr i økt pensjon pr. dag, er kanskje ikke mer enn ventet - Høyre har aldri vært opptatt av dem som sitter nederst ved bordet. Men at Arbeiderpartiet må slepes med selv for en så mikroskopisk forbedring, er rett og slett oppsiktsvekkende. Hvor blir det av den sosiale samvittigheten i Arbeiderpartiet? Hva legger de i begrepet solidaritet? Det er åpenbart flere i Arbeiderpartiet enn finansministeren som er mer sosialøkonom enn sosialdemokrat.

       Finansministeren advarer mot press i økonomien og fare for inflasjon hvis sentrumspartienes forslag i dagens innstilling skulle bli vedtatt. Hoveddelen av utgiftsøkningen i vårt opplegg er jo nettopp økt minstepensjon. Men er det virkelig finansministerens mening at det er minstepensjonistene som skal bære ansvaret for at vi ikke får inflasjon?

       Vi snakker her om den generasjonen som slet og strevde i nøysomhet gjennom et langt liv, og som la grunnlaget for det velferdssamfunnet vi alle nyter godt av. Skulle vi ikke unne dem en noenlunde brukbar økonomi i alderdommen?

       Faren for inflasjon skal vi alle ta på alvor, men vi må ikke overlate til minstepensjonistene å løse det problemet. Det må vi som har en romslig økonomi, ta oss av, ved bl.a å holde noe igjen på forbruket. Det er positivt om den private sparingen kunne bli noe større enn i dag.

       Regjeringen hevder at den vil styrke innsatsen i helsesektoren. Hvorfor kom det da ingen forslag til økte bevilgninger til psykiatrien, det kanskje mest forsømte området innen helsesektoren? Først etter at det var etablert et flertall i komiteen for 100 mill. kr i påplussing til psykiatri i fylkene og 50 mill. kr i kommunene, kom Arbeiderpartiet sigende og meldte seg på de samme bevilgningene.

       Og hva med effekten av legeoppgjøret? Hvis Arbeiderpartiet ønsker å unngå en reduksjon i legetjenester etter det formidable lønnsoppgjøret for leger i fjor, hvorfor ikke da likebehandle de statlige og de fylkeskommunale sykehusene? Regjeringen foreslår som kjent 148 mill. kr til dekning av lønnsøkningen for legeoppgjøret ved de statlige sykehusene, men ingen ting til fylkeskommunene.

       Senterpartiet ser likebehandling mellom statlige og andre sykehus som en selvfølge. Vi foreslår, sammen med SV, Kristelig Folkeparti, Venstre og RV, som en foreløpig tilleggsbevilgning 300 mill. kr til fylkeskommunene. Når det, etter nærmere undersøkelser, blir klart hva prinsippet om likebehandling må bety i merbehov i fylkeskommunene, må dette følges opp med bevilgning.

       Dessverre går både Arbeiderpartiet og Høyre imot et slikt opplegg. Det er både uforståelig og høyst uakseptabelt. Men - makta rår. Resultatet blir reduserte legetjenester. Og da må vi tro det er det de to partiene ønsker, stikk i strid med hva de sier.

       Velutdannede mennesker er landets viktigste ressurs og samfunnets største kapitalbeholdning, sier mange, herunder framtredende representanter for regjeringspartiet. Jeg skal ikke drive svartmaling og hevde at dette er bare fine ord og floskler. Men jeg blir stadig forundret over Arbeiderpartiets holdning til saker av betydning for utdanningssektoren. Jeg skal nevne et par saker fra revidert nasjonalbudsjett som eksempler.

       Regjeringen sier at den vil kompensere for investeringskostnader for bygningsmessige tilpasninger for 6-åringer. Men fra dette prinsipielt helt riktige standpunktet gjøres det ett viktig unntak. Hvis det begynner færre enn sju 6-åringer, gis det ikke kompensasjon. Det går selvsagt ut over de små skolene. En tilsendt oversikt viser at 158 skoler rammes av dette unntaket.

       Et flertall i finanskomiteen har samlet seg om følgende forslag, som forventes vedtatt senere i dag:

       « Stortinget ber Regjeringen kompensere for investeringskostnader til alle kommuner som må gjøre bygningsmessige tilpasninger for 6-åringer som ikke utløser nye klasser. »

       Arbeiderpartiet kunne ikke være med på dette forslaget og får selskap av representanten Bråthen. Det sier noe om partiets prioriteringer. Jeg forutsetter selvsagt at statsråden forholder seg til det vedtaket som fattes senere i dag. Skulle den aktuelle bevilgningen være for knapp, forutsetter jeg at statsråden kommer tilbake til dette senere, f.eks i nysalderingen til høsten.

       Det mest oppsiktsvekkende på utdanningssektoren må være at Arbeiderpartiet nå går sammen med Høyre i et forslag som pålegger Regjeringen å legge om til markedsbestemt rente i Lånekassen fra 1. januar 1998. Dette er altså det foreløpig siste skritt på Arbeiderpartiets vei mot markedsliberalisme.

       Nå er markedsrente ikke noe problem i en lavrentesituasjon som den vi har i dag. Men tidene kan fort forandres. Hva om vi skulle få tilbake 12-15 % rente som vi hadde for få år siden? Hvem vil da våge å ta utdannelse, med de kostander det medfører? Jeg må spørre: Hva mener Arbeiderpartiet vi skal ha statsbanker til, hvis de skal operere akkurat som de private bankene?

       Sist tirsdag behandlet Stortinget Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007. Der ble det avslørt at Regjeringen har mindre ambisiøse planer enn flertallet i Stortinget. Det er også gjentatte ganger tidligere blitt dokumentert ved behandlingen av de årlige samferdselsbudsjettene.

       Særlig beklagelig er det at Regjeringens vilje til å satse på en oppgradering av fylkesveiene har vært så minimal, og at Arbeiderpartiet hittil har fått støtte av Høyre til de altfor lave bevilgningene. Problemet med dårlige fylkesveier gjelder hele landet, men jeg kan bruke mitt hjemfylke, Møre og Romsdal, som eksempel. Der er situasjonen den at med Regjeringens tempo i bevilgninger til tilskudd til fylkesveier vil det gå 100 år før alle fylkesveier har fått fast dekke og er dimensjonert for 10 tonns akseltrykk, noe som bør være en målsetting.

       Det finnes mange bruer som er i ferd med å kollapse, og som omgående må erstattes med nye bruer hvis bedriftene skal få sine produkter ut på markedet. Ny Langøybru i Averøy kommune, som fylkestinget har prioritert på topp i fylkets veiplan, vil koste 40 mill. kr. Det tilsvarer to-tre års bevilgninger til fylkesveier i hele fylket.

       Av bevilgningen til fylkesveier går også noe til « Aksjon skoleveg ». Når man til høsten skal sende 6-åringene på skolen, ofte via trafikkfarlige veier, burde noe gjøres med de verste veistrekningene.

       Sentrumspartiene foreslår at det for siste halvår 1997 bevilges 200 mill. kr til tilskudd til fylkesveier, hvorav 75 mill. kr skal gå til « Aksjon skoleveg ». Arbeiderpartiet og Høyre går dessverre imot forslaget, mens SV støtter den delen som går til « Aksjon skoleveg ». Dette er sterkt beklagelig, men et sørgelig faktum.

       Til slutt skal jeg få ta opp de forslag Senterpartiet alene eller sammen med andre partier har varslet i de innstillinger som nå er til behandling. Dette gjelder også beriktiget forslag nr. 76 som er omdelt i salen, og som jeg kanskje vil komme tilbake til i et senere innlegg i dag.

       I Innst.S.nr.290, jf. sak nr. 9 på dagens kart, har Senterpartiet varslet et forslag om endringer i forskriftsverket til delingsmodellen. Det er forslag nr. 5. Dette forslag tas ikke opp, idet forskriftsendringen allerede er gjennomført på grunnlag av vedtak i Stortinget 26. mars 1996.

       Bjørnar Olsen (A) : Representanten Restad startet sitt innlegg med å omtale Arbeiderpartiets syn på og holdning til EU-spørsmålet. Vi malte vel alle et bilde i den tiden da vi diskuterte det spørsmålet. Jeg vil våge den påstand at det var ingen som malte det så svart som Senterpartiet, og derfor syns jeg at antydningen om at Arbeiderpartiet var de som svartmalte, og at utviklingen ble en annen, ikke gjelder bare for oss.

       Så har jeg to spørsmål. Først til studielånsrenten. Kan representanten Restad vise meg én norsk finansieringsinstitusjon som man kan forutsette vil kunne ha lavere innlånsrente enn staten, uansett, og når studielånsrenten knyttes til denne innlånsrenten, vil ikke det bety at studielånsrenten i framtida vil være den lavest mulige i Norge?

       Så det andre spørsmålet. Når representanten Restad og Senterpartiet er veldig opptatt av minstepensjonistene og påstår at man har vært det hele tiden og møtt motstand i Arbeiderpartiet, hvorfor kom ikke dette forslaget om en økning av særtillegget med 1.000 kr pr. måned i fjor? Dette er med respekt å melde valgkamp og ingenting annet. Men jeg vil gjerne ha svar på hvorfor det ikke kom i fjor.

       Så er representanten Restad innom forhandlingene om legelønn. Jeg skal ikke spørre, men jeg vil minne Senterpartiet om at dette er forhandlinger som Kommunenes Sentralforbund står for og har ansvaret for, og de bør ta hensyn til den økonomi som den part de forhandler på vegne av, har til å dekke de forhandlingsløsninger som man kommer opp med. Det blir for enkelt å sende den regningen over til staten. Så vidt jeg vet, er det en representant fra Senterpartiet som sitter i ledelsen for disse forhandlingene. Det er mulig at representanten Restad burde henvende seg dit med disse spørsmålene, og ikke til Arbeiderpartiet.

Gudmund Restad (Sp) : Først et par ord om EU-saken og svartmalingen. Det er mulig at Bjørnar Olsen med sin holdning til EU-spørsmålet ikke drev den verste svartmalingen, men det kan ikke bortforklares at framtredende representanter både fra Arbeiderpartiet og andre EU-tilhengerparti svartmalte situasjonen hvis Norge sa nei til medlemskap. Det ville bli, som jeg sa i innlegget, investeringstørke, kapitalflukt, renteøkning og økt arbeidsledighet hvis Norge ikke ble medlem av unionen. Og så ble vi ikke medlem. Folket lot seg heldigvis ikke skremme. Og så ser vi resultatet: en blomstrende økonomi som vi aldri har sett maken til.

       Så til studielånsrenten. Jeg benekter ikke at staten har så lave innlånsrenter at studielånsrenten, selv om den blir markedsbasert, vil ligge noe under den renten man kan få i vanlige banker, men hva hjelper det hvis vi får det gamle rentenivået på 12-15 %? Er da disse marginene på noen få tiendedeler tilstrekkelig til at folk tør å ta utdannelse og pådra seg store økonomiske forpliktelser? Nei, i en sånn situasjon må man ha politisk bestemt rente som gjør at det er en vesentlig forskjell på den renten man må betale i vanlige banker, og det man blir krevd for i de statlige bankene, også i Lånekassen.

       Så til minstepensjonistene, som jeg skjønner er en øm tå for Arbeiderpartiet, og det skulle bare mangle at det ikke var det. Man sier: Hvorfor kom ikke dette forslaget før, hvis man er så opptatt av minstepensjonistene? Vi har prøvd andre forslag, f.eks om mer lik pensjon. Det ble nedstemt. Og det at man ikke har kommet med forslaget før, er ingen begrunnelse for at ikke Arbeiderpartiet burde stemme for forslaget nå.

       Så til slutt om legeoppgjøret - det er ikke mange sekundene igjen. Hvis det skulle bli slik som Bjørnar Olsen framstiller det, at fylkeskommunen sender hele regningen for oppgjøret til staten, ville kompensasjonen måtte bli 1,6 milliarder kr for å likebehandle fylkeskommunene med staten. Det er urimelig, og det sier også KS-forhandlerne. Men legeoppgjøret har fått effekter som gjør at det er høyst berettiget å kreve at noen av disse merkostnadene dekkes av staten. Derfor vårt forslag om økte bevilgninger.

Harald Ellefsen (H) : Det er selvsagt helt korrekt som Bjørnar Olsen har gitt uttrykk for, at en såkalt markedsbestemt studielånsrente knyttet til lånekostnadene til den norske stat, vil innebære et lavere rentenivå på studielån enn noen annen finansinstitusjon kan oppvise. Selvfølgelig er det slik. Likevel er det et tankekors når Gudmund Restad nå begynner å snakke om at det kan bli en sterk renteøkning.

       Så sier han at man ikke skal velte inflasjonsspøkelset over på minstepensjonistene. Det er jo her vi står foran en av de store utfordringene, nettopp ved at representanten Restad, som i dag hørtes ut som et ekko av Anne Enger Lahnstein, er så komplett forskjellig fra den stødige, nøkterne, logiske og borgerlige Restad som kom inn i finanskomiteen for åtte år siden, fordi partiet nå står for en politikk som presenteres i revidert, hvor milliarder på milliarder til ulike gode formål pøses ut uten dekning. Og jeg kan godt forstå at Gudmund Restad da har en gnagende bakhodefølelse av at dette kan føre til en pris- og rentegalopp. Men det å gjøre seg lekker overfor minstepensjonister eller andre - det er ikke slik at vi skal velte denne byrden over på dem! Det er jo de politiske myndighetene som har ansvaret for å holde tilbake, slik at man unngår dette rente- og prispresset. Og vi vet jo at hvis denne uansvarligheten til Senterpartiet, som bruker mer oljepenger enn noen andre i norsk økonomi, skal slå igjennom, ja, da vil det få store konsekvenser i neste omgang. Det ligger en udetonert skatte- og avgiftsbombe i Senterpartiets opplegg.

       Mitt spørsmål til Restad er: Hva er innholdet i den skatte- og avgiftsbombe partiet nå avleverer i neste stortingsperiode?

Gudmund Restad (Sp) : Jeg skjønner jo at Harald Ellefsen på vegne av Høyre må hjelpe Arbeiderpartiet med argumenter for markedsbasert rente i Lånekassen. Og som jeg sa i svaret til Bjørnar Olsen i sted, jeg benekter ikke at renten i Lånekassen vil bli lavere enn renten i vanlige banker, men det vil være noen få tiendedels prosent det dreier seg om, og det er ikke tilstrekkelig i en situasjon hvor vi har høy rente - 12-15 %. Vi skal ikke mer enn fem-seks år tilbake i tid før det var situasjonen, og det ville være uforsvarlig å ta lange utdannelser og ta opp store lån i en slik situasjon hvis man ikke kunne stole på at politikerne ville sørge for en forsvarlig rente i Lånekassen. Og hvorfor er Norsk Studentunion så sterkt imot markedsbasert rente hvis de ikke frykter hva dette kan føre til?

       Det er tydelig at det ikke bare er Arbeiderpartiet som har en øm tå i forhold til minstepensjonistene - også Høyre har det. Det syns jeg er et positivt tegn, for, som jeg sa i mitt innlegg, Høyre har aldri vært opptatt av dem som sitter nederst ved bordet. Hvis de nå i hvert fall har litt dårlig samvittighet for at andre vil forsøke å gjøre noe for minstepensjonistene, noe Høyre ikke vil være med på, syns jeg det i hvert fall er et første tegn på at man kan lykkes i en senere runde.

       Så spurte Ellefsen om hva som ligger i Senterpartiets « skatte- og avgiftsbombe », som han sa. Det framgår av det vi har skrevet inn i innstillingen, så hvis Ellefsen nå tar seg tid til å lese hva som står der - og det skulle det bli god tid til, i hvert fall etter at han nå er ferdig her i Stortinget - vil han se at det ikke er noen skatte- og avgiftsbombe. Det er snakk om en omfordeling fra dem med høye inntekter til dem med lave inntekter, altså redusert skatt for dem med lave inntekter og mer skatt for dem med høye. Jeg kan ikke gå inn på detaljene her, men vil benytte de siste sekundene til å takke Harald Ellefsen, som nå forsvinner fra Stortinget, for 12 års kamp og ønske ham lykke til i hans framtidige tilværelse.

       Det sa altså Gudmund Restad i 1989. Han fortsatte med den samme formanende pekefinger og sa at det

       « er derfor et helt nødvendig signal om vilje til å begrense veksten i statens utgifter ».

       Han avsluttet med følgende strofe vis-à-vis Arbeiderpartiet og SV - rollene skifter som kjent i politikken:

       « Man behøver ikke å være noen stor økonom for å skjønne at en slik utvikling kunne få negative følger i form av press på rente og kronekurs. »

       Til dagens situasjon og budsjettavslutning: Statistisk sentralbyrå har lagt frem og dokumentert vår påstand om at forskjellene øker i det norske samfunnet. Det skriver i sin oppsummering følgende:

       « Det viser seg at det først og fremst er utviklingen i aksjeutbytte som har ført til at inntektsfordelingen har blitt mer ujevn. »

       Hovedforklaringen på ujevnhetene og forskjellene i både inntekt og formue er altså beskatningen av aksjeutbytte. Spørsmålet lyder: Vil Senterpartiet nå støtte å gjeninnføre ordinær beskatning av aksjeutbytte, eller skal det fortsatt være skattefritt?

Gudmund Restad (Sp) : La meg, for ikke å forskjellsbehandle folk, mens jeg i hvert fall er sikker på at jeg har tid til det, også takke Meland for ikke tolv, men åtte års kamp i finanskomiteen.

       Så til det som var temaene i Melands replikk. Han henviser til en del uttalelser fra meg i 1989. Ja, det var nå en annen situasjon, vi hadde en annen regjering - det var nå én ting - (munterhet i salen) men kanskje vel så viktig var det at dette var en situasjon hvor budsjettet gikk i underskudd med 20-30-40 milliarder kr i året utover mot 1990-tallet, mens vi nå altså er i den situasjon at vi setter av 70 milliarder kr « på bok », som Sigbjørn Johnsen pleide å si - det skal visst bli en annen plassering etter hvert. Så det går ikke an å føre en statisk politikk helt uavhengig av hvordan landets økonomi er. Derfor står jeg trygt ved de uttalelser jeg hadde i 1989, og like trygt på de uttalelser som jeg gir i 1997.

       Så mener Eilef Meland at det er det faktum at man kan ta ut gratis aksjeutbytte som er hele forklaringen på at de fattige blir fattigere og de rikere rikere. Det syns jeg nok er en for enkel forklaring.

       Jeg har registrert at SV mener at man bør dobbeltbeskatte kapitalavkastningen, altså først ha en beskatning i selskapet, for tiden 28 %, og så skal man altså beskatte utbyttet med 28 %. Hvis det ble gjennomført, ble det ikke så lenge man hadde noe aksjeutbytte å beskatte, for jeg tror ikke at kapitalistene ville finne seg i å ha sin kapital plassert med 56 % beskatning. Det betyr ikke at Senterpartiet er mot en omlegging, og derfor har vi også fremmet forslag som går i retning av en skjerpet kapitalbeskatning. Dermed blir disse forskjellene som i dag eksisterer mellom beskatning av lønnsinntekter og kapitalinntekter, mindre, og forhåpentligvis, hvis min egen skisse for flat skatt skulle vinne gjennom, blir det lik beskatning av kapitalinntekter og lønnsinntekter.

       La meg også få lov å avlegge en liten visitt til debatten om studielånsrente. Det er riktig, som Restad sa - vel utenom manus - at Høyre må hjelpe litt til når det gjelder Arbeiderpartiets argumentasjon for en såkalt markedsbasert studielånsrente, fordi det er jo et Høyre-krav som Arbeiderpartiet nå har sluttet seg til, og det tar vel litt tid før de kommer inn i tralten med å argumentere skikkelig prinsipielt for det. Men det burde ikke være verre enn at det er faktisk et rentefastsettelsessystem som vi tilbyr den sosiale boligbyggingen gjennom Husbanken. Nå tilbyr vi altså den samme gode finansiering gjennom Lånekassen, på tross av at dette er usikrede lån - det er ingen pantesikkerhet for dette - og det er et meget, meget generøst tilbud.

       Så vil jeg også hjelpe representanten Restad litt med argumentasjonen, for det er klart at et parti som går inn for høyere rente, også er redd for et system som binder studielånsrenten til denne høyere rente, og et parti som er en så sterk tilhenger av en ekspansjonistisk politikk, har grunn til å frykte rentenivået. Problemet er bare den onde sirkelen man da kommer inn i, for dess mer renten går opp, dess mer må man subsidiere for å ha den rente man mener man kan tåle. Og dess mer man subsidierer, dess verre går det med renten. Det er den onde sirkel Senterpartiet ikke innser at man nå er i ferd med å gå inn i. Det paradoksale ved denne onde sirkel er at dette minner om Arbeiderpartiet på 1970-1980-tallet, og det er rart ikke Senterpartiet ser at sporene skremmer.

       La meg bare også innledningsvis i debatten prøve å løfte blikket litt utover disse småfortredelighetene som kan bli store nok, og prøve å se litt på utfordringene i økonomien på litt lengre sikt også.

       Etter mitt syn har vi to hovedutfordringer på lang sikt. Den ene er å forvalte økonomien i dag slik at vi ikke gjør fremtidige generasjoner til gjeldsofre. Hvis vi ikke setter av nok nå til de fordringer Folketrygden pådrar oss, betyr det at vi skyver problemene foran oss. Da kan vi gjøre kommende generasjoner til gjeldsofre, og det er vi som har forbrukt de sparepenger de skulle hatt å bruke av og gi til pensjonister og sørge for balanse i økonomien.

       Den andre viktige hovedutfordringen er å tenke noe nytt og ta til orde for reform når det gjelder å stimulere den private sparingen. Folketrygden har en ensidig innretning mot statlig fondsoppbygging, statlig sparing. Her må vi også kunne diskutere reformer som går mer i blandingsøkonomisk retning. Jeg tror det ville være en betydelig gevinst både for fremtidige pensjonister, deres eierforhold til sine tilleggspensjoner og for kapitaldannelsen i Norge, som må få bedre balanse mellom privat og offentlig sektor.

       Så til de mer kortsiktige problemer eller utfordringer. Jeg har lyst til å sitere det sentralbanksjefen sa i et avisintervju nylig som en beskrivelse av norsk økonomi i dag - det er egentlig en grei oppsummering. Han sa:

       « Norsk økonomi er inne i en langvarig vekstperiode med klare tegn til at vi nærmer oss kapasitetsgrenser. »

       Det er rimelig nøkternt, og det er disse kapasitetsgrensene som en del nå er opptatt av å sprenge. Derfor skaper man problemer med hensyn til inflasjon og prisstigning. Vi står overfor betydelig knapphet på arbeidskraft, og problemene bare øker. Vi har med bredt flertall - og det flertallet omfatter også de såkalte sentrumspartiene - lagt opp en valutapolitikk, en pengepolitikk, som innebærer at det viktigste styringsinstrumentet vi nå har i økonomien, er finanspolitikken. Og det paradoksale er at de som snakker mest om styring, er minst opptatt av å styre. Den som i dag styrer minst, er den som i dag slipper kreftene løs, tråkker på gassen. Det innebærer jo i realiteten at krefter utenom politikken overtar styringen av økonomien. Og det finnes ikke noe så risikofylt som å eksperimentere med hvor tålegrensen går for forholdet mellom balanse og ubalanse i økonomien, for forholdet mellom en rimelig lav kostnadsvekst og en galopperende inflasjon. Det koster enormt å dra dette inn, og det er ved inndragninger i økonomien, det er ved tilstramminger i økonomien, at virkelig store forskjeller mellom grupper i samfunnet skapes. Den advarselen har jeg lyst til å rette, for her stemmer ikke retorikken med politikken, når man ikke er villig til å ta i bruk det viktigste styringsinstrumentet vi selv har gitt oss, nemlig finanspolitikken, og da er det å vise moderasjon den største dyd i dag, både i forhold til fordelingspolitikken og i forhold til den langsiktige generasjonsmessige bærekraften i økonomien.

       Arbeiderpartiet driver for sin del en skrytepolitikk og en historiebeskrivelse både på kort og lang sikt bakover som er ute av takt med enhver virkelighet. Vi må være såpass nøkterne i dag at vi erkjenner at det som er årsaken til at Norge i dag har en god økonomi, er oljen. Det er ikke politiske, retoriske øvelser om arbeidslinje eller solidaritetspolitikk eller lignende.

       Jeg har lyst til å ta følgende nøkterne sitat fra Regjeringens eget autoriserte sentralbyrå - statistiske sådanne - som i siste Økonomisk utsyn skriver følgende:

       « Konjunkturoppgangen i norsk økonomi er inne i sitt fjerde år ... En kraftig oppgang i oljeinvesteringene bidrar til å videreføre oppgangskonjunkturen, mens vekstimpulsene fra den tradisjonelle vareeksporten ser ut til å bli svakere i år enn i fjor. »

       Dette understreker til fulle at den sterke særegne norske konjunkturen er oljebasert, og at det ligger problemer under overflaten.

       Om lønnsoppgjørene sier også ekspertene noe annet enn Regjeringens egne representanter. De vitenskapelige undersøkelser vi har om dette, peker meget klart på følgende, og jeg siterer igjen fra forskere fra det samme av Regjeringens autoriserte byrå, som sier at det ikke er grunnlag for å hevde at det såkalte solidaritetsalternativet « har ført til lavere lønnsvekst i industrien enn hva utviklingen i lønnsomhet, konsumpriser og arbeidsledighet uansett ville gitt. »

       Slutt med skrytepolitikken og erkjenn virkeligheten i økonomien! Jeg reagerer også på den retorikk som bl.a. Arbeiderpartiet fører når det gjelder å uttrykke bekymring for overoppheting av økonomien, bekymring for sparingen. Det er ikke mange dagene siden finanskomiteens leder, Bjørnar Olsen, uttrykte nettopp bekymring for økonomien, og sa at vi må være åpne for å styrke de sparestimulerende virkemidlene i økonomien. Vi har slike virkemidler. Vi har vellykkede eksempler på at både AMS-ordningen, aksjespareordningen og pensjonsspareordningene med små skattestimulanser gir store resultater av fornuftig inndragning i økonomien, frivillig inndragning i økonomien og derfor demper presset. Når det kommer til stykket, stemmer Arbeiderpartiet mot alt dette. Ja, hadde flertallet i Stortinget i dag vært Arbeiderpartiet og SV, så hadde de forskjellige sparestimulansene med skattefordeler forsvunnet. Det er i realiteten her et stortingsflertall som virker stikk i strid med det Arbeiderpartiet selv uttrykker at de ønsker.

       Ved denne siste debatten har jeg også lyst til å ta et lite tilbakeblikk i forhold til den nye regjering Jagland som kom til på slutten av denne perioden, som under sterk pressedekning adviserte at man ville sette inn nye koster, nye begreper, nye initiativ og lanserer nytenkning i hele politikkens bredde. Dette har det kommet lite ut av. Isteden har vi fått en tilbakevending til tradisjonell sosialdemokratisk demagogi, i gammel form og med gammelt innhold. Ja, så gammelmodig er det blitt at jeg må erkjenne at i dag, i ettertidens kranke lys - og det er ikke mange måneder det dreier seg om - fremstår regjeringen Gro Harlem Brundtland som både moderne og pragmatisk i en sammenligning med regjeringen Jagland, som har demonstrert en styringsiver i detalj som jeg faktisk trodde sosialdemokratiet hadde forlatt en gang på 1980-tallet. Man lanserer den såkalte Brustad-bua, med regler for butikkers åpningstid, størrelse og muligens også til slutt vareutvalg, som er en detaljregulering som de fleste vel trodde tilhørte parodien. Sammen med Senterpartiet utgjør man et flertall for detaljregulering av folks boliger med oppmåling og med standardmål over hva som er skattefritt og hva som ikke er skattefritt av boligstandard, og det skal gå nøyaktig på kvadratmeteren .

       På viktige satsingsområder som flertallet i norsk politikk står bak, som helse og utdanning, er det igjen reguleringer og forbud som er blitt resultatet av denne såkalte nytenkning, forbud mot at kommunene kan la foreldre og barn velge skole selv. Man skulle tro at sånt var parodier fra 1970-tallet, men det er altså nytenkning som man lanserer disse tankene under. Man har fått et byråkratisert system i helsesektoren for valg av lege med sterke tvangsinnslag.

       I næringspolitikken - for å ta eksempler fra nye områder - opplever vi fortsatt og kanskje enda sterkere enn før et bastant nei til privatisering og mer blandet eierskap. Tanken om at sosialdemokratiet i Norge skulle nå den grad av fornyelse som har nådd sosialdemokrater i andre land, hvor man faktisk har bidratt til privatisering, synes nå lenger unna enn noen gang under regjeringen Jagland. Man har eksempelvis innført et merkelig forbud, et forbud mot nye kjøpesentre, som om dette skulle være en fordelings- eller reguleringspolitikk. Realiteten av en sånn politikk er at man skaper sterke fordeler for dem som allerede er etablert, tilfeldighetenes spill råder, men de rike blir jo rikere av det - de som da var etablert før forbudet kom til. Å si at dette er et paradoks, er kanskje mildt sagt.

       I skattepolitikken synes det etter hvert å etableres nye flertall. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet synes i realiteten å være på full fart bort fra skattereformens hovedprinsipper.

       Mens vi nå har fått en romsligere og romsligere økonomi, skal folk altså merke dette gjennom økte skatter. Det er ikke Høyres linje. Høyres linje er at av den økning som nå kommer i veksten i økonomien - deriblant også i skatteinntektene - øker vel inntektene bare på formues- og inntektskatt med uendrede satser i størrelsesorden 10-15 milliarder kr pr. år. Vårt utgangspunkt er at noe av dette bør bli igjen hos dem som betaler skatt - i første rekke alle de som betaler toppskatt og som ikke har toppinntekter. Over halvparten av de yrkesaktive på heltid betaler faktisk i dag toppskatt. Det skal de ikke gjøre etter Høyres opplegg. Da skal det bli et lite mindretall igjen, og toppskattgrensen bør heves betydelig. Færre skal betale toppskatt. Det er ikke et bidrag til statsministerens feilslåtte retorikk om at det er de rike som tjener på skattelettelsene. Dette er middelinntektsgruppene, og jeg registrerte at til og med i statsministerens eget fagforbund - LO - er det sterke ønsker om nettopp at færre skal betale toppskatt enn i dag.

       Når det gjelder skatt på formue, har jeg avslutningsvis lyst til å sitere tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen, fra Dagens Næringsliv i forfjor:

       « Vi må innse at vi lever i en internasjonal virkelighet med fri kapitalbevegelse mellom landene. Da kan ikke vi i lengden ha formueskattesatser som er mye høyere enn det våre europeiske naboland har. »

       Klokt sagt. Etterpå gikk han av. Siden har Regjeringen gjort og varslet at den vil gjøre det motsatte.

       Avslutningsvis om regjeringsspørsmålet. Det har vært gjort mange forsøk på å konstruere regjeringsalternativer så langt i Stortinget uten særlig hell. Det er velgerne i valg og ikke partiene som bestemmer hvilken regjering vi skal ha i Norge. De siste meningsmålinger viser at valget kan gi andre flertallskonstellasjoner på Stortinget etter valget enn i dag. Dersom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kommer i mindretall, forsvinner det parlamentariske grunnlag som arbeiderpartiregjeringen har. Da er det naturlig at landet får en ny regjering, og i en slik regjering vil Høyre utgjøre tyngdepunktet.

       Jeg skal ikke ofre mer enn mine siste 20 sekunder på sentrumsalternativet, som vel har avskrevet seg selv gjennom sprik i flertallet av saker, gjennom å feie all uenighet under teppet og gjennom den relativt historiske opptreden de har hatt i denne siste behandlingen av revidert, nemlig ikke å foreslå en eneste seriøs inndekning selv, men kun bidra til overbud, og det i en størrelsesorden som Stortinget aldri tidligere har sett i en revidertbehandling. Slikt sømmer seg ikke et seriøst regjeringsparti.

       La meg ta opp de forslag der Høyre er eneforslagsstiller eller er det største partiet i en gruppe av flere partier.

       Berit Brørby Larsen (A) : Høyres Per-Kristian Foss har høy sigarføring når han i kjent stil forsøker å latterliggjøre den økonomiske politikken som føres. Men resultatene taler for seg, og det er ikke engang skryt, det er fakta, og resultatene er gode. Høyres bidrag har heller vært beskjedent. I kjent stil foreslås skattelettelser til de rikeste, i kjent stil angripes arbeidsmarkedstiltak og sykelønnsordning og før revidertbehandlingen startet i komiteen, utbasunerte den samme Per-Kristian Foss at utgiftsøkning på budsjettet ikke kommer på tale uten inndekning. Det er derfor temmelig uansvarlig av den samme Per-Kristian Foss å bidra til utgiftsøkninger sammen med sentrumskameratene, uten inndekning, og glatt gjøre norsk økonomi enda mer oljeavhengig. Og det er faktisk fullstendig i strid med det Per-Kristian Foss nettopp sa, nemlig at man skulle bruke finanspolitikken til en inndragende effekt. Men de som står sammen om utgiftsøkninger, må også stå sammen om inndekning.

       En kan jo fundere på hvorfor Høyre nå, 87 dager før valget, sammen med sentrumskameratene har hånden sin godt nede i oljepungen og strør om seg med penger. At Høyre forsøker å kjøpe seg inn i Bør Børson-gruppen, er uventet, men det er en kjent manøver for å kjøpe seg flere venner.

       Jeg hadde forventet av Høyre at de var mer opptatt av hvordan en kan kjøle ned norsk økonomi. Det gjør en ikke med å ha skattelettelser og utgiftsøkninger samtidig.

Per-Kristian Foss (H) : Sigarføring - vel, jeg oppfatter det ikke akkurat slik. For min del er sigarføring knyttet til sene nattetimer, så jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet, men noe skal jeg jo ha til felles med representanten Kjell Magne Bondevik, så vi får vel leve med slike utskeielser.

       Jeg latterliggjør ikke den økonomiske politikken, jeg advarte mot Arbeiderpartiets retorikk og sa at advarsler mot inflasjonspresset ikke stemmer med Arbeiderpartiets faktiske politikk. Jeg sa at Regjeringen legger opp til et budsjett som er mer ekspansivt enn den selv mente var forsvarlig. Så klager man over at man ikke får inndekning. Da er det bare å komme til oss, vi har stått klare med kuttforslag i uker og måneder. Men det er klart at Arbeiderpartiets bidrag til enighet er å verne om enhver krone på arbeidsmarkedstiltakene, mens ledigheten faller lavere enn man hadde ventet da budsjettet ble lagt frem, lavere enn ved salderingen og lavere ytterligere nå ved revideringen av budsjettet. Men ved å holde på hver krone til dette av LO vernede området, bidrar man til mange sånne hellige kyr i politikken, og dreier det seg om store beløp, har Arbeiderpartiet selv satt seg i en situasjon hvor det ikke kan finne inndekning. Jeg har ikke bidratt til noen avtale med Arbeiderpartiet, jeg har ingen avtale om å dekke krone for krone, men jeg må si at det kanskje er å dra for hardt til når man hevder at f.eks. 100 mill. kr mer til innkjøp av medisinsk utstyr til norske sykehus, som stort sett vil bli kjøpt i utlandet, bidrar til kraftig inflasjonspress og er det som gjør norsk økonomi oljeavhengig. Da vil jeg anbefale at man går i tenkeboksen, demper retorikken litt og nærmer seg de økonomiske realiteter.

       Det som jeg derimot er enig i, er advarslen mot at man nå f.eks presser opp årlige utgifter i folketrygden i størrelsesorden fem-seks milliarder kroner. Det har økonomien ikke råd til hvis man ikke er villig til å kutte på andre områder, og dessverre er ikke de som foreslår det, villig til å gjøre det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Høyre ønsker sparestimulerende virkemidler. Senterpartiet foreslår det i innstillingen i dag, å innføre en SMS-ordning, og da tar jeg det for gitt at Høyre går inn for forslaget, sjøl om de ikke var med på det i innstillingen.

       Høyres tidligere statsminister Jan P Syse advarte mot Lahnstein i Aftenposten 15. juni, og dette er naturlig. På samme måte advarer pengeflytterne mot en sentrumsregjering og spesielt Senterpartiet. Det er også naturlig.

       Aksjemarkedet reagerer primitivt. Instinktivt reagerer de negativt når noen truer deres makt, posisjon og eiendeler. Dette er helt riktig. Senterpartiet vil omfordele makt og eiendeler på bekostning av de krefter som styrer aksjemarkedet. Senterpartiet må omfordele til dem som ikke er aktører på aksjemarkedet, og til fordel for dem i næringslivet som tenker langsiktig og ikke kortsiktig.

       Senterpartiet vil demokratisere landet som i dag i altfor stor grad fungerer som et uopplyst pengevelde. Dette pengeveldet er like udemokratisk som under andre regimer som har makta svært udelt fordelt. Penger verken respekterer eller følger folkets vilje ved stemmeseddelen. Derfor må det legges bånd på pengenes frie flyt. Bare slik kan vi både sikre folkestyret og et næringsliv som er tilgjengelig for de mange små næringsdrivende.

       En forutsetning for dette er at en kan korrigere markedskreftene. Høyre er i svært liten grad med på det. Det vi ser, er at dagens liberalistiske Høyres ledelse bare unntaksvis går inn for korrigeringer, og når de er med på noe som har virkning, f.eks i sak nr. 12 i dag, om praktiseringen av eierbegrensningsregelen i lov om finansieringsvirksomhet, fornektes det.

       Høyres førstekandidat Børge Brende sier i dagens Adresseavis:

       « Sparebankgruppen forsøker seg på en bløff når de hevder at det var vedtaket i finanskomiteen som stoppet raidet. »

       Jeg har lyst til å gå tilbake til tidligere statsminister Jan P Syse i Aftenposten 15. juni. Syse sa mer interessant der. Han sa:

       « Det virker på meg som om Høyre er blitt mer liberalistisk og mindre konservativt. ... jeg hadde satt pris på en større satsing på immaterielle verdier. »

       Mitt spørsmål er: Hvilke prioriteringer av immaterielle verdier legger Høyre fram i det reviderte nasjonalbudsjett som vi i dag debatterer?

Per-Kristian Foss (H) : Det er et uttrykk for prioritering av immaterielle verdier når vi i denne lille revideringen av budsjettet faktisk legger vekt på å øke på områder, og vi har funnet inndekning for det, som gjelder blant de aller svakeste gruppene. Det gjelder psykiatrien. Det blir ingen stemmer av å love mer penger til psykiatrien. Det tror jeg vi trygt kan si. Det har mange fått erfare. Senterpartiets svar er å love mer til alle minstepensjonistene, uten inndekning.

       Det at vi nå også bidrar til å ta et løft for de svakeste av de eldre, de syke eldre som trenger 24-timerspleie, hjelp og støtte, er et uttrykk for en sosial prioritering. Det er for meg en vesentlig verdi. Men det koster penger, og man må la pengene følge med.

       Til det lange innlegget her fra Lundteigen - jeg har liksom hørt det flere ganger før, men det leses så veldig fort - må jeg kanskje overraske med å si at jeg er enig i en viss del av representanten Lahnsteins observasjon av markedet, nemlig at det er primitivt, iallfall synes jeg at det har klart primitive innslag, særlig hvis markedet skal bevege seg over i politiske analyser. For tanken om at en sentrumsregjering skulle være noen reell fare i norsk økonomi eller politikk, er et uttrykk for en utilstrekkelig analyse, som man gjerne kan kalle primitiv. Så jeg er enig i at det kunne vi godt lagt bort.

       Men det er klart at de har rett i at et regjeringsalternativ som stiller opp og sier at de akter ikke å styre finanspolitikken, koste hva det koste vil, pengene skal brukes, eller et alternativ som stiller opp og sier at når oljeinntektene øker med seks milliarder, så skal vi straks sende dem ut, men som ikke er villig til å svare på om pengene skal dras inn igjen i fall oljeprisen skulle gå ned igjen, et slikt alternativ er ikke til å ta på alvor i politikken. Jeg synes i og for seg at markedsanalytikerne skulle gjort det, ikke tatt det på alvor. Da hadde de gitt uttrykk for at de var litt mindre primitive.

Einar Steensnæs (KrF) : Høyre holder et høyt tempo i oljeutvinningen. Kristelig Folkeparti er uenig i dette. Vi mener, sammen med de øvrige sentrumspartiene, at vi i sterkere grad bør satse på ressurssparing framfor finanssparing, slik politikken føres nå. Men Kristelig Folkeparti og Høyre er enig om at oljeformuen også bør kunne investeres i utenlandske aksjer. Vi er riktignok uenig om den andelen av aksjer som bør investeres, men poenget er at en ensidig satsing på investering i statsobligasjoner ikke er så risikofritt som en gjerne vil tro. Det viser for øvrig også regnskapet for de første månedene i 1997, hvor Oljefondet gikk med et tap på over 1,1 milliarder.

       Men Kristelig Folkeparti er opptatt av at disse investeringene av oljepenger i aksjer skal følges av klare kriterier både når det gjelder menneskerettigheter og med hensyn til miljø. Norge holder en høy internasjonal profil, både når det gjelder menneskerettigheter og når det gjelder miljø. Og når Petroleumsfondet vil løpe opp mot tusen milliarder kr rundt år 2010, sier det seg selv at Norge vil kunne møte seg selv i døren dersom det ikke er full overensstemmelse mellom våre holdninger i investeringer på finansmarkedet og det vi hevder i FN og andre internasjonale fora. Hvorfor er ikke Høyre, som har et sterkt internasjonalt engasjement, mer opptatt av disse spørsmålene?

       Og mitt direkte spørsmål til representanten Foss er: Vil Høyre kunne støtte Kristelig Folkepartis og Venstres forslag om at det bør utarbeides retningslinjer for investeringsprofilen i Petroleumsfondet, slik at nødvendige hensyn til miljø og menneskerettigheter blir ivaretatt?

Per-Kristian Foss (H) : Det er ingen grunn til å oppkonstruere uenighet, for Kristelig Folkeparti og Høyre er enige om måten å styre oljepolitikken på, så langt Kristelig Folkeparti har uttalt seg på egen kjøl, nemlig via utbyggingsbeslutninger og i noen grad også omfanget og tempoet i letevirksomheten. Problemet er når Kristelig Folkeparti hopper til køys med Senterpartiet, for da blir det ulogisk. Da kommer man til andre konklusjoner. Men et Kristelig Folkeparti renskåret, og for den saks skyld også et Venstre, er vi faktisk enig med om måten å styre oljepolitikken på. Hopper man til køys med dem som er mot at vi skal ha oljeinntektene, men som samtidig vil bruke mer av dem, blir det ikke lett. Hvis man også da går til køys med folk som er opptatt av at det er for mye press i økonomien, men samtidig gir mer gass, blir det noe veldig haltende over den alliansen - svært, svært haltende. Deri ligger Kristelig Folkepartis største problem, tror jeg, på kort sikt. Men det kan vi løse.

       Når det gjelder det konkrete spørsmålet om petroleumsfondet, er vi enige om innretningen av det. Så er det spørsmålet om man skal ha retningslinjer for hvilke land vi skal styre investeringene til - det høres fint ut å si det, men jeg må innrømme at skal man lage slike retningslinjer, og de skal være såpass at de teller og ikke bare er gode ønsker og ønske om lykke og fred i verden, er jeg redd for at de retningslinjene vil begrense aksjeinvesteringene til EU-landene og USA. Det ville være et tankekors for Kristelig Folkeparti, for beveger man seg ut i den nye verden, for å si det slik, står man i risiko for å komme inn i land der menneskerettighetene ikke har det samme høye nivå som i Norge, for å si det forsiktig. Hvis man da skulle gå til det ytterpunkt å si at da beveger vi oss ikke ut i denne verden, da står man i fare for bare å styrke EU- og USA-biten, og det tror jeg ikke er særlig lurt. For øvrig legger jeg til grunn at det ligger i retningslinjene for petroleumsfondet at det skal investeres innenfor rammer av sikkerhet, trygghet. Det betyr at man ikke må gå inn i risikofylte prosjekter, verken politisk eller miljømessig i gråsoner.

       Bjørnar Olsen : Nei, det mener jeg jeg gjorde ved avslutningen av hovedinnlegget tidligere.

       I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett skal jeg gå gjennom to hovedlinjer som SV legger til grunn i den økonomiske politikken. Det ene er å drive en ansvarlig forvaltning av oljeformuen, slik at oljerikdommene gir avkastning for framtida. Det andre er å drive en konsekvent omfordelingspolitikk gjennom å ta fra de 10 % rikeste i Norge og omfordele til de 10 % fattigste. Robin Hood trenger sin renessanse.

       Det mest effektive i forhold til å spare og forvalte oljeformuen er å la større deler av oljeformuen være igjen på havbunnen. Den mest effektive ideen er å gå imot utbygging av nye felt, og det har SV gjort mange ganger i Stortinget. Likevel, selv med SVs alternative oljepolitikk i forhold til utbygging av nye felt, ville vi hatt overskudd på statsbudsjettet, antakelig, i dagens situasjon. I dag går én av fire av alle investeringskroner i hele landet til oljeutbygging. Vi blir mer avhengig av olje og gass, og det er en villet politikk fra stortingsflertallet.

       I denne budsjettrunden vedtas det fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet at 30-50 % av oljefondet skal brukes til investeringer i aksjer i utenlandske eller internasjonale selskaper. I tillegg skal forvaltningen av deler av oljeformuen privatiseres, fordi dette settes bort til såkalte profesjonelle meglere. Det betyr at oljeformuen i større grad knyttes til utviklingen i den internasjonale økonomien. Det kan bety, hvis det er krakk, en større risikoutsettelse av våre verdier. Norge blir også en ganske stor aktør i den internasjonale spekulasjonsøkonomien, og det skal vi altså være uten å skjele til moral, uten å skjele til etikk, uten å skjele til miljø.

       Jeg synes det var ganske modig av Gro Balas å skrive en artikkel til Dagbladet om dette. Det er godt sagt, og hun er meningsberettiget, selv om hun er utenriksministerens kone. Hun avslutter sin artikkel på følgende måte:

       « Vi har en enestående anledning til å markere at miljø, etikk, menneskerettigheter og utvikling er basisverdier også i norsk offentlig kapitalforvaltning. Dette kunne blitt en skikkelig offensiv sak for Norge, og en markering av et kreativt Arbeiderparti. Nå ser det ut til å bli en ren administrasjonssak. Det er synd. Men siste tog er ikke gått. Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjett gir så vel Arbeiderpartiet som de øvrige partier mulighet til å komme med friske innspill og nye føringer.

       Min oppfordring vil være følgende: Husk - det er lov å være kreativ og skape gode politiske løsninger selv om man er økonom. Det kan til og med vise seg å være lønnsomt. Og - det er ingen skam å snu! »

       Jeg hadde lyst til å gjenta denne oppfordringen fra Gro Balas fra talerstolen, for det er i dag dette slaget står. Det er i dag det avgjøres om Norge skal bli en forholdsvis stor internasjonal pengeflytter som bruker den oljeformuen som vi har fått, egentlig helt tilfeldig, til å styrke de strømningene som går i verdensøkonomien, og ikke bruker dem motsatt vei. Det er beklagelig at man ikke har et snev av etikk og moral på dette området.

       Det er et ordtak som sier « Money talks ». Bob Dylan har sagt « Money doesn't talk, it swears », og det er vel riktig når det er spørsmål om oljefond.

       Hvordan får vi størst avkastning av den oljeformuen som er? Hva er det som ikke er utsatt for internasjonale svingninger? Det er folk. Norges viktigste nasjonalressurs er folk, hva vi kan. 2/3 av nasjonalformuen er det vi kan. Og en mye mindre risikofylt plassering av oljemilliardene vil være å satse skikkelig på utdanning. Det er det SV gjør i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Vi løfter noen av de sakene som vi har slåss for lenge når det gjelder skolepolitikken:

       Det skal lyse av den norske skolen og det norske utdanningssystemet at dette er det viktigste i ungenes liv og i ungdommens liv, og det er det vi skal satse på for framtida. Det gjøres ikke i dag.

       Vi har tenkt likt når det gjelder miljø og miljøinvesteringer. Jeg var til stede på LO-kongressen. Der ville Jagland ha et energifond på 0,5 milliarder kr. Det er et godt, gammelt SV-forslag. Men så ser vi da til vår store forskrekkelse at de pengene har ikke Jens tenkt å gi ham, så det vil gjerne SV bidra med, siden dette er et godt SV-forslag om å satse på energiøkonomisering og investere i bioenergi og vindmøller. Og det er jo en fondstankegang, det er lønnsomme investeringer som gir avkastning, som er bedre enn å plante dem ned i noen internasjonale, multinasjonale selskaper, det er lure kroner. Vi vil gjerne rekke dem til Jagland, sporenstreks.

       Det som har engasjert meg mest i de åtte årene jeg har sittet i finanskomiteen, er fordelingspolitikken. Det har vært veldig mange slag, som stort sett har vært sånn at jo mer aktørene har tjent, jo feitere lommebøker de har fra før, jo mer har de fått - ofte først fra Regjeringen og så fra stortingsflertallet. Og jo mer oppsplittet grupper har vært, jo mindre de har hatt å slå i bordet med, jo sjeldnere vi har sett dem, for dette er folk som ikke har sin daglige gang i Stortinget, jo mindre har de fått. Det har vært runder med skattereform, med innstramming i velferdsordninger, og nå ganske mange smådrypp som har loppet statskassen for kroner som burde gått til mer rettferdig fordeling.

       Det snakkes om press i økonomien. Hva er det som skaper press i økonomien? Ny omdreining i Forskjells-Norge skaper press i økonomien. Hva er det som gjør at prisene på hytter nedover Oslofjorden er helt vanvittige og helt vanlige, passende hytter med utedo når opp i flere millioner kroner-klassen, uoppnåelig for folk flest? Det er fordi at for mange av de rikeste i Norge, de 10 % som mottar det meste av det som er aksjeutbytte i hele landet til privatpersoner, spiller ikke en million fra eller til noen særlig rolle. Har de funnet seg en tomt og en solnedgang, så spiller ikke utedo noen som helst rolle. En million fra eller til, no problem! Det skaper jo press i økonomien. Vi ser det på akkurat samme måten på boligmarkedet her. Hundretusen til, tohundretusen til - og så må alle de andre, de som mangler bolig, være med på den galeien, for ellers har de ikke noe sted å bo.

       Forskjells-Norge skaper press i økonomien, og den mest effektive måten å bekjempe det på, er å sørge for større likhet.

       SV har tre moderne Robin Hood-forslag. Hvis Robin Hood hadde levd i dag, hadde han ikke flydd rundt i skauen og kastet seg fra tre til tre. Da hadde han satt seg inn i den internasjonale finansøkonomien, i skattesystemet, og så hadde han kommet med omtrent disse forslagene:

       Utbyttebeskatning. Det er ingen mening i at de som mottar utbytte på aksjer, ikke skal betale skatt på sin egen hånd. Det er ingen mening i det resonnementet som Gudmund Restad la til grunn her i stad. Han høres ut som en Høyre-mann når han sier at vi ikke kan ha dobbeltbeskatning på kapital, for da flykter den. Svenskene har dette. Det er dobbeltbeskatning på arbeid - de har arbeidsgiveravgift og opptil 50 % marginalskatt. Men på kapital, der skal det gjelde helt andre regler. Norge ligger ikke i bresjen i forhold til å beskatte kapital hardt. Tvert imot ligger vi i det lavere sjikt. Vi kan gjøre mye mer her. Hvis man vil bekjempe Forskjells-Norge, er det her man må ta tak. SV har forslag i innstillingen på det.

       Det andre forslaget er i retning av det jeg skjønner at finansministeren og statsministeren nå tenker. Det er å verdsette aksjer på en sånn måte at man betaler vanlig formuesskatt av dem. Da kan ikke Arbeiderpartiet hvis de skal stå til troende, drive å dille det bort sånn som de gjorde i desember. Svært forlik ble inngått. Ingen fra Arbeiderpartiet slo i bordet og sa at dette skal vi ha igjennom. Nei da, kokte bort i kålen gjorde det! Skal man bekjempe Forskjells-Norge, kan man ikke la de små, passende forslagene som kommer, koke bort i kålen.

       Det tredje er å innføre en omsetningsavgift på aksjer. Det har man på boliger. Det har man på mange andre objekter, men ikke på aksjer. Det truer de store gutta. 1 % hadde de tålt uten at de sprang fra Norge med lommebøkene sine. Det foreslår SV i dagens innstilling.

       Dette er noen forslag som kan bidra til at man snur. Og det er de forslagene vi bruker når vi skal dekke inn vårt forslag til minstepensjon.

       Så vil jeg gjerne ta opp de forslagene som SV har i innstillingen, enten alene eller sammen med mindre fraksjoner.

       Eirin Faldet (A) : President, tror du Kristin Halvorsen har lest Grunnloven? I alle fall bør hun gjøre det, og da bør hun legge godt merke til § 53 der det står at det ikke er lov å kjøpe seg stemmer. Det vil det dreie seg om, også det spørsmålet jeg har. Det er et enkelt spørsmål, og da får jeg vel et godt svar. Slik jeg har forstått innstillingen, går SV inn for å svekke balansen med over 3 milliarder kr. Så vil de glede pensjonistene, og det vil vi alle, men SV vil gi 1.000 kr mer pr. måned. 1.000 kr her og 1.000 kr der, det blir penger av slikt! Det tilsvarer om lag 6,5 milliarder kr eller noe sånt pr. år. Da er mitt enkle spørsmål: Hvordan vil SV finansiere det når en kanskje må ta i betraktning at oljemilliardene blir færre etter hvert?

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg takker for den replikken, fordi den gir mulighet til å forklare hva som er forskjellen mellom SVs forslag og andres.

       Først til minstepensjonen. Det er første gang jeg har opplevd at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har foreslått en eneste økning i forhold til minstepensjonen. De som har pleid å gjøre det i Stortinget, er SV. Vi har ikke tatt kraftig i. Vi har foreslått 1.000 kr hvert år så lenge jeg har sittet på Stortinget. Det hadde gitt minstepensjonistene 8.000 kr omtrent pr. i dag. Det hadde jo hjulpet litt.

       Sist gang Fremskrittspartiet foreslo noe, var det 5.000 kr. De eneste som har foreslått 12.000 kr pr. år før, er RV. Vi har ikke noe problemer med å matche det, altså være med på noe som kan løfte minstepensjonistene, men vi tar ikke det ved å øke underskuddet i budsjettet. Vi har tvert imot lagt inn en omfordelingspakke, som jeg var inne på i stad, utbyttebeskatning - å betale vanlig formuesskatt av aksjer ved aksjeomsetning. Det er fordi vi mener at i forbindelse med oljemilliardene som går i overskudd, må vi sette krav til at de skal forvaltes langsiktig. Så må vi gjøre en ting til når det gjelder velferdsgoder som det å øke minstepensjonen med 1.000 kr i måneden, og det er samtidig å sørge for at pensjonistene ikke får beskjed om å betale tilbake de kronene når dollarkursen går ned eller oljeprisen faller. Vi må sørge for at vi har en buffer for at velferdsordningene står tryggere.

       Det er helt feil at SV øker underskuddet i budsjettet, bortsett fra at vi gjør én ting. Vi omfordeler 1 milliard kr av Oljefondet til utdanning. Jeg har forklart i innlegget hvorfor det er glitrende fornuftig. Så har vi 600 mill. kr til alternativ energi, og da jeg snakket om hvor stor avkastning det er på det, nikket til og med finansministeren. Da må det vel være ansvarlig budsjett, selv for Eirin Faldet. Neste gang vil jeg anbefale fru Faldet å lese innstillingen. Det hjelper veldig når en forbereder seg til replikker.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Også innstillinga i dag viser vilje til innsats for ein ny kurs frå dei partia som stod saman mot norsk medlemskap i EU. Trass i ulike løysingar på nokre spørsmål, f.eks i synet på tiltak for å stimulera små og mellomstore bedrifter til fleire arbeidsplassar, i synet på tiltak for at norske reiarlag skal bli verande i dette landet, så har Senterpartiet og SV samanfallande syn på mange område. Vi vil ha eit redusert oljeutvinningstempo. Vi peikar på det etisk og miljømessig forkastelege i finansministeren sine planar om Noreg som ein blind, utanlandsk stor investor. Vi ynskjer høgare skatt på kapitalinntekter. Vi står saman med dei andre motstandarane mot EU i denne innstillinga for politisk styrt studiefinansiering, for 1.000 kr meir til minstepensjonistane og for auka satsing på kultur og eit betre oppvekstmiljø.

       Kristin Halvorsen hadde sterke utbrot mot Senterpartiet i debatten om langtidsprogrammet, og ho ordla seg optimistisk i forhold til endringar internt i Arbeidarpartiet. I fire år har eg no opplevd Kristin Halvorsen med vel grunngjevne utfall mot Arbeidarpartiet og Høgre, mot storkoalisjonen sin manglande miljø- og fordelingsprofil. Eg vil no gje Kristin Halvorsen høve til å stadfesta eller avkrefta at ho har skifta syn i forhold til Arbeidarpartiet sitt manglande engasjement når det gjeld miljø og fordeling. Ho opplevde i førre replikk Arbeidarpartiet med manglande innleving i forhold til dei som sit nedst ved bordet i vårt land. Vil SV i tida framover kjempa med eller mot Arbeidarpartiet for ei meir rettferdig fordeling og eit betre miljø?

Kristin Halvorsen (SV) : SV vil kjempe for rettferdig fordeling. Det har vi gjort bestandig, og Senterpartiet har kommet etter på noen forslag. Det er riktig. Vi vil kjempe for en konsekvent miljøpolitikk. Det gjør vi enten med eller mot, avhengig av hva de andre gjør. Vi legger ikke opp vår politikk avhengig av hva Senterpartiet eller Arbeiderpartiet gjør eller noe som helst. Jeg har ingen illusjoner om Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet skjønner bare ett eneste språk, og det er maktas språk. Hvis det er noen velgere rundt omkring som tror at de kan stemme Arbeiderpartiet med en liten fotnote om at de gjerne skulle hatt litt mer rettferdighet - spiller ingen trille. Arbeiderpartiet kan bare én ting, og det er å telle stemmer. Vil velgerne ta bølgen for Jagland på valgdagen, får ikke SV tilstrekkelig makt til å presse fram en mer konsekvent rettferdig fordeling.

       Jeg har merket meg at Senterpartiets representanter er ganske såre hver gang vi prøver å si at deres fordelingspolitikk ikke er konsekvent. Men, kjære medsøster i finanskomiteen - nå er det snart vi som skal begynne å takke, men vi skal begge fortsette, så vi kan vel ikke begynne å takke hverandre ennå - det er SVs jobb i norsk politikk å gjøre det, og det har jo virket overfor Senterpartiet mange ganger å plage dere opp og ned ad stolper! Problemet med Senterpartiet er at på utgiftssiden kan SV og Senterpartiet være enige mange ganger. Det er Lundteigen og Meltveit Kleppa som bestemmer utgiftssiden i finanspolitikken. Men inndekningen bestemmer Gudmund Restad. Og det betyr at når man skal ta fra de rike, er det det motsatte Gudmund Restad gjør. Da gir han ut omtrent like mye som en hel minstepensjon til millionærer, som her for noen få dager siden. Det er der våre veier skilles. SV skal gjøre jobben sin. Vi skal plage dere på dette, vi skal utfordre Senterpartiet og Arbeiderpartiet på dette. For det er alliansen mellom et sterkt SV og et radikalisert senterparti, med knipetaksmanøver på Arbeiderpartiet, som kan forandre politikken. Og da må jeg dessverre gjøre det, selv om det er vondt for Senterpartiet.

Harald Ellefsen (H) : Det er alltid spennende å høre på når de tross alt politisk nært beslektede turtelduer i Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti tørner sammen i vennskapelig politisk kappestrid. Fordi det har blitt mer og mer klart at på mange måter er de partiene nå to alen av samme stykke, og de nær sagt beiter til de grader på de samme marker. Det var en gang et uttrykk som lød - jeg tror det kom fra RV - at SV var sosialdemokrater i rød frakk. Men de har fått godt følge av Senterpartiet.

       Jeg skal gi Kristin Halvorsen en liten anerkjennelse. Det er faktisk riktig at mens SV tradisjonelt har vært det partiet som har ropt mest om hvor ille det er å bruke oljepenger i norsk økonomi, har det i praksis vært det partiet som har sprøytet mest oljepenger inn i norsk økonomi. Så har faktisk nå Senterpartiet overtatt den rollen. Faktisk går Senterpartiet nå enda lenger i så måte. Men det som er fellestrekket for de to partiene, er jo at de pøser på med utgifter til alle mulige gode formål, med begrenset og mangelfull inndekning. Det gjelder også SV, og det ble i realiteten også bekreftet i replikksvaret til Kristin Halvorsen.

       Men det vi i hvert fall kan forvente av SV, er at på nesten alle områder vil de pøse på med høye skatter og høye avgifter, nye skatter og nye avgifter. Nå ser det ut til at Arbeiderpartiet og SV er i ferd med å omfavne hverandre når det gjelder økt skatt på norsk eierskap i norske selskaper. Jeg vil da stille Kristin Halvorsen et enkelt spørsmål: Når man vet at stort sett, gjennom internasjonale avtaler, betaler utlendinger - de store, stygge, rike utlendingene, som eier aksjer i norske selskaper - null i formuesskatt. Nordmenn, norske eiere, betaler formuesskatt. Er det da fornuftig politikk å øke straffeskatten på norsk eierskap? Hvorfor ønsker SV å flagge ut norske bedrifter?

Kristin Halvorsen (SV) : Hvis « turtelduer » er korrekt betegnelse på forholdet mellom representanten Meltveit Kleppa og meg, vet ikke jeg hva som er den korrekte betegnelsen på forholdet mellom representanten Restad fra Senterpartiet og representanten Ellefsen fra Høyre. Det sier kanskje mer om spennvidden i Senterpartiet enn det sier noe annet. Det er godt å ha all right forhold til folk på tvers av partigrenser.

       Det som er litt trist med Høyre for tiden, er jo at den eneste gangen det er noe glimt i øyet på dem - og Harald Ellefsen er i så måte en av de verste eller beste, avhengig av hvilket ståsted man har - er når de får snakke om litt skatter og avgifter. Der har verdikonservatismen endt, i noen kroner og øre på noen avgifter. Jeg synes det er litt småtragisk, for å si det mildt. Og jeg synes ikke at representanten Ellefsen skal bli nervøs når det går opp for ham at vi faktisk har en ganske gjennomtenkt økonomisk politikk. Det burde egentlig ha gått opp for ham før, etter noen år i den samme komiteen. Men det er jo ikke sånn at SV kaster kroner etter ethvert formål. Vi prøver tvert imot å legge ganske stor vekt på å utfordre Arbeiderpartiet på at vår måte å tenke økonomisk politikk på faktisk er mer ansvarlig enn den regjeringspartiet tenker på.

       Så til trusselen om utflagging og utflytting. Den hører man om hver gang det er spørsmål om skatteendringer. Man tror nærmest at det er sånn at Norge på alle ender er et høyskattland. Det er ikke det på kapital. Vi er tvert imot, på kapital. Vi har mulighet til å ta imot mer. Rederibeskatningen har jo nå gjort det sånn at svenske redere flagger ut til Norge. Det synes vel Ellefsen er gledelig. Men på kapitalbeskatningen ligger jo svenskene på ordinær virksomhet, med mye mer nøkternt syn enn Norge. Det som er viktig, hvis vi skal forsvare en velferdsstat, er at Norge ikke deltar i den skattedumpingen som undergraver offentlige inntekter.

       Representanten Restad har allerede redegjort for en del av de sakene som sentrumspartiene står sammen om. Jeg vil i dette korte innlegget redegjøre for Kristelig Folkepartis opplegg. Min komitekollega Einar Steensnæs vil senere komme tilbake til Kristelig Folkepartis standpunkt når det gjelder skatter og avgifter.

       Kristelig Folkeparti blir i likhet med de andre sentrumspartiene beskyldt for å være utgiftspartier. Det er en del av regjeringspartiets hersketeknikk at alle andre reformer og utgiftsforslag enn dem de selv har kommet med, er uansvarlige og bidrar til å ødelegge norsk økonomi. Heldigvis viser den praktiske erfaring at dette er feil, og at den balanse som var hellig i budsjettbehandlingen før jul, er en helt annen når revidert budsjett legges fram. Ved behandlingen av budsjettet før jul ble rammene utvidet med om lag 7 milliarder kr på bakgrunn av sentrumspartienes initiativ. Det manglet ikke

       på dystre spådommer om den negative effekten det kunne få på norsk økonomi. Jeg er glad for å kunne si at en ikke har sett slike utslag. Den svake økningen som har vært i inflasjonen, skyldes i stor grad en spesielt sterk økning i elprisene på grunn av en mangel på regn som selv ikke Kristelig Folkeparti tar ansvar for.

       De siste dagene har sentrum til og med fått ansvaret for at krona har falt i verdi. Men det som har skjedd, er bare at krona er tilbake til den verdien den hadde i forhold til ecu for om lag ett år siden. Den verdistigningen som har vært i mellomtiden, var mange bekymret over, spesielt på grunn av eksportindustrien. Nei, mange har nok feilvurdert kronas utvikling og Norges Banks politikk. De som har sittet med milliarder av kroner, har nå funnet ut at de bør kvitte seg med dem. Det er dette som først og fremst har ført til en justering av kroneverdien tilbake til et mer normalt nivå.

       Når det gjelder det merforbruk Kristelig Folkeparti går inn for, er det for det første for at minstepensjonistene skal få et tillegg på 12.000 kr pr. år, eller nesten det samme som offentlige ansatte vil få i år. Etter å ha slept etter i mange år i forhold til den alminnelige lønnsutviklingen, mener vi det er å imøtekomme et rettferdig krav nå å gi noe mer til minstepensjonistene. Arbeiderpartiet og Høyres tillegg på 700 kr vil jeg betegne som smålig.

       Videre vil vi bruke mer penger til langsiktige investeringer i utdanning og i infrastruktur for næringslivet innenfor vei- og jernbaneutbygging. Satsing på alternative energi- og miljøtiltak vil også komme fremtidige generasjoner til gode og er fornuftig bruk av oljeformuen som et alternativ til investeringer i utenlandske aksjer.

       Jeg vil også nevne en del mindre påplussingsforslag som kan bety mye for de virksomhetene det gjelder.

       Kristelig Folkeparti vil medvirke til at bostøtten blir justert, slik at den blir på samme nivå som for 1996. Vi ønsker å styrke psykiatrien både på fylkes- og kommunenivå med til sammen 300 mill. kr. Studielånsrenten settes etter vårt forslag til 5 %, og stipendandelen økes til 30 %. Kristelig Folkeparti støtter ekstrabevilgningen for å tilrettelegge for flyoppstilling av veteranfly på Gardermoen, dog under den klare forutsetning at tidligere vedtak i Stortinget om at det er i Bodø flymuseet skal utvikles. Det er der denne utviklingen må skje fullt og helt.

       Vi vil også bedre rammevilkårene for ulike kirkelige tiltak.

       På alle disse områdene er det klare behov for økning. Om disse forslagene blir vedtatt, setter det selvsagt ikke norsk økonomi over styr.

       Jeg vil helt til slutt på vegne av Kristelig Folkeparti få lov til å ta opp de forslagene vi er medforslagsstiller til, og de forslagene vi fremmer alene.

       Laila Kaland (A) : I det siste har vi i fleire utanlandske aviser sett ein særs positiv omtale av den politikken som blir ført i Noreg av Arbeidarpartiet. Dei peiker på den lave arbeidsløysa på 3,5 %, den låge prisstiginga, den låge renta, at vi har eit godt oljefond, ein høg livskvalitet for folk og ein stabil økonomi. Likeins får vi ros for eit godt helsestell, for gjennomføringa av mange sosiale reformer, og for at vi har eit godt utbygd skuletilbod. Dette er det utlandet meiner om oss.

       Men kva opplever vi her heime i media og i Stortinget? Jau, ei svartmåling og ei krisemaksimering på alle område. Arbeidarpartiet får skulda for alt som går gale i dette samfunnet, og det som går godt, blir lite framheva.

       Kristeleg Folkeparti er diverre også med på denne krisebeskrivinga. I programmet til Kristeleg Folkeparti og i sentrumsalternativet er det lagt opp til ei påplussing i milliardklassen. Mitt spørsmål til representanten Holten er: Kor mykje skal Kristeleg Folkeparti auke utgiftene i offentleg sektor?

       Kristeleg Folkeparti vil jamne ut forskjellane mellom folk. Likevel skal reiarane få behalde si skattelette, mens vanlege folk etter Kristeleg Folkeparti sitt program skal få to karensdagar med 90 % løn. Er dette Kristeleg Folkeparti sitt svar på utjamning mellom folk?

       Kristeleg Folkeparti seier også i sentrumsalternativet at dei vil gå inn for at industrien skal få billigare kraft. Dei går også imot meir utbygging av vass- og gasskraft. På kva måte skal industrien då få dekt sitt store kraftbehov i tida framover?

Odd Holten (KrF) : Jeg kan gjerne gi honnør til Arbeiderpartiet for de standpunkter de står for på en rekke punkter, det har jeg ikke noen problemer med, også når det gjelder den økonomiske utvikling. Men det er selvfølgelig ikke en økonomisk utvikling som Arbeiderpartiet alene står for. Det vi ser, er en gunstig prisutvikling innenfor oljesektoren, og ikke minst har Kristelig Folkeparti gjennom en årrekke - iallfall de siste fire år - vært villig til å være med på å ta medansvar i forbindelse med budsjettet. Dette har vært med på å skape den økonomiske situasjonen som vi har i dag.

       Men når det er sagt, er det også slik at Arbeiderpartiet ikke har vært villig til å delta på en aktiv måte på andre områder som kunne gi et gunstig totalbilde av Norge, f.eks innenfor spørsmål knyttet til rusproblematikken. Hvorfor er ikke Arbeiderpartiet villig til i sterkere grad også å fange opp den type situasjoner?

       Vi er opptatt av de lavtlønte. Vi mener at det er riktig å satse aktivt på å videreutvikle forholdene for dem. Når vi også har vært villig til å se på det som har med kraft og kraftutvikling å gjøre, er det nettopp for å bidra til å sikre arbeidslivet i distriktene. For Kristelig Folkepartis del er det altså helheten i politikken som er viktig. Og da igjen: Mye er bra, men det er fortsatt uløste oppgaver

       og Kristelig Folkeparti er villig til i sterkere grad - mener jeg - å fordele ut fra et solidarisk prinsipp.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg har lagt merke til at representanten Holten fremdeles snakker mye om sentrumsalternativet, som om det skulle være en realitet. Hvis man går gjennom dagens innstilling, vil en jo se at sentrum - i den grad det fins noe sentrum - spriker i alle tenkelige retninger. Særlig synes jeg det er fornøyelig at man fremdeles snakker om sentrumsalternativet etter at man begikk kollektivt harakiri for åpen skjerm for ikke så lenge siden.

       Men la det ligge, for representanten Holten har altså ført noen resonnementer som jeg er enig i. Han brukte deler av sitt innlegg til å snakke om alternativ plassering av vår oljeformue, og det er resonnement som SV er enig i. Jeg har gleden av å sitte i komite med hans partifelle Jon Lilletun, og Jon Lilletun er jo ofte både i media og i komite - også her fra Stortingets talerstol - blant dem som snakker om at vi har bruk for å investere i utdanning. Han snakker om at lærerne skal komme først når det gjelder etterutdanning, og han snakker om problemer med inneklimaet i skolen. Han snakker videre om at vi har uverdige forhold for mange barn i grunnskolen. Det er resonnement som også SV fullt ut er enig i, og vi har foreslått i dagens innstilling en alternativ plassering av deler av vår oljeformue, investert i grunnskolen. Vi har lagt en ramme på 1 milliard nettopp for å forbedre mange av de sidene som Kristelig Folkepartis komiteleder bl.a påpeker, og som jeg også vil tro at Odd Holten vil være enig i.

       Det som forbauser meg, er at når vi da kommer til innstillingen, er ikke Kristelig Folkeparti med på en eneste av de påplussingene som representanten Lilletun har gått ut og lovet - ikke en eneste! Også i dette spørsmålet spriker sentrum i alle retninger. Derfor er mitt spørsmål til Odd Holten: Er det virkelig sånn da at Kristelig Folkeparti ikke er til å stole på i spørsmål som går på alternativ plassering av formue, knyttet til de minste, nemlig barna i grunnskolen?

Odd Holten (KrF) : Jeg mener at representanten Djupedal faktisk ikke har satt seg grundig nok inn i den dokumentasjon som foreligger både i forbindelse med langtidsprogrammet, nå i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og i forbindelse med statsbudsjettet som ble behandlet i fjor høst, når det hevdes at det er sprik på svært mange områder.

       Sentrumspartiene har faktisk på store områder maktet å finne fram til felles standpunkt, ikke bare verbalt, men i tall. Sentrum er med andre ord en realitet som ikke bare Stortinget har mulighet for å ta stilling til, men er et alternativ som det også legges merke til utenfor denne salen.

       Når det gjelder det spørsmålet som ble reist, hvorvidt vi var villig til å investere oljefondet i utdanning, har jeg for så vidt lyst til i den forbindelse å stille et spørsmål tilbake, selv om Djupedal ikke har mulighet til å kunne svare nå. Spørsmålet er: Hva skjer fra SVs side når det gjelder investeringer fra dette oljefondet med hensyn til å investere i miljø og menneskerettigheter? Er de villig til å ta hensyn til de spørsmålene når fondet skal disponeres? Kristelig Folkeparti er selvfølgelig til å stole på når det gjelder bruken av oljeformuen. Det beviser jo dette budsjettet som vi nå har lagt fram. Vi har altså forsøkt gjennom vårt alternativ å omdisponere fra oljeaksjer og oljefond til investering innenfor skole, utdanning, infrastruktur, og det skulle i hvert fall være investeringer som godt kan benyttes ut fra oljefondets forutsetninger.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg har lagt merke til at ting ikke blir mer sannferdige om man gjentar dem mange ganger.

       Sentrumsalternativet er en villighetserklæring til et politisk flertall - det er riktig. Men som noe stort utover en villighetserklæring kan ikke dette oppfattes, selv om man klarer å skrive seg sammen om enkelte spørsmål både i forbindelse med langtidsprogrammet, dagens innstilling og fjorårets statsbudsjett. Så vil jeg nå spørre om den politikken har noen som helst mulighet til å få flertall, for det fins jo ikke et flertall for den verken i Stortinget eller noe annet sted. Det er altså en villighetserklæring og ikke en politisk realitet. Og det var jo en viss fornøyelse i å se at første gang alternativet ble satt på politisk prøve, bestod man overhodet ikke prøven. Tvert imot sprikte vel sentrum mer enn noensinne. Og det er jo det som er sentrumsalternativets store problem, nemlig at det ikke fins noen politisk realitet i det. At det er en utstrakt vilje til det, skjønner jeg jo godt både på representanten Holten og andre som har hatt innlegg av dem som presumptivt representerer sentrum. La det ligge.

       Det som var mitt anliggende, er altså at vi har veldig mye penger som vi burde ha anvendt på en mer framtidsrettet måte. Og jeg setter jo pris på mange av de merknadene som Kristelig Folkeparti er med på i dagens innstilling, for de viser en politisk kursomlegging som jeg setter pris på, nemlig ved at vi skal investere mer i mennesker og mindre i spekulative aksjer, i utenlandske verdipapirer. Men jeg hadde altså forventet at Kristelig Folkeparti skulle være med på det løftet for grunnskolen som SV har tatt til orde for, nettopp fordi kirke-, utdannings- og forskningskomiteens leder Lilletun så uttrykkelig og så mange ganger har understreket hvor viktig det er. Når vi snakker om inneklimaet, når vi snakker om at lærerne skal komme først i etterutdanningen, når vi snakker om at skolebygninger ikke er av en sånn standard som vi ønsker, er det altså ikke mulig for representanten Holten å si at de er med på det, for det er de simpelthen ikke, de har her valgt å stille seg utenfor det de tidligere har lovet seg bort på.

Odd Holten (KrF) : Ja, nå er vi jo i den situasjon at Kristelig Folkeparti er blitt veldig sterkt angrepet for at vi har vært av dem som har tatt opp svært mange saker i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Og det som

       nå blir berørt konkret av representanten Djupedal hva angår inneklima, er jo ett område som vi ikke har funnet å ville ta opp direkte i forbindelse med revidert, men det er jo ingenting som hindrer at vi kan være villig til å komme tilbake til den saken i forbindelse med den ordinære budsjettbehandling. Jeg mener som jeg sa i min forrige replikk til Djupedal, at vi også i forbindelse med revidert har satset innenfor det som har med utdanning å gjøre, både når det gjelder høyskoler og når det gjelder finansiering for studentene.

       Djupedal var også i denne replikken inne på at sentrumsalternativet kun er en viljeserklæring. Det må jeg selvfølgelig ta fullt og helt avstand fra. Jeg mener at det er så mye konkret i dette både hva tall og formuleringer angår, at det er en fullgod erklæring fra de tre sentrumspartiene. Sentrum spriker faktisk ikke så mye som det man kunne oppleve under SVs eget landsmøte, så jeg tror nok at det er større problemer innenfor SV enn det vil være innenfor dette sentrumsalternativet som Djupedal nå berørte.

       Denne behandlingen av revidert nasjonalbudsjett synes jeg har vært relativt udramatisk. Det er en haug av forslag, men jeg kan ikke se noen store, avgjørende spørsmål i det som Stortinget i dag skal vedta. Og det synes jeg er litt leit, jeg synes faktisk det er meget trist, for jeg har en stund nå lyttet til retorikken til statsminister Thorbjørn Jagland, som i hvert eneste avisintervju sier at nå skal det satses på eldre og helse. Jeg prøvde å stille ham noen spørsmål i går da vi nettopp diskuterte eldreomsorgen, det ene av disse to viktige feltene, men da hadde han vel ikke anledning til å være til stede. Mitt spørsmål til Thorbjørn Jagland er nå: Hvorfor følges ikke dette opp i praksis? Hvis man skal satse på eldre og helse, ville det jo være naturlig at man gjorde det i realiteten og ikke bare sa det.

       Det er to forhold jeg her først og fremst tenker på. Det ene er minstepensjonen, der vi synes det er gledelig at etter vårt landsmøtevedtak om 1.000 kr mer i måneden, er det en rekke partier som har fulgt opp, slik at det bare er Høyre og Arbeiderpartiet som nå blokkerer et skikkelig løft for minstepensjonistene. I denne sammenheng vil jeg få lov til å si at slik vi ser dette, er det nå mer et spørsmål om samfunnsmoral enn om penger. I tidligere tider har man vist til den vanskelige budsjettsituasjonen. Vel, den er i hvert fall nå borte. Det er klart at den var borte i fjor høst også, men den er altså borte i denne sammenheng. Jens Stoltenberg sier jo når det gjelder helse, at det kommer ikke leger og sykepleiere opp fra borehullene. Og det er jo helt riktig. Det kommer opp penger - indirekte. Og det kan diskuteres hvorledes mer penger virker når de skal gå til å ansette mennesker, sette dem i arbeid. Det er klart at hvis de menneskene ikke eksisterer i det hele tatt, vil det kunne bli presstendenser. Men når det gjelder en heving av minstepensjonene, dreier det seg jo ikke om at man trenger flere folk sysselsatt, det dreier seg om penger, om kroner. Så denne unnskyldningen når man ikke vil satse mer penger av betydning på helse og eldreomsorg, kan jo ikke brukes når det gjelder minstepensjonene. Det kunne vært interessant om finansminister Stoltenberg i sitt innlegg senere kan forklare hvilke problemer det ville innebære for samfunnsøkonomien hvis minstepensjonistene fikk utbetalt 1.000 kr mer pr. måned.

       Mener han at det vil skape et så stort etterspørselspress på norskproduserte varer og tjenester at det i seg selv er inflasjonsdrivende? Jeg har vondt for å tro at selv Jens Stoltenberg, som er så opptatt av det argumentet, er villig til å bruke det på minstepensjonistene. Men det skulle være interessant om han kunne informere Stortinget om hva begrunnelsen er på det området.

       Så til helse. Der har argumentasjonen vært at vi altså har mangel på arbeidskraft. I debatten i går om eldreomsorgen bekreftet til og med Arbeiderpartiets medlem i sosialkomiteen, Rita Tveiten, at det var mange i eldreomsorgen og helsevesenet som arbeidet deltid, og som var interessert i fulldagsjobb, men det manglet penger til lønn - dvs. hun kalte det ressurser. Det er altså en betydelig ubenyttet realressurs i helsevesen og eldreomsorg, men problemet er mangel på penger til å få den utnyttet. Det er bekreftet i en avis i dag som langt fra står Fremskrittspartiet nær, nemlig Arne O. Holms Dagbladet. Der står det på side 12 uttalelser fra sykehusdirektør Karl-Arne Johannesen ved Ullevål sykehus:

       « Med de rammer vi har nå kan vi ikke øke legenes innsats for å kutte i helsekøene. Tvert imot har vi måttet redusere legenes innsats, stikk i strid med det vi ønsket ... »

       Dette sier Johannesen og viser til at sykehuset går med et meget betydelig underskudd i kroner. Det står videre:

       « Hvis sykehusene opprettholder sine planer for driften går de mot et samlet underskudd på 247 millioner kroner. Hvis de iverksetter sparetiltak, som for eksempel å behandle færre pasienter, er prognosen et samlet underskudd på 148 millioner kroner. »

       Det er altså mangel på midler til å drive, til å betale lønninger, kanskje betale vask av klær og betale medisiner, som er årsaken til at vi ikke utnytter ressursene. Og når statsminister Jagland sier at det er ikke penger som er problemet, da fører han altså det norske folk fullstendig bak lyset.

       Jeg synes det er leit at man ikke vil vedta vårt forslag - som har vært til behandling lenge i finanskomiteen - om en overslagsbevilgning på 500 mill. kr til å dekke underskuddene ved våre sykehus for å følge opp statsministerens uttalelser til Arbeiderpartiets partiavis for noen uker siden, at hvis det er mulig å få leger til å jobbe mer, få flere leger ansatt, få sykepleiere til å gå over i heldagsstillinger, få hjelpepleiere og pleiemedhjelpere til å jobbe mer, gå over i heldagsstillinger, hvis de er interessert, og jobbe overtid, skal det ikke være pengene som er problemet. Da ville man ha kunnet behandle pasienter, og det ville vært i samsvar med statsminister Jaglands snakk om å satse på helse. Og det ville vært enda mer samsvar hvis man hadde støttet forslagene fra Fremskrittspartiet i går i forbindelse med eldreomsorgen og minstepensjonen, som mange partier nå står for.

       Det er intet samsvar mellom det statsminister Thorbjørn Jagland markedsfører utad, og det Regjeringen og Arbeiderpartiets stortingsgruppe går inn for. Det er litt leit, og jeg synes faktisk at statsministeren burde skamme seg over sine forsøk på å føre folk bak lyset.

       Men la meg også ha en litt positiv vinkling. Statsministeren sier i Arbeiderbladet i dag:

       « Carl I Hagens utsagn om at man kan stemme på ham og beholde en Arbeiderparti-regjering, er rett og slett sleipt. »

       Jeg trodde faktisk at statsministeren ville satt pris på at det faktisk var et parti som klart uttalte at i valget mellom det senterpartidominerte, venstrevridde såkalte sentrumsalternativet og en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet, så foretrekker vi arbeiderpartiregjeringen. Det er ikke så mange andre partier som har vært så klare overfor dette spørsmålet. Selv Høyre har ikke greidd å ta et standpunkt i dette valget. Og når Arbeiderpartiet ikke har noen støtte i det hele tatt, kunne vel kanskje statsministeren kostet på seg å være fornøyd med at det i hvert fall i en slik valgsituasjon er noen som har uttalt seg relativt klart. Og det skyldes jo helheten, men det skyldes først og fremst skrekken over å tenke på hva som ville skje hvis vi fikk en såkalt sentrumsregjering styrt av Senterpartiets økonomiske politikk, som konkurrerer med SV om å være mest sosialistisk.

       For øvrig vil jeg vise til Fremskrittspartiets forslag, som også går ut på å støtte de andre hovedområdene som vanlige folk i dette landet er opptatt av. Det har vi gjort når det gjelder helsevesenet og eldreomsorgen, og vi gjør det når det gjelder å styrke politi- og lensmannsetaten, og vi tilfører psykiatrien både i kommuner og fylker de midler som er nødvendig. Og så gjør vi noe som Jens Stoltenberg for lengst burde ha gjort, nemlig redusere en god del de bevilgningene som vil skape press i økonomien, bl.a gjennom SND. Når man er redd for press i økonomien, er alt det som går gjennom SND og en del andre områder direkte inflasjonsdrivende og skaper økt konkurranse om arbeidskraften, med de virkningene som Jens Stoltenberg hevder man får, hvis man satser pengene på helse og eldre.

       Vi synes det er leit at det ikke er samsvar mellom det Jagland retorisk markedsfører og det som arbeiderpartiregjeringen gjør når det gjelder satsingsområde, men vi sier allikevel, på tross av det at vi vil foretrekke en arbeiderpartiregjering fremfor sentrumsalternativet. Vi tror vi skal kunne greie å presse litt og endre litt synspunkter i forbindelse med valgkampen og etterpå, og særlig hvis Fremskrittspartiets stortingsgruppe skulle bli noe større, slik at det blir andre flertallskonstellasjoner mellom partiene i neste periode enn det har vært i denne perioden. Blant annet ville det vært interessant om det ble slik det var for noen år siden, at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hadde flertall sammen.

       Signe Øye (A) : Forsiden av representanten Hagen og Fremskrittspartiet virker tilsynelatende blank og fin, og det er den han ønsker å presentere, slik han nå nettopp gjorde i sitt innlegg. Mer til de svake og arme her i landet - partiet som snakker småkårsfolket sak. Men Fremskrittspartiet har også en bakside, og den hører og ser vi svært lite til. Det er ikke så viktig å få fram den siden for Fremskrittspartiet. Derfor skal jeg nå gi representanten anledning til å få fram noe av det han helst ikke vil snakke om, f.eks at Fremskrittspartiet ønsker å kutte all støtte til barnehagene. Det betyr at foreldrene får økt barnehageprisene med opptil 40 % - kanskje må de betale 5.000 kr pr. plass i barnehagen. Det vil da kanskje ikke lønne seg å jobbe. Prisene vil være så høye at man i familier med lave inntekter avstår fra å jobbe og heller er hjemme og passer sine egne barn. Det er nettopp disse Hagen sier han bekymrer seg så fælt for. Dette er de samme kvinnene som vi nå har så stor bruk for i pleie- og omsorgssektoren og i helsesektoren. Det er disse områdene Hagen også vil styrke. Hvem er det da som skal ta seg av det stadig økende antall gamle som trenger pleie og stell? Det ville være interessant om Hagen kunne fortelle oss hvor man skal ta disse omsorgspersonene fra. Er det kanskje økt innvandring Hagen har lagt opp til for å møte behovet for helse- og omsorgsarbeidere, som vi så sårt vil trenge?

Carl I Hagen (Frp) : Når man hører disse argumentene fra Arbeiderpartiet, skulle man tro at de eneste som jobber i helsesektoren, er småbarnsforeldre eller kvinner som har små barn. Det er jo mange som er ferdig med den perioden, og som ikke har barn i barnehagen, men barn i skolen.

       Og så glemmer fru Øye helheten i vår politikk på dette området. Vi øker de totale bevilgningene på området, men vi likebehandler én- og toinntektsfamiliene med ektefelledelt beskatning, og vi likebehandler alle, fordi vi overfører i form av kontantstøtte, som styrker økonomien likt for alle. Og så liberaliserer vi barnehageloven ganske radikalt, slik at kostnadene ved å drive barnehager synker. Så dette henger fullstendig sammen. Jeg kan i hvert fall forsikre om at vi ikke kommer til å øke innvandringen og regne med at den arbeidskraften som skal benyttes i Norge, må fødes i andre land. Vi har ingen problemer på dette området i en normal markedsøkonomisk situasjon, hvis vi sørger for at den får virke istedenfor å ødelegges.

       Vi er fullt på det rene med at vi trenger folk i barnehagene. Vi er fullt på det rene med at vi trenger flere folk i helsevesenet. Og når vi ser på helheten i familiepolitikken - med kontantstøtte og økte overføringer - ser vi ingen av de problemer som fru Øye her prøver å dikte opp etter instruks fra statsministeren, som har prøvd de samme dikterier på dette området tidligere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Fremskrittspartiet ønsker en satsing på eldreomsorg og sykehjem, og det er - som jeg har sagt før - prisverdig. Det skranter noe i gjennomføringen av det når de kommer fram med forslag som i Buskerud eksempelvis, hvor førstekandidaten sier at en skal drifte Drammen kommune med åtte ansatte. Det kan jo bli noe utfordrende å realisere det - men bort med det. Satsing på eldreomsorgen og sykehjem er prisverdig. Minstepensjonistenes situasjon pluss 12.000 kr er prisverdig. Jeg må jo si som Fremskrittspartiet: Hvilken økonomisk situasjon skulle være til stede om vi ikke i 1997 burde kunne gjøre det?

       Men det er de store linjene i den økonomiske politikken som interesser meg, i og med at Fremskrittspartiet foretrekker Arbeiderpartiet. Det jeg har lyst til å få avklaring på, er: Hvor langt går Fremskrittspartiets ideologi når det gjelder å støtte Arbeiderpartiet i de store linjene i politikken? Hvor langt er Fremskrittspartiet interessert i å gå når det gjelder å svekke Stortingets muligheter til å influere på de lange linjene? Eller mer konkret sagt: Hvilken rolle mener Fremskrittspartiet at nasjonalstaten skal ha i framtida? Det er nå behov for å få en avklaring på det området, for representanten Carl I Hagen er svært frimodig på mange områder, og han har holdt tilbake sin frimodighet her. Hva er nå naturlig? Er nasjonalstaten en naturlig ramme om økonomisk, politisk aktivitet? Er det slik at en ønsker å fortsette en kurs hvor den stadig svekkes? Eller ønsker en å ta tilbake myndighet til de folkevalgte fora i Stortinget?

       Statsministeren har sagt at vi skal inn i en høyere form for sivilisasjon. Er Fremskrittspartiet enig i en slik utvikling?

Carl I Hagen (Frp) : Først til Drammen: Jeg tror ikke noen av oss har sagt at man skal drifte Drammen - det er et artig uttrykk - med åtte ansatte. Det man i tilfelle har sagt, er at man kan drifte Drammen med åtte ansatt i kommunen. Men at det er ansatt folk i organisasjoner og bedrifter - et stort antall - som på kontrakt med Drammen kommune ville kunne produsere alle tjenestene, er en mulighet - en teoretisk mulighet - lite sannsynlig i Norge, hvis da ikke vi hadde hatt makten gjennom mange år. Men det er altså fullt mulig. Men det er klart at det er mange mennesker som er ansatt et sted og får sin lønn for å produsere tjenester. Det gikk på hvor mange som måtte være ansatt i administrasjonen. Der har vi tilsvarende eksempler i utlandet, hvor dette gjøres utmerket.

       Så til de store linjer og de lange linjer: Jeg beklager, men jeg er en relativt jordnær fyr som følger med i de daglige vedtakene som får en virkning for folk der ute. Jeg har derfor litt problemer med å skjønne hva Lundteigen egentlig mener med disse såkalte store linjer og lange linjer, hvis det ikke er for å starte en debatt som ingen andre enn ham selv og kanskje to-tre til ville skjønne. Men når det gjelder nasjonalstatens rolle, setter vi nasjonalstaten høyt. Det faktum at flertallet i denne sal i en rekke saker har stemt annerledes enn Per Olaf Lundteigen, betyr jo ikke noen svekkelse. Det er noe flertallet gjør, ved å følge opp en del vedtak og regler innenfor EØS og på andre områder, som vi mener er til gavn for landet. Vi vet at vi når som helst kan gjøre endringer i våre samarbeidsavtaler med andre land, hvis vi ønsker det. Men vi ønsker det ganske enkelt ikke, fordi vi syns at EØS og en del tilsvarende avtaler er i landets interesser. Vi vet at vi har en åpen økonomi, og det vil vi ha - mer frihandel - og da må vi ha internasjonale avtaler og samarbeidsordninger som er til gjensidig fordel for alle deltakere. Og det er det Per Olaf Lundteigen ikke greier å forstå!

Per-Kristian Foss (H) : Jeg kan forstå Hagen når han syns det er litt trist at han ikke får uttelling for sin hjertelige støtte til fortsatt Jagland-regjering. Men man skal prøve å sette seg inn i motpartens tankegang her også, og det kan tenkes at statsministeren har tenkt som så, at han husker vel kanskje en person som heter Rune Gerhardsen, som var byrådsleder i Oslo. Han fikk også støtte, men den varte bare en kort stund. Av disse forsikringene ble det et Høyre-byråd - en Høyre-byregjering i Oslo - så populisme har en tendens til å fordufte, også når den materialiserer seg i form av valgte representanter! Der tror jeg faktisk at statsminister Jagland - hvis han tenker i den retning - er inne på noe historisk korrekt. Uforutsigbarhet har på mange måter blitt litt av Fremskrittspartiets kjennemerke.

       Jeg har lyst til å stille Carl I Hagen et spørsmål om skattepolitikk, som han utredet i replikkordskiftet etter sitt innlegg om langtidsprogrammet. Det ble ikke særlig klargjørende. Mitt spørsmål er følgende: Hva er i dag grensen for et akseptabelt skattenivå, sett med Fremskrittspartiets øyne? Jeg ber ikke om en utredning om omlegging av skattesystemet, men jeg snakker om skattenivået. Dette burde være et kjerneområde for et parti som ble dannet for å nedsette dette skattenivået.

       Så mitt spørsmål dernest - jeg ber ikke om svar på annet enn disse to spørsmålene - er: Hvor mye kommer momsen til å øke som følge av at inntektsskatt erstattes av høyere indirekte beskatning?

Carl I Hagen (Frp) : Først: Jeg syns det er litt merkverdig at Per-Kristian Foss ikke kan lytte og høre etter når han først skal sitere mine meninger i begynnelsen av en replikk. Jeg har overhodet ikke uttalt støtte til noen Jagland-regjering. Jeg har snakket om arbeiderpartiregjering! (Latter i salen) Jeg mener nemlig at det ikke nødvendigvis behøver å være synonymt i hele neste periode. Det kan bli endringer her! Jeg ber representanten Foss om å holde seg til det jeg sier. Jeg snakker om en arbeiderpartiregjering, ikke en Jagland-regjering! Jeg har ikke gitt noen støtte til den. Jeg ville ikke drømme om å støtte en regjering som vi ikke selv deltar i. Det er helt generelt. Vi har sagt at hvis valget står mellom en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet og en senterpartidominert såkalt sentrumsregjering som ligger godt til venstre for Arbeiderpartiet, da er det en analyse at Arbeiderpartiet ligger mindre langt unna oss. Da er det helt logisk og naturlig at hvis stortingspresidenten skulle ha en runde om hva man ville, etter at den sittende regjering var gått av, ville det være vårt råd.

       Det som er det interessante, er at Høyre ikke har noen mening om hva de vil mene om dette i det hele tatt! Vi mener jo egentlig det samme som Høyre. Høyre vil heller ikke støtte en regjering som de ikke selv er med i. Dette gjelder jo Høyre også - så hvorfor dette maset fordi jeg har inntatt en stilling til dette spørsmålet som i realiteten er Høyres linje, bortsett fra at jeg har valgt mellom disse to onder, og sagt hvilket av de to onder som er det minste ondet.

       Når det gjelder skattenivået, vil jeg vise til vårt program. Det er umulig - hvis man ikke tar alle de endringer som der ligger - å komme med noen størrelser i så måte. Det kommer an på hva man mener med ordet skatt. Inkluderer man trygdepremier, arbeidsgiveravgiftspremier eller andre investeringer, er det umulig å svare på størrelsen. Det vet Per-Kristian Foss utmerket godt. Han har selv aldri greid å svare på det.

       Magnar Sortåsløkken (SV) : Vi har etter hvert forstått at politikk er mindre viktig for Venstres partileder enn muligheten for å hente en nystrøket statsrådsdress ut av skapet etter høstens valg. Venstre kan ikke skjule det faktum at partiets vedtatte politikk bryter markant med sentrumskameratenes påståtte kamp mot forskjellene i samfunnet. I dagens innstilling slår Venstre seg sammen med Høyre, og ikke med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og foreslår å redusere dekningen i sykepengeordningen fra 100 til 90 %. Før jul gikk Venstre enda lenger og ville barbere sykelønnsordningen med 2,4 milliarder kr. Hvor fornuftig er egentlig Venstres forslag om å ødelegge sykelønnsordningen? Det er jo langtidsfraværet som øker, og da er det neppe noe effektivt tiltak å innføre en karensdag.

       Jeg antar at barberingen av sykelønnsordningen er viktig for Venstre når de fremmer forslag om dette ved alle budsjettbehandlingene. Og da blir mitt spørsmål til Sponheim: Er denne saken så viktig at Sponheim vil la en eventuell statsrådsdress bli hengende i skapet etter valget? Eller regner han med at dette blir sentrumskameratenes politikk med støtte fra Høyre i framtida?

Lars Sponheim (V) : Først til Sortåsløkkens oppsang om makt og politikk. Jeg har i og for seg stor medlidenhet med Sortåsløkkens frustrasjon, som jeg følte lå i det han sa. Jeg har selv i mange år vært medlem av et seminarparti som har mange pene tanker, men du verden, det er langt fra å få dem gjennomført. Det er min oppfatning at det å få makt og virkemidler er politikkens viktigste spørsmål. Det er mange fine plasser å holde studiesirkler på og ha gode meninger, men det er det å kunne skaffe seg virkemidler og gjennomføre det en tror på, som politikk først og fremst handler om. Derfor går det ikke an å liksom harselere med makt, parlamentarisk makt i denne sammenhengen - og løsrive det fra politikk. Men så er også SV i parlamentarisk forstand en slags parlamentarisk bakgård for Det norske Arbeiderparti. Arbeiderpartiet vil alltid ta SV som en selvfølge i politikken, og kan regne med dem. Så får man da sitte i Stortinget å ha gode meninger.

       Så til det om Venstres politikk bryter med sentrumspartiene. Det er påstander SV kjører ganske mye på, men som ikke er riktig. På de aller fleste områder står Venstre trygt plassert i det tradisjonelle politiske sentrum. Og så får vi da leve med at SV skyver oss langt mot høyre på den ene side, og Høyre, i det siste, etter at sentrumsmerknadene til langtidsprogrammet er lagt fram, skyver oss langt til venstre. Summen av to slike krefter, som nok er taktisk betinget, plasserer nok Venstre sammen med de andre sentrumspartiene trygt i det jeg vil kalle « det tradisjonelle sentrum ».

       Så til sykelønnsspørsmålet, som Venstre for neste periode har programfestet til 70 % i de tre egenmeldingsdagene, og som for Venstre er et rent omfordelingsgrep. Det å springe rundt å drive symbolpolitikk og ta noe hos noen få rikinger, vil ikke gi noe særlig penger til omfordeling. Det er oss velsituerte 40-åringer som tjener 300.000-400.000 kr og som sjelden er syke, som har noe å bidra med, og som kan bidra til å omfordele noe. Et godt omfordelingsgrep kan f.eks være å ta et slikt sykelønnsgrep og omfordele til f.eks særtillegget.

Kjell Engebretsen (A) : Venstre ønsker å plassere oljeinntekter på en sikker og forsvarlig måte, og i programmet til Venstre kan vi si at de advarer mot at disse inntektene disponeres nå, litt i strid med Senterpartiet, en av samarbeidspartnerne. Men hvordan de metodisk skal nærme seg en løsning på dette, skal jeg ikke engasjere meg noe særlig i.

       I revidert nasjonalbudsjett ligger det sterke påplussinger hvor Venstre er kraftig inne. Og de er så sterke at de for så vidt på forskudd tar den forventede verdiøkningen i Fastlands-Norge. Dermed fins det, så langt jeg kan se, ikke rom for økninger i budsjettet kommende år hvis man ikke gjør ett av følgende grep: Ingen økning på budsjettet overhodet, økte skatter og avgifter, saldere gjennom innstramminger på visse områder og da kanskje utover å redusere sykepengene, for det vil ikke dekke opp de voldsomme krav som Venstre har til forbedringer. Til slutt er det som ligger i bunnen her, et økt forbruk av oljeinntektene.

       Nå sier representanten Sponheim at det ikke er Regjeringens magiske tall som avgjør hva landet tåler. Nei, går man utover Regjerings tall, går man jo nettopp inn i oljeinntektene. Det har jeg forstått at Sponheim for så vidt ikke har vært særlig lysten på tidligere, og jeg er spent på hvordan han har tenkt å løse disse økonomiske kravene som kommer fremover.

Lars Sponheim (V) : Jeg skal starte med det siste. Og jeg takker i og for seg for den ros som lå litt i representanten Engebretsens innlegg, hvor Venstres ene representant i Stortinget og finanskomite har blitt tillagt en viss tradisjon for nøkternhet og forsiktighet og den oppfatning at selv om en kan være uenig om plassen på balansepunktet i budsjettet, er det viktig å ha et balansepunkt, og at en må ha en forsvarlig finanspolitikk. Jeg kan love at det vil være Venstres bidrag også i framtiden. Og ikke minst hvis velgerne gjør det mulig å etablere en sentrumsregjering, skal Venstre borge for at det som skal gjøres der, skal være finanspolitisk forsvarlig. Det er jeg sikker på ikke vil bli noe problem sammen med gode samarbeidspartnere. Men det betyr jo ikke at det er noe avgjørende for økonomien akkurat det punktet som Regjeringen måtte finne fram til. Det virker jo direkte dumt at disse ca 180 mill. kr som balansen forflytter seg i forhold til Regjeringens forslag, gjøres til et poeng i en situasjon hvor det overhodet ikke er gjort forsøk på å lage noe flertallsforlik for å berge balansepunktet. Balansepunktet er i så måte først og fremst et styringsspørsmål, og for Regjeringen et styringsproblem kanskje.

       Så til presset i økonomien. Ja, det er nok åpenbart at vi har en del områder i økonomien nå hvor kapasiteten er sprengt til det ytterste. Men hvor er det først og fremst? Vi ser at det er i det sentrale østlandsområdet i bygg- og anleggsbransjen, som virkelig er i ferd med å bli overopphetet.

       Hva er årsakene til det? Jo, det er stortingsflertallet som har bestemt at vi skal ha en enorm flyplassutbygging, vi har Nytt Rikshospital, vi har en betydelig statlig investeringsaktivitet i det sentrale østlandsområdet, og midt oppi dette har stortingsflertallet også satt i gang et milliardprosjekt - Drøbak-forbindelsen - i Kjell Engebretsens hjemkommune, hvor det skal svies av en milliard, som ytterligere presser økonomien. Så skulle en ha brukt Keynes' tradisjonelle teorier om å kjøle ned, burde en virkelig ha gjort det der hvor kapasitetsproblemene nå er så store.

       Jeg har hørt en påstand når det gjelder bakgrunnen for Venstres deltakelse i det såkalte sentrumsalternativet, nemlig at det er en fin måte å få høy profil på, bli markert på i valgkampen, få stempel for å være seriøs og ansvarlig, og at man er med. Men så fort valget er over, og hvis det skulle bli - nei det kan jeg vel ikke si, hr. president. Men hvis det skulle bli en slik situasjon at det blir aktuelt å forhandle med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er det Venstres taktikk å sørge for at de forhandlingene ikke når frem til et akseptabelt sluttresultat, og at man dermed skal få med seg Kristelig Folkeparti til å begynne å forhandle med Høyre, og at dette særlig er taktikken dersom Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet får flertall sammen. Nå er det interessant å høre Sponheims vurdering av slike påstander om at man vil bruke sentrumsalternativet til å skaffe seg stemmer i forkant, men så i etterkant heller gå til Høyre, som ville være det naturlige for det « gamle » Venstre og det « gamle » Kristelig Folkeparti.

       Så til noen konkrete spørsmål. Nå har jeg lært av statsminister Thorbjørn Jagland at man må begynne å stille spørsmål om andre partiers politikk på områder de ikke liker. Hvor høy skal strømprisen bli i landet hvis Venstre får avgjørende makt? Hvor høy skal bensinprisen bli? Det er jo en hjertesak for Venstre, i likhet med Thorbjørn Berntsen, å øke strømprisen og bensinprisen - de såkalte grønne skatter. Mitt spørsmål er altså - og dette er litt mindre komplisert enn de merkverdige spørsmålene folk stiller meg, dette er enkle størrelser: Hvor høy skal strømprisen bli i landet? Hvor høy skal bensinprisen bli? Og skal det være samme strømpris for kraftkrevende industri som for vanlig husholdning?

Lars Sponheim (V) : Jeg ble litt usikker da presidenten kom med sine formaninger. Som gammel god pedagog har jeg den vane at når jeg refser en elev, lar jeg eleven få vite hvorfor. Det skjønte jeg ikke i dette tilfellet.

       Carl I Hagen har drømt noen tanker om Venstre som han deler med oss fra Stortingets talerstol, men det er noe som heter at på seg selv kjenner en andre. Det må være det som ligger til grunn når Hagen tillegger Venstre motiver som vi definitivt ikke har - åpenbart. Jeg synes jeg har gjort det klinkende klart ved mange anledninger at uansett hvordan det parlamentariske tyngdepunkt måtte forskyve seg i Stortinget, vil Venstre være en del av et sentrumssamarbeid sammen med de to andre sentrumspartiene. Selv om den parlamentariske situasjonen skulle endre seg, slik jeg registrerer at Høyre drømmer mye som, en situasjon som vi faktisk ikke har hatt siden 1927 i Stortinget, og ved det valget hadde Venstre 16-17 %, er det et ganske stort halmstrå for Høyre. Derfor vil de tre sentrumspartiene holde sammen også etter valget. Det er Venstres ærlige hensikter å gjøre det. At det er stor ulikhet mellom de tre sentrumspartiene, er vel ikke noen overraskelse for noen, men ulikheten er ikke større enn at man med fornuftig kompromissvilje skal kunne lage en god politikk. Det er helt åpenbart at skulle tre andre partier i Norge sette seg sammen og lage en felles politikk, ville utgangspunktet vært atskillig dårligere enn for de tre sentrumspartiene. Det er det dette handler om. Etter valget håper jeg at velgerne gir oss mulighet til å starte slike samtaler, som nettopp viser den gode viljen og muligheten til å komme fram til fornuftige politiske kompromisser.

       Så er det helt åpenbart at vi står overfor betydelige omlegginger, hvor vi både skal ta vare på miljøet vårt og få nye arbeidsplasser, og da må vi få en skatteomlegging fra rød til grønn beskatning. At det er en politikk en ikke kan forme hvis politikkens viktigste innsatsfaktorer er daglige samtaler med drosjesjåfører, tror jeg nok er rett, men jeg tror disse omleggingene kommer til å komme. Jeg tror energi blir framtidens skattebærer mer enn arbeidskraft, og jeg tror at også Arbeiderpartiet kommer til å gå i den retning om ikke så lenge.

       Det er gledelig at Regjeringen har fått tilslutning til sitt økonomiske opplegg, fordi det innebærer at vi viderefører en økonomisk politikk som har gitt gode resultater. I løpet av få år er

       Bedringen i norsk økonomi skyldes mer enn høye oljeinntekter. Oljeinntektene er viktig, men utgjør ikke mer enn om lag 15 % av norsk økonomi, og omtrent det samme av statens inntekter, så det er bare når vi holder orden i fastlandsøkonomien, at det kan gå godt i norsk økonomi. Det er ikke gjennom oljeinntekter alene at resultatene kan forklares. Nå ser vi at det først og fremst er fastlandsøkonomien som er styrket. Sist gang vi hadde en slik sterk oppgang, var på midten av 1980-tallet, men da var oppgangen i hovedsak drevet av en sterk lånefinansiert vekst i det private forbruket. Det gav oss en vekstboble som sprakk, og det er det vi må unngå at gjentar seg nå.

       Det er bedre med jevn vekst over mange år enn kortvarige oppsving som ender i økonomisk tilbakeslag. Derfor er det bra at den oppgangen vi har nå, er helt annerledes enn den oppgangen vi hadde på 1980-tallet. Nå bygger veksten på økt verdiskaping. Mens vi på 1980-tallet hadde nedgang i norsk industri, nedgang i industrisysselsettingen, øker nå produksjonen og eksporten, og vi opplever en reindustrialisering i Norge som få trodde var mulig for bare få år siden. Helt uavhengig av oljeinntektene vinner norsk industri nå markedsandeler for norske verkstedprodukter og andre industriprodukter rundt om i verden. Norsk økonomi er blitt mer robust og mindre oljeavhengig i løpet av de siste årene.

       Vårt viktigste virkemiddel for å sikre en fortsatt jevn vekst som gir folk arbeid og det offentlige, herunder kommunene, inntekter, er budsjettpolitikken. Vi må bruke budsjettet til å styre utviklingen i norsk økonomi. I Norge har vi en lang og god tradisjon for å drive motkonjunkturpolitikk. Det er en tradisjon vi bør ta vare på. Det betyr at det ikke er statens inntekter som skal bestemme statens utgifter hvert enkelt år. Derimot skal statens utgifter bestemmes av det som er nødvendig for å sikre en stabil utvikling i økonomien. I nedgangstider betyr dette at utgiftene kan vokse sterkere enn inntektene. I oppgangstider må det være motsatt. På denne måten jevnes svingningene i økonomien ut. Dette er å styre.

       Det økonomiske opplegget fra mellompartiene innebærer ikke bare overbud og svekket budsjettbalanse. De foreslåtte utgiftsøkningene ville ha vært nok til at hele den moderate innstrammingen som ligger i 1997-budsjettet, ville blitt borte. Fortegnet på den økonomiske politikken ville skifte. I stedet for å kjøle ned økonomien vil mellompartienes opplegg bidra til å varme opp en allerede het økonomi. Sist det ble drevet slik medkonjunkturpolitikk i Norge, var nettopp på midten av 1980-tallet. Det gikk svært galt, og vi må ikke gjenta feilene. Av finanskomiteens innstilling går det også fram at en rekke partier er mer opptatt av å drive valgkamp enn å ta vare på norsk økonomi. De plusser på utgiftene med svært mange milliarder uten inndekning - uten å øke skattene eller redusere andre utgifter med beløp som ligger i nærheten av de beløpene de plusser på. Dette er overbud, og det er uansvarlig. Det er å gjenta med åpne øyne feilene fra 1980-tallet, som gav oss økt prisstigning, høye renter og nedbygging av norsk industri. Vi fikk arbeidsledighet og mindre inntekter og innstramminger i de offentlige budsjettene og dermed problemer med velferdstilbudene. Det er det vi nå prøver å unngå. Det er bedre med jevn vekst i mange år enn å gjenta bobleøkonomien fra 1980-tallet.

       Nøkkelen til veksten i Norge nå er veksten i fastlandsøkonomien. Det hadde ikke vært mulig uten det inntektspolitiske samarbeidet. Det samarbeidet har gitt oss lav lønns- og prisvekst i en situasjon med sterk vekst i økonomien.

       Det inntektspolitiske samarbeidet handler om å følge spilleregler som bidrar til at vi får lave lønnstillegg, men likevel økt kjøpekraft fordi prisstigningen blir lav i forhold til lønnstilleggene. Det handler om den kollektive fornuft. Stortinget og Regjeringen har et spesielt ansvar for å ivareta denne kollektive fornuften, for å ta ansvaret for helheten. Det er et ansvar Stortinget og Regjeringen ikke må løpe fra.

       Det er sagt at solidaritetsalternativet ikke virker, at den lave inflasjonen skyldes helt andre forhold enn det inntektspolitiske samarbeidet. Årets inntektsoppgjør viser at dette er feil. På tross av sterk vekst og mangel på arbeidskraft i flere sektorer ser det nå ut til at pris- og kostnadsveksten igjen dempes. Andre land der ledigheten er vesentlig høyere enn i Norge, og til dels økende, har en høyere lønnsvekst enn det vi har, og det er det beste beviset på at vårt system for lønnsdannelse, vårt inntektspolitiske samarbeid og vårt solidaritetsalternativ gir oss bedre resultater, lavere lønnsvekst og lavere ledighet enn det de har i våre naboland. Det er solidaritetsalternativets viktigste bidrag til flere arbeidsplasser og trygging av velferden.

       I forbindelse med den siste rentenedsettelsen, som Norges Bank gjennomførte i januar, annonserte banken at den ikke ville intervenere i vesentlig grad, da banken anså at ytterligere valutaintervensjoner ikke ville bidra til å dempe kapitalinngangen. Pengepolitikken er rettet inn mot en stabil valutakurs overfor europeiske valutaer. Det var et press mot kronen rundt årsskiftet 1996-97, og for å begrense dette presset satte Norges Bank ned renten tre ganger fra november 1996 til januar 1997 og intervenerte for betydelige beløp i valutamarkedet.

       Den styrkingen av kronen som fant sted i vinter, er nå snudd. Mange spådde i vinter at det var umulig i en oljeøkonomi som den norske - som de sa. Deres spådommer var ikke riktige. Vi har på nytt befestet en politikk som handler om å sikre en stabil kronekurs, ikke minst fordi det er viktig for det inntektspolitiske samarbeidet, og på nytt har de som har sagt at Regjeringen ikke ville lykkes i kurspolitikken, tatt feil.

       Den viktigste forutsetningen for å sikre en rettferdig fordeling er at folk har arbeid. Arbeidsledighet bidrar til økte forskjeller. Overbud i budsjettpolitikken vil undergrave arbeidsplassene, først og fremst i industrien og fastlandsøkonomien. En slik politikk er derfor en politikk for større forskjeller og dermed heller ikke en politikk Regjeringen kan støtte.

       Skattepolitikken skal bidra til mer rettferdig fordeling på to måter, dels gjennom at de som har mest, skal betale mest skatt, og dels ved at skattesystemet skal bidra til at vi får en god ressursbruk som sikrer at vi har en god verdiskaping, slik at vi sikrer det offentlige inntekter til å betale for velferdsgodene.

       Stortinget har nå vedtatt endringer i delingsmodellen som bl.a gir en betydelig skattelette til næringsdrivende og folk med høye inntekter som arbeider i egen bedrift. Dette er urettferdig, og det er også dårlig næringspolitikk, fordi det undergraver skatteformen fra 1992, som har gitt forutsigbarhet og lave skattesatser for bedriftene. Derfor er det uheldig at et flertall nå begynner å undergrave den reformen. Regjeringen arbeider med forslag som kan bidra til å rette opp de skjevhetene som vil bli resultatet av det et flertall i Stortinget i dag vedtar.

       Velferdssamfunnet trenger sterke kommuner. Derfor er kommunesektoren betydelig styrket i løpet av de siste årene. Fra 1990 til 1996 økte sysselsettingen i norske kommuner med 84 500 personer. Dette innebærer at det har blitt nær 40 flere ansatte i norske kommuner hver eneste dag - hverdager som helgedager - i de siste seks årene. Det er et uttrykk for en formidabel styrking av kommunesektoren og av det norske velferdssamfunnet. Også i år vil kommunesektoren få en sterk vekst, ikke minst takket være at vi holder orden i økonomien. Sammenliknet med vedtatt budsjett før jul øker nå kommunenes inntekter med 2,8 milliarder kr. Det er penger som kommer godt med, men da må vi også være opptatt av at kommunene bruker dem til å betale for mer velferd, og ikke dyrere velferd rundt omkring i norske kommuner.

       Som nasjon står vi nå overfor en historisk oppgave. Vi skal omplassere deler av vår felles nasjonalformue fra olje og gass i havbunnen til penger som vi skal bruke til voksende pensjons- og velferdsoppgaver utover i det neste århundre. I dag står det 46 milliarder kr i oljefondet. Det er mye penger, men det er ikke mer enn åtte måneders utbetalinger i alders- og uførepensjoner fra folketrygden. Det sier litt om hva slags formidable oppgaver vi står overfor.

       Vi skal løse velferdsoppgavene vi står overfor i dag. Vi skal løse velferdsoppgavene vi står overfor utover i neste århundre, men da må vi holde orden i norsk økonomi og ikke gjenta feilene fra 1980-tallet.

       Finansministeren har ved gjentatte anledninger advart mot sentrumspartienes budsjettopplegg. Han gjentok øvelsen i det innlegget han nå nettopp avsluttet. La meg minne om at de samme advarslene ble framført med styrke av finansministeren før jul. Alle varsellamper blinket hissig, ifølge finansministeren.

       Men da ble Regjeringens opplegg likevel endret med hele 7 milliarder kr i salderingen, og utover dette økte omfanget av økonomien betydelig mer enn Regjeringen hadde forutsatt, i første halvår 1997. Men hvilke katastrofer har dette medført? Har man f.eks fått en utålelig inflasjon? Nei - altså tok finansministeren feil før jul. Hva skulle tilsi at han har mer rett i dag?

       Nå tilhører ikke jeg dem som bagatelliserer faren for overoppheting og inflasjonsøkning, men jeg mener så absolutt at hensynet til inflasjon ikke må hindre oss i å gjøre det som er rett og rimelig overfor minstepensjonistene. Mener virkelig finansministeren at det er minstepensjonistene som skal bære ansvaret for inflasjon? Bør ikke det heller være et ansvar for oss som har en romslig økonomi? Hva med en annen fordeling av veksten mellom offentlig og privat sektor?

       Finanskomiteens leder, Bjørnar Olsen, uttrykte seg i sitt innlegg tidligere i dag, og særlig i replikkvekslingen etterpå, på en slik måte at man måtte oppfatte det slik at minstepensjonistene skal være salderingsposten i Arbeiderpartiets økonomiske opplegg. Er dette også finansministerens oppfatning?

Statsråd Jens Stoltenberg : La meg gjøre enda et forsøk på å forklare en enkel, men grunnleggende sammenheng i ethvert budsjett. Det går selvfølgelig an å øke utgifter uten å svekke budsjettbalansen dersom man øker inntekter eller reduserer andre utgifter. Det var det vi gjorde i fjor høst. Da økte vi utgiftene i størrelsesorden 4 - 5 milliarder kr, men det ble dekket inn, dels ved at vi kuttet på veiformål, på statlige bygg, vi kuttet når det gjaldt fylkesmennene, og vi kuttet på ganske mange andre tiltak i størrelsesorden 1 - 2 milliarder kr. Så økte vi noen skatter, bl.a autodieselavgiften, og så gjorde vi en del andre grep som tilsvarte bl.a i overkant av 1 milliard fra de statlige fondene. Det betød at den påplussingen i størrelsesorden 5 milliarder kr ble dekket inn. Da er det i og for seg helt greit, for da har man redusert aktiviteten på ett område i økonomien for å øke den på et annet område, enten ved å dra inn skatter eller ved å redusere utgifter.

       Men det mellompartiene nå foreslår, er jo en budsjettsvekkelse på et halvt år - på det som er igjen av 1997 - i størrelsesorden 3 - 4 milliarder kr, uten inndekning, uten å øke skattene, uten å kutte på andre områder. Og det er det som er å gjenta feilene fra 1980-tallet. Det er ikke en gradsforskjell mellom mellompartiene og oss, men de snur fortegnet på den økonomiske politikken. Hele den innstramningen og nedkjølingen som ligger i vårt opplegg, er fjernet med det de har, de fører medkonjunkturpolitikk. Man kan selvfølgelig diskutere hvor sterk nedkjølingen nå bør være i norsk økonomi. Men det mellompartiene foreslår, er jo ikke å redusere nedkjølingen, men å fyre opp ytterligere, hete opp. Det må være galt, og det er grunnleggende feil. Og det som er skuffende - og det som er rart - er at de ikke har lært av feilene som de var ansvarlige for på 1980-tallet. Vi skal sørge for at mellompartiene ikke får gjenta dem, for vi skal ikke gjennomføre den type politikk så lenge vi er ansvarlig for budsjettene.

Per-Kristian Foss (H) : Jo, noe har finansministeren lært av et utmerket embetsverk. Den siste forelesning kunne i og for seg hvem som helst holdt, faglig sett, bortsett fra at den holder ikke. Det er også en refs av Arbeiderpartiets eget opplegg, for de øker utgiftene og salderer det ved å selge aksjer eller øke utbyttet, og det har ikke noen inndragende effekt av parallell karakter. Riktignok gjelder det mindre beløp, men jeg synes nok at finansministeren bør holde den formaningen også på de interne møtene, hvor den åpenbart har manglet.

       Det er også for lettvint å si at beviset på at solidaritetslinjen har fungert, er mellomoppgjøret nå. Selvfølgelig er et mellomoppgjør billigere enn et storoppgjør, det skulle også bare mangle, og jeg spør finansministeren direkte: Hva er hans faglige argumenter mot sosialøkonomenes vitenskapelige rapport, som peker på at det ikke er grunnlag for å hevde at det såkalte solidaritetsalternativet har ført til lavere lønnsvekst i industrien enn det utvikling i lønnsomhet, priser og ledighet ellers ville gitt - uansett? Da holder det ikke med bare partiretorikken. Jeg vil minne om bakgrunnen og studiene, prøve å se om jeg kan mane frem litt av sosialøkonomen - det som måtte være igjen i finansministeren.

       Jeg har også lyst til å utfordre finansministeren til slutt og be ham kommentere sin egen partifelle Bjørnar Olsens sterke ønske om å styrke de sparestimulerende tiltakene i økonomien, de skattestimulerte sådanne, fordi han fryktet at sparingen er for lav. Det er faktisk en frykt jeg deler med finanskomiteens leder, men det forblir en relativt uuttalt allianse, idet finanskomiteens leder åpenbart ikke får lov til å stemme for slike sparestimulerende tiltak som det ligger flere av i opplegget.

Statsråd Jens Stoltenberg : I den første replikken ble jeg kritisert for å være for mye sosialøkonom, i den neste ble jeg kritisert for å være for lite sosialøkonom. Jeg mener at det er fullt mulig å være sosialøkonom og finansminister, og viktigst av alt er det at det er fullt mulig å være en god sosialdemokrat og sosialøkonom. Det har vi mange gode eksempler på, så jeg har ikke problemer med å forene de to rollene.

       Så til byråets analyse av lønnspolitikken. Jeg har skrevet en ganske lang og ordentlig artikkel om det. Og det er flere momenter her. Det ene er at de simpelthen ikke har data, så de har estimert bare fram til 1994, og solidaritetsalternativet var noe vi startet med i 1993. Det er ikke minst i de siste årene etter 1994 vi har hatt de gode resultatene, og kanskje det ligger an til at det beste kommer i år. Det er imponerende å ha en økonomi der ledigheten nå går under 4 %, der vi har hatt en vekst de siste årene på 168.000 nye arbeidsplasser, hvor vi setter ny rekord i antall sysselsatte, ny rekord i yrkesdeltakelse og faktisk får ned lønnsveksten. Det tror jeg man finner svært få andre eksempler på. Vi behøver ikke å gå lenger enn til Sverige, hvor man har en ledighet på 8-10 %, og de hadde en reallønnsvekst på det mangedobbelte av hva vi hadde i Norge. Det er bare å se seg rundt, så ser man at resultatene er gode når det gjelder å holde inntektsveksten, lønnsveksten, nede kombinert med høy vekst og sterk fart i økonomien.

       Det andre poenget er at man i de modellene som er brukt, kanskje i noen grad har tatt innover seg at det har vært inntektspolitisk samarbeid i Norge også tidligere, og derfor er det ikke så lett å sammenligne to historiske perioder.

       Det tredje poenget er at de reformene som er knyttet til arbeidstid, har vært en del av det inntektspolitiske samarbeidet, og det reflekteres heller ikke i estimeringene eller modellene eller i de kjøringene som byrået har gjort. Det er ikke sikkert at vi mener at byrået tar feil, men vi har bare påpekt en del ting som gjør at det ikke nytter ut fra data fram til 1994 å si at solidaritetsalternativet ikke har virket. Resultatene taler for seg selv.

Eilef A Meland (SV) : I enhver budsjettrunde er det noen politiske nøkkelbegreper som virker til å innskrenke det politiske ordskiftet. Et av de nøkkelbegrepene er begrepet « overoppheting » som nå skal avlyse enhver debatt om den samfunnsøkonomiske tilstand i landet. Da er det litt interessant nå når debatten gir økt temperatur, selv om man ikke kan si at statsråden er overopphetet for øyeblikket, å prøve seg på noen oppfølgingsspørsmål til det ordskiftet som har vært.

       Regjeringen går inn for bygging av gasskraftverk. Det vil bety 4 milliarder kr inn i norsk økonomi. Finansministeren har nettopp dosert fra denne talerstol at bringer man penger ut, må man trekke penger inn. Hvor vil finansministeren trekke penger inn? Er det slik at å benytte 4 milliarder kr på gasskraftverk ikke har noen inflasjonsvirkning overhodet, er det unntatt fra den allmenne regel for sosialøkonomisk kunnskap?

       I revidert nasjonalbudsjett, som tidligere sagt, selger staten aksjer. I perioden fra 1995 til i dag har staten solgt aksjer for i alt 7 milliarder kr i bankene, men foreslår nå i tillegg å selge Medisinaldepotet og delvis privatisere Statkorn. Staten selger seg således ut i Norge, men kjøper seg samtidig inn i utlandet. Når det blir stilt spørsmål om denne filosofien, har den sammenheng med inflasjonsfrykt i det flakkende blikk, eller hva er begrunnelsen? Så får vi svaret: Å sitte på aksjer i Norge er å drive aksjespekulasjon, å plassere penger i utlandet er en transaksjon, en investering. Hvordan kan Regjeringen begrunne å selge seg ned gjennom privatisering i landet og å kjøpe aksjer i utlandet? Kanskje man ender opp med den samme porteføljen som den man forlot, til en høyere pris?

Statsråd Jens Stoltenberg : Først til de konkrete spørsmålene. Det er mulig representanten Meland tror det, men gasskraftverket skal ikke betales over statsbudsjettet. Det skal betales av de selskapene som eier Naturkraft, og de får bruke penger de alternativt kunne brukt på noen annet. Det er altså forskjell på ting som kommer på budsjettet, og ting som ikke kommer på budsjettet. For øvrig er det slik at arbeidet med gasskraftverket ikke har vært en del av Regjeringens konjunkturpolitiske opplegg. Det er andre vurderinger som har ligget bak arbeidet med den saken.

       Når det gjelder aksjer, er det slik at staten eier og bør eie mye i norsk næringsliv, men det er ikke slik at den nødvendigvis alltid skal eie akkurat de samme aksjene vi har eid historisk. Vi har av ulike grunner kommet til at det er riktig å selge seg ned i Medisinaldepotet og også å åpne opp for noe privat eierskap i Statkorn. Det forandrer ikke hovedlinjen, nemlig at Arbeiderpartiet mener at staten har en viktig jobb å gjøre som eier i norsk næringsliv. Vi har folketrygdfondet, SND og andre virkemidler som sikrer det.

       Det som er skuffende med SV, er at i gamle dager drev SV keynesiansk motkonjunkturpolitikk, da var de opptatt av det, men det er de åpenbart ikke lenger, for også SV driver nå medkonjunkturpolitikk. I gamle dager plusset SV på en del budsjettposter, men så kuttet de på Forsvaret og veier og andre ting de var imot. Nå plusser de på, kutter lite og øker skattene noe, men altfor lite til å dekke de økte utgiftene, slik at samlet sett havner de også på en svekkelse på godt over 3 milliarder kr. Det betyr at de ikke lenger driver med konjunkturpolitikk, og det er skuffende.

       Overhodet ikke, president!

Odd Holten (KrF) : Finansministeren var inne på hva som var feilen på 1980-tallet. Hvem var det som pøste på i den perioden? Jo, det var Arbeiderpartiet.

       Reformene fra arbeiderpartiregjeringen har de siste årene stått i kø for å bli gjennomført. Hva koster så alle disse Regjeringens reformer? Skulle en prøve å sette fram noe tall, blir det titalls milliarder. Vi sitter altså med et apparat i departementene som kan beregne dette, men de har ikke klart å tallfeste det.

       I det militære er det noe som heter at det er viktig å angripe - det er den beste form for forsvar. Regjeringen ved finansministeren er aktivt med på denne arbeidsformen, nemlig å angripe ved å gi antydninger om uansvarlighet og ved å skape frykt. Senest i går ble statsråd Stoltenberg sterkt imøtegått av to økonomer når det gjaldt denne skremselspropagandaen. Frykten er angivelig ikke så sterkt til stede i Finansdepartementet knyttet til kostnadene i forbindelse med Regjeringens mange milliardreformer. Men hva er det disse reformene koster? Vi fikk høre av finanskomiteens leder at reformen som har med etterutdanning å gjøre, skulle koste hva den koste ville. Er det slik å forstå at det er to verdener vi lever i - en for Arbeiderpartiet og en for sentrumspartiene? Hva skal kuttes nå for å dekke denne etterutdanningsreformen? Det kunne være interessant for oss å få høre hva som skal kuttes i størrelsesordenen 30 - 40 milliarder kr.

Statsråd Jens Stoltenberg : Representanten Holten begynte med å si at det var galt av meg å vise til 1980-tallet, fordi det var Arbeiderpartiet, hevdet han, som var ansvarlig for feilene som ble begått den gang. Til det er det å si i hvert fall to ting: Det ene er at uansett hvem som hadde ansvaret for feilene på 1980-tallet, bør vi ikke gjenta dem. Det kan ikke være slik at hvis Arbeiderpartiet hadde ansvaret for dem, bør vi gjenta dem, og hvis Arbeiderpartiet ikke hadde ansvaret, bør vi ikke gjenta dem. Det andre er at vi i den grad det har historisk interesse, faktisk mener at når man på 1980-tallet hadde en flertallsregjering som la fram budsjetter som forsterket svingningene i økonomien, som overopphetet en allerede varm økonomi, var det den flertallsregjeringen som hadde ansvaret for det, og det var Willoch-regjeringen. Men det var jo på den tiden vi hadde finansministre som la fram statsbudsjett som de sa de la fram med påholden penn, og det var på den tiden vi hadde en regjering som også bestod av det som ble kalt « utgiftspartier » av andre partier i den samme regjeringen. Så hvordan forholdene var internt i den flertallsregjeringen, kan vi undre oss over, men den må iallfall være ansvarlig for de budsjettene den la fram og fikk vedtatt.

       Det som er problemet med Kristelig Folkeparti, er at de ikke engang hadde summert sin balanse, de visste jo ikke hva balansen var. Men Kristelig Folkeparti har praktisk talt ingen inntektsøkninger, de har en del skatteletter til de rikeste. De har omtrent ingen kutt, men de har en lang rekke påplusninger i revidert. Kristelig Folkeparti er de som faktisk har mest, de har en netto svekkelse på 4,3 milliarder kr. Det er medkonjunkturpolitikk, og det er å ta forvalteransvaret på en meget dårlig måte, fordi Kristelig Folkeparti burde være mer opptatt enn andre av nettopp det forvalteransvaret de har i forhold til omplassering og forvaltning av vår felles nasjonalformue.

       Så skjønner jeg at det gledet Holten at jeg i går på radioen traff to økonomer som mente at jeg tok feil. Det jeg lærte av den debatten, er at økonomer også kan ta feil.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Det siste var jo en erkjennelse som var grei å ta med seg - så vidt jeg har forstått, er også finansministeren nettopp økonom.

       Til å begynne med: Jeg registrerte at finansministeren unnlot å svare på Gudmund Restads spørsmål, så jeg skal gjenta det - og dette spørsmålet krever ingen sosialøkonomisk forelesning: Er det sånn at det er minstepensjonistene som skal være salderingspost i Regjeringens opplegg? Jeg gjentar ikke hele spørsmålet, men Gudmund Restad stilte altså et spørsmål som statsråden ikke svarte på.

       I forlengelsen av det kunne det kanskje være på sin plass å spørre - og her kreves det kanskje litt mer sosialøkonomisk akrobatikk: Kan finansministeren forklare meg forskjellen på å bruke 1,6 milliarder kr av statlige fond, som finansministeren var med på før jul, og å ta et tilsvarende beløp fra oljefondet? Hva er forskjellen i virkning når det gjelder å skape økt press i økonomien?

       Finansministeren sa i sitt innlegg at flertallet har bidratt til ytterligere skjevheter i skattesystemet. Dette er feil. Det flertallet har gjort, er å bidra til å rette opp skjevheter i skattesystemet; skjevheter i skattesystemet mellom aktive og passive eiere. Samtidig har Senterpartiet fremmet forslag om å heve den alminnelige skatten, noe som vil øke skattetrykket både for aktive og passive eiere, og bidra til å trekke inn kjøpekraft og skatt fra de rike, som finansministeren selv sier. Dette vil ikke Arbeiderpartiet være med på.

       Tidligere fiskeriminister Jan Henry T Olsen har etter at han gikk av, lagt fram en rapport som viser de uheldige konsekvensene av delingsmodellen for fiskeri- og oppdrettsnæringen. Der sier han at dette fører til eierkonsentrasjoner med fjerneie, nedbygging av kompetanse i små bedrifter og kapitaleksport. Konklusjonen i denne rapporten er at endring av delingsmodellen er det viktigste virkemidlet for å sikre aktivt eierskap med lokal forankring.

       Jeg har forstått at statsråden ikke deler oppfatningen til sin tidligere kollega om hva som er viktig innenfor næringspolitikken, men la meg da spørre: Hva slags eierskap ønsker Regjeringen i norsk næringsliv, og hvordan vil man bidra til å få et slikt eierskap?

Statsråd Jens Stoltenberg : Først noen ord om finansieringen av Arbeiderpartiets reformer, som jeg helt riktig ikke rakk å svare på da jeg svarte på Holtens første replikk, som nå ble gjentatt. Der er det det å si at de reformene vi har gjennomført og er i ferd med å gjennomføre, som barnehageutbyggingen, Reform 94, Reform 97 og andre reformer, er finansiert innenfor de økonomiske oppleggene Arbeiderpartiet har lagt fram, og som det har vært mulig å gjennomføre på en ansvarlig måte innenfor de rammene som er lagt fram i våre opplegg. Når det gjelder de videre reformene, har vi lagt fram et langtidsprogram, inklusive et langtidsbudsjett med framskrivninger og vekst i offentlige utgifter, og det er innenfor de rammene vi skal finansiere våre framtidige reformer. Når vi har vist i mange år at vi med en god økonomi kan finansiere reformer innenfor forsvarlige økonomiske rammer, bør vi ha troverdighet når vi sier at vi også skal gjøre det i framtida.

       Det som er problemet med mellompartiene, er at de tar alle Arbeiderpartiets utgifter, de kutter ikke noen av dem, men plusser på på et vidt område, og da er det det sprekker. De har altså ikke magemål til å si nei til noe hvis de ønsker å si ja til noe annet.

       Så til hva slags eierskap vi ønsker oss: For det første er det det å si at det kan umulig stå så veldig dårlig til verken i små, mellomstore eller store norske bedrifter når antall nyetableringer er større enn på svært mange år. Når vi har en sterk vekst i sysselsettingen både i små og store bedrifter, kan det ikke stå så dårlig til. Det andre er at det taket som nå er foreslått på i underkant av 700.000 kr, fører til at 3 % av eierne får skattelette tilsvarende omtrent en minstepensjon. Det er ikke viktig for små bedrifter, for det er faktisk ikke de som får den lettelsen. Men det er selvfølgelig viktig at det bidrar til økte forskjeller ved at noen av dem som tjener mest, får mest skattelette, og derfor er Arbeiderpartiet imot det.

       Finansministeren legg opp til at Noreg skal bli ein storinvestor i aksjar i utlandet. Sidan revidert budsjett er lagt fram, ser det faktisk ut til å ha oppstått ein gryande tvil også internt i Arbeidarpartiet om ein ikkje ved så uhemma å prioritera avkasting svekkjer Noregs internasjonale røyst i miljø- og menneskerettsspørsmål. I staden for å framføra ein uhemma hyllest til Stoltenberg si linje, slik Arbeidarpartiet og Høgre gjer, burde Noregs oljerikdom blitt brukt til å styrkja Noregs etiske engasjement. Arbeidarpartiet kunne også brukt det høvet dei har i dag, til å retta opp openberre forskjellar i det norske samfunnet. Det må vera ein tankekross langt inn i Arbeidarpartiet sine eigne rekkjer at det er Høgre som i dag pressar Arbeidarpartiet til to kroner ekstra pr. dag til dei 313.000 alders- og uføre-minstepensjonistane.

       Arbeidarpartiet kunne i dag medverka til eit breitt fleirtal for fleire studieplassar innan yrke der vi veit det er eit skrikande behov, t.d. førskulelærar- og sjukepleiarutdanninga. Dei kunne også fått fart på forskinga, på alternative energikjelder og enøktiltak, formål miljøvernministeren stadig skal tilgodesjå, men der det blir med orda. Alle desse eksempla er etter Senterpartiet sitt syn investeringar som vil gjera oss betre utrusta på sikt til å møta dei utfordringane som vi står overfor. Ja, Arbeidarpartiet har enno ei moglegheit til å støtta Senterpartiet på det forslaget som ligg føre om ei vurdering av høgare skatt på inntekt av kapital, kombinert med større frådrag for dei som har minst.

       Sentrumspartia føreslår i denne innstillinga eit krafttak innan kultur. Eit rikt og mangfaldig kulturliv med aktiv deltaking er ein føresetnad for eit godt oppvekstmiljø og lokalsamfunn med identitet og tilhøyrsle. Somme kosta på seg eit smil då Senterpartiet fremja forslag om 25 % drifts- og investeringsstøtte til den særnorske musikkrørsla som driv med korpsmusikk. Eg veit ikkje om dette skuldast at dei ikkje ser kultur i noko anna enn som tilskuarar. Eg kjenner foreldre som har gått stille i dørene når musikkorpsalderen nærma seg. Klarte dei å unngå køyring, kakebaking, dugnad og helgeturar? Eg kjenner andre som heile sitt liv er takksame nettopp fordi dei fekk oppleva samspel og tilhøyrsle, oppmuntring og disiplin, kjensla av bokstaveleg talt å spela ei rolle i det korpset dei fekk vera med i. 77 309 personar spelar i korps, dei fleste barn og unge, men også mange vaksne. Vi trur faktisk det er ei svært bra investering både i opplæring i samhald og i framtida å syta for at dette viktige kulturområdet får betre vilkår enn i dag.

       Statsministeren har ved fleire høve omtalt auka innsats for frivillige organisasjonar og kultur. I denne innstillinga fremjar også Senterpartiet forslag om auka tilskot til lokale og regionale kulturbygg. Der har Arbeidarpartiet, med støtte frå Høgre, sett ein alvorleg brems for eit breitt og verdifullt engasjement i mange lokalmiljø. Først inviterte Kulturdepartementet til søknad om statleg støtte, etterpå vart beløpet kraftig kutta ned. Her står altså sentrumspartia saman med SV om auka tilskot.

       Stortingsfleirtalet rettar i denne innstillinga opp det manglande samsvaret mellom Regjeringa sine fine planar i psykiatrimeldinga og mangelen på løyvingar. Og lat meg til slutt gjera statsministeren merksam på dei initiativa det er òg for å gjera situasjonen betre for psykiatriske pasientar innan området kultur og helse.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Begynnelsen av denne stortingsperioden var preget av det kraftigste økonomiske tilbakeslaget i vår del av verden siden 2. verdenskrig. Regjeringen klarte da å få til et samarbeid mellom partene i arbeidslivet for å få ned priser og renter. Regjeringen forpliktet seg på den annen side til å bekjempe arbeidsledigheten ved å bruke offentlig sektor aktivt, bygge ut arbeidsmarkedsopplæringen og satse sterkt på utdanning. Resultatet er blitt at ledigheten er presset gradvis tilbake, samtidig som vi har fått tidenes største utbygging av den offentlige velferden.

       Yrkesdeltakelsen har aldri vært høyere enn nå. Det er skapt 168.000 flere jobber i løpet av fire år.

       Vi skal være stolte av hva vårt politiske system har klart å få til. Jeg er stolt av å være politiker når vi ser den handlekraft det har vært i en vanskelig tid for landet, da renten var over 15 % og de arbeidsledige talte 200.000, hvis vi tar med dem som var på tiltak. Jeg er stolt over å tilhøre et parti som har stilt seg i spissen for dette og klart å være et tyngdepunkt i Stortinget. Vi er rede til å lede an også i neste periode med fast styring og klare valg. I denne stortingsperioden har oppgaven vært å få arbeidsledigheten ned. I neste periode skal vi løfte eldre og helse.

       Dette er for oss et verdivalg, fordi satsing på eldre og helse vil gi oss et varmere og tryggere samfunn. De borgerlige partienes overbud og skattelettelser til de rike er å unnlate å gjøre et valg. Men en mer verdig alderdom vil gjøre at enhver får større trygghet og livskvalitet i alle livets faser. Det dreier seg om holdninger og respekt, og selvrespekt for gamle mennesker. Vi gleder oss stort over at stadig flere blir over 80 år og kan nyte flere gode leveår, men da er det nødvendig å investere 30 milliarder kr i eldreomsorgen i den neste fireårsperiode. Da føler jeg at det er direkte umoralsk å unnlate å fortelle folk at vi ikke kan øke innsatsen på absolutt alle andre områder. Hvis vi ikke er i stand til å gjøre valg på vegne av de eldre og helse, får vi tilbake renter og priser som er mye høyere enn i dag. Da blir familiene tapere. 1 % renteøkning betyr 6.000 kr i økte kostnader for en barnefamilie, bedriftenes investeringer blir dyrere, arbeidsplassene taper, og vi får ikke bedre og flere tjenester i kommunene, bare dyrere tjenester.

       Sentrumspartienes opplegg har virkelig sjokkert meg denne gang. De har en påplussing på det reviderte budsjett, som jo er et opplegg for å justere statsbudsjettet, på 4 milliarder kr, som innebærer en årsvirkning på statsbudsjettet på 8 milliarder kr. Hvorfor foreslo man ikke dette da statsbudsjettet ble behandlet før jul? Hvorfor har man noen få måneder senere funnet ut at statsbudsjettet egentlig mangler 8 milliarder kr? Svaret kan ikke være annet enn at man nærmer seg et valg. Dette er et opplegg for å kjøpe stemmer på bekostning av landets økonomi. Man kan ikke vise til noen annen inndekning enn å øke bruken av oljepenger. Hva vil sentrumspartiene si hvis oljeprisene faller? Det var jo dette som skjedde i 1986. Husker man ikke lenger 10 år tilbake? Det oljefondet vi er i ferd med å bygge opp, holder ikke til mer en 3/4 års utbetaling til Folketrygden, og hvis oljeprisene skulle falle, finnes det overhodet ikke grunnlag for de påplussingene som sentrumspartiene har ved dette reviderte budsjettet.

       Sentrumspartiene var lenge en støtte for den hovedlinje Arbeiderpartiet har fulgt, kalt solidaritetsalternativet. Nå ved slutten av perioden føler jeg at sentrumspartiene flipper helt ut med overbud og kaster seg på Høyres skattelettelser. Jeg er ikke i tvil om at hvis sentrumspartienes budsjettinnstilling skulle bli satt ut i livet, ville norsk økonomi bli ødelagt nok en gang.

       Når det gjelder Fremskrittspartiet, har jeg bare lyst til å si dette: Fremskrittspartiet er tilhenger av et helt annet samfunnssystem enn det velferdssamfunnet vi har bygd opp i Norge. Det går fram av Fremskrittspartiets program. Når Carl I Hagen ikke vil snakke om dette programmet, skal jeg gjøre det i framtiden. Det Carl I Hagen gjør, er en snedig frekkhet: Han benytter seg av det sosialdemokratiske velferdssamfunnets inntekter til å dele ut store summer til minstepensjonister og andre. Men i Hagens samfunnssystem finnes ikke slike skatteinntekter å dele ut. I den grad Hagen i det hele tatt vil trekke inn skatter, skal de komme fra skatt på forbruk. Dette står i Fremskrittspartiets program. Så det minstepensjonistene får i økt pensjon, må de betale i form av dyrere melk, brød, klær og mye annet hvis Fremskrittspartiets program skulle gjennomføres.

       De borgerlige partiene delte på ny ut en skattegave til de rikeste sist mandag. En selvstendig næringsdrivende med en inntekt på 1 mill. kr får en skattereduksjon på en minstepensjon. Dette hører ikke noe sted hjemme. Det betyr også at selvstendig næringsdrivende får redusert sin skatteprosent fra 50 % til 28 % for inntekter over 675.000 kr. Lønnstakere med inntekt over dette, vil da raskt finne ut at det er lønnsomt å bli selvstendig næringsdrivende, kontraktør eller på annen måte leie ut sin arbeidskraft, for å få nedsatt sin skatteprosent til det samme.

       De borgerlige partiene har startet på en vei som vil føre oss tilbake til usunne forhold med forskjellige skattetilpasninger. Dette er trist fordi vi nå har en svært gunstig bedriftsbeskatning som er en av hovedårsakene til at vi har fått opp store investeringer i industrien, og industrisysselsettingen vokser for først gang på mange, mange år. Men det blir umulig å opprettholde denne gunstige bedriftsbeskatningen hvis skattesystemet igjen blir uthulet ved at man begynner å dele ut skatteprivilegier til dem som tjener veldig mye.

       Regjeringen vil gå til mottiltak for å gjenopprette og forsterke fordelingsvirkningene av skattesystemet. Dette vil komme i statsbudsjettet for 1998. Disse tiltakene vil være begrunnet i at inntektene for de rikeste har økt, særlig som følge av høyere aksjeinntekter. Ifølge Statistisk sentralbyrå mottar 5 % av dem med høyest inntekt hele 90 pst av samlet aksjeutbytte, og det samlede aksjeutbyttet har økt enormt. Da er det ikke så merkelig at de rikeste får en økende andel av inntektene her i landet. En grunn til at de med lavest inntekt får en mindre andel av de totale inntekter i samfunnet, er at bl.a pensjonister med renteinntekter får mindre igjen for pengene sine. Begge disse forholdene vil Regjeringen gjøre noe med.

       Vi vil fremme flere forslag som jevner ut inntektene etter skatt:

       På denne måten får vi en mer rettferdig fordeling, og småsparerne får mer igjen for pengene sine. Vi får penger til å styrke økonomien, for f.eks enslige forsørgere og uføretrygdede med forsørgelsesbyrde, som det også vil komme forslag om i statsbudsjettet.

       Arbeiderpartiet har alltid drevet omfordelingspolitikk. Det vil vi fortsette med, men jeg føler at det man driver med i denne salen nå fra de andre partienes side, er utdelingspolitikk, de deler ut til alle mulige formål, klarer ikke å gjøre et eneste valg, og i tillegg til det deler de ut nye skatteprivilegier til dem som har høye inntekter. Dette vil Arbeiderpartiet gå imot, og vi vil fremme mottiltak mot det.

       Johan J Jakobsen (Sp) : Vi har nå hørt statsministerens skryteliste, vi har hørt hans skremsler og hans påstander om overbud. Om det er det bare å si: Alt dette har vi hørt før.

       Når det gjelder skatten, er det nesten utrolig hvis statsministeren mener det han sa, at han ikke har oppfattet det som skjedde når det gjaldt endringene i delingsmodellen, at det var et forsøk på å minske noe av forskjellen mellom det aktive og det passive eierskapet.

       Nå var statsministeren også opptatt av fordelingspolitikken, og det er bra. Det er i utgangspunket bra, og jeg vil gjerne utfordre statsministeren på et tema som langt på vei har vært dominerende i debatten så langt. For Jagland har i motsetning til sin forgjenger vært villig til å innrømme at en del svakere grupper er i ferd med å sakke akterut i velferdsutviklingen, og det er bra at statsministeren er så ærlig. Spørsmålet er da om statsministeren er enig i Senterpartiets utgangspunkt når det gjelder minstepensjonistene, om han er enig i at minstepensjonistene har hatt en svak og en svakere økonomisk utvikling enn andre sammenlignbare grupper. Hvis svaret er nei, er jo saken nå klar, men hvis statsministeren mener at også minstepensjonistene nå bør få en bedre inntektsutvikling, blir spørsmålet: Når skal det i så fall skje? Sagt på en annen måte: Når mener statsministeren at norsk økonomi vil være i så god forfatning at vi har råd til å gi minstepensjonistene et økonomisk håndslag?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg må spørre: Hvorfor har ikke Senterpartiet fremmet dette forslaget om minstepensjonistene før nå? Det er riktig som RV har påstått, at de har fremmet dette forslaget to ganger i året i hele stortingsperioden. Man har ikke stemt for det. Da vi hadde behandlingen av statsbudsjettet før jul, var forslaget ikke framme - til tross for at det er da det skal være framme, det er nemlig da vi behandler disse tingene. Så kommer man nå rett foran et valg og går på dette. Jeg må bare gjenta hva jeg har sagt før: Dette er et overbud, dette har Senterpartiet ikke gått inn for før, dette gjør man bare fordi det er valg, og jeg har lyst til å si at jeg syns det er litt kvalmende. Jeg må si det så sterkt. Hvis man hadde fremmet det før i hele perioden, hadde

       saken vært greiere, men å komme med det akkurat nå, syns jeg er å gå temmelig langt.

       Hva vil Senterpartiet si til dem som tjener litt mer enn minstepensjon? Pensjonene har hatt en reallønnsøkning på linje med eller over lønnstakerne, og minstepensjonistene er blitt hevet opp helt siden folketrygden ble startet. Det fortsetter vi med, men vi skal gjøre det gradvis, og det har det store flertall i denne salen egentlig vært med på, men akkurat nå kommer man med de store overbudene. Jeg har ikke forståelse for det.

       Men så til spørsmålet om de skatteøkningene som statsministeren nå varsler. Dette er jo gammeldags sosialdemokratisk, skatteglad politikk, slik som vi kjenner Arbeiderpartiet, og jeg er således ikke forbauset over de forslagene han nå lanserer. Det som er det triste i det, er at han overhodet ikke har forstått hvorfor Stortingets flertall foretok de endringer det gjorde. Det betyr samtidig at det er på kollisjonskurs med mye av småbedriftsnæringslivet, som har følt at delingsmodellen slik den har vært innrettet, har vært høyst urimelig. Det vi kan kalle « sunnmørsbedriften », hvor man jobber og ikke tar ut i forbruk, men spar overskuddet tilbake igjen, har følt at disse reglene er urimelige. Og så vil statsministeren nå legge på mange nye skjerpelser, som ytterligere er en særskatt på norsk kapital og på norske arbeidsplasser. Mitt spørsmål til statsministeren er rett og slett: Er han ikke bekymret for at disse særskattene på norsk arbeidsliv ikke bare vil føre ham i konfrontasjon med næringslivet, men samtidig simpelthen være en diskriminering av norsk eierskap?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Det er ikke grunnlag for å si at det er noen særskatt på norsk kapital, tvert imot. Norge har en bedriftsbeskatning som er meget gunstig internasjonalt sett. Det vil man få vite hvor som helst man ferdes i næringslivet. Det er jo grunnen til at det er så gunstig å investere i Norge nå. Det er en grunn til at industriinvesteringene har gått voldsomt opp, og at industrisysselsettingen øker veldig mye. Det er bl.a fordi vi har fått en bedriftsbeskatning som er gunstig, og som trekker kapital til landet, og som gjør at de som har kapital i Norge, investerer. Jeg tror kanskje at de som har penger i Norge, er litt mer intelligente enn det som Jan Petersen nå gir uttrykk for. De ser at dette er gunstig.

       Og så vil vi ha til en omfordeling, fordi vi har sett at de som eier aksjer, har fått store inntektsøkninger. Det er ikke noe annet enn å ta vekk en del av den inntektsøkningen og omfordele den til dem som har minst, vi foreslår.

       Jeg er ikke enig i den beskrivelsen som Jan Petersen gir av delingsmodellen. Det er nytale. Det er et forsøk på å omformulere hva som er saken. Det som de borgerlige partiene har fått igjennom, er en gigantisk skattelettelse à la en minstepensjon til en person som tjener 1 mill. kr. Vi ville opprinnelig ikke ha noe tak i det hele tatt. Så ble kompromisset 900.000 kr. Nå presser man dette ned og ned. Det er vi ikke enig i.

       Jeg legger merke til at flere av Høyres talere snakker om gammeldags sosialdemokratisk politikk om den politikken jeg fører. Hva er det som er så moderne ved Høyres politikk? Det som man driver med nå, å dele ut disse skatteprivilegiene, det har Høyre drevet med bestandig.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg la merke til at statsministeren flere ganger innledningsvis sa at han var stolt av å tilhøre et parti og stolt av å tilhøre en bevegelse som hadde fått landet på fote igjen og arbeidsløsheten ned. Den stoltheten forstummet da man kom til statsministerens beskrivelse av Forskjells-Norge. Egentlig var vi vitne til her i dag et stillferdig oppgjør med Gros og Sigbjørns økonomiske politikk og stø kurs-politikken. For alle de eksemplene som statsminister Jagland trekker fram, gjelder Arbeiderpartiets egen skattepolitikk denne perioden og i forrige perioden: Skattefritt utbytte til aksjonærene er arbeiderpartipolitikk. 65 %-grensen er et forlik mellom de borgerlige og Arbeiderpartiet, verdsettelsen av aksjer likedan. Når det gjelder endringer i formuesskatten, vet vi ikke helt hva som kommer.

       Dette har vært Arbeiderpartiets fordelingspolitikk. Dette er årsaken til at de 5 % rikeste i Norge mottar 90 % av alt aksjeutbytte og dermed blir rikere og drar ifra. Egentlig er statsminister Jagland og Arbeiderpartiet hovedansvarlige for dette.

       Men så har Arbeiderpartiet også et annet ansvar. Det er riktig at det borgerlige stortingsflertallet har dratt Arbeiderpartiet i retning høyre. Men problemet er jo at Regjeringen aldri har satt foten ned. De har aldri sagt at nå er nok nok. I desember i år ble dette forslaget som statsministeren nå tar opp av hatten igjen, nemlig om rabatt på aksjer i forbindelse med skatt, fremmet. Hvor ble det av? Til tross for et stort forlik med sentrumspartiene ble det forslaget borte. Derfor er det vi kan si som Gro: Vi kjenner lusa på gangen. (Presidenten klubber.) Er dette nå venstreretorikk som man tar fram i forbindelse med valgkampen, mens man deretter kommer til å kjøre videre på Gros stø kurs...(Presidenten klubber.)

       Jeg skammer meg ikke over å si at vi hele tiden må justere på ting innenfor fordelingspolitikken, offentlig virksomhet eller hva det måtte være. Jeg tilhører et reformparti som mener at samfunnet aldri blir bra nok - man må hele tiden gjøre det bedre. Hvis vi oppdager at f.eks aksjeeiere får en for stor andel av inntektsøkningen i samfunnet, gjør vi noe med det. Det er det vi foreslår, og det foreslo vi da vi la fram salderingsproposisjonen før jul, men vi sa at det kom for sent til å få virkning for inntektsåret 1997. Vi la det imidlertid fram, og så skulle vi komme tilbake til det. Det er det vi nå gjør, og det kommer vi med i statsbudsjettet som legges fram, og da vil vi jo se om det blir flertall for dette forslaget her i salen. Men nå synes jeg også velgerne skal få muligheten til å få uttale seg om hva slags fordelingspolitikk vi skal ha her i landet. Vil man nå gå tilbake til den gamle politikken og uthule skattesystemet, gi masse privilegier til dem som har høye inntekter, slik at det til slutt bare blir lønnstakerne igjen til å betale skatt? Slik var det stort sett før. Det var derfor vi reviderte skattesystemet og fikk vekk alle disse smutthullene og privilegiene. Men nå vil de borgerlige partiene drive oss tilbake til det systemet.

       Vi vil drive aktiv omfordelingspolitikk. Om det er ting i vårt system som ikke er som det skal være, gjør vi noe med det.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Det statsministeren ikke ser ut til å ha skjønt på dette siste punktet, er at det er forskjell på å gi lettelser til rike og det å gi bedre arbeidsvilkår for næringslivet slik at det kan skape arbeidsplasser. Det er det våre forslag går ut på.

       Ellers er statsministeren så preget av sine år på Youngstorget at han framstiller det som om Arbeiderpartiet har æren for alt godt, og det er en slags « vi alene vite best »-holdning med hensyn til hvor mye utgifter norsk økonomi tåler. Når det gjelder den lange skrytelista han kom med, vet jo statsministeren at disse og mange andre positive resultater ikke hadde vært mulig uten en ansvarlig opposisjon, som bl.a har vært med på flere budsjettforlik med Regjeringen - en helt annen, ansvarlig opposisjon enn det Arbeiderpartiet stod for da de var i opposisjon på 1980-tallet, da de pøste på og hadde overbud omtrent på hver budsjettpost. Så hvis en skal lære av feilene på 1980-tallet, er det først og fremst Arbeiderpartiets.

       Regjeringen har også lagt fram flere reformer som tynger kommunenes økonomi, og hvem er det som i Stortinget har måttet rette opp økonomien for kommunene for at de skal greie oppgavene? Jo, det har stort sett vært sentrumspartiene og øvrige opposisjonspartier.

       Så sier statsministeren: Nå skal vi prioritere helse og eldre. Hvem var det som måtte presse Arbeiderpartiet til å prioritere helse og eldre på statsbudsjettet for 1997? Jo, det var sentrumspartiene gjennom salderingsforliket like før jul. Det er en historiefremstilling som er helt utrolig.

       Nå er det minstepensjonistene og forslaget vårt om å øke deres pensjon som er det store problemet. Statsministeren er sjokkert. Det er et overbud at de skal få 12.000 kr mer i året. Det sier statsministeren, lederen for en regjering som har godtatt at gjennomsnittsøkningen i inntektene for offentlig ansatte siste år er 13.000 kr. Men minstepensjonistene skal ikke få litt mindre enn det! Regjeringen har medvirket til et oppgjør for legene som gir enkelte leger en lønnsøkning på opptil 200.000 kr på et år. Men 12.000 kr til minstepensjonister, det er et overbud! Det er en dimensjonsforskyvning her som er helt utrolig. Jeg stiller statsministeren følgende spørsmål: Er det et overbud å gi minstepensjonistene en inntektsøkning på 12.000 kr? (Presidenten klubber.) Vil det føre til en kjøpefest som skader norsk økonomi?

       Når det gjelder påplussing til kommunene, var vi sammen om det. Men det var Arbeiderpartiet som måtte sørge for inndekning av det, slik at det ikke framstod som uansvarlig og ville overopphete norsk økonomi. I hele denne perioden har det vært en jevn vekst i kommunene. Det har blitt ansatt 40 nye i norske kommuner hver eneste dag i hele denne stortingsperioden. Jeg er enig i at disse positive resultatene har vi klart å få til bl.a i forliket med Kristelig Folkeparti, og Senterpartiet har også vært med. Men da skjønner jeg ikke hvorfor man trenger en ny regjering, når man er så fornøyd med det vi har gjort.

Carl I Hagen (Frp) : Det er interessant å lytte til de historiefortellingene som statsminister Thorbjørn Jagland nå fremkommer med. Det minner om hans eventyrfortellinger om konsekvensene av Fremskrittspartiets politikk. Det er jo som å høre statsminister Kåre Willoch

       høsten 1985 og våren 1986. Og Jens Stoltenberg er som å høre Rolf Presthus høsten 1985 og våren 1986. Den gang var det et betydelig underskudd i økonomien, og Arbeiderpartiet sa: mer gass, mer penger, bruk mer! Nå er det pengerikelighet i økonomien - en helt annen situasjon, hvor det er muligheter til å gjøre ting.

       Jeg har lyst til å utfordre statsminister Thorbjørn Jagland på det han nå snakker om, nemlig om å satse på helse og eldre. Han har sagt at det ikke skal stå på penger hvis det er realressurser i form av arbeidskraft tilgjengelig. I den senere tid har det vist seg at det er betydelige reserver i arbeidskraften i form av å omgjøre halvdagsstillinger til heldagsstillinger, i form av å skape muligheter til å ansette flere i de områder hvor det også er folk tilgjengelig.

       Da vil jeg få lov til å spørre: Står statsministeren ved det han sa i partiavisen til Arbeiderpartiet for en stund siden, at det ikke skal være mangel på penger i helsesektoren? Og vil han da anbefale Arbeiderpartiets gruppe å stemme for Fremskrittspartiets forslag om en overslagsbevilgning som sikrer sykehusene de midler de trenger for å kunne utnytte full kapasitet? Så er det dokumentert igjen i Dagbladet i dag at det blir innstramninger på grunn av mangel på penger, ikke mangel på realressurser i form av arbeidskraft.

       Og det andre: Planlegger nå Jagland noen gradvis økning av minstepensjonen, som han skal annonsere i slutten av august eller første uken av september? Når han sier at han vil ha en stabil økning for minstepensjonistene, når har han tenkt å begynne med den opptrappingsplanen? Og hva er mangelen i økonomien som gjør at man ikke kan begynne med det med en eneste gang?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg legger merke til at Carl I Hagen hver gang jeg snakker om Fremskrittspartiets program, ikke har noen argumenter mot det jeg sier. Han bare sier det er « eventyrfortelling ». Hagen må begynne å diskutere sitt eget program nå, for jeg siterer nemlig riktig fra det programmet. Ut fra det har ikke Hagen noe å dele ut i det hele tatt. I hans system finnes det ikke noe som heter minstepensjon. Norge er nemlig et av de få landene som har minstepensjon. De fleste andre land har det ikke. Og i det systemet Hagen går inn for, kan det ikke finnes noen minstepensjon. Det vil heller ikke finnes noen god eldreomsorg, som den vi har. Hans favorittkommune er Lakewood, som har åtte ansatte, som innebærer at de eldre må gå rundt og kjøpe sine tjenester hos private, så å si som å velge på et supermarked. Jeg kunne kanskje be Hagen om å sjekke om det finnes noe som heter minstepensjon i Lakewood?

       Sannheten er at Carl I Hagen og Fremskrittspartiet står for et helt annet samfunnssystem og et helt annet menneskesyn enn det jeg gjør. Det må snart begynne å komme fram, og nå må Hagen begynne å diskutere politikk.

       30 milliarder kr til eldreomsorgen er mye penger på fire år. Det er den største satsingen vi har hatt på eldreomsorgen i nyere norsk historie. Arbeiderpartiet sier at det skal vi gjøre, men vi kan ikke gå inn for alle andre overbud når vi skal gjøre akkurat det.

       Nå er det for så vidt litt interessant at statsministeren har valgt å hoppe akkurat på dette punktet, for Arbeiderpartiet har jo lidd større nederlag når det gjelder delingsmodellen før, enn når det gjelder denne delen. Det er heller ikke gitt at ikke statsministeren nå ganske bevisst styrer inn i et nederlag i Stortinget, for hvis jeg oppfattet forslaget hans rett, er det aldeles ikke ukontroversielt i Stortinget. Men det ville vært svært interessant i løpet av debatten å få avklart fra de såkalte sentrumspartienes side hvordan de nå forholder seg til den skissen som statsministeren har lagt frem. Jeg vil håpe og tro at også sentrumspartiene vil se at norske arbeidsplasser, norsk kapital og norske småbedrifter ikke er tjent med den linjen som statsministeren legger opp til.

       Nå er denne debatten det siste oppgjøret i denne fireårsperioden. Den bekrefter et bilde som for mange vil fortone seg som ganske uklart, men som nettopp fordi det er uklart, også har mange forskjellige muligheter i seg. En av de mange mulighetene som ligger der, og der det er i velgernes hånd å bestemme, er om SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil miste sitt flertall i Stortinget. For skjer det, vil det være flertall i Stortinget på viktige områder for andre løsninger enn både de Arbeiderpartiet og Senterpartiet og for så vidt også SV ønsker seg. Da er på mange måter situasjonen en annen og tyngdepunktet et annet enn det vi nå ser. Men dette er ikke noe partiene på Stortinget avgjør. Det er velgerne i valg som har dette i sin hånd, men det forteller oss at mulighetene og utgangene er mange.

       Nå skal ikke jeg bruke all verdens tid i denne omgang til å snakke om det såkalte sentrumsalternativet, for jeg tror på mange måter at den offentlige debatten har tatt vel vare på det spørsmålet. Men jeg må få lov til å konstatere at viljen er vesentlig større enn evnen når det gjelder å stå sammen. Det er ganske interessant at en opplisting av hvordan de tre partiene forholder seg til hverandre, må ajourføres hver eneste dag, og var for et par dager siden kommet opp i 88 splittelser i ca 200 voteringer, og det kommer nye forslag hver eneste dag - ja, de kommer til og med i dag i de sakene vi nå behandler. Og det er heller ikke på uvesentlige områder. Jeg kan bare som eksempel vise til spørsmålet om hvordan vi skal håndtere og forvalte vår oljeformue slik at det kommer de fremtidige pensjonister til gode. Det er fremtidens pensjonister og deres sikkerhet dette dreier seg om. Jeg må si at da jeg leste gjennom f.eks. Senterpartiets merknader, følte jeg meg hensatt il 1970-årenes studentpolitikk på Universitetet i Oslo. For hva står det? Her langes det ut mot den nykolonialisme som « kan skape reaksjoner i de land som blir enda fattigere pga. de norske utbyttekrav ».

       Det er virkelighetsoppfatningen i dagens senterparti, og det er jo ikke tvil om at her henter man sterke inspirasjoner fra 1970-årenes Studentersamfund, og vi skal være fintfølende nok til ikke å spørre verken Kristelig Folkeparti eller Venstre om hva de mener om dette. Men det er jo ikke noe rart at Anne Enger Lahnstein har varslet et kraftig oppgjør om de politiske saker som ikke er løst i langtidsprogrammet, og det er som kjent de fleste.

       Det står ellers igjen etter denne debatten at det er temmelig på det rene at sentrumspartiene ikke kan skjøtte penger. Det er forslag om bevilgninger uten inndekninger, og disse bevilgningene ville selvfølgelig om de hadde blitt vedtatt, bare føre til en prisstigning som spiser opp de samme bevilgningene. Det har vi vært gjennom før. Men jeg skulle tro at man håper og tror at det ikke blir avslørt før etter valget. En av de farene vi står overfor, er nettopp presset i norsk økonomi.

       Jeg leste i Aftenposten forleden dag at Kjell Magne Bondevik var meget begeistret fordi det ikke bare var han som i så fall måtte være uansvarlig, men også Arbeiderpartiet, fordi den store etterutdanningsreformen kommer inn som et tungt og kostnadsdrivende element i neste periode. Der har han helt åpenbart et poeng, men jeg må samtidig si at det blir ikke noe bedre av det.

       Men det stiller jo Arbeiderpartiets forsøk på å være den ansvarlige litt i et relieff. Per-Kristian Foss hadde åpenbart rett når han spurte hvorfor Arbeiderpartiet er så opptatt av de små beløpene, når de i disse store, tunge spørsmålene ikke har noe svar. Vi er da tilbake der vi ofte har sett Arbeiderpartiet. De har selv et kostnadsdriv og en ambisjon som gjør at man ikke bare holder økonomien på et kokepunkt den ikke burde være på, men det går også ut over andre og viktige oppgaver. Vi står igjen med det helt fundamentale dilemma at det i Norge som er så rikt, allikevel er mangler på de aller viktigste områdene. Det står igjen, og det er fordi sosialdemokratiet har ambisjoner om å blande seg opp i så mye at de ikke får gjort nok på det viktigste.

       Nå har Jagland-regjeringen markedsført seg med den forespeiling at den skal stå for en nytenkning. Men spørsmålet etter disse månedene med Jagland-regjeringen er: Hva er egentlig tenkt nytt? Hva er egentlig nytt som vi ikke har sett før? - Det er praktisk talt ingenting. Ja, selv det ene som var nytt, retorikken, ramlet sammen etter ganske kort tid, og Jagland-regjeringen har bevist den lærdom som mange har trukket, nemlig at veien fra visjon til luftighet er ganske kort.

       Vi ser noen av de samme arbeiderpartiholdningene som vi har sett gjennom årtier. Det er mer reguleringer som er foreslått. Skatter legges det vekt på. Det er et så tett forhold til LO at Regjeringen fremmer forslag som er gale, både for norsk økonomi og norske arbeidsplasser. I helsespørsmålene er det som står igjen, og som vi husker, Hernes' kamp mot legene, mens helsekøene øker. Men det er på mange måter det gamle skattepartiet vi ser igjen.

       Når vi først snakker om skatt, må jeg ta et lite sidesprang til Carl I Hagen, for også han er blitt utfordret på dette spørsmålet av Per-Kristian Foss i dag. Jeg registrerer med stor interesse at han syntes dette ble så komplisert at det ikke var mulig å svare på det. Det er jo for så vidt et interessant svar bare det. Men for ikke å gjenta noe han åpenbart ikke kan svare på, nemlig hvordan dette totalt henger sammen, må han i hvert fall kunne svare på ett viktig spørsmål. Det er: Hvor mye moms skal det bli etter hans system? Kort sagt: Hvor mye mer moms må alle de pensjonistene som han nå frir til, belage seg på å betale for sitt forbruk? Det er ikke slik at det er noe vanskelig spørsmål å svare på med mindre man simpelthen ikke har tenkt dette igjennom. Dette må Carl I Hagen kunne svare på, for det må være ganske greit å regne seg frem til det. Eller er forklaringen at han simpelthen ikke vil fortelle det, fordi han da må skrive ut en ikke ubetydelig regning på dagens pensjonister? Jeg er redd det er det som er saken.

       Fra Høyres side har vi fremmet forslag til endringer i budsjettet og har forslag i dag som er gjenkjennelige innenfor de oppgavene vi synes er viktig. Det er å overføre mer handlefrihet, valgfrihet, myndighet og ansvar til enkeltmennesket, familien, bedriftene og lokalsamfunnet. Det er viktig å få en annen balanse mellom offentlig og privat. Vi følger opp vår hovedtanke om å sørge for at det offentlige gjør mer på de viktigste oppgavene. Det betyr bl.a å prioritere helse, og det betyr at vi satser på verdiskapning i Norge. La oss ikke glemme at det er en kamp vi aldri har kjempet til ende. Den må kjempes hver eneste dag. Det er derfor vi vil ha avgiftslettelser. Derfor vil vi ha en ny delingsmodell. Derfor vil vi ha sparestimulerende tiltak.

       Dette blir jo ikke bedre av at sentrumskameratene driver regjeringsforhandlinger fra denne talerstol, selv om de har laget en plattform. Sentrumsalternativet er ett slags alternativ. Så forsøker Høyre å framstille at de er et annet slags alternativ. Men felles for begge to er jo at de vil få et forholdsvis svakt parlamentarisk grunnlag i denne salen. En ny regjering, hvis en er ute etter det, krever jo et langt sterkere grunnlag i Stortinget enn det disse alternativene har i dag.

       Så har vi skjønt at Høyre ikke liker Senterpartiet og omvendt. På det Jan Petersen tidligere har sagt, har jeg skjønt at veien til borgerlig regjering går via Høyre og at det for så vidt ikke er noen annen mulighet for å få dette til. Da er det jo mye som tyder på at det er langt fram. Da er mitt enkle spørsmål til Jan Petersen: Er det ikke like godt å avskrive hele denne øvelsen og spare velgerne for mer forvirring, eller er det slik at Jan Petersen på et eller annet tidspunkt - kanskje før valget, men kanskje litt etter valget eller litt inn i perioden - ønsker å gå inn i en form for forsoning med Senterpartiet og tilgi Senterpartiet? Det er dette enkle spørsmål det kunne være artig å få svar på nå, tre måneder før valget.

Jan Petersen (H) : Sigbjørn Johnsen begynte med det premisset at både en sentrumsregjering og et annet borgerlig, ikke-sosialistisk regjeringsalternativ vil ha en svak parlamentarisk basis. Jeg tror jeg må minne Sigbjørn Johnsen om at det vil, hvis dagens meningsmålinger slår inn, i aller høyeste grad også være situasjonen når det gjelder Arbeiderpartiet. Nå skal jeg villig vekk innrømme at meningsmålinger går opp og ned. Vi får på samme dag en som vi er meget godt fornøyd med og en som vi er meget misfornøyd med. Så la oss ikke foregripe begivenhetenes gang. Men det er helt på det rene at det er ikke spesielt spenstige resultater som Arbeiderpartiet har for tiden.

       Det jeg har sagt om sentrumsalternativet, er at vi vil ikke bidra til at det kommer til makten. Det skyldes simpelthen politiske spørsmål. Det er i dag snakket om det faktum at de ikke kan skjøtte penger, og det tror jeg er rimelig klart at de ikke kan. Det er jo en av de viktigste utfordringene vi står overfor.

       En annen sak som er oppe om dagen, er at det er helt klart at enhver norsk regjering til høsten vil ha som en av sine viktigste oppgaver å reforhandle tilknytningsavtalen til Schengen. Ikke på grunn av det materielle innholdet, for det har Stortinget klart for seg, men det vil nok være behov for at den rent formelle tilnærming til den skrives på nytt. Det ville jo være for mye forlangt å be om at så grunnleggende overbevist Schengen-motstander som f.eks. Senterpartiet skal gjøre den jobben. Dermed er det i grunnen ut. De vil aldri kunne bli etablert som regjering, simpelthen fordi de aldri vil ha flertall for viktige elementer i sin politikk.

       Det som er en av de spennende mulighetene, er simpelthen at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kommer i mindretall i Stortinget. Det vil bety at det vil bli flertall for en del politiske spørsmål som disse partiene umulig kan akseptere. Det betyr at tyngden vil forskyve seg. Dette er ingen teoretisk mulighet, i den forstand at flere av de seneste meningsmålinger nettopp har vist det.

Gudmund Restad (Sp) : Et viktig tema for gårsdagens debatt om trygdeoppgjøret, som i dagens debatt, har vært minstepensjonistenes kår. Det passet Petersen nøye på å forbigå i stillhet i sitt innlegg. Men folk har krav på å høre hva Høyre mener om et så viktig fordelingspolitisk spørsmål. Nå har Høyre aldri vært særlig opptatt av dem som sitter nederst ved bordet. Høyres stadige skatteletteforslag hjelper jo ikke for minstepensjonister som ikke betaler skatt. Derimot hadde det betydning for minstepensjonistenes økonomi da Høyre i fjor gikk sammen med Arbeiderpartiet og fjernet momskompensasjonen på viktige matvarer, slik at momsen økte fra 15 % til 23 %. På denne måten ble minstepensjonistenes økonomi ytterligere forverret, og relativt mer for dem enn for andre, fordi minstepensjonistene bruker en relativt større andel av sine disponible midler til mat enn andre.

       I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett har Høyre tatt på seg spanderbuksene og foreslår en økning av minstepensjonen på 700 kr i året, eller 2 kr pr. dag. Dette vil selvsagt også Senterpartiet stemme for når vårt eget forslag om en økning av minstepensjonen på 12.000 kr dessverre er falt.

       Jeg må utfordre Høyres leder på om partiets forslag til minstepensjonsnivå i dag er det man mener er det riktige og rettferdige nivået, eller om dette er et situasjonsbestemt standpunkt. Med andre ord: Er det slik at for Høyre, som for Arbeiderpartiet, skal minstepensjonistene være salderingsposten? Er det ved å holde igjen på minstepensjonene at man skal avverge inflasjon og ødelagt økonomi? I så fall, hvilken moral er dette? Bør ikke hensynet til inflasjonen løses av oss med romslig økonomi? Bør ikke heller vi redusere vårt forbruk? Og til slutt: Jeg har merket meg Per-Kristian Foss' oppfordring til sparing og stimulans til sparing i innlegget tidligere i dag. En naturlig oppfølging av det bør være at Høyre må stemme for Senterpartiets forslag om innføring av en SMS-ordning. Kan Petersen bekrefte at Høyre vil stemme for det forslaget?

Jan Petersen (H) : Gudmund Restad hadde en del betraktninger i sitt innlegg som gjør at jeg må si: Du store all verden! Han vet det godt selv også, at den type retorikk kan man rett og slett ikke stå med rak rygg og benytte seg av. Han sa noe sånt som at Høyre ikke var opptatt av dem som sitter nederst ved bordet. Han vet godt at det er feil. Han er nå selv med på et budsjettopplegg som vil være med på å fyre mer opp i norsk økonomi, som vil føre til en prisstigning. Og hvem er det den prisstigningen først og fremst vil ramme? Jo, de som har det vanskeligst, og som bruker alle sine penger til de daglige utgiftene. Det Gudmund Restad nettopp gjør, er at han blir så opptatt av sin egen retorikk at han glemmer effekten av det han foreslår på de menneskene han sier at han ønsker å hjelpe.

       Det er ganske pinlig det stuntet som en del partier har gjort i Stortinget nå, når de nettopp i år som det er valgår, har funnet ut at dette spørsmålet skal løftes ut på en sånn måte at de ikke engang gjør noe forsøk på å dekke dette inn.

       Høyre har god samvittighet for den linjen vi har lagt opp overfor minstepensjonistene. Disse 700 kr det er snakk, kommer jo oppå det som var tilbudet. Vi har gått inn og gjort noe med bostøtten - som Restad sikkert husker - i et samlet Stortinget i går. Vi legger stor vekt på at vi nå skal bruke ressurser på de syke eldre, og på den måten at vi ikke bare yter penger - det er viktig i seg selv - men at vi også får de nødvendige reformene i helsevesenet som gjør at vi får mer ut av de ressursene vi har. Dette er målrettede og riktige tiltak, nettopp for å imøtekomme den store eldregruppen som vi står overfor. Men det er for billig når Gudmund Restad i valgåret vil sette i gang prisspiralen, slik at han kan greie å få noen stemmer ut av det. For det er det dette dreier seg om, og det er ganske pinlig!

Erik Solheim (SV) : Hr. Petersen mente at regjeringen Jagland drev lite nytenkning. Da er det en velsignelse at man har Høyre, som jo for tiden er sterkt preget av nytenkning.

       Jeg kan ta et eksempel der Høyre faktisk sitter med makt og innflytelse, nemlig Byrådet i Oslo. Nå kjenner ikke jeg noen i denne byen som vet navnet på noen av dem som sitter i Byrådet, for særlig mange politiske utspill har det ikke kommet derfra. Det har iallfall kommet ett, som åpenbart er selve kampsaken for Høyre-byrådet, og det er å få opp lønnen til Oslos politikere.

       Tirsdag denne uken gikk en av Høyres byråder ut og foreslo 800.000 kr - intet mindre - som en normal lønn for Oslos ledere. Dagen etter fulgte Oslos Høyre-ordfører opp og sa at hvis lederlønningene går opp til 800.000 kr, så må politikerne ha enda mer - må vite - for politikerne kan jo ikke tjene mindre enn dem de er satt til å bestyre! Først skal man altså sette opp lønnen til toppsjefene i Oslo kommune til 800.000 kr, og så skal man gjøre det til en kampsak at man selv må ha enda mer enn dette. Dette er ikke nytenkning. Dette er på prikken hva Høyre alltid har stått for.

       La meg spørre hr. Petersen: Er han enig med Oslos ordfører i at det er rimelig at politikerne borte i Rådhuset tjener 800.000 kr eller mer? Er det dette Høyre mener når de sier at man steinhardt må prioritere de offentlige oppgavene, og at det viktigste må komme først? Da er det viktigste lønnsøkning for politikerne.

Jan Petersen (H) : Det er åpenbart at Erik Solheim mangler de mest elementære kunnskapene om politikken i Oslo by, for han burde vite at det Byrådet som nå sitter, nettopp har konsentrert seg om det viktigste, bl.a helse- og pleiespørsmålene. Det var overhodet ikke Erik Solheim inne på i sin replikk. Da blir det litt galt når han bare tar tak i en tilfeldig sak som akkurat er oppe nå. Hele hans beskrivelse av prioriteringene i Oslo er så kunnskapsløs at han muligens burde ha latt være å delta i dette.

       Nå vet vi at Erik Solheim stadig vekk foreleser om at han stort sett bare tenker store tanker. Det er muligens det som har ført ham på dette villsporet, at han også i dette spørsmålet faktisk skulle være i nærheten av en stor tanke.

       Så til nytenkningsspørsmålet. Jeg skjønner at han ikke var interessert i alle disse reformene som vi har fått introdusert, først under kamp og så fått vedtatt. Vi hadde en god historie på 1980-tallet, men den har fortsatt etter det. Det er altså ikke mer enn vel en uke siden vi la frem en ganske grunnleggende vurdering av hvordan norsk landbruk bør være fremover. Det er sannsynligvis ikke stort nok til at hr. Solheim har oppdaget det, siden han var så interessert i dette spørsmålet vi nå står overfor.

       Når det så gjelder denne konkrete saken som jeg er sikker på at Oslo by selv vil være i stand til å ta standpunkt i, er hele poenget at i en så stor bedrift med så enorme midler i omsetning - for det er en milliardbedrift - er det viktig at man har de aller beste lederne, og av det følger også et forslag om avlønning. Det er der det ligger. Jeg tror man skal være klar over at hvis man ikke innretter sin administrasjon på den aller beste måten, så går millionene fort.

       Ser en bare på noen få områder, f.eks det offentlige forbruket, er det syvdoblet siden 1950, det kommunale forbruket nidoblet, og bare siden 1988 har inntektene til kommunesektoren reelt sett økt med nærmere 20 %, eller over 30 milliarder. Ingen annen sektor i norsk økonomi har hatt så sterk vekst i sysselsettingen som kommunesektoren, over 100.000 flere ansatte siden 1988. Bare i 1996 ble det 30 ansatt hver dag hele året, hverdag som helg. Tar vi de siste fire år, har det totalt blitt nærmere 170.000 nye jobber, 140 nye jobber hver dag. Aldri har så mange vært i jobb. Og ledigheten er raskt synkende. Dette er en villet og styrt politikk.

       Tar en et annet område, f.eks prisstigningen, har ikke den vært så lav siden 1960-tallet. Rentenivået er lavt. Husbankrenten har gått ned fra 9,5 % til 3,8 pst, og kjøpekraften for lønnstakere er forbedret betydelig.

       Bak alle disse fakta ligger det en hverdag og en virkelighet for alle som bor i landet vårt. Vi har fått mer velstand, økt offentlig tjenesteproduksjon og større muligheter for hver enkelt til å utnytte sine egne talenter og forme sitt eget liv.

       Det er nå en reell fare for at vi kan gjøre de samme feilene som ble gjort på midten av 1980-tallet. Det må vi for enhver pris unngå. I Arbeiderpartiet vil vi ikke kaste vrak på flere års møysommelig arbeid i kampen mot ledigheten og for å styrke produksjon og velferd.

       Vi må nå være på vakt. Fare for ny overoppheting i økonomien er til stede. Vi ser betydelige presstendenser i deler av arbeidsmarkedet, og reallønninger og privat forbruk øker kraftig. Derfor må vi la offentlige budsjetter dempe presset, og ansvaret for finanspolitikken ligger hos oss.

       I politikk er det ikke nok med god vilje. I politikk nytter det heller ikke å gi alt til alle hele tiden på kortest mulig tid, slik sentrumskameratene nå gjør. Politikk er å prioritere.

       Sentrumskameratene er blitt pengerikelighetens fange. Sentrumskameratene ser ikke realøkonomien for bare oljedollar. At de nå må begrunne sine påplussingsforslag uten inndekning med at flere oljekroner har strømmet inn i pengebingen, gjør det ganske håpløst. Tenk om oljepengene blir borte eller i alle fall langt færre på grunn av endringer i oljeprisen. Hva da? Hvem skal betale regningen? For noen må det bli. Sentrumspartiene gir uten blygsel skattelettelser til de rike og dermed svekkes statens inntekter, samtidig som de øker utgiftene dramatisk. Det betyr at om oljeinntektene svekkes eller at prisene og renten igjen øker og ledigheten dermed igjen presses oppover, da lurer jeg på om ikke sentrumskameratene igjen frir til den vanlige lønnsmottaker med følgende: Du må betale regningen.

       Det blir økt privat forbruk av sentrumskameratenes økonomiske opplegg, stikk i strid med det de sier de ønsker å oppnå, nemlig å redusere det private forbruket. Det blir økt oljeavhengighet av sentrumskameratenes opplegg.

       Særlig Senterpartiet har argumentert med at renteøking er bra for at kjøpefest skal unngås. Da er det riktig å minne om at dersom det skulle bli en realitet at renten øker, vil norsk konkurranseevne svekkes, den industrien som er utsatt for konkurranse, tape, arbeidsplasser trues, familieøkonomien vil bli dårligere, og for dem som har boliglån på 100 % av lånetakst eller mer, vil det bli en katastrofe.

       At Senterpartiet får uventet støtte av noen økonomier, må skyldes to forhold. Det ene er at en renteøking også vil gi økte innskuddsrenter, slik at de med formue kan høste mer. Det andre er at de har mistet troen på at politikerne kan klare å holde presset nede gjennom en stram finanspolitikk. Da må en i tilfelle ha mistet troen på sentrumskameratene først og fremst.

       Vi går nå inn i 87 dager med valgkamp og frieri til velgerne. En ting er sikkert: Det er ikke slutt på overbudene med budsjettbehandlingen i dag. Det er å håpe at de resultatene vi ser av den økonomiske politikken som blir ført, blir honorert, for noen selvfølge at det skal vare ved, er det ikke.

       Jeg skal komme med en rettelse i innstillingen. Vi skal rette forslag til bevilgning på kap. 300 post 01 og kap. 328 post 79 slik at kap. 328 netto økes med 3 mill. kr. Det er en feil i innstillingen.

       Enkelte politikarar argumenterer iherdig for standpunkt som dei har stemt imot ved kvart einaste høve tidlegare. Andre politikarar, som statsminister Jagland, argumenterer som om det er mogleg med truende å seie at ein satsar på dei sjuke og dei eldre utan å løyve dei pengane som trengst for å få til det som ein seier at ein satsar på. Eg synest det er eit merkeleg dobbeltspel. Eg synest eg har opplevd det mange gonger på dei fire åra som RV har vore representert i Stortinget. Men dersom vi skal sjå litt tilbake, kunne eg ha lyst til å kommentere eit par saker.

       Hausten 1993 fremma RV sitt første forslag om forandring av sosialbudsjettet. Vi foreslo å fjerne eigendelen på heimesjukepleie, dvs. at vi foreslo eit lovforbod mot å krevje eigendel på heimesjukepleie. Det fekk ei stemme. Det var eit ekstremistisk forslag som det var heilt uaktuelt for nokon annan å støtte. Ved kvar budsjettbehandling sidan har RV foreslått å fjerne særskatten på sjukdom og funksjonshemming. Vi har foreslått lovforbod mot eigendel på det som kallast heimebaserte tenester - ei stemme kvar gong.

       Så skjer det ei forandring. 22. mai i år vedtek Stortinget einstemmig at det skal bli slutt på at kommunane skal ha lov til å krevje inn eigendel på heimesjukepleie. Ein tar ikkje med resten av dei heimebaserte tenestene, men iallfall heimesjukepleie. Men det er berre eit prinsippvedtak utan tidsfrist, utan noko løyving. Så er spørsmålet: Er det alvorleg meint? Det var tidlegare veldig fine innlegg frå denne talarstolen då vedtaket vart gjort. Det har nå gått ein månad, og RV synest det hastar med å få det gjennomført. Derfor foreslår RV i dagens innstilling at det skal løyvast pengar slik at vedtaket kan gjennomførast, iallfall frå 1. september av. Vi godtar for så vidt at det tek litt tid å få førebudd ting i kommunane. Det vil koste 97 mill. kr. Dessverre har forslaget om å løyve dei kronene som trengst til å gjennomføre det einstemmige prinsippvedtaket, fått 1 stemme i finanskomiteen. Eg er stygt redd for at det ikkje får fleire stemmer her i dag.

       Ei anna sak som det har vore sterke politiske innlegg om i den siste tida, er minstepensjonistane. Det gamle RV-forslaget om å auke minstepensjonen med ein tusenlapp i månaden fekk si fattige stemme både i 1995 og 1996. Men der har det også skjedd ei forandring denne våren. Det eine partiet etter det andre har sagt frå at nå går vi inn for 1.000 kr meir til minstepensjonistane i månaden. Det er heilt utmerkt. Det var berre Arbeidarpartiet og Høgre som bestemte seg for at dei skulle slå seg i lag og forhindre at det kunne bli vedteke. Avstemminga i den saka gjekk føre seg kl. 04.50 i dag tidleg og det var 53 mot 49 stemmer som hindra at minstepensjonistane fekk sin ekstra tusenlapp i månaden. Voteringsutskrifta viser at det var seks av statsminister Jaglands partifellar som stemte for å gje minstepensjonistane ein tusenlapp ekstra i månaden, mens resten av Arbeidarpartiet stod last og brast med partileiinga og Høgre. Eg synest at det seier ganske mykje om kor Arbeidarpartiet si leiing er hen, og det seier også mykje om kor hole mange av dei fine orda er. Det å gjennomføre ei så lita forbetring for minstepensjonistane - for det er jo ei moderat forbetring det er snakk om - ville på årsbasis ha kosta drygt halvparten av det ein kunne ta inn ved å innføre vanleg skattlegging på det skattefrie aksjeutbyttet i dag. Det ville ha kosta omtrent det same som det staten fører ut av landet gjennom kapitaleksport kvar einaste veke i 1997. Statsminister Jaglands snakk om å satse på eldre og sjuke blir veldig holt når han verkeleg svingar partipisken for å forhindre ei så lita levestandardsforbetring for dei fattigaste av pensjonistane.

       Nå på slutten av stortingssesjonen synest eg også det er grunn til å seie nokre ord om Regjeringa sitt målbevisste arbeid for å avvikle Noreg som sjølvstendig stat bit for bit. Nå opplever vi at vedtaket frå 9. juni her i salen om å seie ja til å godkjenne avtalen med Schengen-landa, har vorte meiningslaust etter at EU har vedteke å innlemme ein del av Schengen-samarbeidet i EU. Det betyr at dersom Regjeringa skal stå vidare på same linja, må dei gå inn for at ein del av norsk politikk skal leggjast inn under overnasjonale organ med avgjerdsmakt i Europaunionen. Det stadfester for så vidt RV sin kritikk, at Regjeringa si linje er å innlemme Noreg bit for bit i den komande europeiske forbundsstaten som Helmut Kohl prøver å bygge opp. Raud Valallianse håpar at det vil bli såpass sterk motstand mot det at det blir umogleg å få gjort eit sånt vedtak i det neste Stortinget.

       Eg tek opp RV sine forslag i innstillinga og dessutan forslag nr. 87, som eg fremmer på vegner av Magnus Stangeland, Inge Myrvoll og meg sjølv. Det har følgjande ordlyd:

       « Stortinget ber Regjeringa legge fram eventuell omorganisering av Posten Norge BA for Stortinget som egen sak. Det forutsettes at oppsplitting eller utskilling av basistjenester og vesentlige støttefunksjoner i selskapet ikke skal kunne gjennomføres uten en forutgående behandling i Stortinget. »

       Det er mange slike som han som vender seg til oss i SV. Eg reknar med at både Arbeidarpartiet og dei andre partigruppene får dei same informasjonar om verknaden av den politikken som blir ført og den innstramminga som er gjord av stortingsfleirtalet overfor dei svakast stilte dei siste åra.

       Eg veit ikkje kva dei andre partia svarar på slike naudrop. Men eg ser på kva som blir gjort og kva som ikkje blir gjort i budsjettsamanheng. Og det som er blitt gjort, har altså ført til stadig større forskjellar mellom dei rikaste blant oss og dei som må greie seg på dei lågaste inntektene - og her er den store gruppa trygda. Eg veit kva slags politikk SV konsekvent har ført for å skape større rettferd gjennom betre fordeling, ikkje minst i skattepolitikken, der vi framleis prøver å halde oss etter den gamle tesen om å yte etter evne og få etter behov. Vi har konsekvent gått mot dei stadige aukane i eigendelane i helsestellet, ein ekstraskatt på sjukdom og funksjonshemming som råkar usosialt og urettferdig. Når SV fekk fleirtal nyleg for å fjerne eigendelen på heimesjukepleie, tek vi det som inspirasjon til å gå vidare.

       SV ynskjer å bruke den økonomiske handlefridomen vi har, til ein meir offensiv politikk for miljø og fordeling. Grunnlaget for å klare dei utfordringane vi står overfor, er å ha alle i arbeid og å investere oljeformuen på ein meir framtidsretta måte enn det Regjeringa no er villig til. Vi må satse på utdanning og etterutdanning og på kvalifiseringstiltak, ikkje berre med tanke på dei som no er i arbeidslivet, men for å hindre ny utstøyting og hjelpe dei mange langtidsledige tilbake i jobb. Vel er det riktig som finansministeren og statsministeren her skrytte av, at sysselsettinga har auka og arbeidsløysa har gått noko ned. Men den reelle arbeidsløysa er større enn kva den offisielle statistikken fortel. Deltidsarbeidande ynskjer meir arbeid, personar på ulike tiltak ynskjer ordinært arbeid, og konjunkturoppgangen har ikkje fått dei langtidsledige tilbake i ordinært arbeid. Strukturarbeidsløysa har auka. Ifølgje OECD er den no på 4,8 % mot 3 - 3,5 % som Sysselsettingsutvalet berekna for få år sidan. SV meiner at desse utfordringane berre kan løysast gjennom langt meir aktive og omfattande kvalifiseringstiltak i kombinasjon med ulike ordningar for deling av arbeid og inntekt.

       Den omfattande etterutdaningsreforma som SV har gått i bresjen for, må gjelde alle. Difor er det naudsynt med lovfesting og aktiv innsats frå staten si side. Kvinner og dei gruppene som elles no er taparar både når det gjeld løn, tilknyting til arbeidsmarknaden og arbeidsmiljø, er heilt avhengige av at dette blir ei lovfesta etterutdanningsreform, gjeldande for alle. Skal samfunnet vårt makte dette, må ein sikre inntektene til staten og kommunane gjennom å hente skattekronene der dei finst, både på høge inntekter og ikkje minst på kapital, gjennom betre forvaltning av oljeformuen til investering i dei som representerer to tredjepartar av nasjonalformua, nemleg framtidig arbeidskraft.

       Ein meir forsvarleg og framtidsretta økonomisk politikk i kombinasjon med ei alternativ investering av oljeformuen må gå hand i hand med ein meir offensiv miljøpolitikk, ikkje minst når det gjeld satsing på alternativ energi og effektivisering av energisystemet, i motsetning til den tut og køyr-politikken vi har no på den fronten. Det er nedslåande at Noreg si oppfølging av Brundtland-kommisjonen og Agenda 21, som nyleg er framlagt, viser at vi på berre fire av 19 område har gått i riktig retning. Eg meiner at det er mogleg å snu denne trenden dersom det er politisk vilje til det og vi forvaltar våre ressursar på ein mer fornuftig og riktig måte enn hittil.

       Det leder meg fram til følgende resonnement og spørsmål: Siden Finn Gustavsen felte regjeringen Gerhardsen i 1963, har SF og senere SV alltid foretrukket en arbeiderpartiregjering framfor borgerlige regjeringer. Nå har ikke SV i noe av denne perioden vært et regulært støtteparti for Arbeiderpartiet. Tvert om, partiet har holdt sin egen politiske profil i hevd og har opptrådt som et selvstendig parti. Men så vidt jeg skjønner, har SVs siste landsmøte for første gang nærmest gjort et vedtak om at andre regjeringsalternativer er mer eller mindre likestilt, hvilket vel igjen er et direktiv for SVs nye stortingsgruppes samarbeidsforhold i Stortinget.

       Samtidig ser vi at samtlige av de regjeringsalternativer som nå kommer fram gjennom den politiske debatt, inkludert sentrumsalternativet, i fordelingspolitikken beveger seg klart i retning mot høyre. Dette blir interessant både i valgkampen og framover i den neste perioden hvorvidt SV ønsker en fortsatt kurs med sosialdemokratiske verdier, eller om SV ønsker verdinøytralitet i forhold til dette.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Det landsmøtevedtaket som Tom Thoresen no refererer til og som galdt dei ulike regjeringsalternativa, var framfor alt eit vedtak som var innretta på at denne valkampen bør dreie seg om innhaldet i politikken, same kva slags regjeringsalternativ som blir det mest realistiske etter valet, for problemet med desse debattane om taburettane og vilje til makt gjer at politikken forsvinn vekk frå den politiske agendaen og veljarane blir nokså forvirra.

       Derfor har SV ynskt å utfordre både Arbeidarpartiet og dei som no prøvar å lage eit såkalla sentrum/Høgre-alternativ, som dei i realiteten er på innhaldet i politikken, i fordelingspolitikken, ikkje minst innen skattepolitikken og i miljøpolitikken.

       Vi må dessverre konstatere at Arbeidarpartiet, trass i retorikken, har svikta på ganske vesentlege område når det gjeld fordeling - som også Kristin Halvorsen var inne på tidlegare. Og når det gjeld miljøpolitikken, refererte eg også no til den nyleg framlagde oppfølgingsrapporten når det gjeld Agenda 21. Der står det dårleg til.

       Så er vi relativt skuffa over den måten vi no ser at Senterpartiet innrettar sin politikk på, ikkje minst når det gjeld skattepolitikken. Dette vedtaket nyleg når det gjeld dei aktive eigarane og den typen politikk som kjem ut av det skatteforliket, viser at Senterpartiet forlèt den kursen som dei delvis har vore inne på når det gjeld fordelingspolitikken, til fordel for ein meir Høgre-retta fordelingspolitikk. Det kan sjølvsagt ikkje SV gje sin aksept, og vi utfordrar Senterpartiet til å vere med og presse saman med SV på Arbeidarpartiet for ein alternativ politikk

Per Olaf Lundteigen (Sp) : I denne siste diskusjonen i Stortinget denne perioden vil jeg understreke den store innsatsen som SV gjorde i EU-striden. På sin måte var det avgjørende for avstemningsresultatet i 1994, og det er mange som er takknemlig for den felles innsats som ble gjort i det spørsmålet.

       Som også representanten Tom Thoresen var inne på, har SV i sin samfunnsanalyse i det nye programmet skjerpet profilen, og det er da forhåpninger og forventninger til hva det innebærer i enkelte kretser. Det som er klargjort i denne perioden, er at Regjeringen fører en bit for bit-politikk når det gjelder omforming av det norske samfunnet, og de opptrukne linjene er ikke slik at en alltid skal tale om det, men en skal alltid tenke på det.

       Kjellbjørg Lunde var inne på at det er uenighet mellom Senterpartiet og SV når det gjelder fordeling, skatt og miljø, og det er korrekt. Men det er jo viktigere spørsmål som angår vår framtid - spørsmål som er overordnet i hvilken grad en har mulighet til å realisere at makt er i denne salen.

       I SV er de i mange tilfeller flinke til å si hva de er imot, men litt mer beskjedne når det gjelder å prioritere mellom valg som kanskje er litt mer vanskelig. Og jeg har lyst til å stille spørsmålet: I valget mellom Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland og Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein ønsker jeg et klart svar på hvem som best representerer de verdier, den samfunnsanalyse og de virkemidler som SV er mest enig i?

Kjellbjørg Lunde (SV) : Problemet med Senterpartiet er at dei no har laga ei viljeserklæring saman med to andre parti som ligg til høgre for dei, for å prøve å skape grunnlag for regjeringsmakt.

       Så må vi sjå på kva som ligg der. Det er ikkje så svært mykje forpliktande, men vi må sjå kva som er resultatet når den konkrete politikken blir utforma. Då må vi konstatere - kanskje til vår sorg, til og med når det gjeld Lundteigen og også Anne Enger Lahnstein, som har vore den fremste eksponenten for det som mange har trudd har vore eit linjeskifte hos Senterpartiet som konsekvens av det dei lærte under EU-kampen - at rettferdig fordeling er relativt framand for Senterpartiet i skattepolitikken.

       Då dei no med ein ny delingsmodell skulle gje eit handslag til dei næringsdrivande, gav dei altså skattelette tilsvarande ein minstepensjon til folk som tener over 680.000 kr. Vi har hatt debatten om reiarlagsskattlegginga, som Lundteigen har gått i spissen for, og vi ser at dei har tenkt å regjere trass i at fleirtalet i denne salen sannsynlegvis framleis vil halde ved lag EØS, framleis vil vere dei som går i bresjen for det Senterpartiet kallar EU-tilpassing og marknadstilpassing. Så det å få makta verkar no som ei sterkare drivkraft for Lundteigen og dei andre i Senterpartiet enn eventuelt å vere saman med SV om å presse Arbeidarpartiet på dei områda som Arbeidarpartiet veit er deira svakaste side, nemleg fordelingspolitikken.

Tom Thoresen (A) : Replikker mellom Kjellbjørg Lunde og meg tar alltid litt ekstra tid, av tekniske grunner. (Høyden på talerstolen reguleres.)

       Jeg forstår av Kjellbjørg Lundes svar på min replikk at SVs landsmøtevedtak først og fremst er slik å forstå at SV ønsker å føre en valgkamp på de saker som SV er opptatt av. Det synes jeg høres fornuftig og naturlig ut. Det gjør utvilsomt de fleste partier. Men slik dette stortinget er sammensatt, og slik alle mulige opsjoner peker på hvordan det neste stortinget skal kunne bli sammensatt - og da tar jeg atskillige klyper salt i forhold til dagens meningsmålinger - vil partiene på Stortinget stå overfor et valg, et valg av hovedkurs, hvor man liker noe og ikke er fullt så fornøyd med andre ting. Arbeiderpartiets hovedkurs har vært å bruke økonomien for å få sysselsettingen opp og for å holde renter og prisstigning under kontroll. Antakelig er dette det viktigste og beste bidrag til en virkelig fordelingspolitikk, fordi prisstigning og rentestigning nettopp vil ramme de svakeste og gi økt usikkerhet for de mange.

       Samtidig ser man på den annen side en stadig skjevere fordelingspolitikk - også i sentrum - og en mer uhemmet bruk av oljepenger, som nettopp setter denne stabiliteten i økonomien i fare. Da vil det sikkert være interessant - også for mange velgere - særlig for velgere på den politiske venstresiden og i fagbevegelsen - om SV stiller seg nøytral til de ulike alternativer. (Talerstolen reguleres ned.)

Kjellbjørg Lunde (SV) : Som det blei lagt merke til her, er det godt samarbeid mellom Tom Thoresen og meg på det tekniske området.

       Eg kan også tenke meg å samarbeide endå tettare med Tom Thoresen og hans parti om innhaldet i politikken, men det føreset at det som vi no har sett dei siste åra, kan vendast til ein politikk litt nærare SV - og SV er jo ikkje urimeleg.

       Når vi peikar på at den politikken som blir ført, og som har gjeve nokre gode resultat, skulle det berre mangle at vi ikkje skal gje ros for det. Vi har bl.a fått fleire i arbeid. Inntektsutviklinga for store grupper i det norske samfunnet har vore positiv. Men vi meiner at vi kan klare å skape ein betre balanse gjennom å hindre at dei som no er støytte ut og som ser ut til å ha store problem med å kome tilbake i arbeid, skal bli varig støytte ut. Vi meiner at det er heilt nødvendig å ha ei anna innretning på arbeidsmarknaden som gjer at vi kan dele meir på det arbeidet som skal utførast. Vi må dele meir på arbeid og inntekt. Og så må vi skaffe midlar på ein måte som fører til fornuftige investeringar for å gjere oss mindre avhengige av den oljeøkonomien som vi alle er avhengige av pr. i dag.

       Derfor har SV meint: I dagens samfunn har vi større høve enn nokon gong til i staden for å bruke ein stadig større del av oljeformuen til å spekulere - som eg sa - på internasjonale børsar, å bruke meir av desse pengane til investering i det som vi veit er det viktigaste, nemleg kunnskap og kvalifikasjonar. Det betyr utdaning. Og så har vi nokre hol å tette - også i helsevesenet og eldreomsorgen - som vi kan gjere på ein god måte, men då må vi vere villige til å prioritere om.

       Og eg klarer ikkje å forstå, til liks med den pensjonisten som eg viste til i mitt innlegg, at det å skape anstendige levekår for dei fattigaste i dette samfunnet skal øydelegge norsk økonomi. Det er rett og slett tøv.

       Ved innledningen av perioden stod vi overfor et behov for å rette opp klare skjevheter ved norsk økonomi, først og fremst for å få økt sysselsetting. Kristelig Folkeparti hadde tidligere tatt initiativet til Sysselsettingskommisjonen - hvis innstilling la grunnlaget for brede politiske løsninger omkring det såkalte solidaritetsalternativet.

       Etter stortingsvalget i 1993 spådde mange at Kristelig Folkeparti ville havne i skyggenes dal, fordi Regjeringen kunne få vekslende flertall ved hjelp av f.eks. Høyre og Senterpartiet. Slik gikk det ikke. Kristelig Folkeparti ble tvert imot helt sentralt, både gjennom det første budsjettforliket høsten 1993 og ved senere behandlinger av budsjetter og andre saker. På denne måten har vi satt vårt preg på de økonomiske prioriteringene. Men enda viktigere: Kristelig Folkeparti har bidratt til ryddigere budsjettbehandlinger, en ansvarlig økonomisk politikk og en positiv sysselsettingsutvikling. Men vi har også måttet stille klare krav til regjeringspartiet når det gjelder en sosial prioritering. Det ble spesielt framtredende sist høst, da budsjettet var mangelfullt for å løse de store oppgavene innenfor helsesektoren og eldreomsorgen. Da maktet sentrumspartiene samlet å presse Regjeringen til en langt sterkere innsats på dette feltet. Men denne innsatsen må videreføres og styrkes.

       Budsjettene medfører etter hvert betydelige avsetninger til petroleumsfondet. Det er bred enighet om at det fins grenser for hvor mange kroner vi kan pumpe inn i norsk fastlandsøkonomi. Midler må avsettes på fondet for å møte framtidige forpliktelser til fordel for kommende generasjoner. Men det er ikke dermed sagt at det tall arbeiderpartiregjeringen legger fram for balanse i budsjettet, er det eneste mulige eller riktige. Vi ser da også hvordan disse tallene må justeres. Fra salderingsproposisjonen til revidert nasjonalbudsjett har f.eks avsetningen til petroleumsfondet økt med om lag 2,5 milliarder kr.

       Det er derfor også helt ute av dimensjon når Arbeiderpartiet nå ved hjelp av Høyre forsøker å stemple Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene som uansvarlige utgiftspartier. Som sagt: Det er knapt noe opposisjonsparti som har opptrådt så ansvarlig i den økonomiske politikken i de senere år som Kristelig Folkeparti har gjort. Men vi mener det er mulig å bruke noe mer penger på høyt prioriterte formål enn det Regjeringen har avsatt. Det gjelder først og fremst i forhold til minstepensjonistenes økonomi. De har sakket akterut, og Regjeringen har tilgodesett offentlig ansatte og bidratt til at andre grupper i samfunnet får like store eller til dels langt større inntektstillegg. Jeg synes da det bare skulle mangle om ikke vi nå ser minstepensjonistenes inntektsutvikling i lys av dette, fordi de også har et langt lavere utgangspunkt. Jeg tror jeg kjenner såpass mange pensjonister at jeg tør si at om de skulle få 12.000 kr mer i året å rutte med, løper ikke de ut og bruker dette i en uansvarlig kjøpefest som skulle kunne skade norsk økonomi. En god del av de øvrige økningene Kristelig Folkeparti foreslår i revidert nasjonalbudsjett, går til investeringer i utdanning og i infrastruktur. Det er en fornuftig alternativ plassering av oljepenger, som vil gi sin avkastning.

       Det er heller ikke i pakt med virkeligheten når enkelte finansanalytikere gjennom pressen beskylder sentrumspartiene for et fall i kronekursen de senere dagene. Nei, kronekursen er nå bare tilbake på det nivået den hadde før vi fikk en økning i vinter - en økning som jo så mange uttrykte bekymring for. Men nå er det visst det normale nivået og kroneverdien som er bekymringsfull. Årsakene til disse justeringene er andre: Det har bl.a med den amerikanske dollars utvikling å gjøre, og ikke minst det faktum at mange som kjøpte kroner da kroneverdien var økende, nå sitter med store mengder norsk valuta som de ønsker å kvitte seg med, og som derfor bidrar til et visst verdifall nå.

       Hvis vi skulle ha sendt sjokkbølger inn på valutamarkedet, ville det først og fremst ha slått ut i rentenivået på de tiårige statsobligasjonene. Men dette nivået er meget stabilt og gunstig i forhold til andre land. Det fins ingen slike faresignaler.

       Vi opplever nå hvordan stadig flere - både i det økonomiske og politiske liv - forholder seg til sentrumspartiene som et regjeringsalternativ. Vi er forberedt på at angrepene på oss kommer til å øke i tiden framover. Det tyder på at vi blir tatt på alvor. Kristelig Folkeparti vil medvirke til å bygge opp dette alternativet, og til et regjeringsskifte.

       Så vil jeg referere til Dagens Næringsliv på onsdag 18. juni. Under overskriften « En misforståelse » står det:

       « Statsministerkandidat og parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik, mener at markedets frykt for en sentrumsregjering må bero på en misforståelse. »

       Knapt har det « vært et mer ansvarlig opposisjonsparti enn KrF, hevder Bondevik.

       Han mener at sentrumspartiene vil klare å opprettholde en rimelig balanse mellom utgifter og inntekter hvis de kommer til makten. »

       Hvorfor vil ikke Bondevik synliggjøre denne balansen nå? Er det fordi den balansen - etter at man kommer til makten - skal skapes gjennom det som han i neste avsnitt i samme avisartikkel sier:

       « Samtidig har vi vist vilje til å øke statens inntekter ved å heve skatter og avgifter, ... »

       Det er naturligvis ikke populært noen måneder før valget å synliggjøre at det er det som vil være balansen i sentrumspartienes nye budsjett i tilfelle man kommer til regjeringsmakt. Spørsmålet er: Er det skatter og avgifter som skal bære sentrumspartienes politikk gjennom Stortinget, med de uansvarlige påplussinger vi har sett at de er i stand til i dette budsjettframlegget?

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jo, jeg husker relativt godt, tror jeg, de drøftinger jeg var med på i sluttfasen ved forliket omkring salderingsproposisjonen før jul. Det er riktig at Kristelig Folkeparti var betenkt over en sterk reduksjon av den kommunale skattøren, og grunnen til det er jo kjent, nemlig at det har vært flere endringer av skattøren nå de senere årene. Det skaper en uforutsigbarhet i kommuneøkonomien, og det premierer heller ikke de kommunene som gjennom virksomhet klarer å øke sine inntekter. Det ble et kompromiss, vi aksepterte en mindre reduksjon av skattøren mot å få tilbake en kraftig overføring først og fremst til formål innen helsesektoren og eldreomsorgen.

       Når det gjelder balansen i budsjettet, er vi selvsagt villig til å synliggjøre den både i opposisjon og i eventuell regjeringsposisjon. Det har vi gjort i det ene alternative statsbudsjettet vi har lagt fram, etter det andre, og vi har vært modige nok til å finansiere en del av våre utgiftsøkninger ved skatter og avgifter, f.eks ved et nytt trinn i toppskatten, som Arbeiderpartiet har stemt mot. Arbeiderpartiet ville altså ikke øke skattebelastningen for dem som tjener mer enn 450.000 kr, selv om de snakker så mye om fordelingsvirkning. Vi har vært villig til å gå lenger på grønne skatter mot å redusere noe på skatt på arbeid, og dette er noe vi vedstår oss og også er villig til å si foran den valgkampen vi nå går inn i.

       Når vi ikke har gjentatt alle disse forslagene nå i revidert nasjonalbudsjett, er det rett og slett fordi vi er enige i at f.eks å foreta endringer i skattleggingen av folk, og spesielt når den går i negativ retning, midt i et år, skal en være ytterst forsiktig med. Det har vi ikke ønsket å gjøre, for det går også på forutsigbarhet i skattesystemet som en inntektstaker går inn i et inntektsår med.

Inge Myrvoll (SV) : Representanten Bondevik og jeg har minst én felles interesse: Manchester United - et lag som år etter år er i toppsjiktet i Premier League. Men følelsen av identitet med fotballag svekkes. Det er i meste laget med handel så vel med spillere som med hele fotballag. Klubbfølelsen forsvinner når « røkkefiseringa » overtar.

       Representanten Bondevik er kandidat til toppvervet i norsk politikk, og jeg lurer på hvor mye handel som skal til for at han kommer til topps, og hva Kristelig Folkeparti er villig til å selge av saker, og hvor mye de er villig til å svekke klubbfølelsen i laget for å nå helt til topps.

       Jeg vil gjerne ta et tilbakeblikk jeg også, det gjorde Bondevik. Jeg husker - jeg tror det var i 1991 - de gule syklene man åpnet valgkampen med, og tok sjølkritikk på manglende miljøprofil, ikke minst på samferdselsområdet. Og de fulgte opp og ble utnevnt sammen med Senterpartiet og SV til « landevegsrøvere », man begynte å kutte på investeringer i tunge vegprosjekter i sentrale strøk og sa at det var en miljøprofil. Jeg synes det var en offensiv, god tankegang hos Kristelig Folkeparti. Men så - hva er det som skjer nå? Kuttlistene forsvinner og plutselig skal det bygges bruer med Høyre. Da blir det påplussinger, ikke bare på dette med distriktsveger og rassikring, men over hele fjøla. Da skal man også bruke mer penger på motorvegprosjekt i sentrale strøk enn Arbeiderpartiet gjør. Det er vel det som kalles for høyt prioriterte formål, som representanten Bondevik snakker om. Og da lurer jeg på: Driver Kristelig Folkeparti nå og selger sin miljøprofil for å lage nye allianser hvor de også må ha støttespillere fra Høyre for å få til prosjektet og få lov til å klatre til topps i politikkens Premier League i Norge? Blir det da billigsalg av politikk for å klatre til topps? Hvordan vil det da ende til slutt med klubbfølelsen i Kristelig Folkeparti?

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Nei, klubbfølelsen skal jeg beholde. Og når vi først var innom engelsk fotball, som representanten Myrvoll refererte til, så er det helt riktig - vi har en felles lidenskap der, med fotball generelt og Manchester United spesielt, så når først hr. Røkke skulle kjøpe en klubb, synes jeg jo han heller burde sett mot Manchester enn Wimbledon, men det får være hans sak. Klubbfølelsen skal vi beholde enten det er i Molde eller Manchester eller i Kristelig Folkeparti.

       Men av og til kan det være fornuftig at noen klubber prøver å samarbeide, enten det er over kanalen mot Storbritannia, eller det er i norsk politikk. Det at tre parti - kall det gjerne klubber - lager et samarbeid, slik sentrumspartiene nå har gjort, tror jeg totalt sett kan gi et godt resultat. For da kan gode synspunkter som fins i ulike parti, smelte sammen og totalt sett skape en større effekt.

       Miljøprofilen mener jeg bestemt at Kristelig Folkeparti har skjerpet i løpet av siste stortingsperiode, generelt innenfor energi- og miljøkomiteen og også innenfor samferdselskomiteens arbeidsområde.

       Vi har vært og vil fortsatt være villig til å si nei til samferdselsprosjekt, også i sentrale strøk, som vi mener er ufornuftige, enten ut fra økonomiske, transportpolitiske eller miljøpolitiske synspunkt. La meg nevne Oslofjordforbindelsen, den har Kristelig Folkeparti stått opp og sagt nei til. Det er upopulært hos en del, men vi gjør det.

       Når det så gjelder rammen for veibevilgning i sentrale strøk og hele veiplanen for øvrig, vil en se at vår profil er distriktsorientert. Det er en sterkere satsing på distriktene enn på de sentrale strøk, av gode grunner. Men fordi om vi har lagt også noe på veiplanrammen i sentrale strøk i forhold til Regjeringen, kan en ikke bare si at dermed snur vi og begynner en gigantisk utbygging i sentrale strøk. En må jo se på utgangspunktet, det Regjeringen la fram, og da vil en se at den satsingen vi har stått for i sentrale strøk i den siste perioden, har vært miljøpolitisk begrunnet. Den viderefører vi i neste. Vi snur ikke og satser gigantonomi i sentrale strøk.

       Det ene utviklingstrekket har vært at landets økonomi har vært i konstant forbedring. Det har vært en stadig bedring av sysselsettingssituasjonen, samtidig som alle andre tegn på en sunn økonomi, rente, prisstigning, valuta osv., har vist meget solide tall. Dette er resultat både av politisk styring fra Regjeringens side, av politiske valg fra Arbeiderpartiets side og politisk samarbeid i Stortinget. Sånn sett har vi alle mye å glede oss over.

       Men samtidig har vi sett en trend i Stortinget rundt budsjettoppgjørene, og som kuliminerer ganske kraftig her under revidert nasjonalbudsjett, det siste i denne stortingsperioden, nemlig trangen til å bruke stadig mer av de pengene vi ikke anviser inndekning for. Og når jeg sier « vi », mener jeg partier og flertall i Stortinget som ikke søker å finne slike inndekninger. Her hvor vi på den ene side har sett glimrende resultater av den politikk vi har ført, og som vi i høy grad har samarbeidet om, prøver nå de vi har samarbeidet med det om, å legge om til en totalt ny hovedkurs i den økonomiske politikken. Og man gjør det på revidert nasjonalbudsjetts ytterste dag ved å ha betydelige påplussinger på budsjettet, ved å komme med betydelige nye reformer overfor f.eks minstepensjonister, som man ikke har beskjeftiget seg med tidligere i perioden, ved å kaste penger til alle gode formål. Dette er - jeg tror jeg vil kalle det - politisk valgvegring. Det er ikke en alternativ politikk, det er i høy grad a + x. Og det er virkningen av denne x som er skremmende for den periode vi skal gå inn i, når disse trendene snus på bakgrunn av en slik politikk, og kanskje Stortinget er slik sammensatt at ingen er i stand til å etablere et flertallsansvar for det.

       Jeg tror de resultater som er nådd i denne stortingsperioden, sammen med de store reformer som har kunnet bli løst med dem, vil stå seg meget godt i hele den norske økonomiske historien. Da syns jeg det er ytterst farlig å bagatellisere det at man nå setter denne utviklingen i fare. For snakket om inndekning, snakket om en ikke økt bruk av oljepenger er jo ikke et munnsvær fordi noen ønsker å bruke mindre penger på gode formål enn andre. Det er en ansvarlighet for å opprettholde de økonomiske og politiske resultatene vi har nådd. Og da må kanskje flere partier i denne sal ta sine valg alvorlig.

       Det er oppstått en ny debatt om ulikheter i det norske samfunn. Det er en svært viktig debatt, men det er en debatt som krever analyse om hvorfor - og på hvilken måte. Og de viktigste bidragene mot slutten av denne perioden har jo nettopp vært å øke slike ulikheter gjennom fordelingspolitikken og skatt, gjennom delingsmodellen, gjennom rederibeskatningen, og dessuten gjennom å ta sjansen på at prisstigning, inflasjon og renteøkning igjen skal få fotfeste, de vil være de største undergraverne for likhet i det norske samfunnet.

       Vi har engasjert oss for ein meir lik pensjon for alle. Under handsaminga av velferdsmeldinga i fjor vart vi nedstemde på det punktet. Og vi må då sjå på andre måtar å få noko til på. Vi utfordra Arbeidarpartiet før handsaminga av langtidsprogrammet vart framlagt . Vi understreka at for den neste fireårsperioden måtte det tiltak til for dei 313.000 alders- og uføreminstepensjonistane. Vårt utgangspunkt var minst 20 % auke. I januar 1990 var månadsbeløpet for ein einsleg minstepensjonist 4 320 kr. Sju år etterpå har dette auka med 1 200 kr. Revidert budsjett viser at overskotet så langt var 6,5 milliardar meir enn budsjettert. Statsrekneskapen for 1996 viser eit overskot på 34 milliardar kr.

       Eg skal gje Tom Thoresen høve til å svara på det spørsmålet som statsministeren ikkje svarte på frå Senterpartiet: Når er norsk økonomi i så god forfatning at minstepensjonane kan aukast, om det ikkje er no i år?

Tom Thoresen (A) : Det jeg antar statsministeren mente var kvalmende, og som i hvert fall jeg synes er det, er ikke det forhold at noen er opptatt av minstepensjonistene, men det at man kommer med en satsing på minstepensjonistene som et rent valgkamputspill og overbud i det siste reviderte budsjettet i en stortingsperiode, der det er meget riktig at Erling Folkvord har reist spørsmål om det gjennom hele perioden. Hvis de partiene som nå satser på dette, hadde ønsket å gjøre et krafttak, og hadde valgt å gjøre et krafttak på den sektoren, hadde man hatt fire år til å tilpasse det i de økonomiske oppleggene vi har hatt gjennom stortingsperioden.

       Når Arbeiderpartiet i første rekke har valgt å satse på et krafttak for de eldre og for sykehussektoren, er det nettopp for å hjelpe de aller svakeste med det som må være innsatsen for offentlige midler, nemlig få en høy og jevn standard for syke og eldre, som skal gjelde hele landet. Vi har heldigvis oppnådd bred oppslutning i Stortinget om en slik satsing.

       Det er også slik at det som virkelig vil ramme minstepenjonistene, er å sette den prisstabilitet vi har i det norske samfunn, i fare. I det hele tatt å ta sjansen på det, kan være et grunnskudd mot minstepensjonistenes og de lavere inntektenes reelle kjøpekraft i samfunnet.

       Jeg vil ikke gjøre meg for mange refleksjoner over statsregnskapet. Det er budsjettet som er styringsmidlet i økonomien. Det jeg vil be representanten Meltveit Kleppa tenke over, er: Hvis vi i budsjettet bygger inn en varig standard basert på oljeøkonomien, og statsregnskapet viser at det har vært fallende oljepriser, hva gjør vi da?

Harald Ellefsen (H) : Jeg skal ikke blande meg inn i debatten om hvilke kropps- og halsfornemmelser det utløser i regjeringspartiet at Senterpartiet legger frem sine overbud. Det kan kanskje ha litt sammenheng med at statsministeren, i og med at han kanskje ikke følger det som skjer her i huset så nært fra dag til dag, blir noe mer overrasket enn han har grunn til å bli. For det er egentlig ikke noe overraskende, det har vært en helt bevisst og systematisk utvikling fra Senterpartiets side, hvor de er blitt mer og mer uansvarlig, og så har de til slutt mistet enhver bakkekontakt idet vi nærmer oss valget. Det kan bare være én oppfatning om den komplette uansvarlighet det er å pøse på med milliarder kroner i utgiftsøkninger nå midt i et budsjettår uten antydning til inndekning engang. Det er bare én ting å si om det.

       Tom Thoresen er jo en nøktern og analyserende debattant, men han har kanskje en tendens til ofte å konsentrere seg mer om de generelle og prinsipielle ting enn om en del av de mer håndfaste realiteter, som også preger Arbeiderpartiets politikk. Det er to ting jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten på, og få en kommentar fra Tom Thoresen på. Med hans vanligvis så balanserte oppfatning av rollefordelinger og maktfordelinger i samfunnet, ser han noen betenkelige sider ved den systematiske oppbygging av statlig eiermakt som vi nå opplever i det norske samfunn, hvor eierskapet utøves gjennom de store finansinstitusjonene, og hvor man har brukt det som redskap til å eliminere det meste av det som er igjen av privat bankvesen i Norge? Jeg vil gjerne ha en kommentar fra Tom Thoresen på det.

       Det andre spørsmålet går på det statsministeren har bebudet til høsten med hensyn til betydelige skatteøkninger som går direkte på norsk eierskap til norske bedrifter og norske arbeidsplasser. Tror Tom Thoresen det er fornuftig for Norge og for sysselsettingen i Norge at man foretar en slik skjerping av særbeskatningen av norsk eierskap og norsk sysselsetting?

       For noen år siden førte vi en ganske omfattende debatt i arbeiderbevegelsen om banksosialisering og bankdemokratisering. Men det er ikke det som har skjedd nå når det gjelder statens eierposisjon i de store bankene. Det som skjedde, var at det var ført en økonomisk politikk - hvor bl.a. Harald Ellefsens parti var sterkt medvirkende - som førte til et lånehysteri og en karusell i husholdningenes og til dels også bedriftenes økonomi som førte oss opp i en gigantisk bankkrise. I en slik situasjon hadde ikke staten og det offentlige noe annet valg enn å gå inn i disse bankene, dels for å trygge finansinstitusjonene som kilde for investeringer og kapital i næringslivet, og selvfølgelig dels for å trygge innskyternes penger. Det brukte vi altså betydelige offentlige midler til - vi brukte midlene til enkeltmenneskene i det norske samfunn til det. Og da er det klart, i hvert fall for meg, at det å avhende disse verdiene må være et ansvar for samfunnet som må diskuteres i forhold til en fornuftig samfunnsøkonomisk utvikling. Så vil jeg tro at nesten uansett hva som vil bli foreslått av skatter fra Arbeiderpartiets side og skattelettelser fra Høyres side, vil Høyre alltid si at det norske næringsliv er utsatt for særskatter. I virkeligheten, hvis en ser totaliteten med formuesbeskatning og det hele, ligger norske bedrifter slett ikke så dårlig an internasjonalt. Det ser vi også på de betydelige eksportøkningene vi har i dag.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg vil innleia med å fortelja Tom Thoresen at eg ikkje har tenkt å spørja om mistepensjonistane. Dei snakka eg mykje om i går, og det er mange som har gjort det her i dag òg.

       Det har skjedd ei stor endring i norsk politikk dei siste fira åra. Frå å vera eit land med stor utanlandsgjeld har vi vorte eit land med planar om pengeplassering i aksjar i utlandet. Vi i Kristeleg Folkeparti kan eigentleg tenkja oss å plassera en del i aksjar og satsa på menneske her i landet òg, og det synest visst representanten Thoresen er skremmande. Men eg skal la det ligga i denne omgangen.

       Eg vil no ta opp spørsmålet om pengeplassering i aksjar utanlands. Arbeidarpartiet sine medlemer i finanskomiteen skriv at aksjeforvaltarane må verta innrømde fridom til å investera på fritt grunnlag. Kva betyr så det? Skal det ikkje vera nokre etiske retningsliner å halda seg til, f.eks brot på menneskerettar eller øydelegging av miljøet? Noreg er eit land som har hatt ein høg profil i m.a. menneskerettsspørsmål, og vi har iallfall hatt ein høg profil i forhold til miljøspørsmål. Skal vi øydelegga dette?

       Storebrand-direktøren Carlos Joly meiner at norske styresmakter misbrukar ein gyllen sjanse til å senda ut positive signal dersom vi ikkje stillar etiske krav. Tore Lindholm ved Institutt for menneskerettar seier dette er etisk strutsepolitikk, og andre har kome med liknande påstandar. Kva kan representanten Thoresen gjera for å endra den haldninga som eg føler Regjeringa har når det gjeld å stilla krav til kor ein skal plassera pengar i aksjar? Vil Arbeidarpartiet/Regjeringa stilla etiske krav til pengeplassering i aksjar, eller skal vi la sjansen til å vera eit godt eksempel gå frå oss?

       Det er ganske interessant at svært vesentlige spørsmål for økonomien, eksempelvis oljeinvesteringene, glimrer med sitt fravær her i dag. Her er det snakk om investeringer i størrelsesorden 50-60 milliarder kr, ja kanskje mer, som har enorme konsekvenser for bruk av arbeidskraft og for økonomiske relasjoner i landet.

       Det er heller ingen diskusjon her i dag om utvinningstempoet, enda vi er i en situasjon hvor det som systematisk tappes opp av olje, representerer verdier som er høyere enn det det blir budsjettert med. Det er en opptreden i dag som er slik at en nesten får det inntrykk at det å snakke om å bruke petroleumslovens bestemmelser, som ethvert oljeselskap gjennom sin konsesjonssøknad på norsk sokkel har forpliktet seg til, nesten er som å snakke om noe som er ulovlig. Det er helt opplagt at det er nødvendig å se på petroleumslovens bestemmelser når presset i økonomien blir slik at en vanskelig kan håndtere konsekvensene.

       Et annet hovedpunkt i økonomien som det ikke snakkes om, er omorganiseringen av norsk økonomi med vekt på sterkere markedstenkning. De kortsiktige konsekvensene det har for fortjenestehensyn, er jo noe som virker sterkt inn. Det er interessant at Arbeiderpartiet ikke vil snakke om dette systemskiftets konsekvenser for fordelingspolitikken - ja, en fornekter sin kunnskap om konsekvensene av økt vekt på markedskreftene. En snakker om skattepolitikken - og skattepolitikken er sentral - men skattepolitikken, til tross for sin mulighet, kan bli beskjeden dersom en slipper markedskreftene fritt.

       Et eksempel for den bit for bit-politikk som skjer i dag, kan tas fra distriktspolitikken. De som vil ha et Markeds-Norge - Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet - fører en utmattelseskrig mot distriktene. De bruker det som gjerne kalles en salamitaktikk - det å skjære en skive av pølsa og si: Se, det er nesten ingen ting som forsvinner - trøster så sine velgere som rammes, med tomme løfter. Slik gjør Regjeringen og markedspartiene det hver gang noe i lokalsamfunnene rives ned, enten det gjelder posten, utjevningsordninger eller annet. Så sier de det samme neste gang og neste gang, helt til en ikke behøver å si noe som helst fordi distriktsinteressene er blitt altfor svake til at de som vil ha et Markeds-Norge, behøver å ta hensyn til dem. Å fortsette å stemme på partier som svikter sine velgere, er første gang tillit, andre gang lojalitet, men tredje gang mangel på styrke til å si fra.

       Statsministeren har varslet i Arbeiderbladet i dag omkamp om skattepolitikken. Det er interessant og spennende. Jeg har lyst til å klargjøre Senterpartiets holdning. Senterpartiet har ingen planer om skatteøkninger. Det er ingen formuleringer i Senterpartiets stortingsvalgprogram 1997 - 2001 som innebærer skatteøkninger totalt sett. En viktig skattesak med Senterpartiet ved roret i denne perioden, har vært boligskatten. Resultatet underbygger det jeg nå sa, vedtaket som bygger på en avtale mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet gir takseringsprinsipper og satser som gir en langt bedre fordelingsvirkning enn tidligere beskatning av bolig og hytte. Senterpartiet vil restaurere skattesystemet gjennom en omfordeling av skattetrykket: skatt etter evne, redusert forskjell i skatt på arbeids- og kapitalinntekter. Og i sak nr. 6 i dag om utredning av flatere skatter, er Senterpartiet alene om en merknad som sier at dette må skje ved høyere kapitalinntektsbeskatning og lavere marginalskatt på arbeidsinntekt. Senterpartiet vil kombinere dette ved å skape flere økonomisk myndige mennesker, gi skattelette ved økte bunnfradrag i inntekt og formue.

       Det blir en interessant diskusjon om skattepolitikken, fordelingsbiten av skattepolitikken er helt sentral, og ut fra Senterpartiets prinsipper skal vi med glede i delta i den.

       Til slutt vil jeg ta opp alle forslag som Senterpartiet alene eller sammen med andre står bak i sakene nr. 8, 10 og 11, som er til behandling i dag.

Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Representanten Lundteigen har tatt opp de forslag han viste til.

       Sigbjørn Johnsen (A) : Dette innlegget er på vegne av dem som ikke har sluppet fram med sine krav overfor Stortinget. Disse har heller ikke stemmerett, mange vil først se dagens lys i det neste århundre. Jeg vil snakke på vegne av våre barn og deres barn - eller sagt på en annen måte - de neste generasjoner. Vi har ikke bare en økonomisk plikt, men også en moralsk forpliktelse til å sørge for at de kan påta seg ansvaret for velferden og tryggheten innover i det neste århundret. Vi kan ikke handle etter de ord som den tidligere amerikanske presidenten Herbert Hoover skal ha sagt: Salige er våre barn og barnebarn for de skal arve vår gjeld. Og jeg har lyst til å legge til for egen regning: og arve de byrder vi la etter oss gjennom en korttenkt økonomisk politikk i 1997. Om vi ikke har en tidshorisont utover 1997, har vi ikke gjort jobben vår. Framtida strekker seg mye lenger enn til 15. september 1997, framtida har knapt nok startet på det tidspunktet.

       Jeg føler at vi har nådd til et punkt der vår viktigste kvalitet som politikere skal prøves ut, evnen til å velge det som er viktigst, og ikke bare si alt godt til alle, hele tiden, og om vi er sterke nok til å stå imot fristelsen til å bruke altfor mye av de pengene vi har i dag. Det finnes knapt noe demokratisk system som historisk har latt være å bruke alle de pengene det har hatt til rådighet. Vi må gjøre denne historiske lærdommen til skamme, fordi vi har kunnskaper nok om tidligere feilgrep, slik at vi kan unngå å gjøre de samme nå, men først og fremst fordi framtidas krav om utbetalinger til pensjon, helse og omsorg krever det av oss. Vi vil aldri kunne lykkes i det dersom særinteressene skal fortsette å få det samme gjennomslag for større bevilgninger og lavere skatter, slik tilfelle nå er i Stortinget. Vi som er representanter i denne sal, skal først og fremst være et storting for helheten. Krav fra særinteressene må underordnes denne helheten, ikke, som vi ofte ser nå, at « helheten » blir summen av særinteressene. Det vil uvilkårlig ødelegge det økonomiske grunnlaget som er skapt, og vi vil dermed ha sviktet våre barn og barnebarn.

       Det må være lov også for politikere å bære på en drøm. Min enkle drøm er å kunne gi mine barn når de engang spør: Hva gjorde du i politikken, far? - det svaret: Jeg var med på å snu norsk økonomi fra nedgang til oppgang, legge grunnlaget for en solid og bærekraftig økonomi; den som gjør at dere i dag ikke knekker ryggen på å betale for vår velferd og omsorg. Dette klarte vi fordi vi var framsynte nok til både å arbeide og til å spare og fordi vi ikke strakk oss lenger enn skinnfellen rakk. Mitt lille mareritt er om jeg også må legge til bl.a.: Men det kom noen andre etter oss som ikke var sterke nok til å motstå presset om å bruke for mye, og som dermed rev ned det grunnlaget som var skapt. De gjorde oss mer avhengig av de oljeinntektene vi nå ikke lenger har så mye av, og gjennom en politikk som gav oss større prisstigning og høyere kostnader, slo de ut de bedriftene og de jobbene som skulle være med på å gi oss nye inntekter når oljeinntektene ble mindre.

       Det er jo dette som vil skje, dersom sentrumspartienes politikk får gjennomslag. Da vil oljeavhengigheten øke kort og godt fordi de vil bruke mer av oljeinntektene til kortsiktig forbruk og høyere varige utgifter. Bare forslaget om å øke minstepensjonen med 12.000 kr i året betyr om lag 2 % høyere utgiftsvekst pr. år i statsbudsjettet de nærmeste årene. I Regjeringens langtidsprogram er veksten for Fastlands-Norge anslått til 2 % pr. år fram til år 2005. Dette betyr at hele den veksten som er tilgjengelig, vil gå til dette ene formålet, og alle andre løfter skal komme på toppen av dette. For å få plass til alle de andre forslagene om økte utgifter i årene framover må en bruke en langt større del av oljeinntektene for å dekke opp et større underskudd i statsbudsjettet før oljen. I tillegg vil de ha lavere oljeproduksjon enn det Regjeringen legger opp til. Dette vil dramatisk øke avhengigheten av oljeinntektene. Hva har de tenkt å gjøre dersom oljeprisen går ned eller om økonomien på ny kommer i nedgang? Låne - og sende gjeldsbrevene til våre barn og dermed slutte seg til Herbert Hoovers postulat, eller da vise evne til å skjære ned på utgiftene? Av erfaring er jeg i tvil om det siste. Ikke bare øker vi oljeavhengigheten. Privat forbruk vil øke langt sterkere enn det Regjeringen legger opp til i langtidsprogrammet. De vil med andre ord føre en langt mer vekstorientert politikk, og det er det stikk motsatte av talemåtene vi hører. En må ha mot til å snakke ut om resultatene av sin egen politikk.

       Det er videre nedslående å høre at framtredende representanter for dette sentrum ikke ser forskjell på å bruke penger og å spare penger. Oljefondet er langsiktig sparing for å klare framtidige forpliktelser, enten det plasseres i aksjer eller i obligasjoner. Forslag om å øke utgiftene i statsbudsjettet her og nå er bruk av penger i nåtid. Dersom en ikke har denne grunnleggende kunnskapen med seg, hvordan i all verden kan en da ta mål av seg til styre norsk økonomi? Det blir - for å si det mildt - et tvilsomt prosjekt.

       Det vil kreve mye av oss å videreføre de gode resultatene vi ser. De har ikke kommet av seg selv, og det koster å vedlikeholde dem. Vi må passe oss for at industrien ikke på ny taper kampen om arbeidskraften, og at inflasjon og kostnader slår ut industrien vår. Det blir en krevende oppgave å ha nok arbeidskraft på rett plass til rett tid og med de riktige kunnskapene.

       Vi har nå et økonomisk grunnlag ingen generasjon før oss har hatt, i tillegg til våre store naturtilganger, menneskelig kunnskap og arbeidskraft. Vår viktigste arv til neste generasjon i tillegg til å sette penger på bok er å koble natur og arbeid på en måte som trygger og forsterker vårt produksjonsgrunnlag. Samtidig må vi

       « videreforedle » mennesket gjennom ny og økt kunnskap, slik at vi kan hindre at arbeidsstyrken undergraves. Det er arbeid vi lever av, og jo flere som er i arbeid, jo lettere blir framtidas regninger å bære. Vi må ikke skusle dette grunnlaget bort i en kortsiktig bruk av oljepenger. Da gjentar vi feilene fra i går, og de feilene som sendte norsk økonomi inn i en dyp nedtur, og som i tillegg tok livet av titusenvis av arbeidsplasser i fastlandsindustrien vår. Skusles dette grunnlaget bort nå, så har vi sviktet så vel vårt moralske som økonomiske ansvar overfor neste generasjon.

       Kunnskapen om det som gikk galt på 1970- og 1980-tallet, er for verdifull til å gå i glemmeboka, selv om det kan være bekvemt å glemme det i noen hektiske måneder før et valg. Vi er slett ikke tjent med at politikere fra tid til annen opptrer som det jeg vil kalle « økonomiske lausbikkjer », slike som river og sliter i alt som blir foreslått fra Regjeringen, og hvor egenmarkeringen blir viktigere enn å forsvare helheten, ei heller å tegne et bilde av at det meste er i uorden, og at stort sett alle grupper og distrikter sliter i dette landet, fordi det kort og godt ikke er tilfellet.

       Det meste er i orden, og det meste går bra. Vi er i en misunnelsesverdig posisjon også sett i forhold til de fleste av våre europeiske naboer og venner. Likevel er det mye som også er ugjort, men vi som politikere må ikke ved enhver anledning bygge opp under det vi kan kalle de stigende forventningers misnøye. Da vil det til slutt gå galt. Da vil etter hvert andre krefter ta over styringen, de om er utenfor folkevalgt kontroll, slik det skjer i land der en ikke holder orden i økonomien, og slik det skjer i de land der en har satt seg utover økonomiens tålegrense. Da er det markedskreftene og de internasjonale valutaspekulanter som tar over styringen. Vi kan slippe å havne der om vi besinner oss og viser økonomisk disiplin i en overskudds- og oppgangstid. Vi har ikke noe valg om vi med god samvittighet skal kunne se våre barn og barnebarn i øynene.

Ansgar Gabrielsen (H) : Stortinget behandlet i går eldremeldingen, som legger føringer for eldrepolitikken for mange år framover. Ved behandlingen av denne i sosialkomiteen kom en i realiteten fram til et enstemmig forlik om hvordan innretningen på politikken på dette området skal være. Dette forliket om eldrepolitikken utløste imidlertid et nytt problem. De partier som tidligere hadde overbydd hverandre på dette området, måtte finne et nytt område hvor de kunne gjøre seg lekker overfor de eldre tre måneder før valget. Og vi trengte ikke å vente lenger enn til neste sak på kartet i går kveld, trygdeoppgjøret, hvor man normalt pleier å regulere grunnbeløpet i folketrygden. Slik ble det ikke denne gangen. Man hadde mistet en profileringssak overfor pensjonistene, og nå begynte monopolspillet for alvor.

       La meg innledningsvis slå fast at Høyre i sitt program for neste periode sier at minstepensjonistene skal få en økning som er større enn lønnsveksten generelt. Det er av den grunn vi nå i forbindelse med revidert foreslår en økning av særtillegget på 700 kr utover Regjeringens forslag. Høyre prioriterer pensjonistene også med andre målrettede tiltak. Høyre stemte imot en samordning av bostøtteordningen og var i går kveld med på å rette opp feilene fra Opseths side. Høyre sørger for at egenandelene på hjemmesykepleie forsvinner. Høyre sørger for et eldreforlik som gjør at kommunene blir satt i stand til å gjøre det som er nødvendig. Vi har prioritert helse, psykiatri og geriatri. Høyre stemmer imot boligskatt. Høyre ønsker å fjerne formuesskatten, som i særlig grad rammer eldre som ofte sitter med verdi i bolig, og lave inntekter til å betale den samme formuesskatten med.

       Slik kan en fortsette å ramse opp treffsikre tiltak som Høyre har vært med på for å hjelpe de vanskeligst stilte pensjonistene. Men hva er det som så skjer i dag med de forslag som er lansert når det gjelder nettopp særtillegget? Etter mitt skjønn er det det rene monopolspillet som er satt i gang. I forbindelse med eldremeldingen i går kveld beskrev representanten Tove Kari Viken fra Senterpartiet Fremskrittspartiets forslag slik: Det er « luftige valgkamppenger » som ikke får flertall, og som har veldig liten verdi. Ja, det er så sant som om jeg skulle ha sagt det selv. Så sent som ved behandlingen av velferdsmeldingen i fjor vår, der vi gikk gjennom hele pensjonsproblematikken, lanserte disse partiene i fine vendinger en del tanker, men de ville komme konkret tilbake i forbindelse med budsjettet for dette året.

       Men hva skjedde så i desember da vi hadde budsjettbehandlingen? Jo, i innstillingen fra sosialkomiteen, på kap. 2670, som har med alderspensjon å gjøre, er det ikke ett forslag verken fra Kristelig Folkeparti eller Senterpartiet om at de vil øke minstepensjonene - ikke et pip om dette. SV foreslo 1.000 kr, noen få kroner mer enn det som det nå blir flertall for etter forslag fra Høyre. Og nå utlegges det som om det er vekslepenger som ikke har noen verdi - altså tilsvarende beløp som SV foreslo for fem måneder siden. Fremskrittspartiet foreslo 5.000 kr. Og når de blir konfrontert med hvorfor de ikke kunne stemme for Folkvords forslag i desember, som jo var på 12.000 kr, sa Alvheim i går at den eneste årsaken til det var at de hadde et landsmøtevedtak som på en måte satte en stopper for det, mens Carl I Hagen sa at den økonomiske situasjonen ikke var tilstrekkelig. Dette er et uverdig spill frem mot valget. Den eneste grunnen som jeg øyner, og som en kan finne dekning for i dokumentene som foreligger, er at vi nå er atskillig nærmere valget enn vi var i desember. Og jeg må si at det er ikke særlig høyverdig tankegang.

       Det ble tatt et initiativ, et prisverdig initiativ, fra Senterpartiet til et eldreforlik, og vi kom fram til et forlik nettopp for at ikke en skulle sitte og kaste sykehjemsplasser etter hverandre. Det første en gjør i første sak etter at man har vedtatt i Stortinget denne ideen som er materialisert i eldreforliket, er å ese ut i forbindelse med særtillegget når vi skal regulere grunnbeløpet, som hele komiteen tidligere har sagt skal være det eneste som reguleres i forbindelse med trygdeoppgjøret. Det andre tar vi i ordinær budsjettbehandling. Og hva i an-

       stendighetens navn er det som så er endret i forhold til desember og nå? Pensjonistenes levekår er verken blitt bedre eller verre, ikke i vesentlig grad i hvert fall. Jeg synes det er uverdig at vi skal ta opp dette på en slik måte som det nå gjøres. Denne saken rammer ikke bare Senterpartiet, men alle som sitter ved monopolbrettet, og jeg vil gjenta til slutt det Tove Kari Viken sa om at luftige valgkamppenger som man ikke får flertall for, har liten verdi. Det er lite konstruktivt, og det er lite verdig.

Stephen Bråthen (Uav) (ordfører for sak nr. 10):

       Med 13 saker som behandles under ett, og med så vidt begrenset taletid, er det ikke mulig å gi en fyllestgjørende kommentar til alle sider av sakene. Jeg skal derfor gjøre et lite utvalg.

       I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett er det i hovedsak et par konkrete forhold jeg vil kommentere. Først til transportnæringens konkurranseevne, som var vanskelig fra før, men som ble ytterligere og kraftig forverret da de såkalte sentrumspartier sist høst sammen med Arbeiderpartiet presterte å øke avgiftene på autodiesel med over 14 %. Dette flertallet var fullt klar over hvilken alvorlig konkurransesituasjon bransjen og dens utøvere var i. Av dagens innstilling fremgår det at det er et flertall av partiene i finanskomiteen og et flertall i denne salen - vil jeg formode - som tar dette innover seg, og som vil avhjelpe situasjonen. Men hva blir resultatet av det det tilsynelatende er et flertall for? Jo, at det i forhold til autodieselavgiften ikke blir flertall for noe her i dag, fordi samtlige fraksjoner har hver sin innretning på tiltakene, da enkelte åpenbart ikke har interesse av å finne tjenlige, samlende løsninger med øyeblikkelig virkning.

       Kristelig Folkeparti har foreslått en administrativt komplisert og fordyrende løsning, som på mange måter reintroduserer mye av det byråkrati man tidligere ble kvitt ved omleggingen fra kilometeravgift til avgift direkte på drivstoffet. En lite heldig og mildt sagt ineffektiv løsning, slik at Kristelig Folkepartis prestisjetap ved å snu blir mindre samtidig som symbolpolitikken består. Senterpartiet fremmer på sin side et forslag som ikke inneholder tidspunkt for iverksettelse, og som dessuten forutsetter at provenytap ved nedsettelse av autodieselavgiften skal tas igjen ved økning av mineraloljeavgiften.

       At disse forslag aldeles ikke er holdbare i dagens situasjon for næringen, har mellompartiene for så vidt forstått, når forslagene i innstillingen nå trekkes og erstattes med et forslag, nr. 76, som er omdelt på representantenes plasser, om reduksjon av vektårsavgiften for tyngre kjøretøy. Jeg vil subsidiært stemme for dette forslaget fordi det er i tråd med forslag jeg selv har fremmet tidligere. Jeg anser imidlertid ikke reduksjonen av vektårsavgiften for å være et alternativ til reduksjoner i autodieselavgiften, men som et nødvendig supplement for å bringe næringens konkurransesituasjon mer på linje med den aktørene i våre naboland arbeider under. Jeg noterer meg at i II i det samme forslag bes Regjeringen legge frem forslag som harmoniserer norsk avgiftspolitikk med avgiftssystemet i våre naboland. Jeg antar at det i dette ligger en viss erkjennelse av at det de samme partier bidrog til i denne sak sist høst, ikke var spesielt gjennomtenkt.

       Den andre revidert-saken jeg vil nevne, er nye lokaler for den gjenværende flysamlingen på Gardermoen. I innstillingen er det et mindretall som foruten meg selv består av Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Med støtte fra Fremskrittspartiet og de øvrige uavhengige representanter her i dag er det nå et flertall for å sikre oppføringen av et godt anlegg som vil dekke behovet for utstillingsareal og publikumsfasiliteter langt inn i neste århundre. Med det får denne saken etter en lang, kronglete og til dels vond prosess en god ende tross alt. Det har vært hevdet fra visse hold at en slik tilrettelegging for fremvisning av flysamlingen på Gardermoen vil være det samme som å etablere en konkurrerende virksomhet til Luftfartssenteret i Bodø. Intet kan være mer feil. Gardermoen-samlingen er et supplement, et tilbud som sikrer offentligheten adgang til historiske skatter som ellers ikke ville blitt eksponert. Det er det viktig å slå fast, for dette er ingen omkamp om lokalisering av Flymuseet. Det slaget er over og avgjort. Det burde også de representanter som i dag tidlig gjorde hva de kunne for å rive opp gamle sår, legge seg uttrykkelig på minne. Det bør for øvrig også de representanter i flertallspartiene som eventuelt måtte gå i tanker om å hindre flertall for denne tilleggsbevilgningen.

       Når det for øvrig gjelder opplegget i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett, i særdeleshet det såkalte sentrumsalternativets prestasjoner, slutter jeg meg i all hovedsak til de merknader representanten Per-Kristian Foss hadde i et innlegg tidligere i dag. Selv om også partiet Høyre etter min mening bedriver overbud på enkelte områder, er dette for mild bris å regne sett i forhold til den totale mangel på budsjettmessig ansvarlighet som utvises av de førstnevnte utgiftspartier. Den totale mangel på evne til å finne adekvat inndekning for utgiftsforslagene og ikke minst det totale fravær av grunnleggende forståelse for at utgiftsøkninger også må dekkes inn, er intet mindre enn skremmende. Måtte de aldri komme i nærheten av regjeringskontorene, om dette er hva vi kan forvente også i fremtiden.

       Som ordfører for sak nr. 10, Dok.nr.8:85, vil jeg knytte noen merknader også til dette. Forslaget fra representantene Eva Lian, Per Olaf Lundteigen og Eli Sollied Øveraas tar til orde for å endre regelverket slik at det gis rett til fradrag for pass og stell av barn uavhengig av om begge ektefeller eller samboere med felles barn har arbeidsinntekt eller ikke. Forslaget er fremmet for å likestille familier med utgifter til pass og stell av barn uavhengig av om familieinntekten oppebæres av en eller begge foreldre.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og jeg selv, peker i innstillingen på at en families valg av å ha en av foreldrene hjemmearbeidende kan være motivert av andre

       forhold enn pass og stell av egne barn. Omsorgsoppgaver i forhold til syke og uføre familiemedlemmer er ett av flere eksempler på dette.

       Det påpekes videre at en-inntektsfamilier ofte har en vanskeligere økonomisk situasjon enn flertallet to-inntektsfamilier, og at verdien av foreldrefradraget for mange av disse kan være avgjørende for om deres barn kan få et supplerende pedagogisk tilbud, videre at det også fordelingspolitisk står som et paradoks at likestilling ikke blir sikret, men at forfordelingen av to-inntektsfamiliene fortsetter.

       Det er i denne sak intet mindre enn oppsiktsvekkende at partiet Høyre, under henvisning til sin kontantstøttemodell og dessuten med noen prinsipielle anfektelser, nå er de som blokkerer mulighet for flertall for dette forslaget. Dette partiet, som ved hver mulig anledning snakker varmt om familienes valgfrihet, og som i alle andre saker hvor skattelette bidrar til uthuling av skattesystemet - ja, senest i sak nr. 5 på dagens dagsorden - slutter seg til dette, går nå altså imot opprettelse av en åpenbar urettferdighet i forhold til en-inntektsfamiliene. Vi får håpe at alle landets hjemmearbeidende merker seg dette åpenbare sviket fra partiet Høyre.

       Jeg må i forhold til sak nr. 5, om skattefritak for gaver til frivillige organisasjoner, få dementere deler av det jeg tas til inntekt for i merknadene. Det gikk vel fort ved avgivelsen av denne sak, og undertegnede står her sammen med bl.a. Kristelig Folkeparti om at det er ønskelig å redusere de generelle sterke oppfordringene til pengespill. Jeg deler verken virkelighetsbeskrivelsen eller for den saks skyld merknadens implisitte ønske om å beskytte folk fra seg selv og sine lyster. Så er det sagt.

       Jeg vil til slutt ta opp de forslag jeg står alene om i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett.

       Først til de to sakene som jeg er saksordfører for.

       Når det gjelder forslaget fra Einar Steensnæs på vegne av Kristelig Folkeparti, om praktiseringen av eierbegrensningsregelen i lov om finansieringsvirksomhet, er innstillingen delt. Et flertall bestående av alle unntatt Arbeiderpartiet støtter hovedelementene i forslaget til Steensnæs og fremmer forslag om en strengere praktisering av både 10-prosentregelen og 90-prosentregelen, samt reduserer betydningen av opsjoner. I tillegg skal reglene om hvor lenge tilbudsfristen skal kunne løpe, ses nærmere på. Arbeiderpartiet støtter dagens retningslinjer, og dersom disse skal fravikes, skal det baseres på hensynet til tilstrekkelig soliditet og konkurranse. Vi ser heller ikke at den siste tids utvikling tilsier noen endring. Men igjen ser vi et eksempel på at opposisjonen på Stortinget gir seg inn på å tolke en lov som de selv har vedtatt. Det er tydelig at det som passet i går, ikke passer i dag.

       Den andre saken som jeg ønsker å si noe om, er et forslag fra Oscar D Hillgaar om å be Regjeringen fremme forslag om endrede rentesatser for utlån i berørte statsbanker som hensyntar bl.a. Boligsamvirkets tiltak som reduserer tapsrisiko, og som belønner tiltak hos lånemottagere som reduserer statsbankenes utgifter.

       Et flertall i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, går imot forslaget. Flertallet mener at Husbanken skal tilby lån på samme vilkår for alle låntakere, uavhengig av kredittverdighet. Like vilkår er en del av Husbankens sosiale profil. En differensiering av rentemarginen, slik det er antydet i dokumentet, innebærer at låntakere med god betalingsevne og god sikkerhet for sine lån skal kunne tilbys en lavere rente enn andre. Skulle en slik ordning bli vedtatt, ville det bety at de med svak betalingsevne og dårlig sikkerhet ville få en høyere rente på sine lån enn i dag.

       Så til revidert nasjonalbudsjett: I proposisjonen ber Regjeringen om å få fullmakt til å føre forhandlinger med sikte på helt eller delvis salg av aksjer i Norsk Medisinaldepot. Et flertall i komiteen bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at for å sikre at staten fortsatt skal ha innflytelse i legemiddelpolitikken, skal statens eierandeler være på minimum 33 % i Norsk Medisinaldepot. Og jeg understreker at dette er et absolutt minimum. Jeg regner også med at Høyre støtter dette subsidiært. Jeg vil også sterkt understreke at saken skal tilbake til Stortinget før noe aksjesalg skjer.

       Så til saken om videreutdanning av hjelpepleiere. I salderingen gikk alle partiene med unntak av Kristelig Folkeparti inn for at det ble utarbeidet planer for gjennomføring av en desentralisert videreutdanning av hjelpepleiere til sykepleiere på kortere tid enn i dagens modell. Men hva har skjedd i Stortinget? Nå vil Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ikke lenger ta stilling til det de var med på rett før jul. Konsekvensene av dette er at prøveprosjektet skyves ut i tid. Det kaller jeg lite ansvarlig politikk når vi vet hvor skrikende mangel det er på sykepleiere rundt omkring i distriktene.

       Arbeiderpartiet fremmer i dag forslag om at prøveprosjektet skal igangsettes i Orkdal-regionen tidligst mulig i 1998. Hjelpepleierne skal få uttelling for sin realkompetanse, og studiet skal være fullverdig og innenfor EØS' regelverk. I tillegg forutsetter vi at fagplanene for utdanningen sendes på høring før utdanningen starter opp. Når så dette prøveprosjektet er gjennomført, og vi har noe å evaluere - ja da skal saken tilbake til Stortinget.

       Så til slutt: Sentrumskameratene kaller sitt program Vilje til ansvar. Vilje er jo viktig. Verre er det når evnen og viljen uteblir. Og det er det vi er vitne til her i dag. Sentrumskameratene plusser på budsjettet med ca 8 milliarder kr bare på seks måneder uten å finne inndekning, fordi de er uenige om inndekningen. Et mer tydelig tegn på at sentrumspartiene gir uttrykk for at de vil og de vil, men de får det ikke til, er det lenge siden vi har sett.

       Så skal jeg ta opp et forslag som viser til endrede beløp på kapitlene 1320 Vegadministrasjon og 1321 Drift av statens veger. Dette står riktig i innstillingen.

       Senterpartiet har tatt konsekvensen av det nye politiske landskapet. Etter stortingsvalget for fire år siden gjorde Senterpartiet et politisk linjevalg som markerte uavhengighet i forhold til den gamle toblokktenkningen. Gjennom hele fireårsperioden har sentrumsalternativet vært en viktig del av dette linjevalget, og tross motstand og tilløp til overbærenhet har dette alternativet gradvis tatt form.

       I dagens debatt - på samme måte som i debatten om langtidsprogrammet - påkaller sentrumsalternativet interesse. Sentrumspartienes politikk står sentralt i mange innlegg, og selv om verken Arbeiderpartiet, Høyre eller SV vil innrømme det, er det gjennom de siste månedene skapt et reelt politisk alternativ til den sittende regjering. Når enkelte avviser sentrum, må vi stille følgende kontrollspørsmål: Hvilket alternativ er i så fall mer aktuelt enn sentrum?

       Sentrumssamarbeidet rokker ved tilvante forestillinger om norsk politikk. Sentrum utfordrer de partier som tviholder på det endimensjonale politiske Norge. Derfor markerer de andre partiene i Stortinget i dag nærmest en felles front mot sentrum. Men noen felles angrepsvinkel finnes ikke. Argumentasjonen har mest karakter av det vi kunne kalle et politisk nullsumspill, for mens Høyres Jan Petersen mener sentrum i viktige saker har lagt seg til venstre for Arbeiderpartiet, og at Senterpartiet har vunnet mange slag, som han sier, mener Arbeiderpartiets Bjørnar Olsen at det nå er høyresiden som igjen er samlet, og at Senterpartiet har beveget seg mot høyre! Sentrumsalternativet står med andre ord trygt plantet i sentrum av norsk politikk.

       Innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett gjenspeiler et interessant, men også et noe forstemmende trekk ved denne stortingsperioden, nemlig Arbeiderpartiets hamskifte i fordelingspolitikken: Forskjellene øker, og sentraliseringen skyter fart. For bare et år siden protesterte Arbeiderpartiet høylydt når Senterpartiet brakte dette temaet på banen. Det gjør ikke Arbeiderpartiet lenger, for tallene fra Statistisk sentralbyrå taler sitt tydelige språk om sentralisering og om økte forskjeller.

       Arbeiderpartiets og stortingsflertallets holdning til minstepensjonistene har vært et gjennomgangstema ved avslutningen av denne stortingsperioden. Både under debatten om trygdeoppgjøret i går og i dagens debatt har et betydelig mindretall i Stortinget utfordret Arbeiderpartiet og Høyre, og igjen og igjen har vi hørt argumentet om økonomisk uansvarlighet og faren for inflasjon, renteøkning og svekket krone. Ja, en sitter nærmest igjen med et inntrykk av at Arbeiderpartiet i fullt alvor mener at minstepensjonistene i Norge ikke kan gis et anstendig økonomisk løft uten at stabiliteten i norsk økonomi settes i fare! Men statsministeren tar feil når han påstår at Senterpartiet ikke tidligere har vært opptatt av minstepensjonistenes økonomiske kår, for da Stortinget behandlet velferdsmeldingen, gikk Senterpartiet konkret inn for en mer lik pensjon i Norge. Det fikk vi imidlertid ikke tilslutning til, og da kan ingen være overrasket over at det i forbindelse med Senterpartiets programarbeide ble reist forslag om å styrke minstepensjonistenes økonomiske situasjon. Statsministerens svar på min replikk tidligere i dag viste at vi har en statsminister som opplever det som « kvalmende » at det nå fremmes forslag om et økonomisk løft for minstepensjonistene - en statsminister som i den sammenheng er mer opptatt av « timingen » enn av minstepensjonistenes situasjon.

       Jeg tror jeg har lyst til å spørre Johan J Jakobsen om det samme som vi hadde noen meningsutvekslinger om i forbindelse med behandlingen av langtidsprogrammet: Hvor i Senterpartiets opplegg er det noe som ikke fører til økt oljeavhengighet? Hvor i Senterpartiets opplegg fins det en buffer, en sosial trygghet, i forhold til endrede oljepriser? Og hvor har Senterpartiet tenkt å trekke konklusjoner og konsekvenser av et lavere oljetempo?

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg er fullt klar over at statsministeren brukte ordet « kvalmende » i forbindelse med vårt forslag om styrket økonomi for minstepensjonistene knyttet til det Thoresen nå kalte « den politiske praksis ». Men la meg minne om det jeg sa i mitt første innlegg, nemlig at dette var ingen ny praksis fra Senterpartiets side. Tvert imot, vi hadde tatt opp det spørsmålet både i programsammenheng og i forbindelse med behandlingen av velferdsmeldingen, hvor vi konkret gikk inn for at pensjonene i dette land bør jevnes ut, at vi bør få mindre forskjeller også når det gjelder pensjonssystemet. Vi fremmet forslag, fikk det nedstemt, og da kan vel ingen være overrasket over at Senterpartiet når det lager et nytt partiprogram, i den sammenheng ser på om vi kan komme minstepensjonistene i møte på en annen og bedre måte. Og så har vi da valgt dette.

       Tom Thoresen brukte litt odiøst uttrykket « slenger ut » forslag - jeg skal være veldig forsiktig og ikke bruke det samme uttrykket som Tom Thoresen når det gjelder en annen viktig sosialsak nå ved avslutningen av vårsesjonen, nemlig det såkalte store eldreopplegget fra Regjeringens side.

       Når det gjelder oljeavhengigheten, ønsker vi i Senterpartiet å gå inn for en vektoverføring fra sokkelen til Fastlands-Norge. Vi ønsker å styrke Fastlands-Norge nettopp med tanke på den tid som kommer når oljeinntektene begynner å gå mot slutten. At vi da har et næringsliv i Fastlands-Norge, betrakter jeg faktisk som et bidrag til mindre oljeavhengighet enn det Regjeringen har lagt opp til.

Jan Tore Sanner (H) : Mye tyder på at sentrumsalternativet allerede har hatt sine beste dager, og det er grunn til å spørre om sentrumskameratene har gitt opp regjeringsdrømmen. Den totalt uansvarlige holdning disse partiene har vist ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, vitner ikke om seriøse regjeringsambisjoner.

       Når har imidlertid Johan J Jakobsen grunn til å være ganske godt fornøyd, for Senterpartiet har jo fått godt gjennomslag i sentrumsalternativets økonomiske politikk. Senterpartiets ambisjon var jo å flytte hele dette sentrumsalternativet til venstre for Arbeiderpartiet, og det har man til gagns klart når det gjelder den økonomiske politikken.

       Jakobsen gav oss et lite innblikk i Senterpartiets økonomiske tankeverden. En krone brukt i privat sektor, av husholdningene og av familiene, er en kald krone som fremmer egoismen i samfunnet, mens en krone brukt av oss som politikere over de offentlige budsjettene, er en varm krone som fremmer solidaritet i samfunnet. Med denne filosofien som utgangspunkt skal skatten opp, forbruket ned, og de offentlige budsjettene skal vokse. Men det folk skal være klar over, er at hver gang Johan J Jakobsen skal øke skatten eller avgiftene, må familiene kutte i sitt husholdningsbudsjett. Restad ble i en replikk fra Harald Ellefsen utfordret på denne skatte- og avgiftsbomben som ligger i Senterpartiets opplegg: Hvilke skatter er det Senterpartiet skal øke, hvilke avgifter er det Senterpartiet skal øke?

       Til slutt hadde Tom Thoresen også en utfordring som Jakobsen ikke svarte på. Spørsmålet lød: Hvor i Senterpartiets opplegg ligger det noe som reduserer oljeavhengigheten? Poenget er jo at Senterpartiet sier at vi skal ha lavere oljeutvinningstempo samtidig som man øker de offentlige utgiftene. Dermed blir vi mer, ikke mindre oljeavhengig.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg kan berolige Jan Tore Sanner med at sentrumspartiene aldeles ikke har gitt opp sentrumsalternativet. Tvert imot føler jeg at sentrumsalternativet er høyst oppegående, ikke minst i denne debatten. For hvis sentrumsalternativet ikke var det, kan jeg ikke forstå at vi skulle hatt den enorme interesse omkring dette temaet.

       Så var det interessant å høre at vi nok en gang fra Høyre blir presentert følgende historie: Senterpartiet har dratt de øvrige sentrumspartiene langt til venstre. Senterpartiet har fått gjennomslag til gagns. Da må jeg vise til at det er faktisk partier i denne sal som har en helt annen oppfatning av dette spørsmålet, og da er det veldig lett å trekke den naturlige konklusjon at sentrumsalternativet står trygt plantet i sentrum av norsk politikk.

       Når en representant for Høyre snakker om at andre partier fremmer egoisme, og at det vi gjør, skulle ramme familien, må jeg si at det er ganske drøyt. Det er ikke mer enn et års tid siden Høyre gav Arbeiderpartiet fødselshjelp når det gjaldt å fjerne den momskompensasjon Arbeiderpartiet hadde inngått en avtale med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om, og sørget for at denne avtalen ble brutt, med den følge at matvareprisene nettopp for familiene ble økt.

       Jeg mente jeg svarte på Tom Thoresens spørsmål. Når vi reduserer investeringene på sokkelen fordi vi ønsker en mindre aktivitet der, vi flytter virksomhet over fra sokkelen til næringslivet på land, vi går inn med betydelige beløp på infrastruktur, på veger og jernbane, og vi legger til rette for bedre rammevilkår som skal øke verdiskapingen i Fastlands-Norge, er det etter Senterpartiets oppfatning et ledd i en politikk for mindre oljeavhengighet.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Å lytte til Senterpartiet sine talarar og studere samanhengen, eller eventuelt mangelen på samanheng, mellom det dei seier og riktig kritiserer Arbeidarpartiet for, at det er blitt større forskjellar, og det å klare å dekke inn meirutgiftene til ein del gode føremål som Senterpartiet har gått saman med SV om, er nokså interessant. I finanskomiteen, som Kristin Halvorsen sa det tidlegare i dag, er det tydeleg at det er Kleppa og Lundteigen som tar hand om utgiftene, mens Restad styrer inntektene.

       Det førte faktisk tidlegare til at når det galdt skatt, som er eit veldig viktig mål på fordelingspolitikken, blei det 1 milliard kr ekstra i skattelette til reiarane. No hadde vi ein ny runde når det galdt delingsmodellen, slik at ein senka taket til 680.000 kr og ein marginalskatt på 28 %, og det gjev dei som tener ca 1 mill. kr, ein minstepensjon i ytterlegare skattelette. Og tidlegare har Senterpartiet gjeve skattelette til advokatar og andre i frie yrke som ikkje nettopp er av dei fattigaste i samfunnet. Og så kom ein no på tampen med ein auke til minstepensjonistane, og SV er glad for at vi får støtte for det.

       Men når Senterpartiet og Johan J Jakobsen spesielt er så dyktige forhandlarar når dei forhandlar med Høgre om desse store skattelettane til dei som absolutt ikkje treng det, rimar ikkje det så særleg godt med hans forhandlingsvilje når det gjeld å pressa det som er mogleg for å få til eit løft for dei som verkeleg treng det, nemleg minstepensjonistane. Dersom det er slik at ein ikkje skaffar seg inntekter til desse gode føremåla som SV er så einig med Senterpartiet i, blir det nokså sprikande. Og eg trur ikkje det blir noko betre dersom no Senterpartiet skulle lukkast i å få regjeringsmakt saman med dei partia som heilt bevisleg ligg til høgre for dagens senterparti.

Johan J Jakobsen (Sp) : Det er sjelden at en gjennom to innlegg får illustrert den forvirring som tydeligvis hersker i de andre partiene når det gjelder vurderingen av sentrum. Jan Tore Sanners innlegg og Kjellbjørg Lundes innlegg nå gikk i stikk motsatt retning, og det er egentlig ganske interessant.

       Så tilbake til rederne. Jeg må enda en gang minne om at gjennom den endring av rederibeskatningen som Senterpartiet bidrog til, har vi for første gang fått et system som egentlig burde være i tråd med det SV er opptatt av, nemlig at det rederne tar ut av rederiene, beskattes på vanlig måte med 28 %

       Ellers har jeg lyst til å si generelt når det gjeld SV, at jeg vet ikke noe mer forutsigbart her i huset enn Sosialistisk Venstreparti. De har nærmest fobi mot alt som har sammenheng med å bedre rammevilkårene for det næringslivet som skal skape verdiene. Men kom igjen med SV den dagen de samme verdiene skal brukes! Dette er et hovedinntrykk av SV gjennom hele denne perioden.

       Og så er vi inne på fordelingspolitikken. Vi ønsker å skape grunnlag for økt vekst og verdiskapning, som ledd i en utjevningspolitikk, for vi må skape verdier for å kunne ha noe å fordele. Og Senterpartiets - skal vi kalle det - « merittliste » når det gjelder fordelingspolitikken, skammer vi oss overhodet ikke over.

       Representanten Kjellbjørg Lunde nevnte selv de 12.000 kr til minstepensjonistene. I fjor høst snudde vi opp-ned på Arbeiderpartiets skatteopplegg. Vi fikk en klar omfordeling. Vi har varslet økt kapitalskatt som ledd i en omfordeling mellom høginntektsgrupper og lavinntektsgrupper. Vi hadde et boligskatteopplegg som hadde en klar sosial profil. Vi hadde reist forslag og fått gjennomført betydelige endringer i den fatale bostøtteordningen, og i forbindelse med velferdsmeldingen gikk vi inn for at enslige forsørgere skulle beholde de ytelsene de hadde, og forsøkte på den måten å spare denne utsatte gruppen for hele 400 mill. kr i tapte inntekter.

       Jeg skal komme med noen kommentarer til de to sakene jeg er saksordfører for, og også til flat skatt-kommisjon, som Hagen har bedt finanskomiteen om å se på.

       Fra Arbeiderpartiets side slutter vi oss til flertallet, som ber Regjeringen legge fram en utredning omkring ulike deler av vårt skattesystem, med andre ord foreta en analyse og dermed drøfte forholdet til næringsbeskatning, til delingsmodell, mulighetene for en betydelig forenkling av skattereglene for lønnstakerne, grensedragningene mellom skattepliktige og skattefrie inntekter samt forholdet til fordelingsproblematikken.

       Fra Arbeiderpartiets side er det helt klart at vi ikke slutter oss til noen flat skatt-kommisjon. Det gjør heller ikke flertallet. Men vi ber om at Regjeringen kommer med en større utredning generelt når det gjelder flat skatt.

       La meg understreke at etter vår vurdering er det vesentlige problemer med å innføre en såkalt flat skatt. Det vil i aller høyeste grad svekke muligheten til å benytte skattesystemet som et viktig fordelingspolitisk virkemiddel, og etter vår oppfatning vil et gjennomgående trekk ved den flate skatten, hvis da skattegrunnlaget ikke endres, være at skatten for høytlønte blir redusert, mens de lavtlønte får økt beskatning. Man kan heller ikke se bort fra at vi må lage en ny type delingsmodell hvis vi skal gå inn på et slikt system.

       Men fra vår side er konklusjonen klar: Vi anbefaler at man utreder ulike deler av skattesystemet, ikke oppnevner noen kommisjon, men at departementet tar seg av utredningen, altså i tråd med flertallets syn.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Statsministeren sa i sitt innlegg at sentrumspartiene ikke kan vise til noen annen inndekning for sine forslag enn å bruke mer oljepenger. Jeg vil gjerne minne om at vi allerede bruker ca 22 milliarder kr av oljeinntektene i norsk økonomi. Jeg vil minne om at vi setter over 50 milliarder kr inn på Oljefondet, og at de forslagene som sentrumspartiene fremmer, i alt representerer en økning på i underkant av 3 milliarder kr.

       Er det da slik som statsministeren sier, at sentrumspartienes forslag vil være ødeleggende for norsk økonomi?

       Jeg vil gjerne spørre statsministeren:

       Vi har de siste årene vært vitne til en sentralisering i dette landet uten sidestykke. Senest i gårsdagens utgave av bladet Nordlys ble det lagt fram dramatiske flyttetall fra Nord-Troms og Finnmark.

       Statsministeren sa i sitt innlegg at Arbeiderpartiet ønsker en stabil utvikling - stø kurs med andre ord. Nettopp dette er bekymringen, nettopp dette er problemet. Det Arbeiderpartiet står for, er:

       Det er all mulig grunn til å spørre: Hvem er det som skal legge premissene for hva som er ødeleggende for norsk økonomi? Er det datamodeller i Finansdepartementet, hvor man skal tilpasse den økonomiske situasjon til en stadig mer opphetet oljeøkonomi? Eller skal folk som blir berørt av Arbeiderpartiets og Høyres stø kurs i feil retning, få et ord med i laget? Hvem er det disse partiene er valgt for å ivareta?

       Sigbjørn Johnsen var opptatt av framtidige generasjoners behov. Han sa at kortsiktig politikk kan ødelegge den arven vi har bygd opp, og at vi må ha penger på bok til våre barn. Jeg er hjertens enig i at det ikke er å forakte å arve penger på bok. Det gir frihet, og det gir selvsagt også muligheter. Det gir frihet til å leve på aksjeutbytte fra penger plassert i utenlandske aksjer. Dette kan selvsagt være både fristende og behagelig. Det gir også frihet og mulighet til å forme sitt eget samfunn - sin egen framtid. Men på samme måte som Sigbjørn Johnsen ser også jeg fram til å kunne si til mine barn: Jeg bidrog til å ta vare på arven fra mine foreldre og fra mine besteforeldre, ja ikke bare ta vare på den, men jeg har også gjort det som alltid har vært målet for dem som er av bondeslekt, å føre arven videre i bedre stand enn man selv overtok den. Jeg er faktisk ikke sikker på at representanten Johnsen med den samme glede ville si til sine barn: Jo, vi har penger på bok, men for å klare det, var vi nødt til å gi avkall på arven fra våre foreldre.

Gunhild Øyangen (A) : I Orkdal-regionen mangler det 80 sykepleiere i dag. Med det eldreløft Stortinget har vedtatt, utbygging av psykiatrien og økt sykehusbehandling vil dette forsterke seg meget alvorlig i årene framover.

       Skal distriktene sikres kvalifiserte sykepleiere, må vi etter mitt syn rekruttere bredere enn i dag, og hva er mer naturlig enn å rette blikket mot dem som allerede utfører disse jobbene, men uten den nødvendige utdanning? Hva er mer naturlig enn å rette blikket mot de voksne kvinnene som bor i distriktene? Hvordan skal vi klare å løse våre oppgaver innenfor eldreomsorg og helse uten at vi viser respekt for disse kvinners arbeid?

       Saken er egentlig helt absurd. Det trekkes i tvil at kyndige hjelpepleiere, ofte med mange års erfaring i alle former for pleie, har en kompetanse i pleie. Det er i denne saken ført en kamp som er helt utrolig. En rekke instanser er bedt om å uttale seg på grunnlag av en meget sterk avkorting av utdanningen, mens det i realiteten har vært snakk om noen måneder. Og selvsagt skal det være studiekompetanse og en fullt ut godkjent utdanning. Ingen har tenkt på noe annet.

       På bakgrunn av Stortingets enstemmige romertallsvedtak om at en slik avkorting skulle skje, har en i Orkdal lagt til rette ved videregående skole for at hjelpepleierne skal skaffe seg studiekompetanse. 60 hjelpepleiere har vist sin interesse. Mange familier har forventninger. Elleve ordførere av ulik politisk farge støtter tiltaket. Jeg spør meg: Hvordan kan Senterpartiet og Høyre stå fram med troverdighet i denne saken, med de løfter de har gitt sine velgere?

       Etter det jeg kjenner til, har Stortinget i denne saken blitt utsatt for revirpåvirkning på høyt nivå.

       For meg er denne saken alvorlig. Vi mangler sykepleiere. Er det Stortinget som skal bestemme hvordan personellet skal skaffes til veie, eller er det profesjonene? Det dreier seg også om respekt for en yrkesgruppe som bærer Helse-Norge i sine hender!

       Det dreier seg om distriktene og likeverdige tilbud også i distriktene, og om mulighetene til å skaffe sykepleiere til et lite lokalsykehus.

       Arbeiderpartiets forslag i denne saken, forslag nr. 23, er konkret og forpliktende. Vi skal holde og gå inn for det vi har lovet våre velgere. Vi forutsetter godkjente fagplaner og et studium som er fullverdig både i Norge og i EØS. Men vi har ingen tid å miste. Vi mangler altså 80 sykepleiere før eldreløftet. Stortinget må nå ta en beslutning, i stedet for å invitere til ytterligere revirkamp.

Einar Steensnæs (KrF) : På denne knapt tilmålte tiden vil jeg i hovedsak konsentrere meg om to saker som er til behandling her i dag. Den første gjelder Innst.S.nr.287, om praktiseringen av eierbegrensningsregelen i lov om finansieringsvirksomhet, og den andre gjelder forvaltningen av petroleumsfondet, der Regjeringen foreslår at det skal kunne forvaltes inntil 50 % i utenlandske aksjer.

       Det har i den senere tid vært en god del uro i finansmarkedet når det gjelder strukturpolitiske forhold. Både BNbank og Fokus Bank har vært utsatt for oppkjøpsforsøk, og en sammenslåing av Storebrand og Kreditkassen til finanskonsernet Christiania har også vakt betydelig oppmerksomhet.

       La meg slå fast at mitt forslag om en streng og konsekvent praktisering av eierbegrensningsregelen ble framsatt i Stortinget allerede den 12. mars i år, altså lenge før alle raid og oppkjøpsforsøk ble igangsatt. Foranledningen til min interpellasjon var de betydelige strukturendringene som i det siste var skjedd i de nordiske landene, og der flere av storbankene definerte Norge som et interessant marked ikke bare når det gjelder bedriftskunder, men også for personkunder.

       De norske bankene må på en offensiv måte møte denne konkurransen, først og fremst gjennom en bedre og mer effektiv drift og en god forvaltning av kapitalen. Men om nødvendig må en selvfølgelig også være villig til å gjøre visse strukturpolitiske grep som kan gi bedre soliditet uten at konkurranseevnen blir svekket på en uheldig måte.

       Etter min mening har det spredt seg en uheldig og delvis ubegrunnet uro og frykt i finansmiljøet for at en skal bli utsatt for taktiske, strategiske oppkjøpsforsøk og raidliknende fremstøt. Jeg kan vanskelig se at disse fremstøtene har vært godt begrunnet i klare strukturpolitiske behov i finansmarkedet. Tvert imot - flere av oppkjøpsforsøkene vil ikke bidra til å styrke finansmiljøet utenfor Oslogryta, slik Stortinget tidligere har prioritert og vektlagt. Dessuten viser vel både erfaringen og rene faktatall at de mindre bankene fullt ut er i stand til å konkurrere med de større bankene når det gjelder kvalitet og pris på banktjenester. Når det gjelder konkurransen om banktjenester til de største bedriftskundene, må vi vel legge til grunn at de større industrikonsernene i stor utstrekning fremdeles vil gå til utlandet for å finansiere sine prosjekter. Jeg finner derfor ingen rimelig grunn til at konsesjonsmyndighetene skulle fravike den alminnelige regel om minst 90 % kontroll over aksjene som grunnlag for en konsesjonssøknad i disse tilfeller.

       På en stortingsvalgperiodes siste dag kan vi oppsummere med at det å vise måtehold, sette tæring etter næring har gitt resultater. Arbeidsledigheten er kraftig redusert. Aldri før har så mange vært i arbeid som nå. Renta og med det folks levekostnader har gått kraftig ned. Og nå er det de eldres tur.

       Så noen uker før et stortingsvalg tar det av. Det såkalte sentrumsalternativet vil tydeligvis kaste lys over landet ved å brenne lyset i begge ender. Debatten her i dag har til de grader synliggjort en politisk forskreving. Tidligere har vi sett sentrumspartiene i flokk med Høyre gi skattelette til dem som har mest, dvs. redusere statens inntekter. Nå ser vi sentrumspartiene hoppe vekk fra et Høyre med sterke bokholdertradisjoner. Nå skal i tillegg penger pøses ut som velgeragn til det meste. Det bryter antakelig ikke med Grunnloven § 53, men det flytter stabbesteiner langt ut på jordet i forhold til den helhetstenkning som skal prege politikk med regjeringsansvar.

       Ved behandlingen av årets budsjett i desember ble det enighet om å øke overføringene til kommunene, en økt utgift som den gang, åtte måneder før valget, ble dekket inn med økte inntekter og reduserte kostnader. Blant annet ble dieselavgiften økt i den retning Grønn skattekommisjon hadde anbefalt. Nå er det mindre enn tre måneder til valget. I innstillingen vil bl.a. Senterpartiet nå redusere den samme avgiften. Etter avgivelsen av innstillingen kommer så Senterpartiet og de andre sentrumspartiene med et nytt forslag om nær halvering av vektårsavgiften for diesellastebiler over tolv tonn, altså for de bilene som sliter veiene og forurenser miljøet mest. De vanlige lastebilene som vi til daglig ser i tettsteder og byer, skal med dette få sin konkurransedyktighet ytterligere svekket. Forrige gang skjedde det ved fjerningen av de graderte avgiftene knyttet til kilometerteller. Da fikk de vanlige lastebiler økte kostnader, de største vogntogene vesentlige lettelser.

       Det nattskrevne forslaget som nå ligger på bordet, skaper ny usikkerhet om rammebetingelsene for næringen. Hvor valgkamppreget forslaget er, kan vi se i andre del av « nattforslaget ». Her ber de, etter at endringsforslaget er fremmet, om Regjeringens vurdering av kjøretøyavgiftene for tungtransport med sikte på harmonisering av det norske avgiftssystemet med avgiftssystemer i våre nærmeste konkurrentland.

       Det er i og for seg et fornuftig forslag i tråd med det arbeid Regjeringen allerede har til vurdering. Men det er fordummende når det fremmes sammen med konkrete endringsforslag allerede nå. Avgiftsoppbyggingen i de landene vi konkurrerer med, er nemlig forskjellig. Avhengig av kjøretøystørrelser ligger våre avgifter over og også under land vi konkurrerer med. Konkret er den nærmeste avgiftsendringen nå knyttet til innføring av det såkalte Eurovignettsamarbeidet med nedjustering av nettopp vektårsavgiften.

       Det som nå presenteres, er derfor ny usikkerhetspolitikk overfor en meget konkurranseutsatt næring.

       Jeg har fra denne talerstol tidligere gitt uttrykk for at det som skjedde før jul, var dramatisk, da vi over natten endret rammebetingelsene for næringen med et par prosent. Det som ligger på bordet nå, er et forslag fra en gruppe partier som tydeligvis ikke har lært at det lønner seg å tenke seg om. Disse forslag går altså Arbeiderpartiet imot.

       Så en korrigering i innstillingen. Det er årstallet i B.innst.S.nr.IV, avsnitt 3.11.2 og i innstillingens XXX. I begge disse punkter skal årstallet 1998 være 1997.

       Under avsnitt 7.31 slutter komiteen seg til Regjeringens forslag om å forhøye bevilgningen med 15 mill. kr. Under avsnitt 18.56 foreslår et flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen, å forhøye bevilgningen med 1,5 mill. kr. Samlet økonomi under kap. 2711 post 74 blir etter dette 16,5 mill. kr.

       Når det gjelder komiteens tilråding under kap. 20, er det ført opp en økning med kun 1,5 mill. kr.

       Denne korrigeringen ber vi om blir tatt med i innstillingen.

       Slik spør Vårt Land på lederplass i dag og reiser viktige problemstillinger i tilknytning til plasseringen av pengene fra oljefondet vårt, for den norske stat er i ferd med å bli en viktig investor, ikke bare i Norge, men også i utlandet. Regjeringen har drevet oljetempoet i været. Nå skal vi plassere 150 - 200 milliarder oljekroner i utlandet de neste årene. Ifølge flertallet skal oljefondets midler plasseres i aksjer ut fra rene forretningsmessige kriterier. Senterpartiet er uenig i en slik plassering av vår oljeformue. For det første vil det bety at oljeformuen blir eksponert for økt risiko og dermed økt usikkerhet. For det andre betyr dette at man velger å se bort fra andre perspektiver enn ren pengeavkastning.

       Regjeringen er ikke villig til å gå inn i noen problematisering av de samfunnsmessige konsekvenser av slik pengeplassering. Det er ingen vilje til å diskutere følgende dilemma: Norge, som ønsker å framstå som en pådriver internasjonalt i spørsmål om menneskerettigheter, skal samtidig opptre som aksjespekulant på verdensmarkedet. Et utenrikspolitisk dilemma oppstår dersom Norge investerer i bedrifter som ødelegger miljøet, og som undergraver sosiale og faglige rettigheter.

       Nærings- og handelsministeren og bistandsministeren snakker pent om at Norge skal arbeide for sosiale rettigheter og mot barnearbeid i WTO. Vi skal kjempe internasjonalt for regler på dette området. Med hvilken troverdighet kan vi gjøre det dersom det viser seg at den norske stat har investert i virksomhet som baserer seg f.eks nettopp på barnearbeid eller på elendige forhold for arbeidstakere.

       I privat finansvirksomhet er det etablert aksjefond hvor det er gitt retningslinjer om investeringer, bl.a ut fra miljø. Dette er også vanlig i våre naboland. Det kan diskuteres hvor miljøvennlig en del av de private fondsordningene er, men med Regjeringens opplegg vil den norske stat kunne komme i en situasjon der den investerer mindre forsvarlig miljømessig sett enn det private aktører gjør. Det vil neppe bedre vår hardt prøvede internasjonale miljøprofil.

       Et annet viktig område er selvsagt forholdet til menneskerettighetene. Dersom Norge skulle plassere penger i virksomhet f.eks i Nigeria, Iran, Burma og Indonesia, er vi midt oppe i det dilemmaet vi allerede har opplevd flere tilfeller av. Det gjelder bl.a. Statoils engasjement i Nigeria. Å havne i en slik situasjon kan ikke den norske stat være bekjent av. Ethvert forsøk på kritisk dialog vil i så fall bli avfeid med: Jamen den norske stat har jo valgt å plassere sine oljepenger her. Vi kan også risikere å bidra med pengeplasseringer som oppmuntrer omsetting av våpen, eller som står i direkte motstrid til penger vi bruker for å oppfylle bistandspolitiske mål.

       Det er meningsløst dersom den norske stat skal opptre som en blind investor i internasjonal aksjehandel. Derfor mener Senterpartiet at det ikke bør åpnes for å investere i aksjer, slik Regjeringen foreslår. Dersom flertallet i Stortinget vedtar dette, kan det ikke skje på rent forretningsmessig grunnlag. Skal Norge i internasjonale fora kunne opptre med troverdighet, må vi sette en etisk og moralsk ramme om plasseringen av midler fra oljefondet.

       Vi kan ikke, som Vårt Land skriver, tro at det er mulig å ha « én moral for Fastlands-Norge og en annen for Olje-Norge ».

       Det er, som avisen skriver:

       « overraskende at nettopp en regjering utgått fra Arbeiderpartiet vil gjøre pengepolitikk til et område som ikke har med etikk å gjøre. »

       Avisen konkluderer:

       « De sosialdemokratiske idealer gikk fort i oppløsning da de ble lagt på olje. »

       Det er så sant som det er sagt!

Kjell Engebretsen (A) : Revidert nasjonalbudsjett er blitt en slags øvelse i teknikk og balanse, men også en øvelse i å markere den gode vilje. Og i et valgår blir viljen om mulig enda « godere » og enda sterkere enn den var i de foregående år. Denne gangen har mellompartiene en så god vilje at dersom de hadde fått gjennomslag for all den viljen, så hadde det sett veldig mørkt ut for vår økonomi i årene framover.

       Det går fort å ødelegge en sunn og god økonomi. Sverige f.eks hadde på slutten av 1980-årene et like stort overskudd på sitt statsregnskap som vi har i dag. Og med den samme gode viljen som mellompartiene nå står rakrygget bak, klarte man å sette landets økonomi i en nærmest håpløs stilling i løpet av få år.

       Nå er det partienes rett og også deres plikt å foreta de prioriteringer og velge de retninger de ut fra sitt beste skjønn mener gagner samfunnet totalt sett. Ingen kan benekte at de områdene som blir styrket ved mellompartienes forslag, ideelt sett er områder alle i denne salen vil styrke, kanskje med noen få unntak. Men de som har et noe lengre perspektiv på den økonomiske politikken enn fram til 15. september, ser at det ikke er mulig å kaste inn en kostnadsvekst som gir en helårsvirkning på opp mot 7 milliarder kr.

       Med en god politikk i årene framover er det realistisk å forvente en vekst på ca 2 %, og hele denne veksten har mellompartiene gjennom sine forslag allerede tatt ut. I praksis betyr dette at det i de nærmeste årene ikke vil kunne være grunnlag for påplussinger på noen områder. Svaret på en slik politikk må være at man enten har til hensikt å øke skatter eller avgifter for å dekke opp dette behovet, eller at man vil gå tilbake til den tiden da man brukte av oljeinntektene for å dekke driftsutgiftene.

       Jeg hørte Kjell Magne Bondevik på NRK-radio en morgen. Han pekte på at deres økninger ikke hadde slike negative konsekvenser, med henvisning til at oljeinntektene hadde økt med et tilsvarende beløp hittil i år. Dette må kunne forstås slik at det er et økt forbruk av disse inntektene som skal saldere mellompartienes budsjett. Her bør vi bemerke at vi står overfor meget usikre tall. Fall i oljeprisen med 1 dollar pr. fat betyr en reduksjon i statens inntekter med 1 milliard kr.

       Om det hadde vært små partier i den politiske randsone som hadde denne tilnærmingen, hadde jeg ikke sett på det som noe annet enn politiske markeringer - et forsøk på å vise hvilken retning en vil trekke politikken. Men her er det snakk om partier som forsøker å fremstå som et alternativ når regjeringen skal på plass etter valget. Det er altså en teoretisk mulighet for at det er den kommende regjering som har denne tilnærmingen til vår økonomiske fremtid - ikke en stor mulighet riktignok, men i deres egne øyne er denne muligheten til stede.

       La meg få vise til to vedtak som ligger i revidert nasjonalbudsjett. For det første det hvor Regjeringen blir bedt om å gå i forhandlinger med Menighetsfakultetet for å finne en løsning når det gjelder eiendommen Gydas vei 4. Stortinget er kjent med at slike forhandlinger er ført tidligere uten at man har kommet fram til et resultat. Når vi nå ber om at forhandlingene må gjenopptas, er det ut fra et håp om å finne en løsning. Det må ikke forstås som et direktiv til Regjeringen om å godta de krav som blir lagt fram. Det er fra Stortingets side snakk om reelle forhandlinger. Dersom disse ikke fører fram, vil vi måtte godta dette og søke andre løsninger på Musikkhøgskolens plassbehov.

       Det andre området jeg gjerne vil nevne, gjelder de nye studieplassene det er gitt rom for i revidert budsjett. Regjeringen vil ha behov for relativt klare signaler om hvilke studier som bør prioriteres, ettersom Stortinget har gitt seg i kast med å gi slike anvisninger. Regjeringen vil også ha relativt kort tid til å få dette på plass til høstens opptak. Når Stortinget gir bevilgning til nye studieplasser, er det ut fra en erkjennelse av at det i visse yrkesgrupper er særlig behov for en økning i de kommende årene. Selv om merknadene til de forskjellige partiene eller grupper av partier ikke er identiske i sin ordlyd, er det helt åpenbart at de studieretninger der det ønskes en økning, er helse- og sosialfag, og da særlig sykepleiere og førskolelærere og IT-utdanningen på høyskolenivå.

       Situasjonen har det til felles med mange andre kommuner over hele landet at en rekke sykepleierstillinger står ledig. Det innebærer bl.a at hjelpepleiere dels må utføre en del av arbeidsoppgavene som hører inn under sykepleiernes arbeidsområde. En kartlegging blant de ansatte i disse kommunene viser at mer enn 60 hjelpepleiere er interessert i å kunne utdanne seg videre til sykepleiere. Et spleiselag basert på kommunene selv, fylkesarbeidskontor og statlige myndigheter ligger til grunn for det prosjektet som ønskes prøvd ut i Orkdal-regionen.

       Det som for alvor har skapt debatt, er spørsmålet om hvorvidt man kan legge til grunn for fagplanene at den realkompetanse disse hjelpepleierne har oppnådd på bakgrunn av lang yrkeserfaring, kan gi grunnlag for et avkortet studieløp. Etter mitt skjønn blir det galt når Regjeringen på dette tidspunkt legger dette spørsmålet frem for en politisk avgjørelse. Dette må i første rekke avklares på et faglig grunnlag.

       Fra Høyres side legger vi til grunn for prosjektet at utdanningen skal være fullverdig og innenfor rammen av gjeldende EØS-regelverk. Det ville være å undergrave kvaliteten i sykepleiefaget om ikke disse kravene blir ivaretatt. Det skylder vi også deltakerne i prosjektet å sette som en forutsetning.

       Det er derfor beklagelig at disse spørsmål ikke er avklart og berørte parter ikke har fått anledning til å uttale seg før saken er presentert for Stortinget gjennom revidert nasjonalbudsjett. Hvorvidt studiet kan avkortes i tid og omfang står og faller med de helt nødvendige avklaringer som må finne sted før prosjektet igangsettes.

       Jeg vil imidlertid gi ros til Gunhild Øyangen for det engasjement hun har utvist i denne saken. Jeg håper derfor at hun i fortsettelsen vil bruke det samme engasjementet overfor sine kolleger i Regjeringen, slik at berørte parter kan bli trukket inn i prosessen med de nødvendige innspill, og at Stortinget kan ha sikkerhet for et fullverdig studium med den saken Regjeringen skal legge frem i løpet av høsten. Jeg kan forsikre at det i så fall ikke skal stå på Høyres støtte til å starte dette spennende prøveprosjektet i Orkdal-regionen. Utfordringen går derfor til arbeiderpartiregjeringen i forhold til en mulig prosjektstart i løpet av neste år. I mellomtiden vil jeg ønske hjelpepleierne lykke til med de nødvendige forberedelsene fra deres side for å oppnå generell studiekompetanse.

Oscar D Hillgaar (Uav) : Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjett er en stadfesting av hvor ansvarligheten har de beste levekår, og på den annen side hvor pengene sitter løst og hvor tallferdighetene ikke omfatter alle fire regnearter. Debatten har vist at overbudspartiene, fra SV via Senterpartiet og Kristelig Folkeparti til Fremskrittspartiet, ikke evner å forstå ordet « prioritering ». Fremskrittspartiets helseoverbud på grunn av partiets hypnotiske forhold til institusjonsbygging i eldreomsorgen er et klart og kraftig brudd med politikken til partisjef Hagens forgjenger som Fremskrittspartiets leder, overlege Lønnum. Lønnum var på mange måter en åpen eldreomsorgs far i Norge. Hagen og Alvheim er den lukkede eldreomsorgens portvakter. For å betale denne kostbare lukkede omsorgen er intet overbud for lite. Etter Bolkesjø-bruddet ble Fremskrittspartiet tilbudt en plass i finanskomiteen. Hagen ønsket ikke plassen, angivelig fordi Stortinget ikke ville kaste representanten Bråthen ut. Men sannheten var selvsagt en annen, for på denne måte lyktes det Fremskrittspartiet å komme inn i en posisjon hvor partiet kunne fremme overbud på overbud uten å måtte vise til seriøs dekning. Selv Erling Folkvord og Rød Valgallianse er underlagt og har vist større ansvar enn fribytterne i dagens fremskrittsparti.

       I Innst.S.nr.288 kommenterer finanskomiteen mitt forslag om rentereduksjoner for boligsamvirket. Finansdepartementet har i et brev avvist forslaget, men har også åpenbart misforstått hva som egentlig skjer i de deler av boligsamvirket hvor en har vedtatt høyere husleie for å bygge opp husleiefond. Denne ekstrahusleie er nemlig vanlig i de borettslag hvor inntektene er mest usikre, hvor erfaringene med ubetalt husleie og utkastelser er verst. Det er ikke i de borettslag som har låntakere med best betalingsevne og god sikkerhet. Disse borettslag har ikke noe problem og trenger ikke pålegge sine medlemmer ekstra husleie. De trenger intet fond. I Sandefjord Boligbyggelag, som jeg kjenner godt, er dette klart dokumentert. Departementet har derfor åpenbart ikke sjekket sakens fakta, og derved er flertallet lurt litt ut på glattisen. Det hadde vært lurt om noen hadde sjekket virkeligheten med NBBL, men jeg innser at finanskomiteens medlemmer har jobbet dag og natt i det siste.

       Til slutt: Idet presidentens klubbe senere i dag signaliserer at revidert nasjonalbudsjett er ferdigbehandlet, er også de uavhengige representantenes oppdrag fullført. Etter Bolkesjø har vi søkt å opptre ryddig i forhold til Stortinget og følt oss bundet av det program vi var valgt inn på. Nå kan vi velge annerledes.

       For egen del velger jeg det partiet som i praksis har vist evne til langsiktig politikk til hele folkets beste, og som har forstått at velferd krever økonomisk ryddighet. Jeg vil ved møtets slutt søke om medlemskap i Det norske Arbeiderparti.

Ellen Chr Christiansen (Uav) : Jeg vil bare for sikkerhets skyld få understreke at det kommer ingen tilsvarende søknad fra undertegnede.

       Det blir jo ofte sagt at her i Norge er vi alle i bunn og grunn sosialdemokrater. Jeg vil benytte anledningen for eget vedkommende til å ta sterk avstand fra det. Jeg er og regner med å forbli liberalist, og om det betyr at flertallet i denne sal mener at det er en tilslutning til egoisme og kulde, så kan jeg leve med det, for jeg vet faktisk bedre. Det er faktisk slik også at kapital og profitt, som mange her i salen synes er skjellsord, er en nødvendighet for å dekke de utgiftene som denne sal til stadighet øker.

       Det er flere som har spurt meg hvorfor Stortinget ikke har møter etter ferien, det er jo lenge til valget. Og jeg har etter hvert oppdaget det helt klare svaret: Det kan vi ikke, det ville bli altfor dyrt for nasjonen! For når vi ser hvordan valgløftene allerede nå flyr gjennom luften, så kan vi bare tenke oss hvordan det hadde vært hvis vi skulle sittet samlet i denne salen i august og september mens man nærmet seg valget med raske skritt og gallupene fløy rundt ørene på oss.

       Det har flydd mange beskyldninger om overbud frem og tilbake gjennom denne salen i dag, og jeg vil vel påstå at alle partier i større eller mindre grad driver sin egen form for overbud. Vi kan jo bare tenke på debatten i går om pensjoner. Et typisk eksempel, som jeg har lyst til å trekke frem, er det forslaget vi i dag skal behandle, Dok.nr.8:71, forslag om å dekke underskuddet ved landets sykehus. Det er den typen forslag som vi kanskje også kunne skrive på: Vi belønner uansvarlighet. Vi belønner dem som ikke følger budsjettene sine. Men, som sagt, jeg skal ikke si at noen partier kan holdes unna dette med overbud. Det er klart Arbeiderpartiet holder igjen, for de sitter tross alt med regjeringsansvar. Rett nok dekker de inn sine påplusninger i revidert, men på en måte som vanlige kommunepolitikere ikke kan gjøre. Det å dekke opp driftsutgifter med å selge aksjeposter og bruke investeringsmidler til drift er noe som staten kan gjøre fordi det ikke finnes noe lovverk, men som det i kommunesektoren ville blitt slått hard ned på. Så Arbeiderpartiet skal være forsiktig med å sette seg for mye på sin høye hest i denne sammenheng.

       Jeg har drevet med politikk i 14 år, og jeg vet ikke om det virkelig er blitt verre. Jeg har den oppfatning at det virker som man driver mer med overbud, eller kanskje jeg har mistet en del illusjoner. Jeg vil iallfall håpe at de enkelte medlemmer i denne sal ikke styrer sin egen personlige økonomi på samme måte som de prøver å styre statens. I så fall vil jeg tro at det er mange som styrer sikkert mot personlig konkurs.

       Aldri har vårt land hatt bedre økonomi enn hva tilfellet er nå i forbindelse med denne budsjettbehandlingen. Men aldri har jeg opplevd Stortinget mindre solidarisk enn i dag. Jeg tenker på behandlingen av våre minstepensjonister. Denne gruppen, som består av ca 300.000 alders- og uførepensjonister, avspises i dag med et tillegg på ca 700 kroner pr. år. Dette tilsvarer en kopp kaffe på kafé i uken.

       At Høyre går inn for dette, overrasker ikke, men at de i denne saken får flertall sammen med Arbeiderpartiet, viser hvordan solidaritetstenkningen i Arbeiderpartiet har forvitret.

       Senterpartiet og fem andre partier mener at vi har råd til å gi våre minstepensjonister et økonomisk løft på 12.000 kr pr. år.

       Flertallsinnstillingen fra Høyre og Arbeiderpartiet er et svik mot en stor gruppe av våre eldre som hadde fortjent noe annet. Og det gjør ikke situasjonen bedre at det blant minstepensjonistene er omkring 250.000 eldre og uføre kvinner.

       Jeg vil karakterisere flertallets behandling av denne gruppen mennesker som lite verdig for et av verdens rikeste land. Jeg synes det er trist at vi på den siste dag av denne stortingsperioden skal gjøre et så smålig vedtak. Men jeg har et håp om at det norske folk vil sørge for at det storting som skal overta fra høsten, har en sammensetning som gjør det mulig å rette dette opp igjen.

       Statsminister Thorbjørn Jaglands karakteristikk av forslaget om 1.000 kroner mer pr. måned som kvalmende, viser at vi må ha nye folk i regjeringskontorene for at minstepensjonistene skal få bedre kår. Vi trenger en statsminister som har en annen grunnholdning til minstepensjonister.

       For Senterpartiet vil ikke denne saken være ferdig før minstepensjonistene har fått sin rettmessige del av samfunnskaken.

Rita H Roaldsen (Sp) : Senterpartiet ønsker i revidert nasjonalbudsjett å bruke en del av oljeoverskuddet til å investere i fremtidige generasjoner ved bl.a å satse på utdanning. I tillegg ønsker Senterpartiet å forbedre forholdene for dem som har fått minst del i velstandsutviklingen, nemlig minstepensjonistene. Dette medfører ikke en overoppheting av økonomien, det lager en bedre fordelingsprofil. Det er heller ikke overbudspolitikk på grunn av valget. Det er en langsiktig satsing på fordeling og utdanning.

       De nye utdanningsreformene må følges opp økonomisk. Forutsetningen for gjennomføringen av grunnskolereformen har hele tiden vært at kommunene skulle få full kompensasjon for ekstrautgiftene. Det var derfor svært overraskende at departementet satte en minimumsgrense på sju elever pr. klasse for å gi investeringskompensasjon. Dette gikk spesielt ut over de små grendeskolene med få elever, og det gikk ut over en del samiske klasser. Heldigvis har Stortinget etter initiativ fra Senterpartiet rettet dette opp i revidert, slik at skolene kan få dekket ekstrautgiftene.

       Stortinget har nylig behandlet en melding om økt førskolelærerdekning. Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Høyre sa da at de i forbindelse med revidert ville komme tilbake med midler til flere studieplasser for å øke utdanningskapasiteten. Dette er ikke fulgt opp av Høyre. Høyre har øremerket midler til helsefag, maritimutdanning og IT-utdanning. Førskolelærerutdanningen har de glemt. 40.000 nye barnehageplasser og enerom til alle eldre krever at vi øker utdanningskapasiteten innenfor høgskolesektoren for å få tilstrekkelig med fagfolk. Arbeiderpartiet tar ikke konsekvensen av sine egne vedtak, og styrker høyere utdanning kun med beskjedne 25 mill. kr. Det er ikke engang nok til å opprettholde dagens utdanningskapasitet. Senterpartiet ønsket å styrke høgskolesektoren med 100 mill. kr. Det ville da vært mulig å få opp utdanningskapasiteten innenfor prioriterte felt som sykepleier-, lærer- og førskolelærerutdanningen. Norge burde ha økonomi til å utdanne de fagfolkene vi har behov for, slik at vi ikke er avhengig av å importere fagfolk fra andre land, slik finansministeren har luftet overfor en avis.

       Høyre har vært opptatt av å overlate mest mulig styring til markedet. Problemet nå er at Arbeiderpartiet kommer haltende etter på stadig flere områder. Nå støtter de Høyre i at studielånsrenten skal følge markedsrenten. Dette er et farvel med en politisk styrt studiefinansiering, som setter hensynet til studentene foran markedet. En markedsstyrt rente kan føre til svært uheldige og uforutsigbare renteforhold for studentene. Selv om markedsrenten er lav i dag, har vi ingen garanti for at den vil være det i fremtiden. Senterpartiet ønsker derfor at studielånsrenten skal fastsettes politisk, og vi ønsker å redusere renten til 5 % på alle lån.

Anne Helen Rui (A) : Først vil jeg få lov til å ønske Oscar D Hillgaar velkommen inn i våre rekker. Det er alltid godt å oppleve at folk ser lyset og finner den rette vei.

       I dag er der fremmet et felles forslag fra alle partier unntatt Arbeiderpartiet angående lotterispillet Extra. Det er ikke så lenge siden denne justiskomiteen behandlet en ny lotterilov. I denne heter det i kapittel II § 3 Tillatelser og kontrollmyndighet:

       « Kongen bestemmer hvem som skal gi tillatelser til og gjennomføre kontroll med virksomhet som denne lov gjelder for. »

       Alle partier i komiteen var enig i dette, og da kan jeg ikke se annet enn at dette forslaget kun er et demonstrasjonsforslag. Forslaget inneholder ikke noe annet enn det som Justisdepartementet sa i brevs form i går, og det er derfor etter min mening totalt unødvendig.

       Det er lagt fram enda et forslag, men det er fra Høyre, og det angår ikrafttredelsen av den nye aksjeloven, som vi vedtok i vår. Representanten Arild Hiim sa fra talerstolen at det hadde kommet rykter om at aksjeloven ikke kunne settes i kraft så fort som han hadde forventet. Da er jeg redd han ikke har lest proposisjonen om aksjeloven godt nok, for der står det på side 23 at aksjeloven må samordnes med regnskapsloven, og den kommer til Stortinget nå til høsten, og da er det ganske vanskelig for Regjeringen å få satt aksjeloven i kraft. For som vi har sett, er det ikke så veldig enkelt for Regjeringen å kommandere Stortinget til å få fart på en jobb - så langt i alle fall.

       Min siste anbefaling i denne perioden blir derfor at alle Arbeiderpartiets representanter bør stemme imot begge de forslagene som nå er framsatt.

Eva Lian (Sp) : Jeg ber om ordet for å fokusere på to saker som er viktige. Den første gjelder boligtiltak for ungdom. For to-tre måneder siden hadde vi en interpellasjonsdebatt i Stortinget, hvor jeg sammen med SV og Kristelig Folkeparti fremmet åtte forslag for å bedre boligsituasjonen for unge, som vi skulle komme tilbake til i forbindelse med revidert.

       Det var med skuffelse jeg leste revidert og de forslagene som var fremmet der, for det var svært lite. Desto mer gledelig var det at det var et flertall på Stortinget som gikk inn for å få bygd utleieboliger i forbindelse med integreringsmeldingen. Nå har jeg også med glede sett at statsministeren har gått ut og sagt det samme. Det synes jeg er positivt, og jeg gleder meg til å se hva som kommer i statsbudsjettet til høsten på det området, selv om det haster, og vi burde ha kommet i gang allerede.

       Den andre saken er et forslag fra meg, Per Olaf Lundteigen og Eli Sollied Øveraas - Dok.nr.8:85 - om å endre regelverket sånn at det gis rett til fradrag for pass og stell av barn, uavhengig av om begge ektefeller eller samboere med felles barn har arbeidsinntekt eller ikke. Nå er det nemlig sånn at hvis et par har to inntekter, har de rett til fradrag for pass og stell av barn. Har de bare en inntekt, har de ikke rett til det. Hvor er det blitt av rettferdigheten da?

       Jeg ser av innstillingen at et flertall, Arbeiderpartiet, Høyre og SV, sier at denne avgrensningen kan synes urimelig for enkelte som ønsker å benytte et pedagogisk tilbud i barnehage selv om husholdningen bare har en inntekt. Og verdien av fradraget kan for mange husholdninger være utslagsgivende for om familien har en reell valgfrihet eller ikke.

       Jeg kan ikke skjønne hvorfor dette forslaget ikke kan vedtas for å få en rettferdig behandling. De som ønsker å gi barna sine et barnehagetilbud, må kunne få rett til fradrag enten familien har en eller to inntekter. Det burde nesten være viktigere for en familie som bare har en inntekt, for hvis de har to inntekter, burde de egentlig ha bedre råd til å betale for barnehageplassen, så jeg synes det virker ganske merkelig at det ikke er en likebehandling.

       Nå ser jeg at en skal vurdere dette i forbindelse med budsjettet til høsten, og jeg ser fram til det. Jeg håper inderlig at det da faktisk kommer et forslag om å rette opp denne skjevheten, og at man ikke viser til at dette blir så dyrt at det kan vi ikke gjøre. For det er mange dette angår, og som dette betyr mye for. Men jeg håper at det er et flertall i denne salen allikevel som er villig til å vurdere å stemme for forslaget i dag.

Gudmund Restad (Sp) : Som annonsert i mitt hovedinnlegg vil jeg nå komme tilbake til forslag nr. 76. Under salderingen før jul ble en økning av dieselavgiften med 43 øre pr. l en liten del av inndekningen av økte bevilgninger til kommunene. Det skjedde etter harde forhandlinger og etter at Arbeiderpartiet hadde avslått enhver annen mulighet for inndekning. Sentrumspartiene forslo at i stedet for å øke dieselavgiften med 43 øre pr. l burde man øke mineraloljeavgiften med 10 øre pr. l, noe som ville gitt det samme provenyet.

       Som ventet skapte dieselavgiftsøkningen sterk uro i lastebilnæringen, som allerede fra før hadde tøffe konkurransevilkår.

       Det er et flertall i Stortinget som ønsker å rette opp igjen rammevilkårene for dem som driver tungtransport. Men partiene har hver sin løsning. Senterpartiet gjentar sentrumspartienes forslag i forhandlingene med Arbeiderpartiet før jul. Men verken dette forslaget eller andre forslag om lettelse i avgiftene for tungtransporten får flertall. For å få til en løsning som kan samle flertall har sentrumspartiene derfor fremmet forslag nr. 76.

       Vi ønsker å halvere satsene for vektårsavgift. Utkastet til forslag ble oversendt finansdepartementet til eventuell uttalelse for et par dager siden. Svaret forelå på faks sent i går kveld og ble mer eller mindre tilfeldig funnet på en faksmaskin i 4. etasje. Av svaret framgikk det at en halvering av alle vektårsavgiftssatser ville medføre:

       Igjen viser det seg at EØS-avtalen er til hinder for at vi kan føre en selvstendig nasjonal politikk. I dette tilfellet gjelder det også skatte- og avgiftspolitikken, som mange trodde ikke skulle påvirkes av EØS-avtalen.

       Som følge av dette kontaktet jeg straks politisk ledelse i Finansdepartementet og oversendte deretter et brev med bl.a følgende ordlyd:

       « Jeg ber om bistand til en oppretting av utkastet til avgiftsvedtak som fulgte som vedlegg til ovennevnte brev fra Finansministeren. Jeg ber om at det i utkastet til avgiftsvedtak tas hensyn til:

       a) At avgiftssatsene i utgangspunktet skal halveres, jf. tidligere oversendt utkast til vedtak, dog slik

       b) At ingen beløp er lavere enn årsavgiften for kjøretøy under 12 tonn

       c) At ingen av beløpene er lavere enn minimumsavgiften for vektårsavgift i h.h.t. Rådsdirektiv 93/89/EØF av 25. oktober 1993.

       Det bes om raskt svar, idet forslaget må være fremmet senest fredag 20. ds. kl. 09.00. »

       Svaret forelå først neste morgen - altså i dag ved 9-tiden. Her viser det seg at departementet ikke har utført det oppdraget det var anmodet om. I stedet for en generell reduksjon på 50 % av avgiftssatsene er resultatet blitt en reduksjon på 43 %

       Jeg ser at jeg har brukt tiden, det er et lite minutt av innlegget igjen, så jeg får be om ordet igjen for å avslutte.

Einar Steensnæs (KrF) : Bare noen helt korte merknader. Representanten Kjell Engebretsen hadde ordet til saken som gjaldt lokalisering av Norges musikkhøgskole, men jeg er redd han ikke bidro noe særlig til å skape større klarhet om forutsetningene når det gjelder denne lokaliseringssaken.

       Selvsagt skal det føres forhandlinger i denne saken. Men flertallet som Arbeiderpartiet senere hen valgte å slutte seg til, har lagt til grunn at det er løsningen med Gydas vei 4 som skal prøves. Vi er ikke skremt av den kostnadsramme som er nevnt i proposisjonen, nemlig 190 mill. kr, selv om det selvfølgelig ikke er tatt noe konkret standpunkt i finanskomiteen til denne kostnadsramme, og selv om det også ligger et stykke over kostnaden for et påbygg. Påbygget har for øvrig finanskomiteen sagt er helt uaktuelt.

       Til vurdering av denne kostnadsrammen i de forhandlinger som departementet nå skal føre med Norges musikkhøgskole, må vi legge til grunn av dette gir en god løsning ikke bare for Musikkhøgskolen, men også for Det teologiske Menighetsfakultet.

       La meg kort også nevne den desentraliserte høgskoleutdanningen i Kongsvinger. Her har Høgskolen i Hedmark etablert et viktig desentralisert tilbud, som Kristelig Folkeparti ser som viktig at det støttes opp om. Vi vil derfor komme tilbake til denne saken ved behandlingen av statsbudsjettet for 1998.

       Så gjelder det endelig saken om vektårsavgiften. Kristelig Folkeparti har lagt fram sitt eget forslag, rettet direkte mot lastebilnæringen, ved å foreslå 30 øre reduksjon i dieselavgiften for denne næringen gjeldende fra 1. juli 1997. Dette forslaget vil ikke få nødvendig støtte i salen. Vi har derfor sett det formålstjenlig å være med på å fremme - sammen med Senterpartiet og Venstre - et subsidiært forslag om en reduksjon i vektårsavgiften. Vi la til grunn 50 % reduksjon i denne vektårsavgiften, som skulle gjelde fra 1. juli 1997. Som representanten Gudmund Restad var i ferd med å forklare Stortinget, ble departementet bedt om å utarbeide forslag til et avgiftsvedtak. Det endte opp med at totalrammen ble ikke 50 % reduksjon, men 43 % reduksjon. Dermed kan en fastslå at departementet ikke har utført sitt oppdrag ifølge det forslagsstillerne ønsket å fremme. Men det er det forslaget som foreligger, og det er det vi derfor må være henvist til å støtte.

       Jeg viser for øvrig til Restads fortsatte redegjørelse for denne saken.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : To overskrifter i avisene i dag viser at det kanskje kan nytta å reisa debatten om plassering av aksjar i utlandet og utanrikspolitiske konsekvensar på lang sikt. Vårt Land har under overskifta « - Ap vil vurdere krav om etikk for oljefondet » Bjørnar Olsen som sanningsvitne for det. Stavanger Aftenblad siterer Tore Nordtun med overskrifta « -Moral må styre oljefondet ». Tore Nordtun seier vidare ifylgje Stavanger Aftenblad:

       « Finansdepartementet har utelukkende tenkt avkastning. Men hensynet til miljø og menneskerettigheter må veie veldig tungt når vi investerer i utlandet. »

       Dette er to medlemmer av Arbeidarpartiet sin finansfraksjon - den eine til og med leiar av komiteen. I den innstillinga som ligg føre, står dei same to i lag med resten av Arbeidarpartiet for formuleringar som lyder bl.a slik:

       « Ved å legge forretningsmessige kriterier til grunn for petroleumsfondets investeringspolitikk, vil dette forhindre at staten som investor blir ansvarliggjort i forhold til utviklingen i enkeltbedrifter. »

       Og eg siterer vidare:

       « Disse medlemmer vil peke på at en slik investeringsstrategi må innebære at fondsforvaltningen innrømmes frihet til å investere på fritt grunnlag. »

       Av merknadene går det altså fram at Arbeidarpartiet sin finansfraksjon gir full støtte til finansministeren sitt opplegg. Eg tykkjer det er grunn for å etterlysa samsvar mellom det som blir sagt utanom dette huset, og det som står på trykk i Arbeidarpartiet sine merknader i innstillinga til revidert nasjonalbudsjett.

       Så vil eg retta søkjelyset på eit anna tema, som også er oppe i revidert budsjett. Det er situasjonen for dei som bur åleine, og som av den grunnen påvist har meirkostnader med hushald. Det har gjentatte gonger vore tema i budsjettbehandlingane - fyrst ved ei vurdering frå departementet om skattefrådrag kunna vera ei rettferdsløysing, og så i dette reviderte budsjettet om ein kunna gjera noko med avgiftene. Begge forslaga blir vurderte som mykje vanskelege frå Finansdepartementet, og eg vil då anbefale mindretalet sitt forslag her. Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti foreslår eit - etter vårt syn - rettferdig skattefrådrag på 2.000 kr.

Ole Johs Brunæs (H) : Norge er i den heldige situasjon at vi har større økonomisk handlefrihet enn de fleste. Norsk økonomi er sunn. Vi har et fremtidsrettet næringsliv, hvorav en viktig del har vunnet uvurderlig innpass på verdensmarkedene.

       Energiressursene blir godt forvaltet i vårt land. De forvaltes langsiktig og gir oss større langsiktig sikkerhet enn mange andre land har mulighet for. Ute i bedriftene opererer vi med noe som heter balanseregnskap. Resultatregnskapet forteller oss om årets resultat, men det sier ikke noe om den handlefrihet vi har. Det gjør balanseregnskapet.

       Studerer vi nasjonens balanse, finner vi ut at vi ligger der vi kan for å møte de fremtidige trygdeforpliktelsene, men heller ikke mye mer. For noen år tilbake kunne vi ikke dekke de fremtidige forpliktelsene uten drastiske endringer i folks økonomi og i landets økonomi.

       Når partier i sentrum likevel skal øse ut av oljepengene til alle mulige formål, og ikke nok med det, de vil også redusere olje- og gassproduksjonen, da slår de bena under de fremtidige forpliktelsene vi har gjort avtale med landets innbyggere om. Dette henger ikke sammen og ødelegger den økonomiske trygghet vi må opprettholde i fremtiden. At næringslivet blir urolig over signalene fra disse partiene og faktisk også Børsen reagerer, bør disse partiene ta meget alvorlig.

       Til slutt vil jeg ønske min kollega og gode venn på Vestfold-benken, Oscar D Hillgaar, lykke til på ferden. Jeg håper han har studert reisebrosjyrene godt, ellers kan det bli en traurig ferd.

Gudmund Restad (Sp) : Jeg viser til mitt forrige treminuttersinnlegg, hvor jeg startet en redegjørelse om forslag nr. 76, men hvor tida ble for knapp. Jeg fullfører derfor innlegget nå.

       Jeg reagerer sterkt på at departementet lar sin uvilje mot vårt forslag om redusert vektårsavgift slå ut på denne måten - altså en avgiftsreduksjon på 43 % i stedet for 50 % - noe som påfører lastebilnæringen 15 mill. kr i ekstrautgifter i annet halvår 1997 i forhold til det forslagsstillerne hadde ønsket.

       På grunn av tidsnød ble vi nødt til å godta og bruke det forslagsutkastet som departementet oversendte i dag tidlig, og som er innarbeidet i forslag nr. 76. Etter dette blir II i forslag nr. 76 særlig viktig å følge opp så snart som mulig. II i forslaget heter altså:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endringer i kjøretøyavgiftene for tungtransporten med sikte på å harmonisere det norske avgiftssystemet med avgiftssystemene i våre nærmeste konkurrentland. »

       Jeg forutsetter at dette nå følges opp i forbindelse med budsjettet og avgiftsopplegget til høsten.

John Alvheim (Frp) : Må jeg først få lov å gratulere Arbeiderpartiet med nytt medlem, et medlem man sikkert får stor glede av - en stund.

       Når finanskomiteen har avvist Fremskrittspartiets forslag i Dok.nr.8 om en tilleggsbevilgning til de fylkeskommunale sykehus på 500 mill. kr, kan ikke det bety annet enn at komiteen, partiene og Stortinget - for så vidt - ikke tar ansvar i forhold til syke og behandlingstrengende pasienter, noe som jeg finner sterkt beklagelig. Pasientene er etter dette totalt rettsløse i vårt samfunn, ingen tar ansvar - heller ikke Stortinget. De såkalte ansvarlige politikere som prediker at mer penger til helse og omsorg skaper inflasjon, kan jeg rett og slett ikke ta alvorlig.

       Høyres representant Ansgar Gabrielsen hadde en visitt til Fremskrittspartiet i et tidligere innlegg, hvor Fremskrittspartiets forslag om å bevilge 1.000 kr måneden til minstepensjonistene ble betegnet som et uanstendig forslag. Høyres forslag og tilbud til minstepensjonistene er 2 kr pr. dag, og jeg forutsetter da at Høyre mener at dette er anstendig.

       Høyres forslag og betegnelse av andre partiers uanstendighet i denne sak viser med all tydelighet Høyres sosialpolitiske profil.

       Så til slutt vil jeg sterkt anbefale dem i denne forsamlingen som er bekymret for personalsituasjonen for våre sykehus og sykehjem i fremtiden, å stemme for forslag nr. 23, fra Arbeiderpartiet. Her kan vi relativt raskt få utdannet vel og fullt kvalifiserte sykepleiere - en tjenestegruppe vi i høyeste grad har behov for i årene fremover.

Gunhild Øyangen (A) : Jeg lyttet med stor interesse til innlegget til representanten Tove Kari Viken og representanten Siri Frost Sterri.

       Vi har stått sammen og jobbet for at vi skal få til et tilbud i sykepleierutdanningen, i Orkdal-regionen, basert på hjelpepleiere som skaffer seg studiekompetanse. Når vi har gjort det, er det med utgangspunkt i et meget sterkt engasjement i regionen - elleve ordførere, med forskjellig politisk farge. Det er alvorlig for befolkningen i vårt fylke og i denne regionen når det mangler 80 sykepleiere!

       Vi mener det er riktig å satse på de kvinnene som bor i distriktet, og som vil fortsette å bo i distriktet fordi de har familien sin der.

       Vi synes det er riktig å basere oss på dem som faktisk utfører disse oppgavene i dag, nemlig hjelpepleierne - det er de altså gode nok til, å gjøre det arbeidet, men de er ikke gode nok til å skaffe seg utdanningen. Det er for meg et stort tankekors.

       Mens vi har stått sammen og jobbet, har det vært konstruktivt, men når vi kommer hit, ser vi altså at partiene - Senterpartiet og Høyre - svikter, selv om representanten Tove Kari Viken nå har signalisert at hun vil bryte ut av sitt parti fordi hun mener at denne saken er så viktig.

       Jeg hadde håpet veldig sterkt at vi fortsatt kunne stå sammen, og jeg har derfor studert flertallsforslaget under XXXIX veldig inngående for å se om det overhodet er noe her som vi i Arbeiderpartiet kan stemme for. Men det jeg ser, er jo at her ligger ingen forpliktelser, det ligger ingen støtte til prinsippet om at hjelpepleierne faktisk har en realkompetanse i pleie. Forslaget sier jo ingenting om at dette skal være desentralisert, det sier i hvert fall ikke at det skal ligge i Orkdal, der folk har jobbet med dette prosjektet i et og et halvt år, og hvor folk står i kø for å komme inn og starte på denne utdanningen omgående, og hvor det er lagt opp til at folk skal få fullføre studiekompetanse. Alt er klart i denne regionen. Men i forslaget her er det en vesensforskjell i forhold til det Arbeiderpartiet foreslår, som er forpliktende, og som tar stilling til at nå må vi komme i gang, nå mangler vi så mange sykepleiere. Tiden er inne! Vi kan ikke vente like lenge som når hjelpepleierne skulle få lov til å utdanne seg til operasjonshjelpepleiere - det tok sju år! En slik profesjonskamp har vi ikke tid til.

Statsråd Jens Stoltenberg : Bare for ordens skyld tror jeg det er riktig av meg å kommentere forslag nr. 88, fra Arild Hiim:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at den nye aksjeloven og den nye allmennaksjeloven kan tre i kraft senest 1. januar 1998. »

       Det er slik at dette er helt avhengig av når Stortinget ferdigbehandler den nye regnskapsloven. Regjeringen vil fremme den nye regnskapsloven tidlig i neste sesjon, rett over sommeren - vi er så godt som ferdig med den loven. Avhengig av hvor fort den kan behandles i Stortinget, vil den nye aksjeloven kunne tre i kraft enten 1. januar eller eventuelt tidlig neste år - når den nye regn-

       skapsloven er ferdigbehandlet. Det er fordi den nye regnskapsloven vil påvirke aksjeloven. Det kan være aktuelt med endringer i aksjeloven, og det kan være aktuelt med endringer i skatteloven. De to lovene er veldig nær sammenvevd, og det vil bidra til å skape - hva skal jeg si - unødvendig usikkerhet for bedriftene dersom vi må gå gjennom to endringer, både av skattelov og aksjelov. Derfor bør Stortinget gjøre seg ferdig med behandlingen av regnskapsloven før aksjeloven trer i kraft. Men gjør Stortinget det i høst, kan alt sammen tre i kraft den 1. januar 1988.

       Vår argumentasjon for i denne omgangen ikkje å gje klarsignal for avkorta utdanning i Orkdal er at det ligg føre planar for forkorta utdanning både for førskulelærarar og vernepleiarar, og det er òg andre som ynskjer forkorta utdanning for hjelpepleiarar. Vi tykkjer det er viktig at den komiteen som handterer utdanningssaker, har denne saka til handsaming før vedtak blir fatta. Eg vil anbefala henne å lesa Senterpartiet sine merknader, der det går klart fram at vi vil ha sak om dette hausten 1997 etter at høyringa er avslutta, slik at det kan bli gjeve ei avklaring med sikte på ei eventuell oppstarting våren 1998. Eg vil berre forsikra at Senterpartiet skal gjera sitt til at denne saka kjem fram.

Per-Kristian Foss (H) : Ved avslutning av debatten bare noen korte stemmeforklaringer.

       Høyre er med i et flertall - ja det er på vårt initiativ - som nå vil bevilge 25 mill. kr til flere studieplasser. Det er nødvendig å si at Høyre legger til grunn at bevilgningen skal gi økt opptak innen helsefagutdanning med særlig vekt på sykepleie, informasjonsteknologiutdanning og førskolelærerutdanning. Det er altså i tillegg til det vedtak som vil bli fattet om at 0,7 av de 25 mill. kr skal benyttes til økt opptak ved Høgskolen i Haugesund til såkalt nautikkutdanning.

       Forslag nr. 76, fra Gudmund Restad på vegne av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om såkalt vektårsavgift vil jeg anbefale Høyres gruppe å stemme for etter at vårt forslag om redusert dieselavgift er vedtatt, unnskyld forkastet. Ja, det hadde vært hyggelig å få begge deler, men det er vel ikke slik at man står ved de ord man har sagt utenfor salen, for et flertall har lovet å sette ned dieselavgiften. Men et flertall vil ikke gjøre det i salen. Jeg synes dette er et dårlig forslag Senterpartiet legger frem. Hvorfor jeg allikevel anbefaler å sette ned vektårsavgiften, er at det er bedre enn ingenting. Og resultatet vil bli ingenting hvis ikke vi støtter dette forslaget. Det har dårlig innretning, det er et knapt forslag, og det treffer ikke, verken miljømessig korrekt eller i forhold til lastebilnæringens behov, ei heller konkurransesituasjon. Men det er bedre enn ingenting, og da får man nøye seg med de smuler som tildeles på dette området.

       Så til forslag nr. 77, fra Odd Holten på vegne av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti: Jeg vil anbefale den delen av forslaget som gjelder spørsmålet om utdanningsstøtte for dem som tar et fjerde år i videregående opplæring. Stortinget har tidligere, for to-tre år tilbake, i forbindelse med St.meld.nr.14 (1993-1994) uttalt at det skal tildeles støtte til videregående opplæring i inntil fire år. Vi har ikke fått noen tilbakemeldinger om at budsjettet ikke gir dekning for dette fortsatt. Jeg legger til grunn at man følger Stortingets anbefaling fra tidligere om utdanningsstøtte i inntil fire år. Dersom det skulle vise seg - i motsetning til nå - at disse opplysningene ikke stemmer, ønsker vi å komme tilbake til saken til høsten. Men konklusjonen er at jeg anbefaler Høyres gruppe ikke å stemme for forslag nr. 77.

       Ingen av forslagene nr. 79-86, fra Fremskrittspartiet, får Høyres stemmer. De er allerede dekket opp samtlige i vårt eget opplegg.

       Forslag nr. 90, fra Bjørnar Olsen på vegne av Arbeiderpartiet om et kutt på 10 mill. kr vil få Høyres støtte - og jeg regner med også kanskje fleres støtte - det kanskje presidenten registrerer.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Arild Hiim (H) : Til tross for at Regjeringen har hatt problemer med å holde sine løfter når det gjelder å legge frem saker i vårsesjonen, stoler jeg på finansministerens løfter om å få regnskapsloven tidlig frem, slik at Stortinget har en mulighet for å kunne få oppfylt sitt ønske om at en bedre aksjelov kan tre i kraft snart. Jeg er derfor villig til å gjøre om Høyres forslag, nr. 88, til et oversendelsesforslag. Jeg ber om at presidenten retter forslaget i samsvar med det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet og dermed er debatten om sakene nr. 1-13 avsluttet.

       (Votering, se side 4620 ff.)