Det er en kjent sak at det på flere områder
er et noe anstrengt forhold mellom studentene og byens borgere.
Konflikten når sitt årlige klimaks hver vår når buekorpsene
marsjerer i gatene og eksamen nærmer seg. I år har denne
konflikten nådd nye høyder. Nylig sto buekorpsene frem og
klaget på å ha blitt sjikanert av studenter som kastet vann
på og ga småguttene fingeren.
Jeg er født og oppvokst i Bergen og har i
alle år forsvart buekorpsene mot sutrete studenter. Buekorpsene
er en viktig del av byens kulturarv, samtidig som de utgjør
et viktig sosialt tilbud for barn og ungdom. 17. mai uten
buekorps ville vært som jul uten juletre og ribbe for meg.
Det har imidlertid den siste tiden blitt vanskeligere og
vanskeligere å forsvare byens bataljoner. Med en flau smak
i munnen har man kunnet følge utviklingen i pressen hvor
lederne i korpsene har gjort det de har kunnet for å hindre
at jentebuekorpsene skulle få delta på Buekorpsenes dag.
Til slutt lyktes de med dette. Det hele ble begrunnet med
at det ville være et brudd på tradisjon dersom jentene skulle
få delta. Som bergenser og student er jeg skuffet og provosert
over at buekorpsene forfekter holdninger som, etter min
oppfatning, hører hjemme i land vi ikke liker å sammenligne
oss med. Enda verre synes jeg det er at de som utad har
ytret disse meningene slett ikke er buekorpsveteraner, men
snarere unge gutter som om noen år skal begynne å studere
ved Universitetet i Bergen og andre steder.
Jeg tar avstand fra enhver som fysisk lar
sin aggresjon gå ut over gutter på 8-9 år, men det må være
lov å si at buekorpsene i Bergen har gjort det unødvendig
vanskelig for seg selv. Ved å forfekte den slags middelalderske
oppfatninger som de gjør, er det ikke rart at folk får dem
opp i halsen.
