Kjære Uken 2002
Dette er en subjektiv, men noenlunde sann historie fra torsdag
kveld (14.03.02): I halv elleve-tiden kommer anslagsvis 250
mennesker ut fra Jimi Tenor-konserten på Campus. For de som
ikke har vært på NHH, kan jeg først fortelle kort hvordan
det ser ut der. I kjelleren ligger Campus, med et lite konsertlokale,
bar, garderobe, osv. Fra gangen i kjelleren går det en ca.
to meter bred trapp opp til første etasje. Deretter er det
kanskje 10 meter til utgangen. Det skulle med andre ord ikke
være et stort problem å få ut folk etter et arrangement.
De fleste av konsertgjerngerne er mer eller mindre beruset,
og sikkert småslitne etter konserten. Derfor oppstår det snart
misnøye over det faktum at trappen opp er stengt av vakter,
og irritasjonen blir ikke mindre over at de færreste får vite
hvorfor. I trappen står det tre-fire vakter som på samme tid
prøver å 1) se uanfektet ut og 2) forklare de nærmeste hvorfor
de må stå som sild i tønne når det bare er noen få meter til
utgangen i etasjen over. «Brannforskrifter», mumler vaktene
til stadig mer irriterte konsertgjengere. En ung vakt i lyseblå
skjorte prøver forgjeves å presse seg gjennom mengden mot
strømmen, men må snart gi opp. Han snakker inn i mikrofonen
som han har festet til skjortebrystet, sannsynligvis til «kommandosentralen»,
eller hva de nå kaller det. Deretter gir han seg til å forklare
de nærmeste at de må ta det med ro, for det er ingen grunn
til å hisse seg opp. På dette tidspunkt har vi stått der i
kanskje 15 minutter, og man merker at det er svært få i mengden
som finner opplegget fornøyelig. Så går brannalarmen. Folk
trekker på smilebåndet og puster lettet ut: «Nå er de faktisk
nødt til å slippe oss ut». Hva skjer? Ingenting. Noen begynner
å bli aggressive overfor vaktene, men får igjen beskjed om
å roe seg. En kvinnelig vakt presterer faktisk å si til en
synlig irritert (og beruset) ung mann at han må roe seg ned
så han ikke «skaper panikk». Da tenker jeg: Slår det aldri
vaktene at det som skaper panikk er å være innesperret i et
rom der brannalarmen går? Forstår de ikke at folk vil ha en
forklaring, om ikke annet?
Så, tilsynelatende uten noen foranledning (brannalarmen går
fremdeles), slipper vi ut, etter totalt kanskje 20-25 minutters
venting. Vaktene ved utgangen får kritiske spørsmål fra sinte
publikummere, men henviser igjen til «brannforskrifter»: «Vi
er nødt til å gjøre det sånn, det er noen som har røyka et
sted hvor de ikke skulle ha gjort det». Disse vaktene sier
også klart og tydelig at de hele tiden har visst at det ikke
har vært noen brann, men at forskriftene krever at de handler
som de gjør. Kjære Uken-stab: Dersom brannforskriftene deres
faktisk tilsier at dere ikke skal slippe ut folk når brannalarmen
går eller når det er fare for brann, legger jeg meg flat.
Men dette så mer ut som et utslag av at noen i vaktetaten
har fått litt for mye makt i forhold til fornuften. Til neste
år foreslår jeg derfor at dere sender vaktene deres på kurs
(evt. bedre kurs enn nå) og går gjennom rutinene deres. Dette
handler ikke om byråkrati og forskrifter, men om sunn fornuft
og vanlig folkeskikk overfor et betalende publikum.
Isak Jakobsen
student
Sprøyterom: Svar til Bergen Unge Venstre
I forrige nr. av Studvest ( 20.03.02) kommer Julie Andersland,
leder av Bergen Unge Venstre, med noen kritiske bemerkninger
til min kronikk om sprøyterom i Studvest 06.03.02. Jeg ønsker
derfor å svare på disse bemerkningene og begrunne mitt syn
på sprøyterom ytterligere.
Andersland skriver blant annet at «når toalettene på Studentsenteret
er så tilgriset at de må risikosaneres flere ganger for dagen
styrkes argumentene for sprøyterom betraktelig, også med hensynet
til studentene». For det første må vi her holde oss til hva
som er fakta. I Studvest 30.01.02 står det at AS Metoderenhold
ved seks tilfeller i januar måned måtte risikosanere toaletter
ved Studentsenteret. Det er faktisk ganske stor forskjell
på seks ganger i løpet av en måned og flere ganger om dagen.
Når det gjelder sprøyteinjeksjoner på Studentsenteret og hensynet
til studentene, er også dette et problem som kan løses uten
at det nødvendigvis forutsetter sprøyterom. Strengere adgangskontroll
har blant annet vært foreslått. Andersland hevder videre at
min påstand «om manglende dokumentasjon for hvor mange liv
et sprøyterom kan redde i beste fall er meningsløs». Personlig
mener jeg det er meningsløst ikke å se på erfaringer som er
gjort på steder der sprøyterom har vært utprøvd. Når det faktisk
er slik at både byrådet og et stort flertall av de faginstanser
som har kommet med høringsuttalelser om sprøyterom, ikke tror
at tiltaket vil ha noen forebyggende effekt på antall overdoser,
så er selvsagt dette et viktig moment å ha med seg i diskusjonen.
Når det gjelder muligheten for helsepersonell til å kontrollere
dosene de narkomane injiserer, er den svært usikker og i beste
fall begrenset. Helsetilsynet sa i sin høringsuttalelse nei
til bruk av helsepersonell på sprøyterom på grunn av en rekke
vanskelige juridiske og etiske problemstillinger. En skikkelig
kontroll av brukerdoser forutsetter også at stoffets sammensetning
analyseres. Dette ville i så tilfelle gi lang ventetid før
injeksjonen. For de fleste narkomane vil bruken av sprøyterom
være avhengig av at tilbudet vil fungere effektivt og ha lav
ventetid.
Andersland avviser også min påstand om at sprøyterom ikke
vil innebære økt verdighet for alle narkomane. Hun skriver
at «de narkomane selv ønsker sprøyterom fordi de mener det
gir dem mer verdighet». Ser virkelig Unge Venstre på de narkomane
som en ensartet gruppe hvis behov og ønsker er homogene? Det
har vært delte meninger om sprøyterom også blant misbrukerne.
Dette må også Unge Venstre være villig til å akseptere. Et
sprøyterom i Bergen ville blitt samlokalisert med Strax-huset,
der det i dag finnes lavterskels helsetilbud for narkomane.
Argumentasjonen om sprøyterom for å bedre helsetilbudet for
tunge narkomane er således meningsløs. Det er også meningsløst
og på grensen til latterlig å si at sprøyterom ikke vil måtte
settes opp mot andre tilbud for narkomane. Hvor tenker Unge
Venstre at de 5,5 millionene som tiltaket vil koste skal hentes
fra? Kanskje fra oljefondet? Når det finnes store, udekkede
behov innenfor behandling og ettervern er dette selvsagt også
et spørsmål om prioritering.
Og til slutt: Ja, KrFUs engasjement for et varmere samfunn
gjelder i høyeste grad også for de narkomane. En kan derimot
av og til undre seg på om Unge Venstre generelt er mer opptatt
av å profilere seg som et liberalt ungdomsparti, enn å finne
gode løsninger for de narkomane. Jeg vil i alle tilfeller
oppfordre om å sette seg nærmere inn i fakta før en uttaler
seg. Når det også er slik at et overveldende flertall av faginstansene
innstilte seg negativt til sprøyterom, bør en kanskje tenke
seg om en gang til.
Kjetil Sørbø
Politisk nestleder Hordaland KrFU
10.04.02
|
