- Lånekassen er mye mer enn en bankkonto, sier Johannes Fjose
Berg, leder i Studentenes Landsforbund. Han har rett. Lånekassen
er også et ansiktsløst byråkrati med dårlig service som gir
mangelfull informasjon. Norske studenter fortjener bedre.
Vi fortjener en privatisert lånekasse, mener Torbjørn Røe
Isaksen, student og 1. nestleder i Unge Høyre.
Studentene:
fra klienter til kunder
Forslaget om å privatisere Lånekassen kan gjøre
studentene til attraktive kunder i stedet for klienter.
Hver enkelt student burde få ta med seg sin
statlige garanti til en hvilken som helst bank i hele landet.
Særfordelene for studielån, blant annet rentefritak mens man
er under utdanning, må selvfølgelig beholdes. Det er flere
grunner til at private banker sannsynligvis vil gi studentene
langt bedre service enn Lånekassen gjør i dag. De fleste studenter,
inkludert meg selv, føler seg som en byrde når vi tropper
opp med luen i hånda for å få studielån og stipend. Sannheten
er en helt annen. Studentene kan bli en viktig og lukrativ
kundegruppe for bankene. Over 700 000 nordmenn har et kundeforhold
til Lånekassen. Det er 700 000 potensielle kunder for de private,
kommersielle bankene. Mens private banker må friste kundene
med gode kår, er Lånekassen et monopol uten konkurranse, og
trenger dermed ikke å gjøre seg lekker for kundene sine. Studentene
taper. «Det å privatisere, eller sette ut Lånekassen, er helt
hårreisende. Det kan ikke norske studenter godta i det hele
tatt. Jeg klarer ikke å se de gode argumentene for dette.»,
sier Berg til NRK. Ville han godtatt at alle boliglån i Norge
ble formidlet av en eneste bank? Eller at han ble tvunget
til å gå til Statens Kjøkkenbank for å låne noen kroner til
å pusse opp kjøkkenet? Det er fullt mulig å sammenligne dette
med Lånekassen.
Konkurranse skaper mangfold og kvalitet. Både
fordi kundene etterspør forskjellige løsninger, og fordi bankene
må gi gode tilbud for å tiltrekke seg låntakere. I bunn og
grunn baserer argumentet seg på sunn fornuft. I et monopol
må kundene bruke samme banken uansett. En kommersiell bank
som konkurrerer på markedet mister kundene sine dersom den
er for dårlig. Eksemplene fra tidligere er mange og gode.
For 20 år siden kunne det være flere måneders ventetid for
å få installert telefon her i landet. Televerket var statlig,
og kunne gi blanke i kundenes behov og jobbe i sitt helt eget
tempo. Det ble først fart på sakene da Høyre inntok regjeringskontorene
i 1981. «Gi bedre service, eller så privatiserer vi dere»,
ga Regjeringen klar beskjed om, og ventetiden for telefonapparater
stupte nedover. Konkurransen tjente forbrukerne.
Lånekassen har kontorer i Oslo, Bergen, Stavanger,
Tromsø, Trondheim og Ørsta. Sistnevnte kan jo kalles et dristig
forsøk på desentralisering, men faktum er at du må til byen
for å treffe Lånekassen. Hvis ikke må du bruke e-post, sende
brev eller ringe. Det tar lang tid (av og til kan det virke
som posten når raskere frem enn telefonsamtalene), og du er
garantert å møte en ny og ukjent kundebehandler hver eneste
gang. Det er litt av en serviceerklæring. I tillegg blir studenter
ofte satt videre, koblet av nettet eller får rett og slett
beskjed om at spørsmålet er for vanskelig å svare på. Nesten
enhver bygd eller tettsted som har bensinstasjon har også
en bank. Det kan være en filial av en stor nasjonal bank,
eller en lokaldrevet sparebank. Kundene kjenner saksbehandleren,
og hun kjenner deg.
En privatisert Lånekasse gir deg et valg. Du
kan bruke en av de store bankene som har ti ganger så mange
filialer som Lånekassen. Du kan også bruke den lokale banken
din, både hvis du studerer på hjemstedet eller hvis du er
utenbys. En privatisert Lånekasse er enhver Senterpartists
våte drøm. Kristin Clemet er på sporet av noe godt. Hvis Studentenes
Landsforbund har studentenes beste for øye, burde de gi applaus
og skryt for forslaget.
21.08.02
|
