 Nærmere
nitti tusen studenter fra landets universiteter og høyskoler
betalte SAIH-tierne ved semesterstart, det er flere enn noen
gang i SAIHs historie. Men betyr det at norske studenter er
mer engasjerte i internasjonal solidaritet enn før, eller
betyr det bare at folk betaler summen uten å bry seg? skriver
Arne Tynæs, nestleder og Signe Aanby, leder i SAIH.
SAIH-tierne og den engasjerte student
Om folk betaler tierne eller ikke, er ikke nødvendigvis
den beste indikator. At studentparlamentene på 16 høyskoler
og universitet har tatt aktiv stilling til, og i tillegg vedtatt
tierordningen i løpet av de siste to årene, kan i hvert fall
ses på som et sikkert tegn på at studentpolitikere og tillitsvalgte
ønsker å fremstå som engasjerte studenter.
Men derimot blir man overbevist når man tar
kontakt med studentparlamentene og opplever et sydende engasjement
rundt internasjonale spørsmål. Også når man ser flere solidaritetsorganisasjoner
som oppstår og blomstrer rundt omkring på lærestedene. Eller
når man tar en tur innom SAIHs egne lokallag hvor aktiviteten
nå kanskje er større enn noensinne, og hvor aktivistmassen
har økt dramatisk de siste årene. Vår konklusjon ER at studenter
bryr seg. Om studenter som gruppe noensinne har vært uengasjerte,
er det i hvert fall ikke virkeligheten i 2002.
Studenter over hele verden har til alle tider
hatt en progressiv rolle som forkjempere for fred og demokrati,
mot diktatur og okkupasjon og for et bedre liv. Studenter
har alltid stått på barrikadene for å oppnå et rettferdig
utdanningssystem, de har mobilisert masser, de har vært både
utålmodige og hodeløse, de har hatt nye ideer om hvordan samfunnet
skal se ut og de har påvirket lands utvikling, ofte til det
bedre. Og studenter har like ofte blitt straffet hardt for
sine utfall og aksjoner. Hver dag blir studenter og akademikere
arrestert, trakassert og til og med drept for sin kritikk
av regimet og i kamp for rettferdighet. Den norske studenten
blir ikke trakassert eller arrestert. Universitetene blir
ikke stengt på grunn av økonomisk krise eller av andre årsaker.
De politiske frontene blir dermed heller ikke så harde. Men
det blir urettferdig å trekke likhetstegn mellom dette og
det at den norske student er uengasjert!
Frontene i dagens verden går ikke igjennom det
norske samfunnet, men splitter derimot oss som lever i Norge
fra flertallet i verden. Skillelinjene er både økonomiske,
akademiske, kulturelle og sosiale. Med økende forskjeller
blir internasjonal solidaritet mer og mer viktig. Mekanismene
som skiller er kompliserte og lar seg ikke fjerne med et par
demonstrasjoner eller med en enkelt aksjon. Endringer tar
tid.
Likevel har studenter vært svært aktive de siste
årene, og norske studenter har krevd endringer på vegne av
sine medstudenter i andre land. Vi har protestert mot Mugabe
når han har slått ned på studentbevegelsen. Vi har gitt den
burmesiske studentlederen Min Ko Naing vår egen fredspris
etter at han har sittet over tolv år i fengsel for å ha ledet
fredelige protester mot regimet. Og vi har ropt på gjeldslette,
rettferdige handelsvilkår og mot økonomisk diktat fra de rikeste
i verden overfor flertallet av klodens beboere.
Og vi har gitt den nærmest symbolske summen
av tyve kroner hver i tillegg til semesteravgiften ved semesterstart.....
Så bli med, engasjer deg internasjonalt i høst,
vi vet det nytter!
....Og tierne, om du lurer på dem, vi forvalter
dem så godt vi kan. De blir mangedoblet av NORAD og fordelt
mellom førti utdanningstiltak i Afrika og Latin-Amerika. Der
gjør pengene også en jobb. Det er solidaritet. Tenk på det.....
28.08.02
|
